LITTLE BOY BLUE

558092_10200140262202163_183845288_n

LITTLE BOY BLUE

Jeg kan se hvordan de stikker ut. Som små «skjønnhetsfeil» i bildet, de som ikke passer inn. Dette utenforskapet på et gruppebilde. Det bortvendte blikket som suger foklus til seg. Det ensomme stedet ytterst i bildet som trekker oppmerksomheten til seg. Kanskje et mobbeoffer, kanskje ikke. Men noe annet. Noe som bryter med en felles kode. Alle uskrevne regler. Og ordet ANNERLEDES står som et bumerke, en redsel for at ting ligger i den gale skuffen. Få det vekk! Bli som oss, og du skal leve lenge i landet!

Trykket mot homofile er stigende, vold og overgrep er igjen saker i nyhetene. Vi som kjempet for frihet og likhet ser hvordan sporene blåser igjen, og at ingen seire varer evig, Alle kamper må kjempes om og om igjen. – Homofili, er det noe å mase om da? sier folk ofte. Dere har jo aksept nå, dere kan inngå partnerskap, dere er som oss, er det ikke nok nå? Nei, det er ikke nok. Det blir aldri nok når uskyldige unge og eldre blir slått helseløse på vei hjem fra byen. Det er ikke bra nok når ordet HOMO er det mest populære mobbeordet i barnehager og på skoler. Å slutt, sier du, det er ikke slik i barnehagen der mine unger går, ikke overdiv nå, på vår skole eksisterer ikke mobbing.

Å, kom igjen. Det finnes overalt. Og vi hater å ta tak i det. For skal vi ta tak i våre barns fordommer må vi også stille oss selv opp foran speilet å se oss selv i øynene. For mange barn blir fremdeles oppdratt etter strenge kjønnskoder. Det forventes andre ting av en liten jente enn av en gutt. Du vet det, og du liker det ikke. Men hvem vil nekte sin likke datter å gå i rosa fjas når alle andre foreldre lar ungene sine følge en streng kode for farge og kjønn? Og hvem har ikke hør dette: Han er jo gutt! når man lurer på hvorfor det som regel er pikene som må hjelpe til i på kjøkkenet? For i 2013 finnes det gutteting og jenteting, guttefarger og jentefarger. Dette vet du, men du sier at det ikke er så farlig. Men samtidig blir du engstelig når sønnen din leker med dukker….?

Jeg var et mobbeoffer da jeg var liten. Jeg stakk ut. Jeg var jentete. Lekte med dukker og gråt mye. Jeg fikk ikke støtte hjemme, jeg ble hunset og slått på skolen hver dag. Jeg hadde ingen å vende meg til. Selv lærerne mobbet meg på sitt subtile vis. Derfor har jeg utviklet en radar for såre nedslåtte blikk i en mengde av unger og ungdom. Jeg ser det sorte fåret i flokken. Og jeg krymper meg når jeg ser unge, vakre mennesker dukke seg ute blant folk.

Jeg har ikke egne barn, men jeg har barn tett på meg. Barn og ungdom som spør om de rareste ting. Jeg prøver å være en støtte for dem. Forteller dem at det er lov å føle det man føler. At alle mennesker føler forskjellig og at det ikke er en mal for hva et menneske skal eller kan føle. At det er lov å elske den man vil. Men mest av alt forteller jeg dem at livet kan være vakkert, og at de ikke er alene. Ingen er alene. Det kan bare føles slik til tider.

Men menneskene er en farlig og lettskremt flokk. Det handler om å ikke stikke ut. Ikke skape uorden i flokken. Ja, i vår verden handler det om feil farge og feil fil. Men samtidig går vi alle rundt og lengter etter kjærlighet, ømhet og tilhørighet. Men veldig få tør å være seg selv.

Jeg har brukt femti år på å tørre å være den jeg er på godt og vondt.

– Det er litt mye av deg, hører jeg folk si. Du tar stor plass av og til, mener mye. Ja, jeg gjør det. Men når du har blitt holdt nede, mobbet og blitt stengt inne i en ramme som var for liten tar jeg meg den frihet å ta så stor plass jeg trenger. Det var bare dette jeg ville si i dag.

Love. Og beklager at jeg ble personlig i dag. Vel, dette er personlig. Og det gjelder oss alle.

Advertisements

2 kommentarer om “LITTLE BOY BLUE

  1. Du må ikke beklage!

    Du skriver så viktige innlegg at det må du aldri slutte med. Hvordan kunne disse innleggene blitt til dersom du ikke var deg selv eller hadde gransket hva som befinner seg under overflaten din?

  2. Hei Svein 🙂 Vi har forskjellige historier, og andre sier vi tar stor plass. Jeg er selv en sånn som er sterk – sterkere enn jeg selv aner kanskje – og har med årene lært å ta MIN plass. Det har tatt mange år – slik som du selv sier – å sprenge rammer. Enda kan jeg gå inn i det gamle og kjenne at jeg ikke må ta for stor plass – da er det dette gamle i min historie i kombinasjon med at en annen er redd , redd for at jeg tar denne´s plass- fordi denne har en historie- og dette blir bakteppet for «dansen» . Og sånn holder vi på. Det er mange som bøyer nakken når de er ute blandt menneskene – det er opplevelsene fra ett annet sted som bøyer nakkene. Mange er slitne av å bøye nakken…men det skal noe til for å finne veien dit hvor vi ikke får til å bøye nakken lengre. Noen gjør som jeg gjorde, var så rett i nakken – bakoverbøyd- at andre trodde jeg kunne bære alt, eller trodde jeg så meg selv som bedre enn andre. Helt forskjellig fra hvordan jeg var på innsiden. Det er der – i det skjæringspunktet – mange begynner å leve SITT liv. Og du beskriver det så godt i teksten din. Å være personlig, å hente noe fra levd liv og innsiden er den eneste måten å virkelig kunne berøre. Det er ikke bare personlig- det er ærlig. Og akkurat DET kan være ett skjæringspunkt for en annen. Ett dytt i riktig retning. TAKK for at du alltid er personlig når du skriver- for jeg opplever at dine tekster alltid er personlige, det er derfor jeg leser dine innlegg.
    Nina – alias Tanketrollet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s