JEG ER KRENKET, FORNÆRMET, OG FØLER MEG LITT BEDRE!

IMG_0328

En venn av meg skrev: Jeg tror en del mennesker er på Facebook og Twitter av én eneste grunn, og det er for å bli fornærmet.

For du skal ikke pirke mer enn på overflaten før noen hyler opp. Og veldig mange har problemer med å lese hva som står på nettet, og begynner straks å bable om noe annet som ikke vedkommer saken. I går kveld skrev jeg en positiv status om Hadia Tajik, og da var det straks noen som begynte å kjefte på grunn av at de fire utdaterte og patetiske Jackson-brødrene ble sluppet inn i Skavlansoffan. Gud bedre. Nå sitter jeg her med en kopp kaffe og skummer nettet og ser at mange disser Tajik etter hennes opptreden i prime time i går kveld. «For ei skikkelig døll kjerring!» skriver en. «Politisk korrekt og kjedelig!» og «Hvorfor pokker skal vi ha ei muslimkjerring som minister, hva f… vet hun om Norge?»

Selv ble jeg skikkelig stolt av eget land når jeg så Tajik i går.

Endelig har vi fått en karismatisk kulturminister som snakker utenlandsk uten å hakke og stamme. Som har humor og vidd, er velutdannet og makter å parere selv en hardcore rapper som sier at han «blir really horny» av «denne samtalen» Ok, at de fire Jacksons var en smule botoxifiserte skal jeg være enig i, og at uten Michael er de litt danskeferja, men de bærer tross alt med seg en stor og viktig del av verdens musikkhistorie, og har ikke vært på veien på 25 år.

Nei, det er ikke lett. Skriver du at været er bra, så er noen straks på pletten og forteller deg at været er helt for jævlig et annet sted. Legger du ut et bilde av den fancy maten du har laget, tar det ikke mange sekundene før noen klikker et bilde av et ynkelig stykke brød som livet har tilgodesett dem med på timelinen din. Og forteller du at du skal ta deg noen uker på Manhattan, får du høre at «Ja, bare dra ut i verden og gøy deg du, så får vi andre sitte her å suge på labben!» (selv om jeg selv aldri klager på at halve Norge sender endeløse billedstrømmer med paraplydrinker fra strender i Thailand fra jul til slutten av januar)

I dag er det lørdag. En ganske stille dag på sosiale medier. Men i morgen begynner sutringa igjen.

«ÅÅÅÅÅÅÅÅ; som jeg gruer meg til mandag!!!!!» «Å, denne helga var alt for kort!» Og på mandag kveld begynner folk igjen: «ÅÅÅÅÅÅ, er det ikke snart helg?????» «Jeg er såååååå sliten!» Sosiale medier er blitt selve klagemuren for norske dramaqueens and kings. Noen «venner» legger ut hver minste føflekk og influensasymptom. Det er til å bli sprø av! Ja da, jeg er ikke bedre selv. Jeg peprer egen timeline med statuser om nye premierer, spillejobber whatever. (Ja da, mange bilder av meg selv!) Men jeg blir sjelden fornærmet og krenket. Og jeg klager aldri over sykdom fordi jeg stort sett er så heldig å være frisk. For er det ikke slik at folk som virkelig er syke ikke har overskudd til å legge ut siste status om ståa? Jo, det tror jeg. Og jeg har stor respekt og medfølelse mennesker som er alvorlig syke. (Så er det sagt.)

Men denne sutringa gjør meg gal. «Skulle hatt vasket huset!!!!» Ja, men så vask huset da for pokker! Det er vel ikke hele Norges problem at du ikke gidder å lette på rævva? Men når jeg skriver det, så er de listige straks på pletten. «Å, blir så lei folk som sutrer over at andre folk sutrer!» Ha ha ha. Her en den statusen jeg har fått mest likes på, ja, for det handler jo om å få likes, gjør det ikke? Jeg skrev: «Jeg vet at alle dere som skryter av at dere har vasket huset egentlig er noen sjusker! Dere har ikke dradd fram soffan og støvsugd bak den!!!»

Helt til slutt er det en annen gruppe som irriterer meg, og det er disse som skriver: «Driver og rydder i vennelisten. Så til alle dere som ikke har likt noe av det jeg har lagt ut i det siste: Dere lever farlig!» Litt sånn, vær så snill å lik meg, ellers kommer du du til å bli straffet. Bli voksen baby, det er ikke slik sosiale medier fungerer. Du blir bare likt om du har noe å by på.

Bare en gang har jeg slettet noen fra mine nettverk. Og det var da jeg fikk denne en sen natt: «Ja, bare gi penger til tiggere du! Du er en Qusling, en landssviker. Vi vet hvem du er og hvor du bor, din forpulte soperskuespiller! Når landsvikeroppgjøret kommer skal vi ta deg! Just saying!» Slikt får du bare når du mener noe viktig på Facebook og Twitter. Men for all del, sutre i vei om snue, NAV og svigermor. Men dra fram sofaen neste gang du vasker huset, det er der dritten ligger.

Og husk småfuglene!

RESTER AV EN GYNGEHEST I MATEN

CHELSEA MARKET NYC
CHELSEA MARKET NYC

Dagens vittigste melding på Twitter: Rester av gyngehest funnet i pinnekjøtt!!!

Vel, nå er vel ikke gyngehest direkte skadelig, ikke hestekjøtt heller. Jeg har spist hest mange ganger, og det er godt.

Jeg og flere med meg har skrevet mye om ferdigmat og risikoen ved å spise den. Jo billigere maten er, desto mer fett, sukker og andre ting du ikke bør spise for mye av. Men «folk flest» krever at maten ikke skal koste så mye, og det er en sannhet frontet av matvareindustrien. Trygt, kjapt og billig? Finn tre feil i den setningen. Sunn god mat tar det tid å lage. God mat skal det ta litt tid å lage! Jeg skal ikke ta hele regla om hvor prektige vi er her i dette huset. Men ferdigmat finner du aldri på bordet her. Ok, vi synder på et punkt. Og det er pølser. For pølser er mitt svake punkt. Men vi spiser det kanskje bare to ganger i måneden, så vi overlever vel:)

For meg er mat forbundet med glede. Lage den, spise den sammen med gode venner.

Nå sitter du sikkert her og leser og er forelder til tre små unger som ikke vil spise noe som helst. Og du er lei alt styret med mat hver eneste dag. Middagen som skal på bordet. På toppen av det hele er du drittlei å høre at slike barnløse egoister som meg prøver å belære deg om matvaner. Men altså, med voksende barn i huset er jo maten ekstra viktig? Og unger plopper da ikke rett ut av moren og skriker: Jeg liker ikke fisk og grønnsaker? Det er vel snarere foreldrene som sier: Nå skal pappa lære deg å spise noe som er vanskelig, noe som er voksenmat? Ja, jeg vet, reklame pumpes ut på tv døgnet rundt, om at alle har det SÅ travelt, sleng bare denne enkle greia her inn i mikroovnen, og vips! middag til hele familien på 60 sekunder! Presset er stort fra alle kanter, men takk Gud for at fler og fler får øynene opp for viktigheten av sunn og hjemmelaget mat basert på gode ingredienser. Og at mange forstår at sunn mat tar litt tid å lage.

Men altså, nå en fersk kylling fra Rema føkkings 1000 koster 39.90 burde det vel ringe en bjelle?

Stakkars høna som har levd sitt ynkelige triste liv i et lite bur, pumpet full som den blir med veksthormoner og antibiotika bare fordi «folk flest» krever større kyllingbryst. Og når Mc Donalds pumper burgerne fulle av druesukker og annen dritt for at unger og foreldre skal få et lite lykke-kick etter første bit så er det mye som er fucked up!

Her er hva jeg gjorde i går kveld:

Jeg la en stor økologisk kylling i ei gryte sammen med løk, hvitløk, chili, friske urter og olivenolje. Det tok meg fem minutter. Nå har den marinert seg i hele natt. Og i kveld setter jeg den i ovnen, lar den steke i en time. Kok litt ris whatever. Vips ferdig! Rema føkkings 1000, sleng deg i veggen!!!

EN KLASSEREISE?

Magnum Photo New York
Magnum Photo New York

Hvem tror du at du er? Hvem tror jeg at jeg er?

Før i tiden hørte jeg ofte folk si: Jeg kommer fra arbeiderklassen.

Jeg har vel sagt det selv en gang i blandt. Men nå? Hvem er jeg nå? Jeg tjener for mange penger til å kunne kalle meg arbeiderklasse. Og jeg har gjort noe som er utilgivelig for oss som kommer fra lavere kår. Jeg har satset på den usikre kunsten. Og jeg tjener penger på den. Jeg går ikke til fabrikken dag etter dag som min morfar, eller er sjømann som min far var. Det kommer ingen gullklokke min vei ved livets solnedgang. Jeg har aldri hatt fast jobb. Jeg har brutt linjen av harde slitere og  arbeidsfolk som mine formødre og forfedre var. Ikke det at jeg ikke arbeider hardt. Men jeg er ikke arbeiderklasse som stemmer AP fordi alle i min familie alltid har gjort det. Partiboken lever et usikkert liv i mitt hus. Jeg har sviktet min egen klasse og svingt meg opp på en litt grønnere gren. Men har ikke de fleste av oss gjort det?

Politikk er heller ikke lenger det den var.

Selv om enkelte mener at f. eks Jonas Gahr Støre er i feil parti. Han skal være i Høyre og ikke i AP fordi han er styrtrik. Ja vel? Betyr det at fattige ikke kan stemme Høyre? Jeg kan fremdeles ta meg i å tenke at høyrefolk er erkefienden. Det sitter i ryggmargen, i blodet. Jeg ble lært opp til å hate de rike. Mine besteforeldre på morsiden levde tett innpå godseier Cappelens eiendom i Telemark. Mormor var en slags portnerkone og gartnerkone hos godseieren. Sånn sett er det noe Strindbergs over min barndom. Jeg kunne stå tett inntil smijernstakittet og se inn i de rikes verden. Se fasanene på den grønne plenen, høre skudd fra jaktrifler når de unge rikmannsguttene gikk på jakt. Bare hver jul fikk jeg komme inn i «grevens park» når godseierfruen holdt juletrefest for almuen. Jeg har et svakt minne om et juletre som rakk opp til taket, og mormors stramme mine der hun satt i den blåblomstrete kjolen med hvit krage. Mormor hatet også de rike. Hun likte seg best i den lille røde portnerboligen. Det var hennes kongsslott der hun dyrket sine georginer og roser i fred. Jeg kan ikke gå forbi en Peace-rose den dag i dag uten å få tårer i øynene av den bedøvende mormorduften.

På farsiden er mine forfedre samiske fiskere og jordbrukere. Ydmyke mennesker som gikk stille gjennom livet.

Selv er jeg blitt en globetrotter som reiser verden rundt, og fører meg like ubesværet på 5th Avenue i New York som på Coop’n i Mo i Rana. Men jeg er ikke lenger arbeiderklasse. Og det plager meg litt av og til. Jeg har forandret meg, og jeg innrømmer det. Men gjør arbeiderklassen det? Gjør høyresiden det? For de rike er heller ikke som før. Og er de rike så rike som de fattige tror? Nei. Eller?

I dag ga jeg igjen noen sedler til en tigger på gata. Jeg følte meg som en rik drittsekk der den arme mannen bukket dypt og sa tusen takk på dårlig norsk. For fem tiår siden var jeg en liten gutt som ikke fikk handle i krita på Samvirkelaget fordi vi ikke hadde gjort opp boken på lenge. Jeg måtte gå spissrotgang ut av butikken, rødmende med alles øyne i ryggen. Jeg var seks år gammel og skammet meg.

Jeg har en teori på at det er sunt for de fleste å kjenne på skammen. Skam og fattigdom gjør oss til mer empatiske mennesker. For har du blitt klappet på hodet av en fin godseierfrue i ung alder. Blitt tilgodesett med noen ynkelige kakesmuler og gårsdagens brød til halv pris for å kunne overleve, så kjenner du igjen nød når du ser den.

Takk for at jeg fikk oppleve det. Og derfor gir jeg når jeg har mer enn jeg trenger.

Og jeg skammer meg når jeg gir. Fordi jeg vet hvordan det føles å ta i mot.

En klassereise har sin pris. Jeg har reist den. Og betalt.

PIKEN MED SVOVELSTIKKENE

IMG_5724

Her er et eventyr. Om en liten jente, eller en gutt, om et barn. Om mange barn.

Her er et eventyr som begynte for lenge siden, lenge før det lille barnet ble født. At et barn blir født er nesten alltid et eventyr.

Noen står ved en vugge, på et jordgulv eller på dyr parkett og ser ned på dette lille vidunderet som nettopp er kommet til jorden. Noen gråter av sorg, andre av glede, eller av lykke. Så mange drømmer drømmes for dette lille vesenet. Noen skal oppfylles, andre skal det aldri bli noe av. At et lite frø blir et barn er alltid forbundet med risiko. Ingen kan vite hvordan det vil gå…

Her er et eventyr om en liten pike som sitter ute i snøen og gråter.

Gjennom vinduet som damper av overflod og panisk lykke kan hun se matfatene bli sendt rundt. Men det er ikke for henne dette varme innbydende rommet. Hun sitter der i den kalde snøen, ser noen trekke gardinet hardt for. Et sint kvinne med hardt ansikt, som kanskje også er mor vil ikke se. En far kommer ut og roper at hun skal komme seg vekk. Dette er privat eiendom!  roper han og tørker fet saus fra slipset.

Men hun sitter her i snøen, tør ikke gå hjem fordi det ikke er trygt der.

Hun tør ikke sove. Har ikke sovet på mange uker. Noen kan komme å rive henne ut av søvnen, sette henne på et fly. Hun har ikke fløyet før, har ikke vært andre steder enn her. Men dette landet er ikke for henne. Hun er født i feil land. Alt ved henne er feil. Hun er en blindpassasjer selv om hun ikke har kommet hit av egen fri vilje. Et sted går noen og leter etter henne. Men hun er stum. vil skrike. Lyden vil ikke forme seg, leppene er spukne i den kalde kvelden. Selv ikke denne kvelden er hennes egen. Hun er en tyv. Hun er en tyv som sitter i feil snø. Andres snø, som om det ikke var nok snø her som det er? Men ting og sitte på er det nok av. Søppel som varmer en frossen liten kropp gjør godt å sitte på. Sekker av nesten ubrukt tøy og sko ved søppelkassene.

Nå er det bare en fyrstikk igjen i esken. Skal hun tenne den?

Nei, hun venter. Venter. Alt ved henne er venting. Men hun fryser så veldig. Hun tenner den siste fyrstikken. Ser den flamme opp. Men hvor er englene? Skal det ikke være engler i dette eventyret? En god fe? Men det er mørkt og stille. En hund bjeffer et sted langt borte. Hun hører T-banen som glir på de fuktige skinnene. Huun går mot de lave brakkene der hun bor. De brune brakkene som er tagget ned av stygge ord og kjønnsorganer. Der hun har bodd i hele sitt korte liv. Hun løfter hodet. Ser sin egen mor der inne i det spinkle lyset. Hun hater henne. Hun vil ha en annen mor, en med en liten rød bok med en løve av gull på i forsiden..

Hun klemmer hardt rundt den tomme fyrstikkesken hun har i hånden.

Ser det svarte fyrstikkene drysse ned på den hvite snøen under gatelykten. Som små kråkespor mot alt det hvite. Eller hemmelige ord? Men hun kan ikke lese. Hun vil ikke lese. Tør ikke lese. Svarte ord på hvitt papir er det hun er som reddest for. Dette er et eventyr ikke fortalt. Et melodrama så lite troverdig at det aldri vil bli trykket mellom to permer. Nesten litt for teatralt.Som en dårlig musikal. Men ingen kan komponere musikk som passer til denne fortellingen.

Og hvem vil se? Løse billett?

KVINNEHISTORIENS STRAMME KORSETT

Ingvild Holthe Bygdnes i tittelrollen som SVARTA BJØRN Foto: Bjørn Leirvik
Ingvild Holthe Bygdnes i tittelrollen som SVARTA BJØRN Foto: Bjørn Leirvik

I all tid har noen gått foran og tråkket opp stier. Mange har vært kvinner.

Svært ofte blir menn hyllet av egen samtid, mens kvinner blir gjort til latter. Og hva som er blitt skrevet om kvinner i forhold til menn fyller ikke mange hyllemeter i verdens biblioteker. Historiens stramme korsett gjenspeiler seg i kvinnehistorien opp gjennom tiden. Veien fra politisk og seksuell oppvåkning til sinnsykehuset var aldri lang for kvinner som våget å løsne på det stramme korsettet.

For øyeblikket jobber jeg med historien om en bemerkelsesverdig kvinne; Anna Rebekka Hoftsad aka Svarta Bjørn. Et kort menneskeliv som endte etter 21 år på jorden. Hun bukket under for vold og sykdom i den norsk/svenske fjellene ved Narvik eller Victoriahavn som byen het den gang. Svarta Gjørn var kokke under byggingen av Ofotbanen mellom Narvik og Kiruna som skulle gjøre det mulig å frakte jernmalm med tog til kysten.

Og rallaren kjenner vi.

Men kvinnene, noen få unge jenter som sørget for at mennene fikk mat er det skrevet lite om. I disse dager er vi midt i innstuderingen av musikalen «SVARTA BJØRN» som komponist Bodvar D Moe og undertegnede har skrevet.

Premieren er under Viinterfestuka i Narvik 16. mars og senere skal forestillingen turnere i Nordland og Troms.

Og med denne historien forsøker vi å løfte fram noen av de «glemte» kvinnene i norsk historie.

Her er cast og crew:

Tekst: Sven Henriksen

Musikk: Bodvar D Moe

Regi: Stein Winge

Scenografi: John Kristian Alsaker

Kostymer: Karin Sundvall

Masker: Eva Sharp

Lyd: Frode Fridtjofsen

Lys: Nils Hansen

Regi-ass: Victoria Winge

*

Cast:

Svarta Bjørn: Ingvild Holthe Bygdnes

Vakker-Johan: Sondre Kroghtoft Larsen

Jørgen Forsmann: Sven Henriksen

Madam Well/Fru Vegerius: Mona Jacobsen

Luse-Dora: Linda Mathisen

Yolanda: Elaine Fatland

Lazarus: Johanne Fossheim

Inga-Lill/Fru Forsmann: Hilde Stensland

Sol: Agnes Born/Martine Hvalrygg

Hiorth: Johannes Winther Farstad

Korven: Andreas Kolstad

Mogens: Kristian Winther

Finkel/Linus Forsmann: Stein Hiller Elvestad

Dorj: Roger Opdahl Paulsen

MIN LILLE KRETS

IMG_0754

MIN LILLE KRETS er ikke så stor. Vi slår opp påfuglviften for hverandre, titter hverandre over skulderen, våger sjelden være den som tør da det første skritt utenfor vår lille sirkel av konformitet.  Min lille krets mener å vite hvordan tingene henger sammen. Vi forakter alle de som ikke forstår eller vet. Min lille krets er en opplyst krets. Den er seriøs, ofte litt humørløs. Vi gir ikke ved dørene i vår lille krets. Ordene veier tungt og skal ha mening. Ros kan straffe seg. Man kan rose feil person, gal tekst eller vare. Det kan straffe seg.

Min lille krets av klassereisende har løftet seg opp fra det som en gang var. De fagre drømmene klør et sted bak på ryggen, flimrer i bilder av noe som en gang var, som ting vi tapte i en storbrann. Jeg sitter her, tenker på min lille krets av økologi og orden. Vi som en gang gikk for magi, men som nå er blitt så koksgrå korrekte. Men under føttene våre gror nytt grønt gress, og slåmaskinen kommer stadig nærmere. Vi vender bunken og håper på det beste.

Vær hyggelig og åpen for det nye alt for grønne gresset. Våre gamle trette føtter kan ha godt av det. Og en ny vår? Hvorfor ikke?

NÅR NATTA SYNGER SINE SANGER

IMG_1731

Det er tidlig morgen. Fanden har ikke fått på seg skoene. Hører Jon Fosse bli intervjuet på P2. Den milde menneskestemmen smyger seg ut av radioen. Han leser om engler mens noen jazzmusikere spiller. En nattsang. Dette er en hellig stund. Så blir vi avbrytt av de sedvanlig umusikalske nyhetene. Politisk tautrekking, maktsyke kvinner og menn som posisjonerer seg for en mulig taburett til høsten. Jeg blir litt fnisete av det hele. Litt sånn Monopol. Jeg kjøper Ullevål Hageby, du rykker tilbake til start! Lille lille land, mitt lille land. Men livet er aldri der, det er her, ved dette bordet mens en dyp lilla himmel gjør seg klar for å lyse opp en ny kald vinterdag. Og under snøen ligger alt klart, venter. Snart skal alt foldes ut mot lyset. Så Paul Auster og Siri Hustvedt hos Skavlan i går kveld. Det utløste lengsel etter New York. Men nå, ved bordet, jobb om noen timer. Alle netter burde avsluttes med Jon Fosses stemme. Diktere har et annet manuskript enn virkeligheten. Gjør den til å holde ut. Politikere bortforklarer. Diktere forklarer. Oversetter det uforståelige. Lyser opp i mørke natta og viser vei. Lån øre til dem.

TAR DU TACOEN FRA ET GJENNOMSNITTMENNESKE…

IMG_1408

Det mest brukte ordet på Facebook hver fredag må være TACO.

Ikke siden terteskjell med reker og fiskepudding, som florerte på 80-tallet, har en matrett fått slik innpass på norske fredagsbord. Hver fredag ligger nordmenn og gulper taco foran Idol og Skavlan. Disse ekle bøyde maisbladene fylt med kjøttdeig og tacokrydder, revet ost og Gud vet hva. Jeg har spist det en gang i mitt liv og aldri mer. Men angst og beven, det er bare én ting som er en større dødssynd enn å disse tacoen, og det er å sette fyr på et norsk flagg. Eller muligens å si noe nedsettende om den urnorske tradisjonskosten Grandiosa.

Vel, jeg skjønner at folk har det travelt på ukedager, at det kan gå litt fort i svingene da.

Men når helgen kommer og man endelig får litt fritid, så velger man den mest nedrige av all mat: TACO og føkkings ferdigpizza. Selv om å lage et godt måltid mat tar toppen 45 minutter om man har en plan.

Jeg har fulgt litt med i den pågående debatten om norsk kultur. Den sneiet såvidt innom mat da kulturminister Hadia Tajik måtte stå skolerett foran Tybring Gjedde i FrP og fortelle at hun spiste pinnekjøtt på julaften, men ellers har det vært dørgende stille om mat i den stupide kulturdebatten. Debatten handler om hvem vi har vært, hvem vi vil være og hvor vi skal. Men det heter seg at «du er det du spiser» gjør det ikke?

Men når det kommer til mat er vi blitt sniklurt for lenge siden. Maten vi spiser er ikke norsk lenger. Selv Tybring Gjedde foretrekker en blodig biff fra Argentina. Og jeg tror neppe det serveres torsketunger, saltsild og betasuppa i de mest populistiske hjem i det ganske land. Nei, det går i mexikansk taco, «italiensk» pizza, amerikansk cola, svensk flesk og dansk salami a la hjerneslag. Det norske matfatet er så lite viktig at nå skal den siste torskestammen i verden bades i olje og mammon. For maten får vi fra utlandet, så what the føkk liksom?

I det siste har jeg begynt å bake brød som jeg gir bort i gave til venner, Jøss, sier de, jeg spiser to skiver av det brødet ditt, og jeg er mett. Hva har du i det? Det er så godt. De kommer også til oss for å spise gryter med snadder som har stått lenge i ovnen, smatter og okker seg ved bordet. herregud, sier de, sånn mat har jeg ikke smakt siden bestemor levde. Nei? Men hvordan har du tid til å lage sånn vanskelig mat, det må da ta en evighet? Nei. Sleng det du skal ha i gryta og sett den i ovnen en times tid før du skal legge deg, og så skrur du av ovnen. Neste dag er det bare å varme opp maten, det tar 15 minutter mens ris, coscos eller poteter koker og du lager salat. Hva er problemet?

Tidsklemma siter som oftes i hodet. Og det handler om å priorotere og å ha en plan.

Og er det ikke merkelig at folk har den mest intrikate timeplan for å trene kroppen, men gir totalt faen i maten? Man står opp klokken seks for å jogge i Frognerparken eller gå på Sats, men å legge en plan for neste dags middag synes kul umulig.

Tar du tacoen fra et gjennomsnittmenenske tar du også livsløgnen om tidsklemma fra dem. For god mat tar det ikke lang tid å lage. Taco er sikkert både lettvint og godt for de som liker det, og det er sikkert Grandiosa også. Men det er en rask måte å bli feit og usunn på. Men nå jeg skal ikke gjøre meg bedre enn det jeg er. I dag har min kjære og jeg spist en frossenpizza! Og det var så jævlig at vi måtte trøste oss med hvert vårt stykke med Napolionskake etterpå

NÅ ER JEG BARE KVALM. SKIKKELIG KVALM.

HVORFOR VISSTE JEG IKKE AT JEG VAR LYKKELIG?

Meatpacking New YorkFoto: Sven Henriksen
Meatpacking New York
Foto: Sven Henriksen

 HVORFOR VISSTE JEG IKKE AT JEG VAR LYKKELIG?

finner et gammelt fotografi av meg selv

svart hvitt, nesten revet over

veien tilbake dit finnes ikke lenger

ser denne unge skapningen

med ulevd liv og håp i åpne øyne

hvorfor visste jeg ikke at jeg var lykkelig da?

hvorfor var det ingen som sa noe?

jeg kan da ikke ha vært annet enn lykkelig?

et kamera ser vel alt

bedriver ikke løgn?

*

Sven Henriksen 2013