MANDAG MORGEN KLOKKEN HALV NI

IMG_3006

MANDAG MORGEN KLOKKEN HALV NI

Hva betyr noe i livet? En premiere? Gode ord i avisen? Ry? Status?

Nei, ingen av disse tingene betyr så mye i mitt liv.

Jeg sitter i hotellsengen og skriver dette. Hører pusten fra min kjære som sover tett ved. Det betyr alt, ja, mest av alt. Nærhet. Kjærlighet.

Et stigende morgenlys der ute. Sterk kaffe i koppen. Fridag i dag. Vi skal opp i de svenske fjellene. Det skal bli godt Det har vært noen hektiske uker, urpremiere, slit og strev.

Jeg slang inn en blogg for noen dager siden, en kort tekst om trollene på nettet. Nå ser jeg at den er lest av mange titalls tusen, og mange har kommentert. Trollene vet sin besøkelsestid selv når det handler om dem. Og atter en gang evner de ikke å lese hva som står. Man går rett på teksten og evner ikke å se satire eller metaforer. Troll trigges av enkelte ord. Og for troll er ord bare ord uten noen dypere mening. Har du ordet MUSLIM i en tekst generer det tusenvis av klikk på nettavisene som stadig legger ut bloggen min. Og denne gangen er jeg en forkvaklet venstrefreak som sprer hat og gørr, en landssviker som kjører landet på rævva. Jo da.

Ja, jeg sitter her i sengen. En cello spiller i brystet. Moll. Skal man bare lukke øyne og ører? Nei, det skal man ikke. Men i dag er jeg sliten.

Jeg kjenner ikke mitt eget land igjen! sier de reddeste blandt oss. Nei, det gjør ikke jeg heller. Hvor ble kjærlighet og empati av? Hvorfor kan vi bare elske de som ligner på oss selv? Hvorfor kan ikke dette landet se mennesker og ikke bare prinsipper og sak? Ingen skal ha noe mer enn andre! sier du som håper på en ny regjering som skal får dette landet på føttene igjen. Ja? Det høres nesten ut som om du er sosialist? Dele likt liksom? Er du dum eller?

OM Å PULE SEG TIL EN UNGESKOKK

23407_10151153515182735_928060680_n

OM Å PULE SEG TIL EN UNGESKOKK.

Jeg har nettopp lest en artikkel på Nettavisen som handler om den lille gutten Nathan og hans familie som vant i retten og får bli i Norge på tross av at foreldrene er nektet opphold. Og under teksten leste jeg et kommentarfelt som er direkte skremmende.

Det er et hat som minner mistenkelig om jødehatet før, under og etter krigen, om de hvite «amerikanernes» hat mot de svarte, som de selv hentet fra Afrika, og det kan også til forveksling minne litt om østlendingers hat mot nordlendinger på 60 og 70-tallet.

«JA, BARE KOM HIT OG KNULL TIL DERE EN UNGESKOKK, OG HEV DAGPENGER!!!»

Og påstander om at døren til det norske hus er vidåpen, at siste rest av norsk rettsvesen er spylt ned i dass. Og som vanlig er det Jens Stoltenberg som er bad guy. Han har skylden for alt som er galt i dette landet. Er det ikke en miljøfiendtlig oljefyr, så er det hele Afrika som smetter inn bakdøra mens vi sitter hjemme foran tv’n med taco og gullfeber.

Den norske døren er en av de mest stengte i verden.

Men det norske byråkratiet er det tregeste på den vestlige halvkule. Sakene treneres, asylsøkerne sitter og biter negler i mottak, og ja, man puler til seg noen unger underveis når det går vinter og vår før myndighetene får bestemt seg. Hva faen er det folk vil? Skal vi åpne avlukker der alle som kommer hit for å skaffe seg opphold blir sterilisert eller kastrert ved grensen slik at de kan knulle som kaniner uten at de får unger som «skal brukes som inngangsbillett til kongeriket»? Det kan virke slik når man leser kommentarfeltet.

Det må da for pokker finnes bedre måter å gjøre dette på?

Men noen ganger er det så jeg håper at det går riktig dårlig for Norge.

At verden ikke lenger etterspør oljen vår. At den norske økonomien går til helvete. At vi blir fattige som lus. At vi får en paranoid og herskesyk diktator ved makten. At vi får politi som kommer og river oss ut av sengene midt på natten fordi vi har skrevet noe som ikke helt falt i øvrighetens smak. At Google stenges, at alt vi foretar oss overvåkes, og at ytringsriheten inskrenkes. At avisene blir styrt av nevnte diktator. At alt blir svart eller hvitt. At vi må forlate eget land for å søke lykken andre steder. At vi vil oppleve å kanskje ta oss til f. eks Hellas der politiet ville spylt oss med brannslanger, satt oss på en båt og sendt oss ut på åpent hav for å søke lykken der.

De kristne verdiene my ass! Hvem av disse avskummene på nettet våger å kalle seg kristne?

Hvem av disse kjipe små menneskene tør be til Gud før de går og legger seg?

Når jeg leser hva enkelte skriver i Nettavisens kommentarfelt skammer jeg på mitt eget folks vegne. Og Nettavisen bør stenge dette feltet fortere enn svint. Men selvfølgelig, et sted like ved sitter noen og gnir seg i hendene. Slikt generer stemmer rett før et viktig valg.

Og til dere som ikke leser kommentarfelt, gjør det!

Det gjør vondt, men man forstår alvoret. Noe er fucked up i enkeltes hjerter.

RALLARBLOD

Foto: Ola Røe. Ingvild Holthe Bygdnes i tittelrollen som Svarta Bjjøn.
Foto: Ola Røe. Ingvild Holthe Bygdnes i tittelrollen som Svarta Bjjøn.

RALLARBLOD

Det er tidlig morgen. Jeg sitter i hotellsengen, i hvitt sengetøy med en stabel drømmeputer bak ryggen.

Ser utover lille Narvik som stort sett bare er et kjøpesenter under tak. Men ytterst i synsfeltet ser jeg et malmtog gli inn mot byen. Mørke tunge vogner med malm fra Kiruna som skal skipes videre til Gud vet hvor. Ja, historien er fortsatt levende her selv om byen ser ut som en hvilken som helst by i Nord-Norge.

Det er Vinterfestuka her nå.

Folket har trukket i rallarhatt. Kvinnene i lange kjoler, hekla sjal og brosjer, og mennene i hatt med pins, tykke gensere og godt humør. Og byen er tapetsert med plakater som forkynner om urpremiere på mitt nye stykke «Svarta Bjørn» På lørdag kveld braker det løs. Historien om den legendariske kokka Anna Rebekka Hofstad skal endelig innta teaterscenen.

Men akkurat nå, klokken 0700 på morgenen henger himmelens grå tristesse over byen.

Lett snø i luften. Jeg holdt et foredrag her i går. Snakket om disse kvinnene og mennene som la jernbanesporet fra Kiruna til Narvik. Trakk noen tråder fra den gangen vi nordmann var et hardt arbeidende folk, som sleit kroppen ut med fysisk blodslit, til nå da vi sitter på toppen av et fruktfat og klager på det meste. Før tok vi spett og bor i hånden, sprengte oss gjennom fjellet, nå er ingenting godt nok. Om flytoget er ti minutter forsinket går vi av skaftet, og selv været har vi liten forståelse for.

Ja, jeg sitter her og tenker på Anna og hennes medsøstre som var med på å bygge det nye Norge. Unge kvinner som dro ut i verden for å skaffe seg et levebrød, en fremtid, men som bukket under i et hardt samfunn av menn. Ikke så ulikt i dag faktisk.

«Svarta Bjørn» er mitt og Nordland Teaters bidrag i feiringen av at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Stykket er tungt av kvinnerskjebner. Men der de høye herrer som ledet arbeidet fikk bautaer og en stor plass i historiebøkene, fikk kokka Anna bare et lite hvitt trekors på fjellet med påskriften «Anna Norge»

Men på lørdag kveld henter vi henne ut av glemselen, lar henne komme ut av slagskyggen fra alle menn som ruver i den norske historiefortellingen. Og i går etter at jeg hadde snakket meg varm på litteraturseminaret her kom en ung kvinne bort til meg og sa: «Svarta Bjørn, jeg trodde det var noen kjedlige og gammelmodige greier, men nå bøyer jeg meg i støvet for kvinnene som gikk foran. Takk for at du fortalte oss alt dette!»

100 år? Samme rettigheter? Vel vi er ikke helt der ennå. Vi lever i en verden der kvinner fremdeles dømmes etter tekstiler og utseende og ikke hva de har i topplokket. Og for å si som Ingrid Bjørnov:

Det er nok en stund til det kommer rosa røyk ut av pipa i Vatikanet!»

For mer info om stykket: http://www.nordlandteater.no

KVINNEROLLER?

IMG_2752

KVINNEROLLER?

I morgen skal jeg holde et foredrag om mitt nye stykke «Svarta Bjørn» der manuskriptet har hele åtte store kvinneroller.

(I dag er bloggen mer notater til meg selv, men du må gjerne lese videre.)

Det har pågått en debatt et stykke tid. Den handler om at det ikke skrives nok bra roller for kvinner. Når jeg ser tilbake på egen produksjon ser jeg at jeg nesten uten unntak har hatt en eller flere kvinner i de største rollene. Jeg liker å skrive kvinneroller. Da helst kvinneroller som er overraskende, som gjør ting kvinner vanligvis ikke gjør. Som ikke bare er kona til, den tykke venninnen til heltinnen, eller sekretær/elskerinnen til den mannlige hovedrollen.

I Svarta Bjørn er hovedrollen atypisk. Hun tar for seg. Hun bryr seg ikke om hvordan hun ser ut. Hun er grov og rå, står på sine krav, men er øm og myk i noen situasjoner. Vel, innerst inne tror jeg ikke det er noe som heter manns eller kvinneroller, jeg tror på mennesker. Levende karakterer med både mannlige og kvinnelige trekk. Jeg tror teateret bør tørre å være mer blind for kjønn for å komme tettere på tematikken. Speile virkeligheten, som det så fint heter i festtaler om ny dramatikk.

Men når en mann forlater kone og barn er det som forventet. Når en kvinne gjør det er det mer problematisk. Medea dreper barna sine. Hun regnes som en av de grusomste kvinneskikkelser i verdensdramatikken. At menn dreper gjør ikke samme inntrykk.

Nei, jeg vet ikke hvem som stigmatiseres mest av kvinner og menn i dramatikken? Jeg ønsker meg en mer utjevning mellom kjønnene på teaterscenen. Som Iggy Pop sa forleden: «Jeg skammer meg ikke over å ta på meg en kjole, å være kvinne er ikke en skam!»

Jeg har tidligere skrevet om kvinner som ofrer barna for å skape seg en karriere som kunstnere. Det var problematisk for skuespillerne som spilte dem. Men kvinner gjør da ikke slikt? fikk jeg høre på leseprøven. Jo, kvinner gjør av og til slikt. Og jeg tror det er der problemet med kvinneroller ligger. At de er for forutsigbare. At de skrives etter et ønske om ikke å ville forandre på kjønnsrollene.

100 år er gått siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Og hva spilles på norske scener?

Jeg skal ikke disse reportoirvalget på teatrene rundt omkring, men det er langt mellom de dristige valgene. Hva med en kvinnelige kong Lear? En ung kvinne som Hamlet? En mannlig Hedda? Tankene, følelesene er vel de samme hos begge kjønn? Eller skal det forvitrede tankegodset holdes i live for enhver pris? Jeg spør: Hvorfor vil alle kvinnelige skuespillere spille Hedda Gabler? Jo, fordi hun er atypisk. Medea anyone?

I fjor så jeg Sara Stridsberg’s «Dissikering av et snöfall» på Dramaten.

Det er løslig basert på historien om dronning Kristina som ikke ville være dronning men konge. Det var en herlig frigjørende produksjon. Allerede i åpningscenen satte man standard når Kristina sier: Jag vil inte føda barn, jeg tål inte blod, jag vil inte bli drottning, jag vil bli konung! Men, sier lakeiene, det du vil bli finnes det ikke plass til i denne verden! Og da sier Kristina: Men da må jo verden for faen justere seg!

Kanskje på tide å tenke litt nytt?

Som sagt notater til meg selv dette.

DU SKULLE IKKE BLITT GAMMEL FØR DU BLE KLOK…

IMG_4222

DU SKULLE IKKE BLITT GAMMEL FØR DU BLE KLOK….

Disse ordene sier narren til kongen i Shakespeares «Kong Lear»

Vel, vi får hele tiden høre at de gamle er eldst, klokest, og at vi skal respektere dem. Jeg er på vei mot alderdommen selv, nei, jeg er ikke gammel ennå, men skal bli det om noen år, om jeg er heldig. Ok, jeg har levd noen år, men er jeg klok, klokere, klokest? Nei, det er jeg ikke. Men jeg har fått en litt bedre «feeling» (unnskyld det engelske ordet) for underlaget på veien jeg går. Når du har sklidd på isen en gang lærer du å ta brodder på, og i en samtale hender det at jeg oftere trekker pusten, lytter litt mer bak ordene enn til ordene selv. Og jeg tror jeg har fått en litt mer utviklet orienteringssans.

Jeg har aldri helt forstått hvorfor eldre mennesker er så opptatt av barn/barnebarn.

Kanskje det er fordi at de skal gjøre godt igjen alle feil de gjorde mot egne barn? Nei jeg vet ikke, jeg bare tenker høyt. For det er også noe annet som skjer når du har levd en stund, man begynner å tvile på det meste. Jeg tviler ikke på meg selv og egne evner. Jeg vet at båten bærer så lenge jeg gjør så godt jeg kan, men jeg har lært meg at alle har sine egne måter å gjøre det på. Så jeg er blitt litt mer tålmodig med andre. Nå vet jeg ikke helt hva det er jeg sitter og tenker på, men jeg ville IKKE vært ung igjen. Eller, om jeg visste det jeg vet i dag hadde det vært fint å være 30 år yngre, men det er ikke slik livet er skrudd sammen. Når du endelig begynner å se noen sammenhenger går du på videregående i livets skole, noen av oss allerede i avgangsklassen. Det er livssirkelens iboende djevelskap, og det er fint. Og trist. Noen har sikkert tenkt det ut, hvem vet?

Men det er én ting jeg ikke visste før som jeg vet nå.

Livet er ikke over før du er død. Da jeg var 20 år trodde jeg folk på 40 sto med den ene foten i graven. Nå er jeg over 50 og kjenner 90-åringer som lever livet som om det skulle vare evig. Men jeg kjenner også folk som er yngre enn meg selv som allerede lengter etter en god stol, en bok, og utsikt til stille dager der det ikke skjer så mye. Ja, alle må velge det de føler for. Men jeg tenker, du kan leve i 40 år til, skal du bare sitte der å glo?

Og så er det altså de som blir gamle før de blir litt klokere. Som mener at alt var bedre før, at ungdommen nå-til-dags er noen bortskjemte selvopptatte sutrekopper, disse som har bygd landet, opplevd krigen, men som frykter alt som er nytt og fremmed, som er redd innvandrere, ja stort sett. Og da tenker jeg; nei, alder er ikke det samme som klokskap. Nei, du utvikler ikke hjerne og horisont ved å sitte sammen med likesinnede landsmenn i utlandet. Jeg fatter ikke at eldre ikke reiser mer enn det de gjør? (Og her er en setning til dere som tenker at ikke alle har råd til det) I know. Men mange har det….

Det er skremmende å se hatet som flommer på nettet. Fra de unge er det uforståelig. Og fra de eldre er det skuffende. Burde man ikke etter å ha bygd landet, opplevd krig, sult og nød begynne å se noen sammenhenger? Burde ikke det faktum at døden stadig kryper nærmere føre til at en flik av ydmyhet begynner å tikke inn? For de fleste gjør det nok det, men de gamle er ikke alltid eldst. Av og til er de unge både klokere og eldre enn de eldste blandt oss.

Så jeg gjør alt jeg kan for å være et menneske, en mann som kan være et forbilde. Som noen kan tenke om, ja, når jeg blir gammel vil jeg bli som han! Det eneste jeg kan bli forbanna for er at selv om du er 50+ så er du ikke dum. Det er faktisk vi over 50 som har funnet opp alle de tekniske dibbeduttene mange av de unge blir forskrekket over at vi greier å håndtere! Så vær så snill, vi vet at en iPad ikke er ei fiffig skjærefjøl, og at Facebook er helt ut!

OM TYDLIGHET, OM Å BLI MOBBET.

528165_10151436166244831_349865928_n

OM TYDLIGHET, OM Å BLI MOBBET.

Nei, jeg skal ikke sutre.

Men jeg var et mobbeoffer da jeg var barn, når jeg gikk på barne og ungdomskolen og videre inn i voksenlivet.

Jeg ble mobbet ute, og hjemme. Ferdig med det.

Jeg har tatt et oppgjør med meg selv. Satt en strek, gått videre. Jeg er ikke et mobbeoffer lenger fordi jeg har kastet rollen som offer av meg. Men etter mange år med mobbing har jeg en radar for løgn og utenomsnakk. Og en hard start på livet har ført til at jeg er blitt veldig direkte. Kankje litt for direkte av og til? Men jeg sier det jeg mener. Og jeg liker at folk gjør det samme til meg.

Ja, det har hendt at jeg har fornærmet noen teatersjefer.

Det har resultert i at jeg er skjøvet ut i kulden av dem. Det er helt ok. Jeg kan ikke jobbe med folk som ikke tåler å bli snakket til. En god sjef er et menneske som tør å omgi seg med sterke folk og ikke bare med spyttslikkere og ja-mennesker. Og jeg tror at mobbing er noe vi bare kan bli kvitt om vi tør å være tydelige og ærlige. Nei, man behøver ikke å være ærlig for en hver pris, og sannheten er ikke relevant i alle situasjoner. Men der unlatenhet og tåkeprat får råde dør kunsten, just saying. Det er ingenting som provoserer meg mer enn når en sjef sier «Er du med meg eller mot meg?» Vi kan ikke lage god kunst om det først og fremst handler om å beholde maktpyramiden i huset ved like. Ja, det har kostet meg en del jobber å si i fra, men sjelen har det mye bedre. Nå jobber jeg med folk som tåler en trøkk når det handler om sak og ikke person.

Men der er jo så lett å bli en spyttslikker.

Gå stille i gangene. Ikke mene noe, smile pent selv når sjefen gjør feil. Ja, det enkleste er å gardere seg slik at man ikke blir upopulær i sjefskontorene. Men jeg orker ikke det lenger. Jeg har ikke tid til slikt. Så jeg lever godt med at en og annen sjef sletter meg som venn på Facebook, overser meg og ser en annen vei på gaten.

Men det tar lang tid å finne sine lekekamerater. Jeg har funnet mine.

Men det er da ganske merkelig at vi som er kirurger i menneskelige følelser skal være så redde for å være tydlige og direkte når vi ikke står under lyskasterne? Og når jeg plumper ut i det og setter bjelle på katten sier noen:

Men er du ikke helt deg selv i dag? Og da svarer jeg: Jo, endelig tør jeg å være det. Meg selv!

HVA KOSTER MAGI?

Foto: Ola Røe
Foto: Ola Røe

HVA KOSTER MAGI?

Jeg innrømmer det, teateret ødela forholdet mellom min far og meg.

Han hadde så mange drømmer for meg, den eldste sønnen i huset. Jeg skulle innfri alt det han selv ikke hadde fått til i livet sitt.

Og ja, hadde jeg ikke blitt påtvunget «Vildanden» i en skoletime i åttende klasse hadde jeg kanskje aldri oppdaget scenekunsten, jeg vet ikke? Men den kvelden, mitt første møte med teateret tok mitt unge liv en ny retning. Tiden stanset, jeg så inn i noe jeg ikke visste fantes. Men jeg visste at der oppe skulle jeg også være. Og her er jeg, fire tiår senere, med nok en nært forestående premiere.

Jeg kom hjem etter å ha sett Anne Marit Jacobsen som Hedvig.

Luften var slått ut av meg. Jeg sa det til far: Jeg skal bli skuespiller. Han tok meg hardt i armen. Det gjorde vondt. Han brølte: HAR DU TENKT Å ØDELEGGE LIVET DITT!!!? Han var rød i ansiktet og fosset av raseri. Disse døgeniktene, skrek han, driver dank, leker seg gjennom livet! Det der er ikke en jobb, det er djevelens verk! Hadde jeg vært eldre en femten år ville jeg nok ha sett redselen hans, sett en drøm bak øynene hans han selv ikke hadde mot nok til å forfølge. Min far satt fast i sin egen tid, slik de fleste av oss gjør. Jeg brøt med ham, så ham bare to ganger før han døde. Men etterpå fikk jeg vite at han hadde tatt vare på avisbilder av sin eldste sønn. Og at han også var forskrekket over at jeg til tider tjente dobbelt så mye penger som han noensinne har gjort.

Jeg sitter her og hører Carl Ivar Hagen spytte sin forakt over kulturen på P2, at kultur er noe dyre unyttige greier som folk må betale selv. Nå ønsker han å legge ned Oslos eget teater Oslo Nye. Samtidig er han en ihuga frontfigur for at Oslo skal søke om OL i 2022 der bare søknaden koster over 100 millioner kroner, en sum som er 20 millioner mer en det Oslo Nye Teater koster i året.

Hagen er en bitter mann, en avtroppende politiker som aldri har fått sin drøm om makt virkeliggjort.

Han er litt som min far. Bitter og hatefull mot alt han ikke forstår. Og i sure bitre gubbers verden handler alt om prislapp. Men prisen på magi? Hva koster magi? Jeg vet ikke. Men hva kulturen generer av penger finnes det et regnestykke for, om man gidder å lete etter det. Men i noens verden handler magi om firefelts motorvei, billigere sprit, minst mulig skatt og ingen avgifter på noe som helst.

Få deg en sikker jobb! brølte min far siste gang jeg så ham. Selv slet han økonomisk hele livet fordi han gikk inn i det ene risikoprosjektet etter det andre. Ja, min far hadde drømmer, og det har jeg arvet etter ham. Jeg brøt med ham, jeg reddet meg selv og valgte livet.

Om en uke går jeg ut på scenen i mitt femtende teaterstykke ført i egen penn.

Jeg dediserer det til deg far! Jeg tror du ville vært stolt av din eldste sønn…

RIP

OG NATUREN SVARTE MED UGRESS

IMG_4532

OG NATUREN SVARTE MED UGRESS

Nå rir paranoia-rytterne igjen. Norge vil bli oversvømt av innvandrere, og i 2050 vil nordmenn være en minoritet i eget land!

Jeg tenker på en setning jeg leste et sted. «Der mennesker bare vil dyrke én ting, svarer naturen med ugress!»

Ja, vi vet alle, eller mange av oss, at man ikke skal dyrke det samme i jorden over for mange år. Jorden blir utarmet, den må snus, vendes, og plantene har godt av å flyttes litt rundt. Slik er det med mennesker også. De har alltid hatt trang til å flytte på seg. Vi er selv et sammensatt folk som kommer fra mange kanter av verden. Skip forliste utenfor kysten, og de som overlevde svømte i land, noen av oss er mørke som itlaienere og spanjoler, andre har tysk og nederlandsk blod i oss. Telefonkatalogen er en god kilde som leder andre steder enn Vågå og Røst, Setesdal og Dovre.

Alt har gått smertefritt helt til alle disse med annen hudfarge begynte å komme. Litt som skvallerkålen og Tromsøpalmen. Eller Iberiasneglen. Det er først når ting, planter og mennesker stikker ut vil legger merke til dem er det ikke? 100 000 muslimer er jo mer synlige enn samme antall svensker? Men der svenskene har forrang og får servere oss mat og drinker, må de med en mørkere hudfarge stues vekk som trikke og T-baneførere, vaske arbeidsplassen vår før vi kommer på jobb, re senger på hoteller, tømme søppel, les: ta drittjobbene og i tillegg få høre at de «river landet i filler» osv.

Nå hører jeg på P2 at forskerne mener at innvandringen til Norge vil flate ut i ca 2030, men Frp mener selvfølgelig at den stadig øker og at vi kommer til å bli spist med mus og menn i løpet av de neste tiårene. Jeg undrer; hvor finnes det landet i moderne tid som har blitt slukt av fremmede? Vel, vi i vesten har en lang historie i å sluke andre, utnytte og suge ut ressurser vi selv trenger, men at vi selv er i ferd med å bli spist er en veldig paranoid tanke.

Jeg hadde en hage i mange år. Jeg dyrket roser og blomster, urter og andre ting. Men en hage gjør som den selv vil. Er du borte i noen uker har den vokst seg vill. Og det er naturens vilje. Det sies at den forhatte brenn-neslen er et sunnhetstegn som vitner om at jorden er frisk.

Men jo mer vi streber etter bare å dyrke én ting, vil naturen svare med ugress.

Det kan ikke sies tydeligere.

BLOMSTER OG BLOD

IMG_3465

BLOMSTER OG BLOD

I går kveld så jeg spillefilmen «Victoria» av Torun Lian.

Jeg tror dette må være den vakreste norske filmen jeg har sett siden «En håndfull tid» av Martin Asphaug.

Så nær, så sår, skjør og vond. Eminente skuespillere ned til minste ledd. Stilfølelse til fingerspissene. En åpning som tar pusten fra deg, piruetter i en eng av hundekjeks. Løv, blomster, blomster, og forsiktige skritt langs gjengrodde stier. Blomster og blod. Det er så man føler Hamsuns tekst puste fra hvert eneste bilde. Jeg er imponert. At noen våger å la en film gå så sakte. Men det kan bare en filmskaper av klasse få til.

Vel, jeg kunne vært snurt. Jeg hadde en dag som skuespiller i filmen, men ble redusert til et bakhode på en hestekjerre. Ja, so what?

Denne filmen har en storhet over seg. Så norsk, så utenlandsk. Ingen flåte, spenning eller kamp med hai, men en klar Oscar-kandidat neste år.

Torun Lian, etter å ha sovet på denne filmen en natt, Tusen takk. Snurr kamera snart igjen. Denne gangen har du laget et mesterverk.

Og Jabob Oftebro. Gud bedre asså!

SKIPET SOM IKKE KAN SYNKE

IMG_4643

NORGE I DAG:

SKIPET SOM IKKE KAN SYNKE

Det finnes to typer kapteiner. De som vet at selv den sikreste farkost kan synke, og de som tror at skipet er så trygt at de sovner på vakt. Norge er for tiden til forveksling likt Titanic. Oppe på soldekket sitter 1.klasse-passasjerene og dormer under myke pledd i gode stoler. En søvndyssende muzak smyger seg inn i øregangene. Forteller at dette skipet er det tryggeste i verden. Og det skulle da bare mangle!? Ved solnedgang sprettes dyr champagne og paljetter og strass hentes frem. Mange vil sitte ved kapteinens bord.

Nede, på dekkene under vann jobbes det for fullt. Maskinistene sitter og følger med på skipets puls. Og den unge gutten i utkikkstårnet ser farlige isfjell nærme seg. Men ropene hans overdøves av støy fra den innleide hylekoret som synger «lalalala!» der østers og kanapéer glir forbi. Ja, gamle Ali vasker dritten, og skipper’n har gått på fylla, som Leonard Cohen sier i en tekst. Men det finnes en smerte bak på ryggen som vi ikke når fordi armene ikke er lange nok. Så vi ligger i sengene og vrir oss under svette tepper, venter på søvnen som ikke vil komme. Nei, en passasjer på 1.klasse sover nødvendigvis ikke bedre enn en nede i de billigste kahyttene. Men det er lengst nede i skipet man først merker det iskalde vannet som begynner å flomme inn.

Nå seiler skipet mot et nytt veivalg.

Nye kandidater til kapteinjobben har meldt seg på banen. De står festpyntet og fine, hvisker til oss på soldekket: Det finnes ingen isfjell, ingen klimakrise, ingen farer, vi skal ta dere trygt over havet, sov videre dere, snart kommer kveldens første drink, så blir det middag. Bare si hva dere vil ha! Nei, bare bli sittende, du trenger ikke bidra. Vi skal ikke røre pengene dine. På denne reisen er alt inkludert! Du fryser vel ikke?

Og den unge klarsynte på utkikksposten får beskjed om å holde kjeft.

Nei, det finnes ingen farer, så ikke pisk opp stemningen! Vi seiler med verdens tryggeste skip. Det kan ikke synke. Det står i kontrakten fra byggherren. Ja! Hvem byggherren er? spør du. Ikke tenk på det, ikke tenk på det. Se på solnedgangen, se fuglene som ligger så vakkert på vinden.

Er musikken for høy sier du? Hvor vi skal? Er det så viktig nå når vi har det så hyggelig?

Så så, ikke tenk så mye lille venn. Vi passer på.

Og skipet seiler videre.