SEE HER HOW SHE FLIES

IMG_4307

SEE HER HOW SHE FLIES.

Fullmåne. Svimmel kveld. Himmelen er dyp blåviolett over fjorden.

Jeg sitter her ved vinduet. Det er en mild kveld. Kroppen er sliten etter lang dag.

Jeg kjenner på noe så upolitisk korrekt som lykke. Månen er et sted bak skyene. Kaffe. Lange tanker.

En brøddeig står og eser på benken ute på kjøkkenet. Jeg begynte å bake brød da vi flyttet til Nord-Norge.

Det er en slags lykke det også, bake sitt eget brød. Den søtlige lukten av gjærsopp som sprer seg i huset. Snart ligger brødene der på bordet med sprø skorpe. Jeg har ikke noe å skrive om, så derfor dette pludderet om brødbaking og måne.

Små ting? Nei.

Å kjenne på plutselig lykke er en stor ting. Være i en gjeng med arbeidsomme skuespillere og andre kolleger som jeg er nå. Løfte teksten opp fra papiret. Jobbe med fine Stein Winge-mesteren hver dag. Se karakterene komme ut av skyggene, våkne til liv. I lange perioder hater jeg jobben min, slik sikkert mange andre også gjør uansett yrkesgruppe. Men i kveld, etter å ha kommet et lite skritt nærmere kjernen i historien vi vil fortelle.

Jo, det er lykke. Mer en måne og brød.

Nå hører jeg på Radka Toneff. Hun synger om månen som seiler over himmelen. Kaller den en hard og svikefull elskerinne. Piano og vokal. Det fineste av alt. Så enkelt, så minimalistisk. Jeg husker Radka. En sommerkveld utenfor Club 7. Jeg sto der sammen med Ole Paus. Og der kom hun, flagrende i en lys kjole. Skulle ut på turne. Var så tindrende glad, så vakker. To dager senere gikk hun ut av tiden. Nå er stemmen av kobber prentet inn i evigheten. Jeg tar denne platen fram med jevne mellomrom. Særlig på månekvelder som nå. Sitter helt stille og lytter.

Nå glir månen fram bak skyene. Kaster en stripe over fjorden.

Det er fint dette livet. Jeg tenker på et ord. Takk. Takk for at jeg får være med. Vi burde takke oftere. Takk.

Og dette bilde av en gutt med vinger? Tar det fram og ser på det også, ganske ofte. Det minner meg på noe. Trå varsomt.

Skjøre livet.

Advertisements

GI MEG EN KJENDIS!

13021_480436592018630_209097244_n

GI MEG EN KJENDIS!

Jeg har fått tilbud om å bli kjendis mange ganger. Og jeg har vært det i korte perioder.

Fremmede mennesker har kastet seg over meg på trikken. Rist og rost har jeg blitt. Jeg hatet det. For å være en som mange vet hvem er gjør meg skikkelig ukomfortabel. Jeg jobber hele tiden. Spiller teater, gjør en del tv og film. Men jeg smetter ut bakdøra når Se&Hør dundrer inn. Så får jeg heller tåle å være «stakkars han som ikke helt har fått det til!»

Men jeg vet hvordan kulturfeltet fungerer.

Er du på tv er du levende, er du det ikke så er du død. Og jobber du i provinsen som jeg for øyeblikket gjør er du skinndød, eller under radaren for journalistene som løper etter hverandre gjennom Spikersuppa og skriver det samme om de samme. Vi lever i en verden der Jenny Skavlans veske er viktigere enn en urpremiere. Det er viktigere å diskutere kjolene på Oscarutdelingen enn filmene. Fjas og tull, usakelighet og svada selger bedre en et tungt intervju med en skuespiller eller en filmskaper. Når store kunstnere havner hos Skavlan ender det som oftes opp med pludder om uvesentligheter. Vi skal underholdes, mores og det skal spøkes. Ikke noe galt i humor, bare så det er sagt. Men hvor er innholdet i disse dager?

Jeg sier til min kjære: Om jeg vurderer å takke ja til et tv-program der jeg lager mat sammen med B-kjendiser, så slå meg i hodet med en jernpanne! For det er lett å la seg friste ut på glattisen. Og når du først er i gang så er det ingen vei tilbake. Etter ett par år er du kjent for å være på tv og ikke for hva du egentlig gjør. Men for all del. Om folk vil være kjent for å fronte kalkunpølse, gjerne for meg. Ja, jeg har selv sagt ja til å gjøre reklamefilm for Dagbladet. Når du tjener tre månedslønner på en dag, så WTF?

Når jeg som dramatiker prøver å fronte stykkene mine for pressen er det første de spør om: Hvem er med? Og om lista ikke inneholder en A-kjendis merker jeg straks at man kjølner. Hvordan skal vi vinkle dette da? spørres det. Nå er jeg snart premiereklar med en stor musikal med mange store kvinneroller. Men pressefolk som tidligere har okket og akket seg over at det ikke skrives nok roller for kvinner responderer ikke. Hva kan dette komme av? Er det fordi jeg ikke har fortått at jeg må ha Jenny Skavlan eller Pia Haraldsen på rollelista? Eller er all kultur som blir laget nord for Trondheim uvesentlig? Sist jeg hadde en urpremiere utenfor hovedstaden skrev VG i en mail: Vi kan ikke komme fordi det  er to viktige premierer i Oslo. Av dette kan man jo bare trekke den slutningen at kultur i provinsen ikke er så viktig som kultur i hovedstaden? Tar jeg feil?

Ja, det er fortvilende. Kanskje man bør bli kjendis?

Få meg en rolle i Hotel Cæsar eller melde seg på Idol eller The Voice eller hva det heter for noe at sammen? Sørge for å holde seg på tv flere dager i uken slik at pressen flokker seg bare man slipper en fjert? Nei, jeg tror ikke det. Men til orientering: Om to og en halv uke har jeg premiere på en stor musikal som heter «SVARTA BJØRN» skrevet av meg selv og med nykomponert musikk av Bodvar D Moe. Det er den største satsningen på Nordland Teater noensinne, med 16 skuespillere og med Stein Winge i registolen. Men det er jo ingen nyhet i disse dager. Tone og Axel har jo gått fra hverandre!

Kan man få lov til å komme med et lite sukk?

IKKE EN SUR TONE

9932_978

IKKE EN SUR TONE

Det gjentar seg stadig. Lykken sprekker. Nederlaget er totalt.

Hele Norges Tone, den gladeste jenta i landet. Hun med den fine huden, det blanke håret, det nesten litt for tindrende smilet. Nå skal vi ta henne. Det ble for mye av det gode! For ingenting vokser inn i himmelen, selv ikke for prinsessa som kapret skuespillerprinsen og hele kongeriket.

Ja, jeg er også en av dem som har ristet på hodet av Tones hjernedøde realityserie. Som har syntes at hun er mye i avisene, at hun av og til kan si stupide ting. Men jeg har også sett noe bak masken. Dette litt for store smilet, de desperate øynene. Lik meg! Se meg! Dette kjernesunne blide vesenet fra ei lita bygd å Vestlandet som ville bli berømt, og som ble det. Kanskje mer enn det hun drømte om?

Men vi som har vært med en  stund vet at om du inviterer hundekobbelet i eget bryllup så kommer de når du skiller deg også. Og what goes up must come down. Nå ser jeg at folket fryder seg over Tones nederlag. Ja, for det måtte jo komme ikke sant? Ja, det måtte det! For Tone er feil i mange miljøer. Hun er ikke kul nok. Ikke smart nok. Er for mye på tv og i ukebladene. Tok litt for mye plass. Strålte litt for mye. Slikt liker vi ikke i lille Norge. Ydmyk, med bøyd nakke skal man være i dette landet. Så Tone, skamme seg, og rykk tilbake til start! Du har hatt ditt moment of fame nå!

I dag sender jeg en tanke til den blideste jenta i landet. Hun som ikke har gjort en katt fortred. Og jeg ønsker henne en fin kveld, selv om pressefotografene sikkert har beleiret henne der hun måtte være. Og husk Tone, det går over. I morgen pakker de fisken i gårsdagens avis. Men tenk deg om neste gang du stikker hodet fram. Bøy nakken. Vær ydmyk. Ikke smil for mye, og ikke vær for hyggelig. Med andre ord: Vær litt mer norsk!

HVEM TROR VI AT VI ER?

 IMG_0043

HVEM TROR VI AT VI ER? HVEM TROR JEG AT JEG ER?

Hvem tror politikerne at jeg er? Og hvem tror de politiske partiene at de selv er?

Jeg er oppdratt til å stemme Arbeiderpartiet. Noe annet ville være utenkelig i min familie.

Det sitter i beinmargen, etterkommer av jerverksarbeidere og fiskerbønder som jeg er. Men så snudde historien noen blad, og verden forandret seg. Vi har ikke lenger to fløyer i politikken som før, de rike mot de fattige, for å si det enkelt. Nå samler de fleste partiene seg i midten, ligner til forveksling på hverandre, og de som tør å fronte noe annet dupper opp og ned langs sperregrensen. Jeg er forvirret foran neste valg. Sist uke var Siv Jensen forbannet på Høyre fordi det ligner mer og mer på AP. Og vi i Ap/Sv er redde når AP begynner å ligne på Frp. Du vet ikke hvem du går til sengs med lenger. Selv skiftet jeg parti ved siste kommunevalg og oppdaget at  folkene som hadde beilet til meg under valgkampen egentlig var erkefienden. Men dumme meg, det burde ringe en bjelle når partiledere du ikke kjenner gjerne vil bli venn med deg på Facebook og begynner å følge deg på twitter.

Det er ingenting som gjør meg mer sint enn når politikere klamrer seg til makt og taburett for enhver pris, når ryggrad og moral ofres. Men jeg tror kanskje det er slik det blir når det er så lite å kjempe for? Eller er det lite å kjempe for i Norge? Kanskje ikke når det kommer til økonomisk vinning. For det høres både hult og patetisk ut når opposisjonen hyler opp om at hele Norge er blitt kjørt på rævva av Jens&Co når kongeriket går så det suser. Og når valgkampen handler om innvandring, noen stoffstykker som skal få være på eller av hodet, formueskatt, bompenger og eldreomsorg er det vel ikke så farlig? Jeg spør? En nye studie har jo avslørt at de eldre i Norge aldri har hatt det så bra eller vært så vesltående som nå. Ja jeg vet, selvfølgelig er det noen som ikke har det bra, som ikke greier seg på den skarve pensjonen de har fått. Og det er jo for dem kampene bør gå, er det ikke? Ikke fronte en sutrete holdning om at alt er krise i landet når det ikke er det?

Så hvorfor ikke kjempe mer for likestilling? For at kvinner skal tjene det samme som menn, få like rettigheter, så unngår vi gamle fattige damer som sitter igjen med ingenting. Og kanskje kvitte seg med begrepet «folk flest»? Det er jo en fornærmelse. Folk flest? Hvem faen er det? Jeg føler meg ikke som folk flest, og det gjør neppe naboen heller. Og at politikere ikke bør få slippe unna med babbel. At de sier hva de mener, ikke bare lirer av seg tilpassede ord skrevet av rådgivere som ikke fanges av bordet etterpå, som Per Fuggeli sa her om dagen.

Men tilbake til starten. Hvem tror jeg at jeg er?

Jeg er ikke AP lenger, hvordan kan jeg det når de ikke tør å være seg selv?

Og Høyre, vel, jeg mener at de rikeste av oss bør dele, så nei. Og Venstre, det partiet som appelerer mest til hva jeg tror på? Nei, fordi de kødder med kulturen i hovedstaden, selger unna det som selges kan! Pokker ta dere. Og SV? Ja, kanskje, men rak i ryggen, gå ut av regjeringen om kamelene ikke lenger kan gli forbi strupehodet uten å bli kvalt. Krf? Aldri. Frp? Over my dead body? Rødt, nei, for mye vams og fotformsko og naive meninger.

Så hvem er dere som vil være et parti for empati, nestekjærlighet, frihet for alle, like rettigheter, forståelse for at Norge må være en del av verden, at kultur er viktig, at de eldre skal respekteres, at hudfarge og seksuell legning ikke er et minus, at alle skal være med, at folk flest ikke er en homogen gruppe, men at alle mennesker har krav på respekt? Jeg leter, men finner det ikke.

Skal vi forsøke å få empati, vett og forstand opp over sperregrensen?

Se oss i speilet og spørre oss hvem vi er? Hvem vi vil være?

Hva skal vi med lyntog og firefelts motorvei om vi ikke vet hvor vi er på vei?

EN HIMMEL UTEN RYNKER

IMG_4128

EN HIMMEL UTEN RYNKER?

Jeg får en del spam jeg trekker på smilebåndet av.

Hele tre ganger har jeg, som godt voksen mann fått tilbud om å forstørre brystene:)  Og her om dagen fikk jeg tilbud om et års abonnement på en slankekur der jeg skulle gå ned hele 5 kilo i uken. Jeg takket nei til den, for etter noen sekunders hoderegning fant jeg ut at med så stort vekttap ville jeg ha forsvunnet fra jordens overflate i løpet av en seks syv måneder.

Men alt ler jeg ikke av. Og det er som regel tilbud som handler om utseende som treffer hardest i selvfølelsen.

For på dårlige dager er mange av oss lett bytte. Vel, de fleste av oss vet at jorden ikke går under om vi ikke skifter til ONE CALL, men pirker du litt borti ølvomma eller dobbelthaka så er isen tynnere. Og denne gangen snakker jeg på menns vegne. For vi menn er like utsatt for press som kvinner. Vi blir møtt av vaskebrett-hunks bare vi stikker hodet inn i en mannebutikk, og størrelsene som var L eller XL er ikke like stor som i fjor. F. eks på Zara står disse glætte gutta og smiler hånlig når vi ikke får presset oss inn i en XXL skjorte der en L i samme type passet perfekt i fjor, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har lagt på meg et gram siden ifjor. Jeg har til og med tatt med fjorårets skjorte i L for å vise dem det. Faen ta dere!

Jeg som jobber på teater som skuespiller kjenner på det hver gang det er kostymeprøve.

For privat har jeg funnet en stil som passer, men når man skal inn i andre snitt, andre farger, må man ta stilling til egen kropp på en annen måte. Noen ganger føler jeg meg som en kaviartube noen har tråkket på når jeg går inn under lyskasterne. Men ok, som regel får man forhandlet seg fram til noe alle kan leve med. Nei, det er ikke det at jeg ikke tåler å se feit og støgg ut på scenen, men når du ser yngre kolleger smette inn i en innsvinget liten dress og løper duggfriske inn på scenen, kan en spam som ala «her er den enkleste veien til å bli kvitt overflødige kilo kjære Sven!!!» i mailboksen være tung å fordøye.

Ja man skal være sterk for å ikke la seg påvirke av alt man skal og må for å være et vellykket menneske i disse tider.

Gudskjelov har Mac’n min en liten dibbedutt som sender det meste av dritten rett i søppelbøtta. Men presset er der. Ikke bli gammel! Ikke bli feit! Ikke få rynker! Ikke bli slapp! For egentlig er jo all reklamen en subtil mobber, er den ikke? Jeg var et veldig mobbet barn, jeg har kjent på det før.

På gode dager står jeg foran speilet om morgenen og sier høyt til meg selv: Du er mer enn bra nok, du ser fin ut, du er frisk, kroppen din gjør det du vil at den skal gjøre. Den kan gå, løpe, danse, elske, ta deg dit du vil. Ja, jeg ser at den er blitt eldre, men du lever, og dagen er fin. Så føkk deg som sier at jeg ikke er bra nok, ikke tynn nok, ikke glatt nok. Og takk for at jeg har trent hjernen såpass at jeg forstår hva som er viktigist. Å leve mens man kan.

Og jeg håper at alle trimdronninger og hysteriske stylister havner i helvete.

Og at vi andre kommer til himmelen. Der er det ikke rynker, har jeg hørt?

PRISONER OF THE ROAD

Magnum Photo: New York
Magnum Photo: New York

JEG TENKER OFTE på det.

Tenk å ikke ha et sted å bo? Ikke en egen seng. Dyne, en pute å hvile hodet mot om natten. Ikke en egen dør å låse? Ja, jeg tenker på det ofte. Møte natten uten å ha et sted å søke ly, varme seg. Jeg tenker på det her jeg sitter i min store stue med kunst på veggene og skinnsofaer. Jeg tenker på det når jeg går i store verdensbyer. Hvordan ville det føles å være hjemløs her? Jeg kan til å med ta meg i å tenke på det når jeg går i skogen. Være en elg alene her. Er elger mørkeredde? Jeg er redd mørket. Veldig redd, selv om jeg vet at mørket vil sluke meg en dag…

JEG TENKER OFTE PÅ DET når folk sier: Uff, hva skal jeg lage til middag, jeg er så matlei, har ikke lyst på noe som helst! Jeg tenker på hvordan det hadde vært å ikke ha mat i skapene, penger til å kjøpe mat? Jeg tenker selvfølgelig når jeg ser gråtende barn med store øyne på fjernsynet. Når fluene surrer i øyekroken på et døende barn. Hvordan ville det føles å miste et barn? Jeg har ikke mistet så mange. Bare noen få. En lillebror som gikk ut av livet for egen hånd. En død far. En håndfull venner og kjente som har gått bort. Ja, jeg tenker på det ofte, at smerten i mitt liv er så liten.

JEG TENKER PÅ DET OFTE NÅR JEG GÅR FORBI EN TIGGER på gaten, at jeg skal snu, gå tilbake, snakke, gi henne noe, spørre ham hvordan det går? Av og til gjør jeg det. Gir noen sedler, mynter. Jeg setter meg ned når jeg kommer hjem, tenker at det kunne ha vært meg som satt der ute på et stykke papp på et vått fortau. Jeg kjenner den myke sofaen mot ryggen. Ser ut i hallen der jeg har et skap fullt av sko. Sko jeg ikke bruker. Ja, jeg tenker ofte på det, at jeg skal dø en gang. Hva vil skje med skoene mine da? Vil noen andre gå i dem? Jeg tror det er godt å tenke på slikt.

JA, JEG TENKER OFTE PÅ DET, på hvor heldig jeg har vært. At jeg, som fikk en så dårlig start i livet har hatt flaks. At mye er tilfeldigheter. At jeg gikk forbi én dør, men gikk inn gjennom den rette. Jeg tenker ofte på det, at det og åpne en dør er gambling. Du vet aldri hva som befinner seg bak den. Jeg var heldig. Gode ting var bak mine. Men flere skal åpnes, og alt kan snu. Lykke varer ikke evig. Det tenker jeg mest på. Hver dag.

PARANOIA I MOLBO-LANDET!!!

IMG_2823

FOR ØYEBLIKKET har jeg følelsen av at Norge lider av paraoina.

Alt er farlig. Og det er alltid noen som er i ferd med å stjele noe fra oss. Horder av mennesker står ved grensen og stanger, vil inn og danse sammen med oss rundt gullkalven. Et babelsk tårn av kakafoni vokser opp rett foran øynene våre, alle kakler i kor, men ingen hører etter. Det er om å gjøre å rope høyest for å bli hørt, men det er ikke så viktig hva du sier.  Jeg har ikke fått det jeg har KRAV PÅ!!! hyler folk. Og det er alltid noen fremmede parasitter som har tatt det.

I dag toppet det seg etter en twittermelding der en Frp-politiker mener å føle seg som innvandrer i egen by fordi det var for mange utlendinger på utestedet han besøkte for å se en fotballkamp. Skal man le eller gråte? Det kan jo rett og slett skyldes at lokalbefolkningen i små byer som Harstad ikke går ut? Eller at de som bor på asylmottaket midt i byen ikke har tv? Jeg vet ikke. Jeg ferierer i Harstad hver sommer, og jeg vet godt at byen ser ut som de fleste søvnige småbyer og ikke som en tyrkisk basar. Og det er langt mellom hijabene.

Den unge Frp-politikeren får støtte av eget parti som sier at de «godt kan forstå at nordmenn ikke bosetter seg f.eks på Grønland i Oslo» på grunn av at det er så mange muslimer der. Ok, hvor faen skal de bo? Tror du en pakistansk familie whatever får innpass på Frogner? På Ullern, eller i Holmenkollåsen? Njet! Jeg har bodd ved Grønland i de siste ti årene, og du finner ikke fredeligere sted, mens på Frogner er jeg blitt trua av en gjeng med rosa pannebånd og blekete tanngarder som var så høye på speed at de kunne flydd hjem til Montebello i luftlinje tverrs over Frognerparken!

Men paranoiaen er over oss i det ganske land.

På nettet, i kommentarfeltene påstås det at Norge er den nye fødestua for hele verden, der folk strømmer inn over grensene og plopper ut unger ved Svinesundbrua for så å kjøre rett til nærmeste NAV-kontor for å heve dagpenger, og få støtte til tvillingvogner og morsmelktillegg.

Vel, jeg sier ikke at alle i Frp er gærne, jeg kjenner flere hyggelige og kloke folk som stemmer det partiet, og jeg sier heller ikke at Frp nødvendigvis er synonymt med rassisme. Men det partiet tiltrekker seg verstingene, de som ser alt i svart/hvitt, som pumper noiaen sin ut i det offentlige rommet. For noen dager siden leste jeg en artikkel om noen hvite norske guttunger som hadde stukket ut øynene på noen kattunger, og allerede i første kommentar fikk muslimene skylden. Og jeg selv fikk huden full fordi jeg skrev en blogg som tok romfolket i forsvar. Jeg er en «javla idiot» og en «fjollete SV’er» som er «skyld i at pensjonsfondet går til helvete!» Det er pokker meg merkelig at muslimene ikke har fått skylden for hestekjøttet i ferdig-lasagnen!

Ta seg kratig sammen, ta en realityscheck på seg selv!

Når jeg hører at folk ikke kan gå på byen fordi det er for mange utlendinger der, så passer man rett og slett ikke inn i en moderne verden. Eller så har man beveget seg alt for lite rundt i verden. Flytt på en øde øy. Eller lag et reservat av hele føkkings greia. Ingen slipper inn, ingen slipper ut. Det har vært prøvd før. Og det gikk ikke så veldig bra! Vel, jeg skal ikke ta hele regla der. Men diktaurer har veldig effektive metoder. Er det dit vi skal?

RØD FISKESUPPE

IMG_3925

RØD FISKESUPPE

Fiskesuppe er den edleste av all mat. Den finnes i mange varianter.

Her er min røde fiskesuppe som blir forskjellig fra gang til gang. Men alltid god.

Begynn med å rense ferske reker. Ta vare på skallet som du freser sammen med løkbåter, hele kinesiske hvitløk og urter i olivenolje. Ha gjerne i en hel rød chili og fiskebein. Hell på veske, halvt om halvt med vann og hvitvin. La småkoke i 20 minutter sammen med friske urter som timian, persille og basilikum. Sil kraften og ha den i en stor gryte der du har surret finhakket gul løk og hvitløk. Kok opp mens du har i to bokser knuste tomater, litt tomatpure og strimler av gulrøtter, selleri og fenikkel. Når dette har småputret i 20 minutter til har du i hele og rengjorte blåskjell med skall, store terningen av f. eks torsk, laks og steinbitt, scampi, og helt til slutt rekene. Du kan også ha sjøkreps, krepsehaler og andre skjell i, men aldri makrell eller annen for feit fisk. Og topp med friske urter, salt og kvernet pepper og en skvett pernod. Servér med hjemmebakt foccacia og ailoli.

Denne skal serveres til gode venner i morgen kveld. Du kan ikke mislykkes med denne. Og lett som f…

Godt med Vino Verde fra Portugal til.

God middag.

Ingredienser til 8- 10 pers:

1 kg torsk

1 kg laks

1 kg steinbitt (eller annen hvit fisk)

I,5 kilo reker med skall

2 nett friske blåskjell

1 pose scampi (om du er litt uetisk)

3 store gulrøtter

1 halv sellerirot

1 fenikkel

4 gule løk

5 kinesiske hvitløk

2-3 bokser knuste tomater (ikke de billigste)

2 spiseskjeer tomatpuré

friske urter

en skvett Pernod

salt og pepper

frisk chili etter smak

og selvfølgelig vann/fiskebuljong og hvitvin til å lage kraft av

(bladpersille er også godt)

eller: whatever

– dette er også en fiskegryte om du ikke lager den tynn og har mer tomatpuré i….

– god med safran-ris til da…

🙂

STILLE, SOM UNDER IS

IMG_5080

Det har snødd i flere dager. Noen småfulger sitter med tristhet i nebbet på en ledning der ute. Selv måkene er tause under en blygrå himmel. Midt i februar, alt sover. Men lyset er her. Det vidunderlige lyset som flommer inn gjennom takvinduene.

Og under alt dette hvite har naturen begynt å gjøre seg klar. Frø og løk holder på med sin evige plan, sevjen stiger og alt våkner.

Jeg er ikke religiøs, men når lyset kommer med alt sitt håp ender det ofte i panegyrikk over naturens storhet.

Men akkurat nå får jeg faktisk ikke opp døren til balkongen for å kaste ut noen brødsmuler til de stakkars småfuglene.

Jeg skjenker kaffe og tenker på tulipaner og store orient-valmuer.

Ha en fin dag.

HVA FAEN ER PROBLEMET?

Magnum Photo
Magnum Photo

Når et barn fødes et sted slår det røtter. Slik er det! Selv en liten laks finner tilbake til sin barndoms bekk. Det ligger i genene, alle vil høre til et sted. Noen hundre barn er blitt født i et land deres foreldre ikke har rett til å være, nå skal de kastes ut til et land de aldri har vært i.

Men hva faen er problemet?

Har vi ikke råd til å la nåde gå for rett her i dette verdens rikeste land?

Vi som en gang var fattige bønder og fiskere, satt ved iskanten og hutret i skinnfellen med steinøkser er nå blitt et uspiselig herrefolk som «skal ha oss frabedt at folk strømmer til landet og plopper ut unger i søkk og kav for så å tro at de kan surfe på vår velferd!»

Ta deg en tur på nettet, se hva folk flest skriver om små barn og deres foreldre. Det er ingen scrolling for pyser.

Og jeg skjønner godt at mange vegrer seg for å lese det som skrives i nettets mørkeste korridorer. Men samtidig kaller dette landet seg kristent, og slår Bibelen i hodet på hver minste lille ting som truer våre suverene tradisjoner. Av og til tenker jeg; hva faen er det som feiler oss? Har vi mistet evnen til å huske egen historie? Har vi mistet evnen til å vise empati? Og betyr våre egne barn mer enn andres? Forleden la en»venn» ut et bilde med teksten: «Jeg elsker mitt barn. Klikk «lik» og del om du føler det samme!» Ja? Jeg svarte: Jeg mener alle barn bør elskes!

Når et barn fødes i USA er barnet amerikansk. Det er et faktum som ikke er åpent for diskusjon. Men USA er nøyere med hvem de slipper inn i landet. Her i Norge er vi så humane at vi ikke avviser folk ved flytrappen på Gardermoen. Nei, vi lar dem komme inn, setter dem i brakker, lar dem føde barn mens byåkratiets langsomme kvern maler. Og når det har gått vinter og vår kommer politiet midt på natten og river dyna av barnefamilier og setter dem på et fly ut av landet. Og nå sitter Høyre og Frp musestille. Tør ikke engang stille i Debatten på NRK i redsel for å miste velgere før Stortingsvalget.

Slik er norsk lynne og kultur blitt.

Takk Gud for ildsjelene som jobber dag ut og dag inn for rettighetene til disse stakkars ungene. Det er til å gråte blod av når man leser alt hat og all ignoranse på nettet. «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke» står det skrevet i verdens svarteste bok som noen har kantet med gull. Jeg la dette bibelsitatet ut på en tråd i en nettdebatt og fikk til svar: «Ja, who cares? Kast pakket ut av landet nå! De folka ække folk, de yngler som overkåte kaniner! Jævla parasitter!»

Du folder ikke hendene og mumler Fader Vår etter å ha lest noe slikt. Du skammer deg på egne landsmenns vegne.