EN KLASSEREISE?

Magnum Photo New York
Magnum Photo New York

Hvem tror du at du er? Hvem tror jeg at jeg er?

Før i tiden hørte jeg ofte folk si: Jeg kommer fra arbeiderklassen.

Jeg har vel sagt det selv en gang i blandt. Men nå? Hvem er jeg nå? Jeg tjener for mange penger til å kunne kalle meg arbeiderklasse. Og jeg har gjort noe som er utilgivelig for oss som kommer fra lavere kår. Jeg har satset på den usikre kunsten. Og jeg tjener penger på den. Jeg går ikke til fabrikken dag etter dag som min morfar, eller er sjømann som min far var. Det kommer ingen gullklokke min vei ved livets solnedgang. Jeg har aldri hatt fast jobb. Jeg har brutt linjen av harde slitere og  arbeidsfolk som mine formødre og forfedre var. Ikke det at jeg ikke arbeider hardt. Men jeg er ikke arbeiderklasse som stemmer AP fordi alle i min familie alltid har gjort det. Partiboken lever et usikkert liv i mitt hus. Jeg har sviktet min egen klasse og svingt meg opp på en litt grønnere gren. Men har ikke de fleste av oss gjort det?

Politikk er heller ikke lenger det den var.

Selv om enkelte mener at f. eks Jonas Gahr Støre er i feil parti. Han skal være i Høyre og ikke i AP fordi han er styrtrik. Ja vel? Betyr det at fattige ikke kan stemme Høyre? Jeg kan fremdeles ta meg i å tenke at høyrefolk er erkefienden. Det sitter i ryggmargen, i blodet. Jeg ble lært opp til å hate de rike. Mine besteforeldre på morsiden levde tett innpå godseier Cappelens eiendom i Telemark. Mormor var en slags portnerkone og gartnerkone hos godseieren. Sånn sett er det noe Strindbergs over min barndom. Jeg kunne stå tett inntil smijernstakittet og se inn i de rikes verden. Se fasanene på den grønne plenen, høre skudd fra jaktrifler når de unge rikmannsguttene gikk på jakt. Bare hver jul fikk jeg komme inn i «grevens park» når godseierfruen holdt juletrefest for almuen. Jeg har et svakt minne om et juletre som rakk opp til taket, og mormors stramme mine der hun satt i den blåblomstrete kjolen med hvit krage. Mormor hatet også de rike. Hun likte seg best i den lille røde portnerboligen. Det var hennes kongsslott der hun dyrket sine georginer og roser i fred. Jeg kan ikke gå forbi en Peace-rose den dag i dag uten å få tårer i øynene av den bedøvende mormorduften.

På farsiden er mine forfedre samiske fiskere og jordbrukere. Ydmyke mennesker som gikk stille gjennom livet.

Selv er jeg blitt en globetrotter som reiser verden rundt, og fører meg like ubesværet på 5th Avenue i New York som på Coop’n i Mo i Rana. Men jeg er ikke lenger arbeiderklasse. Og det plager meg litt av og til. Jeg har forandret meg, og jeg innrømmer det. Men gjør arbeiderklassen det? Gjør høyresiden det? For de rike er heller ikke som før. Og er de rike så rike som de fattige tror? Nei. Eller?

I dag ga jeg igjen noen sedler til en tigger på gata. Jeg følte meg som en rik drittsekk der den arme mannen bukket dypt og sa tusen takk på dårlig norsk. For fem tiår siden var jeg en liten gutt som ikke fikk handle i krita på Samvirkelaget fordi vi ikke hadde gjort opp boken på lenge. Jeg måtte gå spissrotgang ut av butikken, rødmende med alles øyne i ryggen. Jeg var seks år gammel og skammet meg.

Jeg har en teori på at det er sunt for de fleste å kjenne på skammen. Skam og fattigdom gjør oss til mer empatiske mennesker. For har du blitt klappet på hodet av en fin godseierfrue i ung alder. Blitt tilgodesett med noen ynkelige kakesmuler og gårsdagens brød til halv pris for å kunne overleve, så kjenner du igjen nød når du ser den.

Takk for at jeg fikk oppleve det. Og derfor gir jeg når jeg har mer enn jeg trenger.

Og jeg skammer meg når jeg gir. Fordi jeg vet hvordan det føles å ta i mot.

En klassereise har sin pris. Jeg har reist den. Og betalt.

Advertisements

En kommentar om “EN KLASSEREISE?

  1. Det var en gang ei frue som hadde en gul Opel
    Jørgen bodde en gang på hybel hos ei pen gammel dame. En dag kom hun inn til Jørgen og spurte om han kunne gjøre en vaskejobb for henne, og som belønning skulle han få låne bilen hennes noen dager en helg. Jørgen trengte sårt til bil denne helgen og takket ja til dette storveis tilbudet. Det blei en noe slitsom seanse. Det var en stor slitasje i forstillingen slik at bilen var nesten umulig å styre. Jørgen fortalte frua dette da han kom tilbake med bilen etter helgen. Hun repliserte kaldt, kan du ikke reparere dette da. Jo da han kunne jo prøve å se hva det var som var galt. Jørgen fikk bilen opp på en bukk og startet undersøkelsen. Han fant at en flens i et styreledd var voldsomt slitt. Han lurte på hva jeg kunne gjøre, han fant at anlegget i styreleddet var nøyaktig like stort som en 2 øre. Det fantes både 1 og 2 ører på denne tiden. Han fylte kula med fett og la inn ei 2 øre og skrudde til. Det passa akkurat. Styringa blei som ny. Frua lovet at han som takk for hjelpen kunne få låne bilen i 3 uker.
    Jørgen var stor kar noen dager, kunne kjøre frem og tilbake til universitet, sitte hjemme og lese og var fri. 14 dageretter skulle han på tur med familien i bilen. Det gikk greit, men på søndagen ringte frua og ga ordre om at han måtte levere bilen hennes i Flekkefjord. Dette var en bitter pille, 6-8 timers kjøring. Hvordan skulle han komme hjem? Hvordan skulle han få penger til bensin? Frua sa at hun hadde en slektning i Lillesand, kom han dit kunne han gå til slektningen og få penger til bensin. OK. Han la i vei. Brukte de siste pengene han hadde til bensin og håpet det holdt til Lillesand. I Grimstad oppsummerte han at bensinregnskapet holdt greit, men etter noen få kilometer begynte motoren å fuske. Han stoppet og undersøkte og fant snart at det bobla fælt i radiatoren, og det rant vann ut av eksosen. Ingen tvil, toppakningen hadde røket. Ettersom motoren rakla og gikk kjørte han videre og rakk til Lillesand og fant en bensinstasjon like ved der familien til frua skulle bo. Han spurte seg fram og fant huset til familien like bak bensinstasjonen. Der var ingen hjemme. Han fant fort at da kunne han ikke gjøre mer. Det hadde rent vann ned i bunn panna og olja var hvit, så han lot bilen stå og haika hjem.

    Vel hjemme fikk han høre at frua hadde ringt, hun hadde fått beskjed fra familien om at han hadde parkert bilen uten for deres hus og bare gått derfra. Jørgen kunne ikke bare gjøre slikt skreik frua i forbannelse. Ha ha tenkte han, familien til frua viste nok at han skulle låne penger, og slukket lyset, dro ned gardinene og lukket ikke opp da han var der og banket på døra. Tilbake på hybelen fortalte naboen at frua hadde vært på verksted med bilen for noen uker siden, men at verkstedet skulle ha så mye betalt for å reparere bilen at hun ikke ville bruke så mye penger på den bilen. Til fruas forbannelse fant Jørgen en annen hybel veldig fort.
    15 år seinere traff Jørgen sønnen til frua, Cato, de hadde kjent hverandre siden guttedagene men ikke møttes på mange år. Han hadde i mellomtiden blitt en verdenskjent filosof og hadde stor moro av å høre om den gule Opelen til sin mor. Han falt i tanker og så fortalte om sin forskning og redegjorde.
    Forskjellen i tenkemåte hos et menneske i dag, i Norge, og i Tibet er svært liten, men forskjellen i tenkemåte til et menneske i dag og et menneske for 100 år siden er formidabelt stor.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s