GI MEG EN KJENDIS!

13021_480436592018630_209097244_n

GI MEG EN KJENDIS!

Jeg har fått tilbud om å bli kjendis mange ganger. Og jeg har vært det i korte perioder.

Fremmede mennesker har kastet seg over meg på trikken. Rist og rost har jeg blitt. Jeg hatet det. For å være en som mange vet hvem er gjør meg skikkelig ukomfortabel. Jeg jobber hele tiden. Spiller teater, gjør en del tv og film. Men jeg smetter ut bakdøra når Se&Hør dundrer inn. Så får jeg heller tåle å være «stakkars han som ikke helt har fått det til!»

Men jeg vet hvordan kulturfeltet fungerer.

Er du på tv er du levende, er du det ikke så er du død. Og jobber du i provinsen som jeg for øyeblikket gjør er du skinndød, eller under radaren for journalistene som løper etter hverandre gjennom Spikersuppa og skriver det samme om de samme. Vi lever i en verden der Jenny Skavlans veske er viktigere enn en urpremiere. Det er viktigere å diskutere kjolene på Oscarutdelingen enn filmene. Fjas og tull, usakelighet og svada selger bedre en et tungt intervju med en skuespiller eller en filmskaper. Når store kunstnere havner hos Skavlan ender det som oftes opp med pludder om uvesentligheter. Vi skal underholdes, mores og det skal spøkes. Ikke noe galt i humor, bare så det er sagt. Men hvor er innholdet i disse dager?

Jeg sier til min kjære: Om jeg vurderer å takke ja til et tv-program der jeg lager mat sammen med B-kjendiser, så slå meg i hodet med en jernpanne! For det er lett å la seg friste ut på glattisen. Og når du først er i gang så er det ingen vei tilbake. Etter ett par år er du kjent for å være på tv og ikke for hva du egentlig gjør. Men for all del. Om folk vil være kjent for å fronte kalkunpølse, gjerne for meg. Ja, jeg har selv sagt ja til å gjøre reklamefilm for Dagbladet. Når du tjener tre månedslønner på en dag, så WTF?

Når jeg som dramatiker prøver å fronte stykkene mine for pressen er det første de spør om: Hvem er med? Og om lista ikke inneholder en A-kjendis merker jeg straks at man kjølner. Hvordan skal vi vinkle dette da? spørres det. Nå er jeg snart premiereklar med en stor musikal med mange store kvinneroller. Men pressefolk som tidligere har okket og akket seg over at det ikke skrives nok roller for kvinner responderer ikke. Hva kan dette komme av? Er det fordi jeg ikke har fortått at jeg må ha Jenny Skavlan eller Pia Haraldsen på rollelista? Eller er all kultur som blir laget nord for Trondheim uvesentlig? Sist jeg hadde en urpremiere utenfor hovedstaden skrev VG i en mail: Vi kan ikke komme fordi det  er to viktige premierer i Oslo. Av dette kan man jo bare trekke den slutningen at kultur i provinsen ikke er så viktig som kultur i hovedstaden? Tar jeg feil?

Ja, det er fortvilende. Kanskje man bør bli kjendis?

Få meg en rolle i Hotel Cæsar eller melde seg på Idol eller The Voice eller hva det heter for noe at sammen? Sørge for å holde seg på tv flere dager i uken slik at pressen flokker seg bare man slipper en fjert? Nei, jeg tror ikke det. Men til orientering: Om to og en halv uke har jeg premiere på en stor musikal som heter «SVARTA BJØRN» skrevet av meg selv og med nykomponert musikk av Bodvar D Moe. Det er den største satsningen på Nordland Teater noensinne, med 16 skuespillere og med Stein Winge i registolen. Men det er jo ingen nyhet i disse dager. Tone og Axel har jo gått fra hverandre!

Kan man få lov til å komme med et lite sukk?

Reklamer

En kommentar om “GI MEG EN KJENDIS!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s