HVOR ER ALLE REBELLER HEN?

IMG_9835HVOR ER ALLE REBELLER HEN?

Hvor er det blitt av den nye vinen? De som sto på bordene og ropte og sang? Gutta boys og jentene girls som ble kastet ut før midnatt?  De som stakk sine kolleger med gaffel på Theaterkaféen og utfordret hverandre til duell i Ekebergåsen? Ja, hvor er alle de fine folkene som rev damaskduken vekk under borgerskapets krystall og kom med hatske tilrop under de kunstneriske ledernes festtaler? Alle de sultne som skrev rabiate kronikker i avisene og rømte landet i raseri når de ikke fikk stipend eller ble slaktet av samtiden?

Hvorfor er folk blitt så høflige? Hvorfor er kunsten blitt så høflig?

Hvorfor er vi så redde for å reise oss midt under en premieretale og rope: Faen ta deg, du står jo der og lyver ditt fjols! Hvorfor dundrer ikke kunstnerne lenger inn i maktens korridorer, sparker inn dører og krever sin rett? Ja, hvorfor er vi kunstnere blitt så redde for vårt eget skinn? Tror vi ikke på kunsten lenger? Er ikke det vi lager verdt å kjempe for?

Spiller det ingen rolle at markedskreftene suger siste margen ut av oss? At pengemakta ligger og lurer i Bjørvika for å slippe til med sine kjøpesentre og gjør alt de kan for at Munch  og annet uviktig skal tilsnike seg den beste tomta i byen?  Er det ok at kunsten må tilpasse seg «brukernes» behov? At alt skal måles i penger? Er det greit at markedsavdelingen i teaterhusene sier: Vi må finne oss i at vi må gi folket det folket vil ha? At de store institiusjonene bruker tv-kjendiser som lokkeduer for å skaffe seg gode tall på statistikken?

Ja, jeg savner de gamle rebellene, de vanskelige folka, de som ingen liker, disse man snakker om i kulissene som «ingen kan jobbe med fordi det blir for mye støy!» Så man velger seg heller dresserte puddler som sitter lydige og høflige i kantina og tar til takke med at de må løpe rundt med kaninører på scenen to hundre ganger til for å skaffe penger i kassa.

Ja, jeg ønsker meg duell ved daggry.

Jeg ønsker å bli stukket med gaffel. Jeg ønsker meg verbal slåsskamp. Gjerne fysisk også.

Men nei, kulturlederne svarer med sin sedvanlige taushet. Og kollegaer ser vekk.

Men det murrer et sted under den borgerlige og konforme isen. Snart kommer de unge og overtar. Jeg er spent.

Førti år i år har jeg jobbert i norsk teater. Jeg ønsker meg litt ny vin. En som sprudler så hardt at korken spretter i taket at vi får øye på en flik av himmelen. Og at vi skal tørre mer. Snakke med hverandre. Ikke bare være hyggelige. Kunsten skal ikke være hyggelig. Da Munch i sin tid malte SKRIK skrev et menneske at dette var et «angstfremkallende makkverk!» Vel, angsten lever i beste velgående, men ingen skriker lenger. Ingen tør å skrike. Hva kan det komme av?

Har vi ikke mer å melde?

En kommentar om “HVOR ER ALLE REBELLER HEN?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s