INGENTING

IMG_3639

Jeg bråvåkner. Farer opp fra putene.

Pusten går i hiv, brystet er trangt. Jeg hører en spinkel lyd i rommet, en dyrelyd.

Det er meg selv jeg hører. Jeg har drømt, eller hatt mareritt heter det vel når drømmen river deg opp fra søvnen fordi du ikke tør følge den lenger. Alt ble tatt fra meg i drømme i natt, menneskene jeg elsker, huset mitt, pengene mine. Jeg kom hjem til min egen dør og oppdaget at andre hadde flyttet inn, jeg var ikke velkommen. Det var verre en Kafka. Min kjære ville ikke vite av meg. Kjente kjære mennesker snudde seg bort. Gå vekk, sa alle, vi vil ikke vite av deg!

Nå sitter jeg her med morgenkaffen og er glad for at alt dette bare var en drøm. Men jeg har kjent på følelsen. Jeg har vært der før. En gang for lenge siden okkuperte vi hus i Skippergata i Oslo. Vi lå i kalde rom og ventet på at politiet skulle kaste oss ut. Jeg har vandret i fremmede byer uten å vite hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har sovet ute på benker i parker. Men jeg var veldig ung. Jeg tok det ikke så nøye. Himmelen som tak, helt ok.

Men nå? I voksen alder? Hva om? Om alt ble tatt fra meg?

Jeg ville kanskje ikke ha taklet det? Jeg så Ang Lee’s «Historien om Pi» på kino sammen med min kjære i går kveld, og jeg tror det var den som utløste denne marerittaktige drømmen. En liten gutt på en flåte over havet, farer som truet på alle kanter. Tap, redsel, magi, en flytende øy, håp, et rovdyr som forsvinner inn i jungelen uten å si takk, uten ikke en gang å se seg tilbake.

Jeg har en følelse av at Ang Lee ville fortelle oss noe viktig.

At vi alle er rovdyr i gitte situasjoner. At vi kan gjøre nesten hva det skal være for å redde oss selv. Og at vi skal være ydmyke overfor livet, for andres skjebner, og at vi bør lære oss mer om tro, om religion. Ikke være så avvisende, fordømmende. Akseptere de virkelighetene som lever tett ved siden av våre egne selv om vi ikke alltid forstår dem.

Jeg sitter her og rister av meg en drøm om at alt ble tatt fra meg.

Jeg er glad for at restene av denne drømmen pulveriseres mens dagslyset stiger der ute. Men jeg vet at mange lever denne drømmen i sitt liv. Hver dag, uten håp. Mange kommer seg aldri over havet. Blir ikke reddet inn på en strand. Ang Lee! Takk for ny erkjennelse.

Ha en fin dag.

NÅR TONEN DIRRER

@fotografiska stockholm
@fotografiska stockholm

NÅR EN TONE DIRRER skapes en tynn streng mellom sal og scene.

Det er dette øyeblikket alle vi som jobber med kultur streber etter, og det er den publikum kommer for å oppleve. Kankje uten å vite det? Min avdøde sangpedagog, den geniale Arne Svenneby fortalte meg litt om denne mekanismen. Han sa: «Du skal ikke være redd når du står på scenen, for menneskene som sitter i salen er kommet for å bli trøstet. Det er du som er trøsteren! Trøst!»

Ja, toner, ord, blikk skaper en usynig kontakt mellom mennesker. Noen forestillinger kan være hellige stunder, andre vil man ikke huske. For når magien uteblir, og trådene ikke skapes er tekst og musikk bare døde ting for både sender og mottaker.

Man kan ikke diskutere kultur uten å ta med dette aspektet.

Og dette subjektive elementet at noe rører noen, og noe annet rører andre. Derfor kan vi ikke si at noe er «viktig» og noe annet er kultur vi ikke behøver. Vi bør heller ikke kalle en kultur for «fin» og en annen for «folkelig» Kunst og kultur spør ikke hvem du er, hvor mange penger du har i banken, eller hvor du kommer fra. Et stykke musikk, en bok eller et dikt treffer folk på ulike steder, på forskjellige måter. Bøker jeg leste som veldig ung, som traff meg midt i hjerterota treffer meg på en annen måte når jeg leser dem i dag. Men jeg kan ikke si at dette første, kanskje litt umodne møtet ikke var viktig? Det er som når vi ler av gamle blilder av oss selv, men vi kan ikke bortforklare at vi gikk i de klærne og hadde den eller den vanvittige hårfrisyren; det var faktisk oss, der og da.

I går sto jeg og ledet et stort kor og et orkester for en fullsatt sal, altså, jeg dirigerte ikke, jeg var konferansier. I enkelte partier var salen så stille at alle kunne høre den berømte knappnålen falle. Og jeg kunne ikke annet en å spørre publikum i neste verbale innstikk: «Enkelte mennesker og politikere mener at kultur ikke er viktig, at den ikke skal brukes penger på. Hva tror dere?»

Jeg ble møtt med et unisont rop: JO, KULTUR ER VIKTIG!!!

For selv den mest ihuga kulturmotstander røres av noe? Selv det minst kulturbevisste mennesket søker trøst ett eller annet sted? Alle har et dikt de vil skal bli lest i sin mors begravelse, en salme de vil høre når far jordfestes? En bok de stadig vender tilbake til, en film de aldri glemmer? Musikk som brukes som noe beroligende når man lener seg tilbake i godstolen med ørepropper og et glass vin på bordet? Jeg mener at man ikke kan leve i verden uten å konsumere kultur. Jeg tror et menneske dør uten kultur! Det BØR ikke finnes kultur som er «feil» å like. Slike utsagn er kulturfiendlige og gjør meg forbanna!

Og:

Hva skjedde rett etter 22.7? Jo, det var kulturen som ble trøster. Kultur i alle sine forpakninger. Musikk, sang, dikt. Kirken åpnet dørene, takhøyden har vel aldri vært større. «Mitt lille land!» sang mange. Aldri har vel sorgen vært større, og aldri har vel landet vært mindre. Vi ble klar over hva et menneske er verdt, og over hvor få vi er i dette bittelille landet. Jeg glemmer aldri denne meldingen på twitter: Så mange navn, så mange ansikter!

Når tonen dirrer åpner den våre innerste rom.

Tiden opphører, ingenting annet spiller noen rolle. Kulturer møter hverandre på tverrs av landegrenser, religiøse barrierer og konflikter. Når tonen dirrer blir vi hele mennesker. Jeg vet ikke, men har noen sett at noen rette en pistol eller et gevær mot et menneske som står og synger? Vel, det kan hende det har skjedd ett eller annet sted i verden, men man kan ikke fjerne magi med våpen, sensur, lover, regler og kulturbudsjettkutt. Magien finnes i oss alle, men kan bare skapes sammen med andre. Disse usynlige trådene mellom menneskene når tonen dirrer og vi alle er ett.

Og når øyeblikket er over går vi hudløse ut i iskulden og ser en annen vei.

Å, DISSE HERSENS FEMINISTENE ASSÅ!

Gina Krogh
Gina Krogh

Jeg hører det av og til, fra unge kvinner og menn: Feminist, jeg dævver, nei vet du hva, det driter jeg i!

Og kvinnedagen, den trenger vi ikke lenger, jeg gjør som jeg vil! Ja vel?

I går kom jeg over en artikkel på nettet som fortalte at enkelte unge jenter er så fulle av komplekser at de dusjer med klærne på fordi de ikke tør å vise seg nakne sammen med andre jenter. Nei, jeg snakker ikke om muslimer, men om etnisk norske jenter. Dette er trist. Både unge jenter og gutter utsettes for stort press om kropp og utseende. Man skal passe inn i en felles boks, der alt som ikke passer inn må fjernes. Det skal ikke mye til før man havner i den triste boksen som heter utenforskap. Allerede i barnehagen fordeles rollene, fargekodene rosa og lyseblått deles ut ved vuggen.

Norge er et av verdens beste land når det kommer til likestilling, sier du. Ja?

Nå er det slik med alle kamper. En seier varer ikke evig. Nye mennesker fødes, gamle holdninger er mer evige en seire. Kvinnekamp, homokamp, menneskekamp. Slike kamper vinnes ikke en gang for alle, de må kjempes om og om og om igjen.

100 år er gått siden kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn.

Alle borgere fikk lov til å bruke sin stemme uavhengig av status, kjønn og lommebok. Men en lovendring medfører ikke automatisk en holdningsendring. Kvinner i dag, hundre år etter at de samme rettighetene for alle ble lovfestet, tjener mindre enn menn selv om de utfører den samme jobben. Kvinner er ikke overrepresentert i maktpyramiden i politikk, næringsliv, vel kanskje i kulturlivet har kvinnene inntatt maktposisjonene mer enn i samfunnet ellers, og det er bra. Så får det heller være at enkelte utdaterte dressgubber knurrer i gangene og hvisker at «nå har kjerringveldet overtatt» hele greia 🙂 Vel…

To og et halvt tiår etter bruker mange Gro Harlem Brundtlands «kvinneregjering» som eksempel på hvor frigjort og likestillt Norge er. Men vi kan ikke se tilbake på gamle bragder og bruke dem som målestokk for hvordan vi har det her i landet i dag. Og for kvinner i dag handler det ikke om retten til å kunne bruke stemmen, det handler om å tørre å heve den. Men når en kvinne hever stemmen regnes det ofte i gutteklubben GREI som gnål, bitching og andre lite hyggelige mekanismer.

Som jeg sa til en venn for en stund siden som har hatt tre ulike jobber der alle sjefene hans var kvinner, og som klagde til meg om disse kjerringsjefene som alt var galt med: Det kan jo hende at det er så enkelt at det er du som har problemer med å ha en kvinne som sjef? – Vel, han ville ikke gå videre på den tankerekken.

Så, til deg som «driter» i kvinnedagen, som mener at feminister er noen sure «Ottar-kjerringer» som brenner pornoblader og ikke barberer seg under armene, eller er «noen lesbiske traktorer» som «hater» menn, ta en pust i bakken der du svinser gjennom livet fordi «du lever i tiden» og tar for deg «fordi du fortjener det!» og tenk litt på at det ikke alltid har vært slik. Noen gikk foran og tråkket opp stiene slik at du kunne lene deg bakover med kaffe latten din og tro at alt er såre godt her i verden. For faktisk er det slik at kvinner stadig marginaliseres, forfordeles og diskrimineres også her til lands.

Og når unge jenter på femten år er så redde for å ikke være perfekte at de ikke tør å kle av seg i dusjen, får brystimplantater til konfirmasjonen, sprøyter inn kjemikalier i huden for å bli brune, pumper botox inn i ansiktet, sveiser på hår fra asiatiske prostituerte for å se lekre ut, bleker rumpehullet og napper vekk alt som ligner på liv er ikke dette frigjøring, det et et fengsel på linje med korsett og mangel på valgfrihet.

Ta seg sammen småtøser, noen gikk foran og tråkket opp stiene.

Ps. Og til dere som tror at jeg har skrevet denne artikkel for å få meg kvinnfolk, helt feil, jeg er «godt gift» med en mann, og vi er begge botoxfrie og feminister på vår hals 🙂

HVEM TROR VI AT VI ER?

Foto: Sigrid Torbjørnsen. Manhattan NYC
Foto: Sigrid Torbjørnsen. Manhattan NYC

I går så jeg tv-kokken Eivind Hellstrøm i «Hvem tror du at du er?»

Jeg elsker denne programserien der folk leter etter røttene sine og ofte får egen historie snudd opp ned.

De fleste av oss vet ikke så mye om hvem vi egentlig er, hvor vi kommer fra eller hvordan forfedrene våre levde. Tenk, sa min kjære i går, at dette er så kort tid siden? Tenk at vi var så fattige? Ja, i løpet av to tre generasjoner er Norge forandret, levestandaren er en helt annen, vi er blitt så mange flere mennesker her i landet. Men en ting er fremdeles den samme; folk flytter fremdeles på seg. Noen flytter ut, andre kommer hit.

Så hvem tror vi at vi er?

Selv er jeg en blanding av norsk, samisk, svensk og noe russisk langt tilbake. Jeg tror jeg stammer fra et folk som er vant med å flytte på seg. Det er derfor jeg har denne uroen i kroppen. Jeg trives best når jeg er i bevegelse. Og jeg vet noe om å være «statsløs». Som liten var jeg annerledes, jeg stakk ut på grunn av utseende. Først i ganske voksen alder fikk jeg vite at min far var same. Og da jeg søkte tilbake til mitt «eget» folk i godt voksen alder hadde tiden gått fra meg. Jeg er ikke «ekte» noen steder. Men jeg er verdensborger, en fin ting å være.

Jeg tror at når et menneske endelig tør å ta bolig i seg selv, for å bruke en floskel, er det ikke redd for forandring, ytre påvirkning og forflyttning, andre kulturer. Jeg skal ikke gå så veldig lang i å kritisere eget land, det er en farlig øvelse. Men jeg tror, jeg sier tror, at nordmenn har en medfødt mistenksomhet mot alt som er nytt, at forandring kan være skummel. Vel, egentlig har vel de fleste folkeslag et snev av dette. Men det mest åpne og inkluderende folket jeg har møtt er amerikanerne. Kanskje fordi ingen egentlig er fra Amerika?

Mange liker å tro at vi nordmenn er noe helt eget. At det finnes noe som er rotekte norsk. Jeg tror ikke det. Norge er et land som er resultat av innvandring, både fra nord og sør. Tross dette har mange problemer med mennesker som kommer hit. Som regel handler det om hudfarge og religion. Men ikke alltid. Døren er mer åpen for katolske asiater enn f. eks muslimer. Og svensker da, for uten svenskene kunne de fleste serveringsteder stengt i morgen.

Jeg tror faktisk dette landet kunne trenge et kollektivt: Hvem tror vi at vi er?

For om vi begynte å forske grundig i hvem vi er, dette lille folket i nord, tror jeg de fleste av oss ville bli ganske overrasket. For trådene inn og ut av Norge er mange i de fleste familier. De fleste har et søskenbarn på Gjøvik, og mange har en samisk oldemor. Noen har tater i seg, og veldig mange stammer fra andre land.

Men med litt større selvfølelse hadde dette landet hatt godt av.

Og en forståelse om at det er helt ok å være ulike. At vi ikke behøver å være enige i alt.

Selv er jeg et menneske som lever i verden. Jeg er priviligert, jeg har norsk pass, jeg kan reise stort sett hvor jeg vil når jeg vil. Jeg kan si og skrive hva jeg vil uten at det får særlige følger. Jeg vet at livet er kort. Og at tiden ikke skal brukes til å bygge gjerder og hindere, men heller til å rive dem ned. Jeg er kanskje naiv. Mulig står vi i fare for å miste eget land, kultur og hva det nå er noen få av oss er livredde for. Men jeg er ikke redd.

For når du vet hvem du er, forsvinner all slik redsel.Verden er et fint sted å være.

Livet er så alt for kort. Du rekker ikke å se det hele. Så livet er ikke noe du kan ta når det passer.

EN HALV BROR, EN HEL VERDEN AV MAGI

D5rlarw8_B7QHAOxCeE3PgD3jLjUbuIatTaGqLocZkEA

Å sitte i trygge hender foran fjernsynskjermen, ingenting er bedre enn det.

Men det skjer ikke ofte når det kommer til norsk tv-drama.

I går rullet de to første episodene av «Halvbroren» over flatskjermene, og vi ble dratt inn i en verden det var godt å være i. Trygge, fantastisk gode skuespillere som leverte, regi, kostymer, klipp, ja, nesten perfekt. Hvorfor? For meg handler det om ro, og øyne. Skuespillernes blikk. Å kunne få se inn i øyne, se følelsene, se hva skuespillerne tenker. Og ikke minst at manus og dialog fungerer. Alt dette har «Halvbroeren»

Og jeg kan ikke forstå annet enn at Frank Kjosås og Mariann Hole med dette får sitt store gjennombrudd som skuespillere.

Nevnes også bør Marianne Nielsen som leverer en hjerteskjærende prestasjon. Og selvfølgelig den gudbenådede Ghita Nörby som lyser som fortellingens mater familias. Sobert spillt, stilrent utført i alle ledd. Det er bare å rope hurra!

Og nå håper jeg tv-bransjen forstår hva et godt manus betyr for en produksjon. At det besitter en god historie med et hjerte. Når Ghita Nörby sier til den unge voldtatte datterdatteren: Det går over. Alt går over. Selv en verdenskrig går over! rører det ved det dypeste i de fleste av oss som bærer på sorg og vonde minner. Og det gjør vi vel alle.

Over en million så visst på dette i går kveld. Og Per Olav Sørensen, skuespillerne og ikke minst scenograf Anna Asp har tatt Norge et stort skritt nærmere HBO-nivå innen  tv-drama. Beklager denne panegyrikken, men jeg ble altså helt blåst ut av sofakroken i går. Det sies at andres fiasko ikke er å forakte, men denne gangen gjorde andres suksess godt langt inn i hjerterota. Håper vi får flere slike høydepunkter, og at de beste historiene når fram til kamera i denne overflatiskhetens tid.

For vi har så mange historier å fortelle. Men vi må bare tørre å tro på dem.

Og ikke surre dem vekk i kamp om posisjoner og annet uviktig fjas.

Gratulerer Monster og NRK! Og castet, faen, dere er irriterende gode!

DE STØRSTE DRØMMENE FØDES I STILLHET

DSC03159

Kultur, hva er det?

Stort sett regnes litteratur, musikk, opera, teater og film som de største kulturfeltene. Under disse ligger underskogen, der det hele starter. Må starte! Ingen synger sin første tone i Oslo Spektrum eller i Radio Music Hall. De første famlende skrittene ut på de skrå bredder tas på små steder, i gymnastikksaler, på musikkskoler, i dansestudioer, ja, stort sett der drømmer fødes.

Ja, så er det sport, fotball og korps som også er kultur.

I alle felt utmerker talentene seg ganske tidlig. Og det tar lang tid å bli god. Det å stå på en scene og spille eller synge, få det til å se organisk og uanstrengt ut krever tusenvis av timer med øvelse. Du skal møte veggen mange ganger før du finner ditt eget uttrykk, før du er der du skal være scenisk. Og de aller fleste faller av på veien, det er for hardt, det er for tøft. Å være utøvende kunster er ikke noe for pyser. Og om man ikke har nervesystem og albuer nok velger man seg heller et yrke der presset ikke er så stort. Når dette er sagt, det er høyst frivillig å søke seg til kunstfagene, og det er også mange andre yrker som er vel så harde og slitsomme.

En utslitt sykepleier har alle sympati med. Mens en utslitt og arbeidsløs skuespiller kan takke seg selv for yrkesvalget. Man kan da ikke bare fjase og tulle seg gjennom livet! Nei, bli voksen og skaff deg en skikkelig jobb, er refrenget når jobbene uteblir eller nerver og helse svikter.

Men hør, selv de som hater kultur og kulturarbeidere er konsumenter av kultur. Ingen mennesker klarer seg uten musikk, vel, noen klarer seg sikkert uten bøker, men jeg har aldri møtt et menneske som ikke har vært på kino, på en konsert eller en annen kulturell begivenhet. Jeg kjenner heller ingen mennesker som går uten klær. Klær er skapt av kunstnergruppen designere. Klær er kultur. Klær skaper folk. Selv Tybring-Gjeddes dress har noen sittet og tegnet i et studio før den gikk i produksjon. Design i alle sine former er en av verdens største industrier, med store kunstnere som spydspisser.

Pinnekjøtt er kanskje en tradisjon, men det er ikke kultur, det er mat. Når vår nye kulturminister må fortelle en redd dressgubbe  hva hun spiser til jul for å vise ham hvor norsk hun er er det noe som skurrer. Og når han på toppen av det hele ber henne å definere hva norsk kultur er grenser det til frekkhet. Særlig når det partiet han representerer vil kutte kraftig ned på budsjettet som skal dekke den kulturen han er livredd for å miste.

Tilbake til starten av teksten. Hva er kultur? Og hvor starter den?

All kultur begynner med en drøm. Og med et ønske om å formidle. Og røre. Bevege. Fortelle en unik historie. Og enda viktigere; den kulturen mange i dag klamrer seg til som verneverdig og norsk møtte en gang motstand fra samtiden. Bøker som i sin tid ble fordømt og forbudt regnes i dag som kulturelle milepæler og døråpnere for ny erkjennesle. Men det vil alltid være en inkvisitor, en dressgubbe eller en draktkvinne som vil fronte sin paranoia mot forandring av det bestående.

Den dagen Hadia Tajik ble innsatt som ny kulturminister tenkte jeg; nå er helvetet løs! Og det gikk ikke mange dagene før man meldte seg talefør på torget. Og det kom akkurat der jeg trodde det ville komme fra. Et ullent uryddig feigt forsøk på å kle av en ung dyktig politiker, men uten å ha mot nok til å spørre om det man egentlig ville.

I går satt jeg selv og sikkert resten av det norske folk og gråt meg gjennom «Hver gang vi møtes» Ja, det er også kultur. La andre tolke andres materiale. Slik blir det stor kunst av. Tråder mellom generasjoner skapes. Den musikalske kulturarven viser seg å være gull, selv om den kommer i ny og uventet versjon. Derfor skal vi ikke la være å møtes. Fordi det handler om å tørre å møtes på tverrs av grenser, alder og kultur. Og ja, den fuckings religionen.

Men etter å ha surfet litt på nettet ser jeg at denne debatten ikke handler om kultur, den handler om redsel for forandring og om fremmedfrykt. Ok, mange hevder at kultur er noe fjas vi ikke trenger. Vel. Jeg tror kultur trenger en bred debatt. Og begrepet «finkultur» bør forklares for oss som jobber med kultur slik at vi forstår hva vi gjør feil, og kan finne ut av hvorfor kultur utløser så mye hat i enkelte miljøer.

Men som sagt, det tar tid å bli god. Det krever utdannelse for å bli proff.

Og en karriere går opp og ned. Du må være en stayer for å overleve i yrket. Jeg vet hva jeg snakker om.

Og jeg glemmer ikke den gangen jeg hadde noen gullrotbiter i får i kålen, da var det en rasende sørlending som skrek:

IKKE KØDD MED DEN NORSKE KULTURARVEN!!!!

Vel, han sa ikke KØDD og ikke skrek han vel heller. Sørlendinger driver ikke med slikt 🙂

PÅ TOPPEN AV KRANSEKAKA

IMG_1746

Vi er et nøysomt folk. Vi er skeptiske til verden. Vi hopper ikke på det første og det beste, nei, vi må tenke oss grundig om.

Vi var et folk av bønder, sild og etterhvert poteter. For selv poteten var farlig når den kom til våre kanter en gang for lenge siden, så myndightene sendte ut prester som foralte folk at poteter ikke var farlig å spise. Vi var fiskere, fangstmenn, jegere og vikinger, vi var folket som bodde ved nordpolens dørstokk, uten bøker, uten særlig kunnskap og viten bortsett fra vår naturlige og nedarvede følelse for naturen som vi levde av. Og landet var preget av vold og lovløshet.

Jeg kom til verden ti år etter 2. verdenskrig.

Mine foreldre led av posttraumatisk krigssyndrom, og landet skulle bygges på nytt. De gikk til oppgaven med så mye håp og drømmer i blikket. Det handlet om materielle ting, vi fikk fjernsyn, kjøleskap, vaskemaskin og verden sto ikke til påske, mor klappet i hendene over alle nyvinningene, snart kunne hun bare «sitte på stas» mens alle maskinene gjorde arbeidet for henne. Foreldrene våre bygde og bygde, og vi «som ikke hadde opplevd krigen» burde være takknemmelige for alt det vi fikk opp i hendene. Ja, jeg beundrer mine foreldre for dette flotte byggeprosjektet. Men de glemte bare en liten ting, vi var små barn, og små barn trenger kjærlighet, ikke bare materielle ting. Kjærlighet var det så som så med, for et fjernynsapparat kan ikke holde rundt et barn og trøste når det behøver det. Vel..

Nå, i ettertid, og særlig i disse kulturdebatt-tider kommer jeg på at mine foreldre elsket alt som kom fra utlandet.

Der vi før hadde lekt meg trehester som bestefar hadde spikket ut, fikk vi blunkedukker som sa «Hello, I love you!» når vi trykket dem på magen, og flotte racerbiler og traktorer som sa «brum brum» når vi kjørte dem fjernstyrt over parketten. Ja det var tider den gangen da alt det som ikke var «ekte rotnorsk» kultur reddet den norske koksgrå tristessen. Alt var såre vel. Mor frontet syntetsisk stoff, plast var en himmelsendt gave til alle husmødre, ferdigmat som hermetikk var luksus, morfar sprayet rosene med DDT og kvinnene skulle se ut som Liz Taylor og Brigitte Bardot. Vi levde i en boble av framskritt. Verden skulle vokse seg inn i himmelen. Og mor gråt da hun fikk en hel drakt i blomstret crimpeline og en badehette med plastroser som kom i en pakke fra familien vår i United States of America. Ja, det var tider, tingenes og fremskrittets tidsalder.

Men så kom menneskene.

Disse som før bare hadde vært pynt på skokrembokser og fruktposer. De sultne barna i Biafra var brukt som listig pressmiddel for å få oss til å spise sild og torskehoder, men nå kom de plutselig farlig nær. Jeg glemmer aldri en morgen da mormor viftet med lokalavisen og forkynte at to «hottentotter» i fargerike kaftaner var observert på Strøget i København, og siden vi skulle på bilferie til Danmark den sommeren måtte vi passe oss for disse farlige beksvarte mennene!

Alt dette er snart femti år siden.

Og her sitter vi med sushi, korma og thai helt opp til øreflippene og savner mors kjøttkaker.

Og hvem faen vet hvordan man koker får i kål?

Vi er rustet til tennene av apper og tekniske dibbedutter, er tilgjengelige 24/7 og reiser til New York og Paris i søkk og kav. Vi er så kontinentale at vi pisser kaffe latte og det tyter ruccola og soltørkete tomater ut av ørene på oss, går i klær produsert til billigst mulig penge av fattige mennesker et annet sted utenfor vår fatteevne. Vi hører på musikk fra alle verdens hjørner, vi danser magedans og salsa, tango og hip hop, men tross dette mener enkelte dressgubber at vi har en helt egen og genuin kultur i Norge vi ikke MÅ miste for enhver pris. Hva pokker er det som er vårt eget som vi ikke allerede har gitt på båten? Fortell meg den som vet? For vi er globalisert til fingertuppene, helt opp i hårrøttene. Det er bare mennesker noen av oss tydeligvis har problemer med!? For mange vil jo gjerne ha alt det flotte f. eks USA produserer, men samtidig hevde retten til å disse landet? Og vi må jo ha mat og krydder som kommer fra hele verden, men vi vil bare ikke ha verden hit? Ok?

Så her er mitt forslag til f. eks deg Tybring-Gjedde:

Om du skulle leve slik du lærer, skulle du ikke  gått med annet en en skinnfell på kroppen. Beina dine skulle vært surret i noen barkesko. Du skulle fanget maten din selv, som hadde vært fisk og selkjøtt, rein og ryper om du hadde hatt en god jaktdag. Du skulle kanskje fått selskap av noen flyttsamer som hadde joiket deg høyt i øret, eller fått en never-lur til å blåse bakoversveis på deg. Og der hadde du sittet på fjellknausen uten trådløst nett og mobiltelefon og vært tvunget til å meddele deg til verden ved å risse små figurer i fjellet med en steinøks. For ingenting av det du er avhengig av for å overleve i dag er ditt eget. Ikke engang pinnekjøttet som visserlig stammer fra Irland, ei heller potetene som er fra Sør-Amerika, og kålrota er også en eksotisk liten skummel sak som ikke stammer fra Norge. For vi er et lite folk som dukket opp da isen trakk seg tilbake. Og takket være innvandring fra nord og sør sitter vi i dag på toppen av ei jævlig dyr kransekake og klør oss i egen navle. I hvertfall noen av oss. For øyeblikket ca 18% av dette folket som hadde så mange drømmer, men som mistet dem på veien.

RETURN TO SENDER

IMG_1731

Vi elsker å skape våre helter og tapere.

Før jul slo en samisk jente alarm fordi hun ble mobbet. Noen forsøkte å tenne på klærne hennes. Hun gikk til media, fikk stor oppmerksomhet. Jens Stoltenberg nevnte henne til og med i nyttårstalen i år.

Og de er bra at mobbeoffere sier fra, at de får oppreisning, blir hyllet for sitt mot. Men jeg sitter igjen med dette spørsmålet: Hvem har oppdratt, eller latt være å oppdra folk som mobber, blir overgripere, voldtekstmenn og kvinner? For å hylle varsleren løser ingen problemer. Og mobberen er ikke «de andre» –  de er en av oss, alltid.

Å gå inn i det hellige rommet som heter familie er svært vanskelig. Men jeg tror de fleste mennesker er et resultat av det de kommer fra, hva de har opplevd og hvordan de er blitt oppdratt. Og her får jeg ta den sedvanlige regla før jeg går videre: Nei, jeg forsvarer ikke ugjerningsmenn og kvinner. Men jeg prøver å stille noen vanskelige spørsmål.

For når noen tenner fyr på et annet menneske på grunn av at det f. eks er same, hva kommer det av? For dette er ikke en plutselig flytanke, det er resultat av tillærte fordommer fra foreldre, omgivelser/vennekrets. Hva tror du?

Jeg tror også at en voldtekt starter lenge før selv handlingen.

De fleste av oss har en knapp av fornuft som slås på, som gjør at vi ikke gir etter og følger en plutselig innskytelse som kan føre til grusomme handlinger. Tross dette vet vi at mennesker dreper, voldtar og bedriver overgrep i stor skala. Og dette sjer i alle samfunnslag av befolkingen. Det kan utlsøses av alkohol, narkotika eller sykdom, sårede følelser og affekt.

Ved noen anledninger har jeg pekt på foreldre. Og mange har blitt rasende på meg. For tiden skriver jeg dramatikk om fedrenes og mødrenes synder som går i arv til barna. Og jeg har klokketro på at mye overføres fra foreldre når det gjelder holdninger etc. Men ikke alltid. Jeg hadde selv en svært voldelig far, men jeg har aldri slått et menneske selv. Men han sådde en dyp skepsis i meg om mange ting som gjorde at jeg måtte ta et hardt oppgjør med egne nedarvede holdninger da jeg kom ut i virkeligheten og skulle stå på egne bein. For min fars verdensbilde stemte overhodet ikke med det voksenlivet jeg møtte da jeg flyttet til storbyen. Og det tok meg tyve år å tilpasse meg kodene ute blandt mennesker av alle slag.

Her er poenget: Jeg tror samfunnet er tjent med å sette et mye hardere trykk og søkelys på oppdragerne, rollemodellene, les: foreldre/familie for å komme uvesenet mobbing og overgrep til livs. For mange kvinner påstår bl. a at de tar brorparten av barneoppdragelsen, og slik har det vært svært lenge. Så hva er det mødrene i såfall ikke lærer disse guttene på sin vei mot voksenlivet? Nei, jeg kan ikke bare klandre mødrene, jeg vet det, men er mødrene skyldfrie? Er fedrene skyldfrie? Familen? Miljøet? Eller er mobbere, overgripere, voldtektsmenn og mordere en egen type mennesker som dyrkes fram i drivehus i en virkelighet på siden av vår egen? Nei, det er de selvfølgelig ikke. De fødes og oppdras midt i blandt oss, lik det eller ikke.

Jeg har ingen svar. Men jeg tenker hardt på dette.

Det plager meg at folk ikke kan gå i fred. At det ikke er lov å være anderledes uten at det skal slås ned på, at en kvinne ikke kan få gå hjem alene uten at hun skal være redd for å bli overfalt. Sist jeg skrev en blogg om dette var det mange som ba meg dra til helvete med dritten min, for jeg kunne da for faen ikke laste uskyldige foreldre for at unger av og til begår overgrep og det som verre er! Nei, kanskje ikke, men hvor kommer det fra? Hvor starter det? Hva utløser en ond handling? Men om ingen kan lastes, om vi alle er skyldfri, kan jeg ikke forstå annet enn at ondskapen ikke finnes i de fleste av oss. Men at noen mennesker rett og slett er født onde og ikke er i besittelse av en av og på-knapp?

Men vi lever ofte i en «liksom»-verden vi mennesker, og når noe forferdelig inntreffer ved vår dør sier vi: Tenk at dette grusomme kunne skje her på vårt trygge lille fredelige sted? Og offeret er alltid den blide snille jenta, hun som var det soleklare midtpuntet, hun som aldri sa et vondt ord om noen. Og overgriperen vil vi sjelden vedkjenne oss.

Men når stillheten legger seg og sorgen begynner, sitter vi alle igjen med så mange spørsmål som vi ikke tør eller orker å stille, fordi det gjør for vondt. Eller at vi innerst inne vet at vi vil finne noen svar vi ikke vil ha. Og så sier vi heller: Nå må vi gjøre alt som står i vår makt for å forhindre at dette ikke skal skje igjen. Og er ugjerningen ekstra ille går vi i tog og hever en rose mot himmelen. Og resten er stillhet. Til det skjer igjen…

OM Å TRÅKKE OPP STIER

Ingvild Holthe Bygdnes som Svarta Bjørn (Anne Rebekka Hofstad) Nordland Teater/Vinterfestuka 2013
Ingvild Holthe Bygdnes som Svarta Bjørn (Anne Rebekka Hofstad) Nordland Teater/Vinterfestuka 2013

I morgen begynner prøvene på «Svarta Bjørn» – en musikal av Bodvar Drottninghaug Moe og undertegnede. Den handler om kokkepiken Anne Rebekka Hofstad, kjent som «Svarta Bjørn» som var med og arbeidet på anlegget da Ofotbanen mellom Narvik og Kiruna ble bygget. Det er ganske underlig, i disse dager er ønsket om lyntog i Norge en varm potet i debatt og valgkamp over 100 år etter at denne jernbanestrekningen sto ferdig, og svenskekongen Oscar II sa i åpningstalen: «I dag har Norge og Sverige fått nye sterke muskler, en viktig pulsåre mot verden!» Så får det heller være at han ikke nevnte arbeiderne med ett eneste ord i talen, ei heller alle liv som gikk tapt i denne umenneskelige unntakstilstanden oppe i de svensknorske fjellene i 1890-årene.

Det er også en «kuriositet» at en kvinne er blitt stående som et symbol for denne jernbanestrekningen. Om Svarta Bjørn er mytene mange, hun er blitt en legende, en sterk , visstnok svært vakker kvinne som ble slått ihjel bare 21 år gammel. Etter henne står bare et ydmykt lite trekors med påskriften «Anna Norge» igjen. Det er i år også hundre år siden kvinner fikk stemmerett, men fremdeles rangeres ikke kvinner på like fot med menn, de sitter ikke øverst på maktpyramiden i næringslivet, i styrer eller i andre viktige stillinger i nevneverdig grad, selv om vi i følge mange er et av verdens beste land på likestilling mellom kjønnene. Alt for mange kvinner i Norge tjener heller ikke det samme som menn. Hvorfor? Kanskje på tide å heve stemmen?

Historien er skrevet av menn, for menn, om menn.

Men mange kvinner har gått foran og tråkket opp stiene for kvinner i dag som sitter på nettet og skriver: Kvinnedagen, who cares? Moderne kvinner som «lever i tiden» men som forakter feminister, og sier «hvem bryr seg om disse inntørka kjerringene i lilla skjerf som drikker billig pappvin og brenner pornoblader?» Ta seg sammen småtøser, dere aner ikke hvilke kamper noen har kjempet for at dere kan vakle dere nedover fortauet og se ut som en blanding av Britney Spears og Hillary Clinton!

Fortellingen om «Svarta Bjørn» er også en fortelling om det moderne Skandinavias historie. Nordområdene som tidligere bare hadde hatt forbindelse via sjøveien fikk med Ofotbanen en direkte linje mot kontinentet. Folk kunne ta toget fra Narvik til Kiruna og videre til Stockholm og nedover i Europa. Og jernmalmen kunne fraktes til kysten fra gruvene langt inne i landet. Mitt manuskript har hovedfokus på kvinnene i dette store byggeprosjektet, unge modige sterke kvinner som levde i et samfunn med 97% menn, som kokte og vasket, ble misbrukt og dyrket, som hadde en lengsel i seg etter å komme seg vekk. Kanskje bli med det første toget som skulle gå gjennom daler og fjell, om man ikke ble sprengt ihjel av usikret dynamitt, frøys eller sultet seg syk eller døde.

Jeg vil også med denne bloggteksten berømme komponist Bodvar Drottninghaug Moe’s musikk. Den er full av drama, lengsel, skjønnhet, varme og iskulde. Vi er fjorten skuespillere som skal bekle rollene. Jeg er så heldig å være én av dem, en skikkelig bad guy dog blir det på meg. Og crewet ellers er av ypperste sort i teaterverdenen, med Stein Winge ved roret. Det gledes.

Så neste gang du står og fråder av sinne fordi Flytoget er tre minutter forsinket, skjenk en tanke til alle de som ofret liv og helse for det nye Norge. Mange av dem rakk aldri det første toget som gikk på de glatte stålskinnene over fjellene. Da kongen holdt sin tale hadde Anne Rebekka Hofstad vært død i tre år. Her en hennes siste sang:

Æ va her, vi la stein på stein

Det va is, det va marg og bein

Det va sno, over Rombakk elv

Og kvelden va mørk og sein

I fra sør og nord vi ranka oss

Med våpen, spett og bor

Og mot fjellene vi sleit og sloss

Vi la veien gjort av stål

Og Västerhavet var vårt mål

Slik drakk vi Nordens skål!

Det gjaldt å holde fast

Og aldri sakke bak

Mens håpet stadig brast

Og bare himmelen var tak

Her dugde ingen tvil

Her var det bare gå og gå!

Og Västerhavet var vårt mål

Slik drakk vi Nordens skål!

Tekst: Sven Henriksen Musikk: Bodvar Drottninghaug Moe