I AM WHAT I AM?

IMG_6614

I AM WHAT I AM?

Teateret ønsker gjerne å være aktuelt. Ønsker å engasjere. Ja?

Stort sett går det ut på å modernisere gamle klassikere. Forsøke å forsvare hvorfor man går på nok en versjon av Hedda Gabler eller Et Dukkehjem. Lar Hamlet gå med rød munn og damesko. Jo da, det finnes mange eksempler på den gode viljen. Men hvor er vi?

Det heter seg at teateret skal speile virkeligheten. Gjør det det? Jeg synes ikke det.

I lille Norge burde det ikke være så vanskelig å gjøre noen grep. Mens jeg sitter og skriver dette hører jeg nok en debatt om kvotering av kvinner dure på P2. Og tallenes tale er klar. Det er en skjevfordeling når vi kommer til kjønn i film og teater.

For øyeblikket turnerer jeg med en forestilling jeg har skrevet selv.

Den heter «Svarta Bjørn» og er en musikal om anleggskokkene på Ofotbanen. Ni store kvinneroller kan man se utfolde seg på scenen hver eneste kveld. Ingen hovedstadsaviser har tatt seg tid til å anmelde den, og ikke en eneste journalist har fått med seg at jeg denne gangen har forsøkt å ta tak og skrive gode roller for kvinner i alle aldre. Grunnen kan selvfølgelig være at denne forestillingen ikke er laget i Oslo. Men i stemmerettsåret der vi feirer at kvinner har hatt stemmerett i 100 år i Norge er dette produktplassering de lux, men akk! Nei, jeg klager ikke. Det er fulle hus og stormende jubel over hele fjøla. Men fra hovedstaden, og fra folk som vanligvis skriver om mangel på gode kvinneroller er det dørgende stille. Just saying.

I disse tider flommer hatet mot kvinner og homofile på nettet. Folk som tør å skrive om feminisme og homokamp blir trakassert i kommentarfeltene. Kvinnedagen kreves avskaffet av mange kvinner og menn. Vi er i mål, sies det. Ja? Og senest i går ble en homofil gutt slått helseløs på gaten i Paris bare fordi han leide på en mann. Er vi i mål? Bryr teatret seg om kvinners rettigheter utover å spise makroner i smug? Om de homofiles kamp utover og svinge strutsefjærene i La Cage aux Folles?

Nei, jeg synes ikke det.

Det er langt mellom de friske valgene på norske scener. Ja da, det er fint at «Kalenderpiker» og litt røffere Nora’er tripper over scenen, at Camilla Collet hentes frem fra glemselen. Men hallo, kunne man ikke kommet opp med noe bedre enn dette?

70% av norske teatersjefer er for øyeblikket kvinner.

Jeg trodde vi skulle få en forandring fra dette maskuline lederskapet som har ridd landet i mange tiår. Kanskje kjønn ikke var så viktig? At det er den gode viljen det skorter på? Viljen til å flytte litt på de strenge grensene for kjønn og legning i teateret?

Jeg føler en tristhet over norsk teater for tiden. Hvem er vi? Hvor skal vi?

Jeg krever motsvar!

Advertisements

En kommentar om “I AM WHAT I AM?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s