AGE BEFORE BEAUTY

Foto: Bjørn Leirvik
Foto: Bjørn Leirvik

I natt leste jeg et intervju med Yoko Ono. Hun sier: Å være kreativ holder meg i live.

Ja, det er noe der. Og noe med alder. Yoko Ono er 25 år eldre enn meg, men jeg har begynt å kjenne på det. Særlig når du jobber med folk som er 25 år yngre. Det er noe fint med dem. De har ikke så mange stengsler som vi hadde da vi var unge. De diskuterer på en annen måte, tenker friere, vet mer om verden.

Men i dag tenker jeg på Yoko Ono i den hvite Stetsonhatten og de mørke solbrillene.

Et ikon, et hatobjekt som ble beskyldt for å være grunnen til at The Beatles ble oppløst. Men som har falt gang på gang og reist seg igjen. Ja, det er det det handler om; falle og reise seg igjen. Oppfinne seg selv gang på gang uten å miste sin kjerne. Men en kjerne er vel også noe som forandres? Jeg har en teori på at folk som bare holder seg med én sannhet fremstår som veldig lite troverdige. For jeg tror ikke på det jeg trodde på for 30 år siden. Gjør du?

Age before beauty, heter det av og til.

Litt spøkefullt, men skjønnhet og ungdom? Alder og skjønnhet? Jeg liker gamle vakre mennesker, unge vakre mennesker, mennesker. Livet er langt egentlig. Og det tar tid å finne ut av det. Kanskje finner vi aldri ut av det? Men wtf, kanskje viktigst ikke å sovne på post, ikke stagnere, men komme seg videre. Opplevde noen små øyeblikk av selvutført magi i går kveld, men her sitter jeg og jakter på nye slike øyeblikk som får jetmotoren til å dure.

På slitne dager tenker jeg på «en plass i solen» – sitte under et oliventre og tenke, det var det, nå orker jeg ikke mer, det er nok nå! Men nei, jeg vet at etter tre dager i den samme stolen vil jeg begynne å kjede meg. Det er fremdeles oliventrær nok i verden, solen bryter gjennom skydekket, og en god stol finnes overalt for priviligerte folk som oss.

Og om litt begynner en ny anstrengende arbeidsdag. Jeg gleder meg til den.

Jeg så forresten Yoko Ono og sønnen Sean på en bar i New York i vår. 157 cm menneske under en hvit hatt og bak mørke briller, med øyne som tusenwatts lyspærer.

Ja, et menneske er en flamme som brenner så lenge det lever.

Sørg bare for å «pusse lampen» slik at andre kan «se lyset i dine bebodde øyne» –  for å stjele noen ord fra skogens poet.

Ha en fin dag alle. Her snør det vakkert.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s