SKAL VÆRET VÆRE SÅNN???

IMG_3491

SKAL VÆRET VÆRE SÅNN?

De aller fleste statuser på Facebook handler om været. Og det været som nordmenn er fornøyde med finnes ikke. Enten er det for kaldt eller så er det for varmt. For tørt eller for fuktig. For lite eller for mye snø. Vel, innerst inne vet de fleste av oss at været omtrent er det eneste vi ikke kan gjøre noe med. Vi må ta til takke med det vi får, eller flykte vekk fra faenskapen.

Stakkars været. Alt vi krever av været!

Det skal snø på julaften. Det skal være sol i solveggen i påsken. Det MÅ aldri regne på 17. mai, og det skal være fint på St. Hansaften og lange myke fløyelsnetter i august. Og i fellesferien skal været selvfølgelig være fint.

Men det blir aldri slik.

Som regel er julaften en regntung affære sørpå, og en iskald nedsnødd greie nordpå. Ikke denne julekort-lykken med lubben dompap i grantreet på utsiden. Og i påsken laver kram snø ned mens skodda skjuler alt som heter fjelltopper, ras går og Røde Kors henter fjols til fjells ned til afterski og sure unger som kjeder rævva av seg. 17. mai er som oftes en iskald og fuktig affære med regnfrakk over korpsuniform og en hutrende softis  på Aker Brygge. St. Hansaften går opp i tåke og røyk. Så kommer fellesferien med all sin gru. Du har ikke før pakket telt og familie i bilen så begynner det å hølje ned. Så er det veps, mygg, gnagsår og fandens oldemor. Og «HVORFOR DRO VI IKKE TIL SYDEN?»

Ja, hvorfor gjorde dere ikke det? Er du født og oppvokst i Norge så vet du vel at været er det siste du kan stole på?

Været i Norge gjør som det vil, og det har det alltid gjort. Nei, sommerene var ikke bedre før. Det var regn, veps i saftmugga og iskald blåst over fjorden. Og vintrene før var som nå. Kladdeføre og iskulde, brøyebiler som aldri kom osv.

Ved nordpolens dørstokk kommer de fine dagene når det ikke passer. Plutselig en mandag rett etter fellesferien begynner solen å skinne og gradestokken vise 28 pluss. Og slik kan det være i både to eller tre uker. Det slår som regel aldri feil. Og noen dager etter påske viser fjellet seg i all sin prakt. Det er værets iboende faenskap. Så planlegg aldri noe sammen med været. Været er ikke til å stole på!

Hvorfor reiser dere tre uker til Hellas midt på sommeren når det er som finest her? spør folk meg. Det er ikke finest i Norge midt på sommeren, svarer jeg. Sist vi prøvde det svømte vi oss utover Lofoten i tre uker uten å se verken fjell eller fjord. Skodda lå tykk som rømmegrøt helt ned i fjæra og gradestokken viste 7 pluss. Vi gambler ikke med sommeren her i huset lenger. Ok, i år har vi gamblet med jula. I Harstad har det nå snødd i 9 dager i strekk, kun med noen få solgløtt en times tid. Men vi klager ikke, vi valgte det selv.

Så når du skriver på Facebook: Skal været være sånn? Eller: Hva galt har vi gjort for å fortjene dette? så har jeg bare én ting å si: Du må aldri stole på været i Norge, for da vil du som regel bli skuffet. Jeg vet ikke hvorfor været er så fullt av faen her til lands? Kanskje fordi vi  glemmer å takke for de fine godværsdagene som stadig kommer når vi har lagt andre planer der været ikke spiller noen rolle? Han steike, nå laver snøen ned der ute igjen. Tusen takk for det, sånn for sikkerhet skyld. Men det blir vår snart vettu, men når? Jeg tenker at sommeren er best om vinteren. Sitte å drømme om den. For vi husker jo ikke vepsen som beit eller vinden i ryggen når den ikke er her. Var ikke sommeren i fjor ganske fin eller? Jeg mener å huske at jeg gikk i kortbukser ihvertfall en dag? Eller var det to?

Reklamer

VEI

IMG_3843

VEI

*

bygger man vei, kommer det folk

det finns en logikk i alt

trådløs og rådløs, er verden

men

bygger man vei, kommer det folk

*

mine linjer er slik:

en liten gård i tregrensa, usynlig i skodda

slektas gener av fjell og joik

og så den lange reisen vekk

*

bygger man vei, kommer det folk

veier fører både hjem og ut

de er fine slik

lengsel og flukt

– det er det veier er laget av

*

Sven Henriksen 2013

SØT HEVN PÅ MANHATTAN

Sweet Revenge Cafe Manhattan
Sweet Revenge Cafe Manhattan

SØT HEVN PÅ MANHATTAN

Det begynte med at jeg leste en bok av Håkan Nesser som het «Carmine Street»

Jeg er en slags geografi-nerd som leter etter steder jeg leser om i romaner. Men som oftes er stedene fiktive.

Det er ikke Carmine Street på Manhattan New York. Carmine er en unselig liten gate, ikke noe spektakulært med den. En gatestump i West Village som jeg har tapt hjertet mitt til fordi den er en hel liten by i storbyen. Jeg har sett Meryl Streep duve forbi på fortauet der.

Og en annen gang kom den en gammel kvinne gående mot meg i gaten. Hun hadde det korte håret lagt i sirlige vannbølger, ansiktet var blekt av pudder og munnen karmosinrød, og så ut som hun var klippet rett ut av stumfilmen Sunset Boulevard. «Excuse me madam» sa jeg og løftet kameraet mens jeg spurte om jeg kunne få ta et bilde av henne. «Put that camera away!» hveste hun. Men De er jo så vakker frue, prøvde jeg meg. «Oh dear, I’m older than this tired old country! Why don’t you just fuck off young man!» Og så trippet hun videre på sine små ballerinasko med hvite rosetter på.

Oh New York, don’t ask me why I love you.

Det var den dagen jeg oppdaget Sweet Revenge Cafe.

Det er ikke noe særlig ved den heller, men det er «min» kafé. Der har jeg sittet og skrevet store deler av musikalen «Svarta Bjørn» som for tiden spilles ved Nordland Teater. Og der skal jeg sitte å skrive mitt neste stykke. De store gode trebenkene på utsiden. Kaffe med påfyll. Den gode økologiske maten. Damen bak disken som jeg kjenner. Alle de små butikkene, aviskiosken, og rett på hjørnet ligger Bleecker Street.

En annen god ting er at like ved ligger også IFC (Independent Film Center) som viser masse gode spillefilmer og dokumentarer som nesten uten unntak aldri kommer til Europa. Så denne lille gaten anbefales. Midt i smørøyet, men allikevel stille og rolig. Ikke fortell det til noen:)

Snart er jeg der igjen.

IKKE ALLE KAN BLI JUSTIN BIEBER, MEN….

535961_605375112824054_165142698_n

IKKE ALLE KAN BLI JUSTIN BIEBER, MEN…

Ikke alle kan bli Justin Bieber,  men noen blir det.

Nå vet jeg ikke helt hvor sunt det er å bli Justin Bieber, ei heller hvor lykkelig man blir av å være det. Men millioner av ungdommer har funnet sin nye helt. Det er så ille for noen at livet bare er verdt å leve om man får et kyss av denne lille spinkle Peter Pan-figuren fra USA.

Vel, jeg tror uansett det er sunnere å dyrke Justin Bieber enn å løpe rundt i gatene å slå hverandre i hodet. Hysteri utløst av popstjerner har eksistert opp igjennom hele musikkhistorien.  Og når man elsker en artist eller et band er det ofte en livslang kjærlighet. Hvem har vel ikke sett avdanka rockefans svaie på Valle Hovin mens en snart 70 år gammel Mick Jagger tripper over scenen? Overmodne homser gråte sine modige tårer mens Shirley Bassey vifter med strutsefjøra eller Tina Turner flashe paljettene i Telenor Arenea? Er man blodfan så er man blodfan.

Jeg satte meg ned for å høre og se Justin Bieber for å finne ut av hva det dreier seg om. Fyren synger fint, er bra på scenen, snakker så selv Skavlan blir litt sånn»jøss» denne lille drittungen mener noe og sier det. Men det ligger jo i foreldregenerasjonens manuskript å rakke ned på alt fjaset «ungdommen nå til dags» digger? Ungdommen nå til dags sier ikke «digger» lenger, det er det bare avdanka blodfans som gjør:) Jeg husker min egen far nesten gikk fra konseptene da jeg kom hjem med Abbey Road av The Beatles. Den gruppa var djevelens verk. De hadde til og med så langt hår at det dekket øreflippene!

Hver generasjon har sine egne helter. Ser fremdeles enkelte høyt proflerte Facebook-dronninger legger ut gamle Sky Channel-videoer av Duran Duran med statuser som forteller at musikken døde den dagen Simon LeBon ga seg osv:) Det er rørende og vakkert. Jeg kan selv få tårer i øynene av en tacky dressjakke med skulderputer så store som hveteloff, og Grace Jones er fremdeles mitt livs soundtrack.

Men poenget: Jeg synes det er bra at musikk og kultur kan sette i gang litt hysteri.

At folk finner kjærlighet, trøst og tilhørighet i musikk. La de unge besvime av Justin Bieber slik våre fedre, mødre og bestemødre besvimte av The Beatles og Stones. La folk synge karaoke og drømme om Idol og det som verre er. Kultur er kultur, hat meg gjerne for dette, men er det ikke bedre at folk synger enn at de kjefter og smeller, sitter på nettet og blogger om hva de har på seg og andre ting som virkelig er fjas?

Da jeg var fem år, jeg husker det ikke selv, sto jeg visst nok på toppen av et vedlass og spilte luftgitar og sang så det gjallet i den lille bøgda jeg vokste opp i. «Hva skal det bli av den gutten?» kvekket far. «Kan han ikke bli sanger?» svarte morfar.

Takk morfar for gitaren du ga meg, takk for at du fortalte en liten gutt at han var så flink til å synge.

Og takk far for at du skrek at «jeg skulle finne meg noe sikkert  satse på!!!» Jeg fulgte ditt råd.

Jeg valgte det sikreste av alt. Min egen vei.

SISTE INDRE

Hjallis
Hjallis

SISTE INDRE

29. juni 1961

var den lykkeligste dagen i mitt liv

jeg pakket opp et par skruskøyter

og lengtet mot en vinter et sted bak evigheten

jeg ville bli som deg!

men jeg ble aldri det

nå er din siste indre gått

ingen rundetider mer

– ta vel imot ham i den siste svingen

RIP

DEN FARLIGE NABOKJERRINGA.

Foto: The Beautyfully Macabre and Grotesque
Foto: The Beautyfully Macabre and Grotesque

DEN FARLIGE NABOKJERRINGA.

Skal man le eller gråte? Jeg har havnet på en obskur liste over folk som regnes som farlige for dette landet.

Nettstedet kaller seg http://www.nabokjerringa.no og har som agenda å finkjemme den offentlige debatten etter folk som skriver positivt om bl.a innvandring til Norge. Ok, jeg er egentlig smigret fordi jeg er i godt selskap. Listen innholder mange profilerte samfunnstopper, politikere, ja til og med en biskop.

Jeg er altså en av disse farlige nabokjerringene som bjeffer i alle himmelretninger, som bedriver en skjult agenda som går ut på å kjøre eget fedreland på rævva. Og i følge listens far, en eldre gubbe i ei bygd et sted, skal alle vi som står på den stilles strafferettslig til ansvar når Norge har gått ned med mus, kvinner og menn.

Vi vet at alle gode nabogubber og kjerringer bryr seg. De tar guttene i ørene og vrir rundt når de ikke oppfører seg, tupper Tuppen og Lillemor rett inn i skammekroken bak kjellerlemmen om de mobber noen av de ikke fullt så pene jentene i gata. Nabogubber og kjerringer ser alt, har et skremmende ytre, men et hjerte av gull.

Det er en hederbetegnelse å være gubbe eller kjerring i nabolaget.

Men nå har de fleste av oss gubber og kjerringer i gata fått oss data.

Vi er blitt digitale nabogubber og kjerringer. Og vi slår ned på både det ene og det andre. Vi er blitt glade i den lille gutten i huset ved siden av som tilfeldigvis ble født i dette landet selv om foreldrene hans ikke har rett til å være her. For gode naboer tar ikke slike papirmessige hensyn. Vi bryter skikk og bruk når det gjelder. Når hekken vokser kjempehøy og stenger for sunn fornuft tar vi den store godt brukte hagesaksen og klipper den ned. Og når øyne og ører ikke lenger ser hva som er etisk riktig henter vi fram den svære løvblåseren fra garasjen og blåser bakoversveis på hele nabolaget, og vi skrur den ikke av før vi får det som vi vil!

Ja, jeg skjønner at gamle redde gubber i små bøgder setter seg til og lager lister over ting som ikke var slik som det var før.

For redde gamle gubber som sitter i vinduet og titter ut på verden gennom en gardinsprekk har ikke fått med seg at tiden har tikket noen tikk. Og det verste er at noen redde gamle gubber og kjerringer er blitt så gamle at de ikke husker at de har vært barn. Redde små barn som lå og stirret ut i mørket om natten og trodde det var noe farlig under sengen.

Ja, jeg er stolt over å være ei farlig nabokjerring som har havnet på ei liste som skal brukes mot meg en gang i fremtiden. Men jeg sier bare: Gamle redde menn og kjerringer trenger en klem, et godt nabokjerringfang å sitte på. Kanskje en skive nybakt brød med brunost. Og litt trøst. Verden er stadig i forandring, og det skal den være! Vi kan ikke ta den tilbake, det strider mot naturkreftene. Jeg sier som salige gründergubbe Steve Jobs som var med på å gjøre oss kjerringer og gubber digitale:

«Det er bare de menneskene som er så gale at de tror de kan forandre verden som faktisk gjør det!»

Klem. Og husk; nabokjerringa ser deg!

NB. Feil linkadresse, det skal være: http://www.nabokjerring.no

ARI KAMELON

1358517114069_447

ARI KAMELON

Hva pokker er det Ari Behn har gjort Norge?

Ok, han beinflyr ikke på ski og bjeffer som Petter Northug når han blir intervjuet etter en seier. Han sparker ikke herrefotball eller bedriver andre norske grunnverdier. Han har stemte s’er og sier hyggelige ting. Han kan til og med snakke i lange velformulerte setninger. Han får modne kvinner til å rødme slik at de glemmer Jan Thomas og Blomster-Finn et øyeblikk. Han maler påfuglfjær på middagstallerkener, skriver korte og lange romaner, kaller sin kjære en lysfonténe, og nå har han jaggu begynt å lage noen smørerier av noen malerier også! Og alt dette gjør man ikke ustraffet i lille kjipe Norge. Nei, her er det skomaker bli ved din lest, gå stille i dørene og ta minst mulig plass om du vil leve lenge «på» landet.

Ja, jeg kjenner meg igjen. Jeg har følt på det samme.

Jeg begynte som maskør på teater. Så ble jeg sanger, tok utdannelse. Nei Gud, nå skal sminkøsa synge også, helledussen! Så ble jeg skuespiller. Herregud, nå spiller han teater stakkar! Knegg knegg! Så skrev jeg mitt første teaterstykke for snart tyve år siden. Og jeg så de skjeve smilene på urpremieren. Fikk høre det i gangene. Hvem tror han at han er? Ja, det krever styrke å ikke bli ved sin lest i Norgeslandet!

Jeg kjenner ikke Ari Behn godt, men godt nok til å si dette. Når du treffer ham føler du at du har hele hans oppmerksomhet. Nei, det er ikke klamt. Jeg er vant til hyggelige mennesker i det store utland. Folk som sier I love you darling og Have a nice day. Ja, jeg vet hva du sier, at det bare er overflatiske floskler. Men det driter jeg i. Jeg vil heller at noen skal si at de elsker meg enn at de hvisker «hvem faen tror han at han er?»

Etter en premiere i fjor sa Ari til meg: Du den replikken der hovedrollen sier det der om at han føler seg….da fikk jeg frysninger! Så fint du skriver! Han var den eneste av det skrivende folk som kom bort etterpå. De andre lusket ut uten å si takk engang. Slik er Ari, denne mannen som nordmenn elsker å hate. Og jeg skjønner godt at han har rømt til London for å slippe unna dette lille landet der generøsiteten sitter så langt inne! Jeg rømmer noen ganger i året selv for å kunne puste. Sånn, nå fikk jeg sagt det!

Jeg har ikke sett Ari Behn’s malerier som han stiller ut i kveld. Og jeg kan derfor ikke bedømme dem. Men Ari vettu, han gjør det, han snakker ikke bare om det som de fleste andre. Og som jeg sa til en fyr som kvekket i øret mitt på bar  at «han kunne vel for faen også skrive et jævla teaterstøkke!» Ok, når begynner du å skrive, i morgen tidlig? Jeg tror neppe det der høyhuset av et synopsis han skrøyt av  kommer til å møte lyskasterne på en teaterscene.

Nei, småligheten har ingen grenser i dette landet. Men en gang fikk jeg inn en innertier da jeg ble disset av Finn Kalvik på sommerfesten til Universal Records. Han sa at jeg ikke «måtte komme her å tro at jeg var noe fordi jeg hadde fått gitt ut ei plate!» Nei Kalvik, sa jeg, men noen av oss har karrieren foran seg, og andre har den bak seg! In your face!

Jepp Ari Behn, you go girl! (som vi metroseksuelle skruller sier til hverandre når det røyner på!)

UNG, TYNN OG ULYKKELIG

New York
Seen in New York

UNG, TYNN OG ULYKKELIG.

Det hender at det synker dypt et sted inne i meg når jeg ser meg selv i speilet. Ser rynkene som har tatt feste i pannen, ser hvordan tiden bedriver sitt Birkebeinerløp over kropp og ansikt.

Ja, jeg vet at jeg ikke er gammel ennå, men om noen år vil tiden jafse meg i seg og klokkene vil ringe for meg som for alle andre. Jeg er ganske lykkelig faktisk, lever godt med mitt slitte ansikt, jeg som en gang var ung, tynn og ulykkelig.

Jeg lever i en bransje som har påtatt seg oppdraget å speile virkeligheten fra teaterscenen. Men som regel handler det om å holde seg ung, tynn og vakker også hos oss. All treningen påstås å være for å holde seg i form slik at man kan utføre tunge oppgaver på scenen. Og ja, å stå på scenen er en toppidrett, så man må holde seg i form, spise sunt og riktig osv. Men virkeligheten er ofte gammel og slitt, ihvertfall ikke homogent ung, tynn og lykkelig.

Og i vår bransje er det like viktig, eller kanskje viktigere å trene hjernen som kroppen. For der kroppen svikter oss alle en dag kan hjernen fremdeles fungere i mange år. Nei, jeg er ikke helt der ennå at jeg vil sitte i en god stol med et pledd rundt beina og fremsi små korte replikker som er lette å huske, men jeg forferdes over alt presset som legges på de unge. Her forleden sa jeg til en ung kollega: Er du klar over hvor vakker du er? Vedkommende stirret på meg, ble blank i øynene og brast i gråt. Jeg vakker? snufset han, jeg er jo stygg og feit og alt for liten. Nei, det er du ikke, svarte jeg, du er blendende vakker! Og på toppen av det hele har du talent!

Da jeg var veldig ung handlet det om å skulle bli noe, men presset var ikke så stort. Det var ingen stor skam å falle av lasset. Vi visste at alle ikke kunne nå toppen. Nå er det slik at alle må bli noe, og du skal se faen så bra ut mens du holder på med å realisere deg selv.

Jeg har unge kolleger som trener to ganger om dagen, som nesten ikke spiser, som ser bra ut, som er talentfulle, men som stirrer mot fremtiden med panikk. Tenk om jeg ikke får det til? står det skrevet i øynene på dem. Jeg får lyst til å si: Å få det til tar lang tid, ofte et helt liv. Slapp av, nyt å være ung, denne tiden kommer aldri tilbake. Men jeg vet det jo, jeg tvilte selv da jeg var 25 år, trodde at toget var gått fra meg.

Å være kunstner er et livsprosjekt. Det går opp og ned. Det meste er skuffelse. Og du må være en stayer for å holde ut. Selv er jeg for øyeblikket på toppen av en bølge, men jeg venter på å falle ned mot dypet igjen. Men da er det bare en ting å gjøre: Holde seg flytende, vente på neste bølge som skal ta deg videre. Og å tørre å slappe av. Å være ung og tynn varer så kort. Lykken kan vare livet ut. Og man får sterke mentale muskler av å svømme mot strømmen.

Og med tiden kan det hende man lever på seg et ansikt som fyller opp bankkontoen. Jeg vet hva jeg snakker om.

Livet er ikke farlig. Men det må leves! Om og om igjen.

KULTUR I GOKK

Foto: Ola RøeSven Henriksen og Ingvild Holthe Bygdnes i "Svarta Bjørn" - en musikal av Sven Henriksen og Bodvar D Moe Regi: Stein Winge
Foto: Maiken Johansen
Sven Henriksen og Ingvild Holthe Bygdnes i «Svarta Bjørn» – en musikal av Sven Henriksen og Bodvar D Moe Regi: Stein Winge

KULTUR I GOKK

Jeg tror nesten ikke at det er sant. Hver eneste kveld møter vi i musikalen «Svarta Bjørn» et strålende publikum som reiser seg og applauderer.

Innboksen fylles opp av meldinger og godord fra folk som har sett forestillingen. Jeg stoppes på gaten av fremmede som klemmer meg, gråter og sier: «Dette er det beste jeg har sett noensinne, og jeg har sett mye!»

Siden jeg er dramatikeren som har skrevet stykket og spiller en rolle i det kan jeg vanskelig bedømme produktets kvalitet, og det skal jeg heller ikke gjøre, men at folket her i nord er overbegeistret over det de ser fra scenen kan ikke bortforklares. Vi har vært her i Narvik og spilt siden urpremieren sist lørdag, og i løpet av den perioden har vi spilt for 15 ganger fler publikummere enn «mitt» teater vanligvis trekker her i byen. Det er enestående. Takk for responsen!

Apropos respons.

Det er publikum vi spiller for, men pressen, jeg mener hovedstadspressen har nesten neglisjert oss. Ikke en eneste riksdekkende avis har tatt seg bryet med å anmelde oss. Jeg kan atter en gang trekke den slutning at all kultur som hender nord for polarsirkelen ikke er viktig for disse redaksjonene. Og er det ikke ganske skandaløst at de store avisene overser en urpremiere på en av de største forestillingene som er laget nordpå noensinne? Selv «vår egen» avis Rana Blad så ikke nytten av å sende en egen anmelder men valgte å sakse en kritikk som ble trykket i to andre aviser nordpå!

Norge er et langt land, og det meste er nord. Men i kulturlivet virker det som om alt det «viktige» skjer sørpå. I går var Dagbladets kultursider nok en gang fulle av nyheter om at en kjendis har lidd av spiseforstyrrelser og andre saker som egentlig ikke bør regnes som kultur.

Vel, «ingen kan renvaske seg i trykksverte» har noen sagt, og jeg burde vel ikke rase over dette, det kan straffe seg. Men som sagt, det er silkeføre på scenen her oppe for tiden. Publikum jubler og lampen lyser rødt for denne nye musikalen. Men hva er en ny norsk musikal som det har tatt tre år og stable på beina mot to minutters sur sang i Idol?

Men kjære dere som har sett og skal se, vi besøker ti byer i nord fra nå og fram til 5. mai. Vi gleder oss. Og ja, det hadde vært hyggelig med livstegn fra hovedstaden, men der er det som vanlig det vi her nordpå kaller for «svart hav»

For mer info: http://www.nordlandteater.no

Ja, vi har internett her opp også. Flyplasser, hoteller og matservering flere steder.

(Denne bloggen er skrevet på vegne av meg som privatperson)

IKKE VÆR SÅ VANSKELIG DA!

 19465_1356686435204_2265033_n

IKKE VÆR SÅ VANSKELIG DA!

Jeg lærer aldri. Jeg skjønner aldri at det lønner seg å holde kjeft om du vil være populær.

Men så er det også noe som heter at «den som aldri sier eller gjør noe får heller aldri kjeft»

Ja, det er et hedersmerke for et menneske at det ikke sier «et vondt ord om noen» Og det kan jeg til dels være enig i. Men verden er ikke tjent med alt for mange ja-mennesker og «do-gooders» – Jeg tror på å si i fra og protestere når noe er urettferdig eller galt.

I går fikk jeg høre at jeg var «ei frekk sosialistisk SV-fitte som kjører landet mitt på rævva» bare fordi jeg viste glede over at Nathan fikk bli i Norge, og skrev om det på bloggen min. Det kan jeg leve godt med selv om jeg aldri har stemt SV. Men jeg vet at bloggere som mener noe annet enn røkla må tåle å høre både det ene og det andre.

Ok, her her poenget:

Det er folk som har våget å stå opp mot massene som har forandret verden og gjort den til et bedre sted å leve i. Så får det heller være at alt for mange surfer på andres kamper og tar dem som en selvfølge i etterkant. For det som en gang er blitt beskrevet av røkla som hårreisende og absurd fremstår som evige sannheter bare tiden får tikket og gått noen runder. Vi som har kjempet for at Nathan og andre barn i hans sted skal få bli har vunnet en seier, og det hadde aldri hendt om vi hadde lukket øyne og ører. På samme måte hadde ikke kvinner hat stemmerett i dag om ikke noen hadde ofret liv og familie for å gå i bresjen for saken som en gang virket umulig. Homofile hadde ikke hatt sine rettigheter, arbeidere osv. Så ja, det nytter å kjempe,det nytter å holde seg våken på post når sporene blåser igjen.

Men nå har vi det så bra! roper du. Hva mer er det å kjempe for?

Det er alltid noe å kjempe for. Og kamper må vinnes om og om igjen.

Ja, jeg er kanskje en dum sosilistisk fitte som tror at å protestere tar verden noen skritt videre. Og det er nok av dem som forsøker å ta den mange skritt tilbake.

Men selv ser jeg på det å være et menneske som et stort arbeidsprosjekt som varer livet ut. Jeg gjør som poeten skrev, jeg «stikker spettet inn under hverdagene og brekker dem opp en etter en. Det er derfor livet har meg på mannskapslista!» Ja jeg vet, jeg er en kranglefant, og jeg kan til tider være vanskelig å like. Men jeg er trofast, mot livet, mot meg selv og mine medmennesker. Det burde være et hedersmerke.

Skal vi gå denne korte etappen sammen?

Folket, det er oss, du og jeg. Ikke «vi» og «dem» – slike delinger har vært prøvd før i mange lumre regimer.

Vi vil vel ikke det? Så hvor skal vi? En firefelts motorvei tar oss raskere frem.

Men hvor skal vi? Vi skal vel samme vei? Eller tar jeg feil?