SYVENDE FAR I HUSET

Foto: Bjørn Leirvik
Foto: Bjørn Leirvik

Jeg tenker at noen har litt tungt for det.

I går kveld, på Dagsrevyen, punkterte syvende far i huset (Carl Ivar Hagen) atter en gang gledelige fakta om den nye operaen i Bjørvika. Åtte millioner mennesker har gått over den lille broen og ut på den stenlagte plassen i vannkanten. Og NRK er jo også litt som et lite eventyr. «Spør far min!» sier hovedpersonen, og til slutt kommer man til den lille inntørka gubben i hornet på veggen. Og gubber på vegger både ser og hører dårlig, samt at gubber som har hengt lenge rundt på triste vegger i det norske hus stort sett vil ha det slik det alltid har vært.

Nei, man kan ikke få både prinsessa og halve kongeriket.

Gubber på vegger har forpurret slike ambisjoner før. For skal det synges, må det også pleies. For hver arie gjennomført i rampelyset kan man føye nok en uvasket bestefarrumpe til regnestykket. Og for hvert lille strøk med buen over celloen ligger et armt menneske og dør på trappa i det norske gamlehjemhus. Og det er den unyttige kulturen som er den største synderen. Askeladder skal vi ha oss frabedt, selv om gubber i horn på vegger var askeladder selv en gang. Men når hørsel, syn og antenner svinner hen mister man også gangsyn og minne, kanskje litt glede og musikalitet også?

Den nye operaen er et eventyr.

Men at prinsessa er ven og vakker og synger like godt som prinsesser i andre land rører ikke syvende fedre i huset.

Nei huff, piper det fra veggen. Få det vekk! For kultur er noe dyrt noe vi ikke behøver. Selg faenskapet til utlandet! Ja, vi har syvende fedregubber og syvende bestemødrekjerringer i kulturen også. Disse som vil ha det slik det alltid har vært. Som ikke liker forandring av nevneverdig grad. Som mener at Nora skal danse tarantella slik hun alltid har gjort, som ikke liker at Hamlet er transe med rød munn, eller at man slakter en høne så blodet spruter rett foran det lettskremte Kulturrådet som har bevilget penger i god tro om at kunstnerne skal holde seg på den konforme fillerya. Slike hornbeboere er også kulturens verste fiender. Disse som tviholder på mytene om at kultur skal være noe fiffete fint noe som er høyt hevet over folkelige tacky hornbeboere som skriver serieromaner og synger platte skillingsviser.

At verden går fremover skremmer syvende fedre og mødre i huset.

Vi vil ikke ha det!!! kvekkes det fra gyngestolen. Og all denne sløsingen med penger! Hva kunne vi ikke brukt alle disse pengene til? piper og knirker det oppe fra veggen. En tynn bitter stemme som synger en klagesang om at alt er galt i kongeriket. Men det syvende folk i huset ikke husker er at alle ikke er like gamle som dem selv. At ikke alle vil henge i et horn på veggen. Som glemmer at alt henger sammen med alt, og at kultur, en vakker tone som treffer et hjerte, et ord som synker inn i et menneskes innerste rom ikke kan måles i penger. At en symfoni han snu et liv, en opera løfte en sjel til himmelen, og en teatertekst kan forhindre at noen går seg vill på den kronglete veien som et liv ofte kan være.

For kiloprisen på magi finnes ikke. Og når tusen mennesker går ut fra en sal der kunst er blitt servert har den truffet tusen ulike steder, og ringvirkningene kan aldri måles. Men jeg vet ikke, man ser og hører kanskje litt dårlig der oppe på veggen?

Men for all del, et kongrike med rullator, rene og pene med nyvasket rumpe? Jo da.

Advertisements

En kommentar om “SYVENDE FAR I HUSET

  1. BRAVO !!! Dette innlegget er så BRA skrevet og kommer fra ett så bra sted inni deg Mr. Henriksen at jeg bryter min selvpålagte stillhet og deler digitalt 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s