SE SÅ NATURLIG JEG ER!

Foto: Sigrid Thorbjørnsen
Foto: Sigrid Thorbjørnsen

SE SÅ NATURLIG JEG ER!

Diksjon, vet du hva det er? Nei? Det er å snakke tydelig. Vite hva som er hovedord i en setning osv…

Det er ingenting som gjør meg mer forbannet enn å ikke høre hva folk sier.

Særlig når jeg har betalt penger for å høre en tekst. Ofte når jeg setter meg i en teatersalong får jeg lyst til å reise meg opp å rope: «Hallo! Vi sitter her nede! Kan dere være så snille å fortelle oss hva dette dreier seg om!!!» Ja, jeg vet at det er moderne å være så naturlig som mulig. Snakke lavt og ikke vise store følelser. Gjerne litt med ryggen til.

I det siste har jeg sett flere norske dramaproduksjoner på tv der jeg tenker, kan man få denne serien tekstet, jeg hører ikke et skvatt av hva de sier!? Ja, det snakkes om det i korridorene, men ingen våger å si det så veldig høyt. Men om det finnes en tekst, noen replikker, er det ikke meningen at vi som ser på skal få det med oss? Nå er det sikkert mange som tenker; kan ikke denne sure gamle gubben holde kjeft. Det var før i tiden man brydde seg om diksjon og var litt sånn «Nationaltheatret» når man fremførte replikker, var det ikke? Men når folk oppe på scenen går rundt og mumler i skjegget mister jeg interessen for både dem og historien de prøver å få over scenekanten.

Se på engelske skuespillere. De spiller stort både på scene og på film. Og i livet ellers, som består av store følelser, hendelser, sorg og glede, bryter man ut i store ord ofte. Men ikke i Norge og Skandinavia ellers, der er teksten noe som ligger og vaker i utkanten av lydbildet mens videobilder og andre effekter brukes i stor grad. Jeg blir sprø av at folk kommer inn på scenen og sier: «Jeg skal dø av kreft» på en så flat måte at de like gjerne kunne ha sagt «Jeg har vunnet 25 kroner på et Flax-lodd»

Jeg ser ingen grunn til å være så naturlig som mulig når man spiller teater eller film. Teater og film er ikke «naturlig» – det er en setting der man later som, der de som ser på er avhengige av å få med seg det som skjer. Et rom der det skal skapes spenning og ikke minst kontakt mellom sender og mottaker, scene og sal.

Så skjerpings folkens. Varm opp stemmebåndene og fortell meg en god story.

Så nå sitter jeg her og gleder meg til at f. eks «Halvbroren» kommer på DVD, for jeg regner med at den er tekstet? Det var en jævlig bra produksjon som rørte meg veldig. Men i lange perioder fikk  jeg ikke med meg teksten. Ganske ergelig når du sitter og ser på ansiktsutrykkene til de som spiller at de prøver å si noe viktig. Kanskje det er på tide å begynne med eksterne dialog-coacher på settet som ikke kjenner teksten slik både script og regi gjør? For som min gamle sanglærer sa: «Så vidt jeg vet finnes det ikke noe norsk ord som heter «lutefis» – få med deg k’en på slutten så folk skjønner hva du sier, ok?» Men han var jo også bare en sur teatral gubbe av den gamle skolen. Ja ja….

Kjør gjerne debatt?

SKRAVLAN

 images

SKRAVLAN

Har du lagt merke til det?

At Skavlan stiller andre spørsmål til sine kvinnelige gjester enn det han gjør til sine mannlige?

Hvor mange ganger har ikke Brit Ekland blitt intervjuet om sitt forhold til Peter Sellers og Rod Stewart? Jada, hun fikk snakket ørlite om sykdom også, og fikk vist en flik av sine myke kvinnelige sider. Men løftet og pumpet opp i beste desperat Holywoodfrue-stil er hun jo midt i blinken for en mainstream tv-sofa. Ja, kvinner i slike talkshow må tåle mye fjas fra programlederen. Han velger seg ut slemme mødre, filmdivaer som nesten ikke får snakke om filmen de prøver å promotere, hardt arbeidende kvinner som må pjatte om hvordan de får endene til å møtes med mann og barn osv. Selv Liza Marklund fikk høre (dog ikke av Skavlan) av Pølse-minister-Hansen at «jøss, er du feminist, du som er så vakker?» Hurra for den skandinaviske likestillingen liksom?

Ja, jeg forstår at fredagsunderholding ikke skal være en tung affære.

At folk skal KOSE seg, hygge seg, ja, at den nesten skal være som en familiemiddag der vi ikke skal snakke om det vonde vi alle vet om. Men det får da være grenser for sludder og skvatt. Jeg vet sikkert hundre ting jeg ville ha spurt f.eks Brit Ekland om. Hvordan er det å bli gammel i en industri som stort sett dikteres av menn? Hvorfor tror du kvinner i Hollywood renner ut med badevannet ved sånn ca 40 års alder? Og hvorfor må du som er så vakker ødelegge deg med botox og skapell?

Når en voksen mann setter seg ned i tv-studio har samtalen helt andre fortegn.

Du sludrer ikke med mektige menn. Du spør ikke om han tar oppvasken. Lurer ikke på hvordan har får dagene til å gå opp med kone og fire barn, hus, katt og kaniner? Eller hva han har måttet forsake av familieliv for å skrive denne boken, lage denne filmen osv. Men om gjesten er hyggelig nok sier han at han er «velsignet» med en tålmodig kone som tar seg av logistikken. (Og så ler man litt av det og slår ut med armene)

Og om en homofil mann er gjest. Ta f. eks Jonas Gardell. Da skal han være litt festlig, være litt småhysterisk og bitchy. Gjerne gråte litt, for det gjør homofile ofte. Og så skal de kvinnelige gjestene i samme program fortelle hvor høyt de elsker homoen, for alle sterke yrkeskvinner holder seg med en homo som de kan gråte på skulderen til når det blåser som verst på toppene.

Jeg glemmer aldri en Amanda-utdeling i Haugesund for mange år siden da feminist og programleder Rita Westvik prøvde å gjøre narr av en «babe» som var i Norge for å motta en pris på vegne av filmen som vant «Årets beste utenlandske film» «Hvordan er det for en moderne kvinne å trippe rundt i badedrakt og være bimbo i den Bond-film?» Hvorpå den blonde amerikanske damen fyrte av denne: «Hva faen er dette for et idiotisk spørmål? Jeg er en av produsentene for filmen. Jeg har jobbet i seks år for å få dette prosjektet på beina. Jeg har hatt hendene på det meste, så vær så snill å gjør hjemmeleksen din neste gang du får en programlederjobb lille frøken!» Og så snappet hun prisen og føyk av scenen.

«Women is the nigger of the world» sang John Lennon.

Takk Gud for at vi har Anne Lindmo i kveld. Den dama fikser å koble feelgood med tårer i øyekroken.

Hva med å invitere Skravlan som gjest?

GOD SOM GULL?

IMG_0328

VI ERE EN NASJON VI MED?

Uansett når jeg skrur på tv’n ser jeg noen siklende folk i tights som beinflyr på ski.

Selv på teateret i kantina hoier folk over iPads og laptops så servelat og gulost hopper når Norge tar nok et gull. I går var det så ille at inspisienten måtte si over callingen: «Alle fjernsyn og andre dibbedutter skal skrus av under gjennomgangen! Nå er det teater og ikke sport!»

Jeg verken hater eller elsker sport.Det er helt ok for meg at folk liker sport.

Men den får alt for stor plass i media. Nå sier selv toppidrettsutøvere at det ikke er «sunt» at Norge tar så mange gull. For det er dårlig rekrutering til enkelte sportsgrener, og snart vil vi måtte konkurrere med oss selv i mangel på gode utøvere fra utlandet. Ja ja, nok om det, og bli gjerne forbanna om du vil, du som mener at alle nordmenn er født med ski på beina, og at slik skal det fortsette å være. Men det er faktisk ikke VI som tar gull, det er noen ytterst få. De fleste av oss sitter på rævva i soffan og ser på mens andre beinflyr for å redde fedrelandets «ære» –  just saying.

Ja, sporten er i sterk fremgang mens kulturen ellers krymper.

Neste onsdag kan Oslo Nye Teater fratas retten til å råde over eget hus. De skal styres av politikere som skal inn å legge føringer for hva de skal spille. ONT skal bli «talentenes teater!» må vite, (som om alle skuespillerne der har vært talentløse i alle år?) og det skal politikere som har forakt for kultur styre. I tillegg til dette er det allerede hardt prøvede Munchmuséet på Tøyet tvunget til å si opp 16 ansatte fordi de ikke har penger til driften, mens det nye Lambda fremdeles er en skakk pengesluk-drøm nede i fjæresteinene der handelstanden vil inn med Nille, føkkings Rema 1000 og Hennes&Mauritz. Ok, før du hisser deg mer opp, jeg skal ikke sette idrett og kultur opp mot hverandre. For ja, sport generer mye glede og hygge, stolthet, ære og setter Norge på verdenskartet. Men det gjør fanden meg kulturen også. Men den er ikke så lett å måle i penger og gullmedaljer. For der sporten er utagerende, får stor plass på tv, radio og i aviser, blir kulturen kokt ned til kjendisjag, Linnie Meisters veske og Tone og Axels brudd.

Men ok, hei gjerne for gull!

Men når Oslo Nye Teater er blitt en Deli de Luca, Bjørvika er blitt et stort kjøpesenter under tak, alle Munch’s arbeider har råtnet bort i et magasin i en fuktig kjeller, når Oslo Kino bare viser amerikanske blockbusters, når kulturen ikke lenger får plass, er det for sent å klage. Da er det bare å lene seg tilbake i soffan å se nyhetene der de samme politikerne som rev kulturen i filler klubber inn et vedtak om en ny OL-søknad til den nette sum av 130 millioner kroner. Ja, vi er gode som gull her til lands. Fanden ta oss alle sammen! Om han ikke allerede har gjort det?