NÅ VET JEG HVEM VI ER

64387_10151830052998989_1862936009_n

NÅ VET JEG HVEM VI ER

*

da vi la grunnmuren til dette huset

hadde vi så mange håp

mens veggene reiste seg

sto vi hånd i hånd og tenkte på alt som skulle komme

første natt med tak over hodet, husker du?

vi lå tett sammen på ingenting

bare en stikkflamme som holdt på og fortære oss

og nå?

nå står huset her i all sin prakt

og vi? du og jeg? vi sliter i seletøyet

vil vekk fra dette skrekkens byggverk

med for trange rom og lav takhøyde

ja?

vi var som best når vi ikke visste hvem vi var

nå vet jeg hvem vi er

og jeg roper ut i de klamme værelsene:

hva skulle vi med alt dette?

*

Sven Henriksen – snart vår 2013

Reklamer

HVA SOM HELST FOR MINE EGNE!

 IMG_4543

HVA SOM HELST FOR MINE EGNE!

Hvor ofte har jeg ikke hørt folk si dette:

«I en presset situasjon ville jeg gjort hva som helst for å redde mine egne, ja, jeg tror jeg ville vært i stand til å drepe om nødvendig!» Ja?

Jeg tror det ligger i et hvert menneskes natur å ville beskytte sine egne, det være seg barn eller søsken, foreldre, nær familie og venner. Og det er godt. Slik skal det være. Men jo mer perifert et menneske er for oss desto mindre viktigere blir det for mange av oss. «Jeg kan ikke redde hele verden, så jeg bryr meg om mine nære og kjære» er også et velkjent refreng i den daglige samtalen vi deltar i.

Mennesker er mennesker uansett.

Selv de som sitter på gaten og tigger er mennesker. Og de tenker som oss. Jeg gjør hva som helst for å redde meg selv og mine egne. Jeg som var så stolt, som hadde hus og hjem, arbeid og en fremtid, nå sitter jeg her på en gate i en fremmed by i et land langt mot nord. Jeg sitter ikke her frivillig! Men jeg gjør hva som helst for å redde meg selv og mine egne selv om det er under min verdighet å be om hjelp. For hvem vil ikke greie seg selv? Og ja, av og til koker det over for meg. Jeg napper i ermet på en fin pelskåpe som omslutter kroppen til en fin dame som sender meg et foraktfullt blikk. Er hun mor? tenker jeg. Bestemor? Kanskje enke? Hvem har hun mistet siden hun er så bister, så full av forakt. Ja, det hender at jeg roper etter en mann i dress som tråkker rett over bena mine og sparker vekk pappkruset mitt. For jeg har også en flik av stolthet igjen her jeg sitter og gjør hva som helst for å redde meg selv om mine egne.

Elven av mennesker med handleposer bølger avsted.

34 stykker av dem er talt opp i dag. Det er så mange, så alt for mange. Hvordan vil sommeren bli? skrives det på Facebook og Twitter i landet der selv nasjonaldagen er truet.

Ja, nå er det jeg som snakker:

Jeg gjør hva som helst for mine egne, ja, jeg kunne tigge, be, slå, stjele, myrde. Men jeg tollererer ikke hva som helst av dem. Om noen i min familie stigmatiserer et menneske som er helt nede vil jeg ikke ha noe mer med dem å gjøre. Jeg vil ikke orke å ha mitt eget kjøtt og blod nær meg om de vurderer et annet individ som mer verdt enn et annet. Der har du meg! Men jeg gjør hva som helst for å gjøre verden til et bedre sted. Og av og til må man bruke harde skyts for at vett, forstand og empati skal seire. Blod er tykkere en vann, sies det, men det holder som regel ikke når materilelle verdier skal deles når noen i familen dør.

Men forby gjerne tigging. Det er forbudt med narkotika også. Men ta en opptelling på Plata eller Centralstasjonen også! Lover og forbud virker ikke. Og menneskenes hjerter forandrer seg aldri. Vel, jeg har sett det skje, noen få ganger når man setter hardt mot hardt.

Men noe må gjøres, noe humant, i tiggerproblematikken og med alle problemene med narkomane. I Hellas spyler politiet tiggere med brannslanger og tåregass. Er det dit vi er på vei?

FISH&CHIPS I LOFOTEN

Bilde

FISH&CHIPS I LOFOTEN

Noen ganger er mat så godt at man blir lyrisk. Andre ganger er den en dyr skuffelse.

Vi er i vakre Lofoten på turne, og i går møtte jeg det nordnorske matfatet på sitt beste og sitt verste. La meg ta det beste først.

Vi ankommer Henningsvær i regn og blåst.

Det meste er stengt. Den lille «byen» ved havet har ennu ikke våknet fra vinterdvalen, men det er ikke verre enn at man får handlet litt av hvert. Så etter å ha akket og okket oss over de vakre omgivelsene, sett tørrfisk og torskehoder henge på hjell finner vi et lite sted som heter FISKEKROKEN. Det er litt sånn tørka blomster og 80-tallsdekor oppe under taket. En svensk servitør svinser rundt og dekker bord til kveldens tapas-happening. Vi får menyen som er liten og enkel. Fish&chips stikker seg ut som soleklar favoritt, men vi har litt bange anelser om Findus fiskepinner og kjøpechips.

Men nei! Inn kommer en fish&chips som er så god at man blir lykkelig. Store stykker fersk fisk panert i god røre og et tårn av håndskårne tykke pommes frittes med havsalt. Litt salat og aioli. Hallelujah!  Kokken får tips, svensken får tips, og måkene får en agurkskive! O lykke.

Bilde

Så i går kveld var hele turnégjengen samlet på det fine spisestedet BØRSEN i Svolvær.

Det var tre-retters, vinpakker, hvite duker og hovmester som forklarte det hele i lyriske vendinger. Men maten var blottet for poesi. En tørr røkt hval med Snøfrisk og noen salatblader. Så kom dampet tørrfisk som ikke smakte noe som helst, og var toppet med tynn stuet gulrot, eggesmør og noen knusktørre stekte spekeskinkeskiver. En skikkelig nedtur som ble avsluttet med en slapsete panne cotta med skogsbær fra Rema 1000. Så alt er ikke gull i Lofoten.

Men takk til den ydmyke lille plassen i Henningsvær med utsikt til gamle naust og storhav. Og takk til Børsen som må skjerpe seg siden den har rykte på seg å være en av de aller beste.

 

 

HVEM TROR DU AT DU ER?

Min farmor Marie Henriksen

HVEM TROR DU AT DU ER?

Min samiske farmor drakk aldri kaffe latte. Min samiske farmor hadde stort sett sitt lille kjøkken der hun kokte og stekte på en gammel vedovn. Min samiske farmor fødte fjorten barn på et liten fjellgård tett ved tregrensa i ei sjøsamisk bygd. Hun het Marie og serverte Mariekjeks med blåskimmerost. En av hennes sønner, min far Johannes, seilte til sjøs, og hver sommer satte han seg selv, kone og unger inn i den lille Morrisen og kjørte til barndomshjemmet i Nord-Norge. Han hadde med seg en kasse appelsiner. Og hver eneste gang bar han den inn i det lille kjøkkenet og satte den foran føttene til sin mor. Hun strøk ham over hodet og sa: Samuel, Samuel, nå kommer han Johannes med sydfrukter! Dette er et av de fineste minnene jeg har fra egen barndom. Og da hun døde var min far utrøstelig.

Og uansett hvor jeg er i verden vet jeg at det er dette jeg kommer fra. Så det er ingen grunn til å få noen anfektelser om noe annet. Selv om teppene er hvite, møblene fine, selv om jeg sitter og ser utover Paris eller New York kan en bøtte gule ballblom på et blomstermarked ta meg tilbake til den lille fjellbygda i nord. Få meg til å huske fiskebollboksene med rød krepp der farmor våket over geranium-stiklingene sine om våren. Se for meg de gamle slitte hendene som var ødelagte av leddgikt og slit, men som fremdeles evnet å stryke ømt om et sønnehode. Ja, det er dette jeg kommer fra, og det gjør meg stolt. Og det har også gitt meg en selvsikkerhet og en viten om røtter. Erkjennelse av det man kommer fra og ikke late som noe annet.

Min familie kom i klem mellom to kulturer, den norske og den samiske. Med et pennestrøk ble mange i våre hjemtrakter norske borgere. Du måtte være det for å eie egen jord. Kofter og komager ble pakket vekk. Og samisk ble bare hvisket når vi små ikke skulle høre hva de voksne snakket om. Slik gikk en kultur under, og sjøsamene har fremdeles lavere status enn samene inne på vidda.

Men som sagt. Jeg vet hvem jeg er, jeg vet hva jeg kommer fra.

Og derfor lar jeg meg ikke så lett imponere av folks penger eller status. Folk er folk, sa mine forfedre. Behandle dem pent og du blir behandlet pent tilbake.En liten anekdote til slutt: Jeg glemmer aldri da jeg så «Heftig og beigstret» om mannskoret i Berlevåg på Frogner Kino og satt tett ved to pelskledde vestkantfruer. «Uff, så vulgært! Dette er da virkelig ikke noe å vise på film!» sa den ene. «Ja» sa den andre «vi skulle ha gått på den med Julia Roberts!» Selv satt jeg der oppløst i tårer og så opp på filmduken der en kvinne vannet blomster som sto i potter av hermetikkbokser med rødt krepp-papir rundt.

SKJØNNHETSFEIL

 902740_503303873050266_1113702239_o

SKJØNNHETSFEIL

det skal være seks like kniver

og tallerkener i samme mønster

rosene i tapetet må stemme

ingen skjevhet, ingen bobler og skrukker

menneskene rundt bordet må være pene

holde seg til manuskriptet

å, denne gamle scenen vi elsker å spille!

den vi kan, den som alltid ender bra

men ytterst i bildet er det noe som stikker ut

en skarp farge, en lukt av noe farlig

– et ansikt som ikke lot seg temme

– slik vil jeg være

en feilplassert rose på en kjent vegg

Sven Henriksen 2013

ENGLER I BLANDT OSS?

581390_286663594800315_138007736_n

ENGLER I BLANDT OSS?

Det er en hårfin grense mellom det å være snill og god og det å være likegyldig.

Tenk positivt! er vår tids evangelium. Helbred deg selv! Ja, rådene er mange når det kommer til å bli harmoniske, hele og lykkelige mennesker. Men må man være hel, harmonisk og lykkelig for å kunne leve et godt liv? Jeg tror ikke det. For hvorfor skal man slipe vekk alt som lugger, gnager, og noen ganger tar fra oss nattesøvnen? Er ikke det å sette seg på en selvopptatt pute av lykke, kvitte seg med alle mennesker som «ikke vil meg vel» ganske så egoistisk? Jeg tror at om du går lykkelig, helt rolig og harmonisk gjennom livet slik verden for øyeblikket ser ut, er du enten dum eller ekstremt selvopptatt.

Nei, alle dager er ikke like gode. Livet er en berg og dal-bane som tar noen plutselige svinger vi aldri kan forberede oss på.

Og presset fra alle kvakksalverne som forsøker å selge oss evig lykke gjør ikke saken bedre. Jeg kjenner mennesker som er så stresset i sin jakt etter lykke og harmoni at de blir syke av det. Vakre mennesker som egentlig er helt fine som de er, men de er ikke tynne nok, glatte nok, sunne nok, ikke trent nok, og dagen går med til å løpe fra den ene tredemølla til den andre mens pulsen stiger og nevrosene øker. Så er det også noen av oss som er sykelig redde for å bli syke. Som sluker avisforsider som handler om alt du ikke må gjøre eller spise for ikke å bli syk. Jeg tenker av og til: Men Herre Gud da menneske, kan du ikke bare nyte at du er frisk nå, og vente med angsten til du eventuellt blir syk?

Av og til får jeg høre: Du kroppen din er jo fin, men du skulle kanskje slanket den magen din et par kilo. For du er jo så flink til å kle deg, ser så hipp ut, men den magen. Slike utsagn gjør meg skikkelig forbanna. Jeg har en kropp som fungerer. Den kan gå, løpe, danse, elske, ja, den kan alt det en kropp trenger å gjøre. Nei, jeg kan ikke klatre rett opp en fjellvegg eller sykle til Nordkapp, men jeg er sunn og frisk. Og ikke minst, jeg er lykkelig inni denne kroppen som kanskje veier en 7-8 kilo for mye for å være tilpasset samfunnets mal for å være passe slank. Så shut you face, du som irriterer deg over min deilige myke mage som min kjære ligger med kinnet inntil før vi sovner.

Sunnhetstyrannene er djevlene i blandt oss.

Disse som teller kaloriene i hver minste matbit de putter i munnen, som ikke sitter godt før de har løpt to mil i søle og regn, som hele tiden tenker på hva som er sunt og riktig, men ikke evner å kose seg og sette pris på livet.

Englene i blandt oss er menneskene med lys i øynene. De som ikke sovner på vakt. Som bryr seg, viser empati og følger med i timen. Nei, jeg sier ikke at sunne menensker også kan gjøre det, men jeg blir provosert over all denne selvopptattheten som sprer om seg i dagens samfunn. SLIK BLIR DU er headlinerne i de fleste aviser for tiden. For alt skal handle om OSS, hvordan VI har det.

Selv har jeg tatt et oppgjør med eget eksteriør. Jeg står ikke så lenge foran speilet lenger.

Men når jeg gjøre det, så ser jeg at klokken har tikket noen runder nå, men jeg liker det jeg ser selv om jeg ikke er så ung som jeg var før. – Stell pent med kroppen din, så sjelen orker å bo i den, sa Hildegaard von Bingen for mange hundre år siden. Jeg lever etter det rådet. Men det forutsetter at du pleier sjelen og hjernen også. For hjernen er en kroppsdel, ja, det finnes treningsentre for den også. De kalles biblioteker og bokhyller. Og man trenger ikke løpe som en rakett gjennom en skog. Det kan være nok å gå stille på en sti, sette seg under et tre og lytte til stillheten eller fuglesangen. Null stress det der. For når jeg sitter i en helling og ser hvitveisen lyse hvitt tror jeg at det finnes engler.

Vel, jeg har aldri sett fjær dale fra himmelen. Da snakker vi diagnose. Ha en fin dag.

LITTLE BOY BLUE

558092_10200140262202163_183845288_n

LITTLE BOY BLUE

Jeg kan se hvordan de stikker ut. Som små «skjønnhetsfeil» i bildet, de som ikke passer inn. Dette utenforskapet på et gruppebilde. Det bortvendte blikket som suger foklus til seg. Det ensomme stedet ytterst i bildet som trekker oppmerksomheten til seg. Kanskje et mobbeoffer, kanskje ikke. Men noe annet. Noe som bryter med en felles kode. Alle uskrevne regler. Og ordet ANNERLEDES står som et bumerke, en redsel for at ting ligger i den gale skuffen. Få det vekk! Bli som oss, og du skal leve lenge i landet!

Trykket mot homofile er stigende, vold og overgrep er igjen saker i nyhetene. Vi som kjempet for frihet og likhet ser hvordan sporene blåser igjen, og at ingen seire varer evig, Alle kamper må kjempes om og om igjen. – Homofili, er det noe å mase om da? sier folk ofte. Dere har jo aksept nå, dere kan inngå partnerskap, dere er som oss, er det ikke nok nå? Nei, det er ikke nok. Det blir aldri nok når uskyldige unge og eldre blir slått helseløse på vei hjem fra byen. Det er ikke bra nok når ordet HOMO er det mest populære mobbeordet i barnehager og på skoler. Å slutt, sier du, det er ikke slik i barnehagen der mine unger går, ikke overdiv nå, på vår skole eksisterer ikke mobbing.

Å, kom igjen. Det finnes overalt. Og vi hater å ta tak i det. For skal vi ta tak i våre barns fordommer må vi også stille oss selv opp foran speilet å se oss selv i øynene. For mange barn blir fremdeles oppdratt etter strenge kjønnskoder. Det forventes andre ting av en liten jente enn av en gutt. Du vet det, og du liker det ikke. Men hvem vil nekte sin likke datter å gå i rosa fjas når alle andre foreldre lar ungene sine følge en streng kode for farge og kjønn? Og hvem har ikke hør dette: Han er jo gutt! når man lurer på hvorfor det som regel er pikene som må hjelpe til i på kjøkkenet? For i 2013 finnes det gutteting og jenteting, guttefarger og jentefarger. Dette vet du, men du sier at det ikke er så farlig. Men samtidig blir du engstelig når sønnen din leker med dukker….?

Jeg var et mobbeoffer da jeg var liten. Jeg stakk ut. Jeg var jentete. Lekte med dukker og gråt mye. Jeg fikk ikke støtte hjemme, jeg ble hunset og slått på skolen hver dag. Jeg hadde ingen å vende meg til. Selv lærerne mobbet meg på sitt subtile vis. Derfor har jeg utviklet en radar for såre nedslåtte blikk i en mengde av unger og ungdom. Jeg ser det sorte fåret i flokken. Og jeg krymper meg når jeg ser unge, vakre mennesker dukke seg ute blant folk.

Jeg har ikke egne barn, men jeg har barn tett på meg. Barn og ungdom som spør om de rareste ting. Jeg prøver å være en støtte for dem. Forteller dem at det er lov å føle det man føler. At alle mennesker føler forskjellig og at det ikke er en mal for hva et menneske skal eller kan føle. At det er lov å elske den man vil. Men mest av alt forteller jeg dem at livet kan være vakkert, og at de ikke er alene. Ingen er alene. Det kan bare føles slik til tider.

Men menneskene er en farlig og lettskremt flokk. Det handler om å ikke stikke ut. Ikke skape uorden i flokken. Ja, i vår verden handler det om feil farge og feil fil. Men samtidig går vi alle rundt og lengter etter kjærlighet, ømhet og tilhørighet. Men veldig få tør å være seg selv.

Jeg har brukt femti år på å tørre å være den jeg er på godt og vondt.

– Det er litt mye av deg, hører jeg folk si. Du tar stor plass av og til, mener mye. Ja, jeg gjør det. Men når du har blitt holdt nede, mobbet og blitt stengt inne i en ramme som var for liten tar jeg meg den frihet å ta så stor plass jeg trenger. Det var bare dette jeg ville si i dag.

Love. Og beklager at jeg ble personlig i dag. Vel, dette er personlig. Og det gjelder oss alle.

ET HUS VED HAVET, EN EGEN BRYGGE…

SAMSUNG CAMERA PICTURES

ET HUS VED HAVET, EN EGEN BRYGGE….

Jeg har alltid drømt om et hus ved havet. Et ydmykt lite hus med utsikt.

Gjerne i en glorete farge, mintgrønt eller lys rosa. Lite, litt ute av vater, to etasjer. Stue, kjøkken og bad nede, og to små kammers med skråtak, ikke mer enn det. Ha et uthus, et naust og ei brygge. Etter noen tiår på veien lengter jeg mer og mer etter å kunne fortøye ved egen brygge. Men for all del, fremdeles reise, jobbe og være farende fant.

Litt som en fisk som lengter hjem til den lille bekken den ble født i.

Den med den egne lukta, steinene, den kjente bredden. Ja, vi mennesker er vel også slik? Vi vil tilbake til det vi kommer fra. Til den kjente silhuetten av fjellet, det lille vannet, fjæra ved barndommens fjord. For jo mer jeg reiser desto mer blir jeg glad i mitt eget land. Jeg tror man må vekk for å kunne se og sette pris på Norge?

For når jeg var i India tenkte jeg: Så godt vi har det i Norge.

Når jeg er i USA blir jeg blendet av vennlighet og smidighet i det offentlige rommet. Paris tiltaler meg med sitt sofistikerte kroppspråk, Berlin med sine ikke helt grodde sår osv. Men det og rusle langs kaia i en fjord i nord. Kjenne eimen av ekte salt hav. Kjenne den iskalde vinden i ansiktet. Ingenting er som det.

Ja jeg lengter etter en egen brygge.

Plante gamle stauder i bed på utsiden. Se riddersporer og peoner sette røtter. Ha en liten båt, ro ut for å fiske. Sitte sammen med min kjære, bare se. Sitte tett sammen i hver vår stol mens solen går ned i havet. Koke kaffe på en vedovn. Lese. Skrive. Sette bo rett og slett. Og verden, den vil alltid være et tastetrykk unna.

Vi har bodd nordpå i ni måneder nå. Det er like lang tid som et svangerskap.

Og plutselig i dag da jeg gikk langs kaiene i denne lille byen jeg er i nå tenkte jeg: Du er hjemme i din egen landsdel. Ok, med dårlig mat, stengte kaféer og nedlagte butikker. Men hjemme. Til noe ujålete enkelt. Noe som ikke later som om det er noe annet enn det det er. Og ydmyk er jeg i disse dager når vi reiser rundt med musikalen «Svarta Bjørn» der jeg har skrevet manus, og vi blir hyllet av presse og publikum. For jeg visste det ikke da, den gangen for to år siden og begynte på manuskriptet, at det var min egen lengsel jeg skrev. Men nå vet jeg. Jeg lengter etter en egen brygge. Et ydmykt lite hus med lykt over døra.

Ja, jeg skal drømme denne drømmen virkelig når jeg setter meg til i New York for å skrive mitt neste stykke nå i slutten av mai.

For jeg er et menneske som gjør og ikke bare drømmer. Og i dag slo en annen tanke også inn:

Livet er alt for kort for bare lengsel.

Det kreves også en stor porsjon action!

WHERE HAVE ALL THE FLOWERS GONE?

IMG_6535

WHERE HAVE ALL THE FLOWERS GONE?

Så smalt det igjen. Denne gangen i Boston. Media i Norge henger på. Nyheten om at noen er døde i USA overskygger nesten at den canadiske sangeren og popikonet Justin Bieber lander på norsk jord i dag. Irak i går: 46 døde. Over 100 såret. Media er nesten tause om det. Men disse muslimene skyter og bomber jo hele tiden, så takke seg selv kan de. Er vi og media der? Håper ikke det.

Under den grusomme naturkatastrofen på Haiti for noen år siden gikk Norge av skaftet i sorg og støtte. Rett etterpå ble Pakistan rammet av et jordskjelv som tok liv av nesten like mange. Folk og media var bare sånn passe engasjert. Jeg kan ikke tolke det annerledes enn at vi bryr oss mer om noen menneskegrupper, og mindre om andre.

Ja, tragedien i Boston er like hard og viktig for de som rammes av den som 9/11 og Utøya var/er for de som ble hardt berørt. Men et jordskjelv i Pakistan fører også med seg sorg og gru, som også en bombe som går av rett ved en skolebuss i Bagdad gjør.

Jeg skal ikke spøke med sorg og tragedie.

Men noe lugger kraftig i meg når media blåser opp enkelte store hendelser, men såvidt nevner andre grusomheter i bisetninger. For i min og mange andres bok er et menneskeliv like mye verdt uansett hvem og hvor det er. Og jeg tror de fleste er enige med meg i det?

Men nå er Justin her. Over til Boston. To tanker i hodet i dag.

Where have all the flowers gone?

MAGNOLIA

West 10th Street Manhattan Foto: Sven Henriksen
West 10th Street Manhattan Foto: Sven Henriksen

MAGNOLIA

*

gå i gater av margeng

i melisdryss fra klar himmel

sitte ved en inders føtter

drikke en  mafioso-kaffe fra Starbucks

in the land of the free

dager som denne, når mennesker

surres øre ut av vinterkokongen

og selv løshundene på fortauet

smiler og gir labb

skal noteres i den gode boken

som hentes fram på dager uten lys

og håp

En inder på Union Square Foto: Sven Henriksen
En inder på Union Square
Foto: Sven Henriksen

*

Sven Henriksen 2013