HVOR ER ALLE REBELLER HEN?

IMG_9835HVOR ER ALLE REBELLER HEN?

Hvor er det blitt av den nye vinen? De som sto på bordene og ropte og sang? Gutta boys og jentene girls som ble kastet ut før midnatt?  De som stakk sine kolleger med gaffel på Theaterkaféen og utfordret hverandre til duell i Ekebergåsen? Ja, hvor er alle de fine folkene som rev damaskduken vekk under borgerskapets krystall og kom med hatske tilrop under de kunstneriske ledernes festtaler? Alle de sultne som skrev rabiate kronikker i avisene og rømte landet i raseri når de ikke fikk stipend eller ble slaktet av samtiden?

Hvorfor er folk blitt så høflige? Hvorfor er kunsten blitt så høflig?

Hvorfor er vi så redde for å reise oss midt under en premieretale og rope: Faen ta deg, du står jo der og lyver ditt fjols! Hvorfor dundrer ikke kunstnerne lenger inn i maktens korridorer, sparker inn dører og krever sin rett? Ja, hvorfor er vi kunstnere blitt så redde for vårt eget skinn? Tror vi ikke på kunsten lenger? Er ikke det vi lager verdt å kjempe for?

Spiller det ingen rolle at markedskreftene suger siste margen ut av oss? At pengemakta ligger og lurer i Bjørvika for å slippe til med sine kjøpesentre og gjør alt de kan for at Munch  og annet uviktig skal tilsnike seg den beste tomta i byen?  Er det ok at kunsten må tilpasse seg «brukernes» behov? At alt skal måles i penger? Er det greit at markedsavdelingen i teaterhusene sier: Vi må finne oss i at vi må gi folket det folket vil ha? At de store institiusjonene bruker tv-kjendiser som lokkeduer for å skaffe seg gode tall på statistikken?

Ja, jeg savner de gamle rebellene, de vanskelige folka, de som ingen liker, disse man snakker om i kulissene som «ingen kan jobbe med fordi det blir for mye støy!» Så man velger seg heller dresserte puddler som sitter lydige og høflige i kantina og tar til takke med at de må løpe rundt med kaninører på scenen to hundre ganger til for å skaffe penger i kassa.

Ja, jeg ønsker meg duell ved daggry.

Jeg ønsker å bli stukket med gaffel. Jeg ønsker meg verbal slåsskamp. Gjerne fysisk også.

Men nei, kulturlederne svarer med sin sedvanlige taushet. Og kollegaer ser vekk.

Men det murrer et sted under den borgerlige og konforme isen. Snart kommer de unge og overtar. Jeg er spent.

Førti år i år har jeg jobbert i norsk teater. Jeg ønsker meg litt ny vin. En som sprudler så hardt at korken spretter i taket at vi får øye på en flik av himmelen. Og at vi skal tørre mer. Snakke med hverandre. Ikke bare være hyggelige. Kunsten skal ikke være hyggelig. Da Munch i sin tid malte SKRIK skrev et menneske at dette var et «angstfremkallende makkverk!» Vel, angsten lever i beste velgående, men ingen skriker lenger. Ingen tør å skrike. Hva kan det komme av?

Har vi ikke mer å melde?

SKAL VI SNAKKE OM DET?

551428_467003406688605_252327378_n

SKAL VI SNAKKE OM DET?

Når noen sier: Vi tør der andre tier, er det ikke så nøye med hva som sies. Det handler som oftes bare om å si noe annet enn alle de andre.Dette gjelder i kunst som i politikk.  Men det er viktig å snakke sammen. Ha dialog, som det så fint heter når ting skal treneres og feies under teppet.

En sivilisert dialog, hva er det?

Den offentlige dialogen er ofte preget av tannløshet, høflighet og konformitet. Det trykkes hender, det klappes på skuldre og smiles foran kamera, og så tas de harde kampene og oppgjørene ute i kulissene der blodet flyter, karrierer og egoer justeres. Så går de impliserte ut igjen, blide, høflige og forlikte. Det er slik makt fungerer.

I noen år trodde jeg at makt er sexy. At makt er noe fint å ha.

Etter å ha snust litt på makt synes jeg makt bare er trist. Særlig makt som ikke er knyttet til et bra hode. Ja, man støter på noen maktsyke egoer på sin vei.

Norsk kulturliv handler mer om maktposisjoner enn om kultur, ofte. Det finnes noen ensomme svaler på himmelen. Men makt fanger. Det er så lett å bli «full av seg sjæl» som det heter på godt norsk. Kunst og kultur i Norge får stadig mindre plass. Den måles i penger, minutter og viktighet. Derfor er det viktig å være nøye med å velge seg sine ledere. «Det er ikke så viktig at den nye direktøren for NFI (Norsk Film Institutt) har kjennskap til film» leser jeg i en artikkel i fagbladet Rushprint. Nei? Norsk film og tv-drama spør seg selv hvorfor de ikke er like gode som f. eks danskene, og nå skal man finne en leder som nødvendigvis ikke må ha kunnskap om film? Merkelig.

I styrene ved de fleste norske teaterhus sitter det også mennesker som ikke har særlig «greie på» teater. Ja, det finnes unntak her også, men stort sett hentes styrer fra politikken og næringslivet, to aktører som i disse tider ikke utmerker seg med stor kulturforståelse. Money talks over hele fjøla. For i kampen om budsjettpengene er det kulturen som taper. Dette vet vi.

Jeg mener det er mye viktigere å spørre seg hvor vi skal enn hvem som skal bestemme retningen. Ja, vi må ha ledere, men vi må ha ledere som forstår kultur. Som kan presse politikerne til å fatte at uten kunst og kultur dør samfunnet. At kunst ikke alltid kan måles i penger. For kunst kan ikke det. Kunst er som en stein som lager ringer i vannet. Jeg står på scenen hver kveld for full sal, ser mennesker bli grepet. Vi er i gode øyeblikk leverandører av magi, trøst og erkjennelse på blå resespt. Og det er som med naturmedisiner som med kunst, er du åpen for det så virker det.

Ja, skal vi snakke om verdier? Skal vi diskutere kultur og ikke bare penger?  I Norge er det greit at en ung mann tjener millioner i året bare for å sparke en ball rundt på en gressmatte, men ikke at en kunstner for 180 000 i arbeidstipend. Da er man en snylter som ligger på soffan, drikker rødvin med sugerøret rett i statskassen.

Så hva er det egentlig jeg skriver om i dag? Jo, kan vi få ledere som fronter kulturforståelse, som forteller folk hvor viktig teater, film, bøker etc er, og ikke bare ligger og gruer seg til neste styremøte der de skal forsvare prosjekter som styret ikke har hørt om?

Jeg er ikke tilhenger av ferdigproduserte slagord som legges ut på nettet, men dette falt jeg for:

«Hver gang du setter deg ned og ser Paradise Hotel tar en bok selvmord!»

I dag er denne bloggen et nødrop i overflatiskhetens og maktens tidsalder.

I AM WHAT I AM?

IMG_6614

I AM WHAT I AM?

Teateret ønsker gjerne å være aktuelt. Ønsker å engasjere. Ja?

Stort sett går det ut på å modernisere gamle klassikere. Forsøke å forsvare hvorfor man går på nok en versjon av Hedda Gabler eller Et Dukkehjem. Lar Hamlet gå med rød munn og damesko. Jo da, det finnes mange eksempler på den gode viljen. Men hvor er vi?

Det heter seg at teateret skal speile virkeligheten. Gjør det det? Jeg synes ikke det.

I lille Norge burde det ikke være så vanskelig å gjøre noen grep. Mens jeg sitter og skriver dette hører jeg nok en debatt om kvotering av kvinner dure på P2. Og tallenes tale er klar. Det er en skjevfordeling når vi kommer til kjønn i film og teater.

For øyeblikket turnerer jeg med en forestilling jeg har skrevet selv.

Den heter «Svarta Bjørn» og er en musikal om anleggskokkene på Ofotbanen. Ni store kvinneroller kan man se utfolde seg på scenen hver eneste kveld. Ingen hovedstadsaviser har tatt seg tid til å anmelde den, og ikke en eneste journalist har fått med seg at jeg denne gangen har forsøkt å ta tak og skrive gode roller for kvinner i alle aldre. Grunnen kan selvfølgelig være at denne forestillingen ikke er laget i Oslo. Men i stemmerettsåret der vi feirer at kvinner har hatt stemmerett i 100 år i Norge er dette produktplassering de lux, men akk! Nei, jeg klager ikke. Det er fulle hus og stormende jubel over hele fjøla. Men fra hovedstaden, og fra folk som vanligvis skriver om mangel på gode kvinneroller er det dørgende stille. Just saying.

I disse tider flommer hatet mot kvinner og homofile på nettet. Folk som tør å skrive om feminisme og homokamp blir trakassert i kommentarfeltene. Kvinnedagen kreves avskaffet av mange kvinner og menn. Vi er i mål, sies det. Ja? Og senest i går ble en homofil gutt slått helseløs på gaten i Paris bare fordi han leide på en mann. Er vi i mål? Bryr teatret seg om kvinners rettigheter utover å spise makroner i smug? Om de homofiles kamp utover og svinge strutsefjærene i La Cage aux Folles?

Nei, jeg synes ikke det.

Det er langt mellom de friske valgene på norske scener. Ja da, det er fint at «Kalenderpiker» og litt røffere Nora’er tripper over scenen, at Camilla Collet hentes frem fra glemselen. Men hallo, kunne man ikke kommet opp med noe bedre enn dette?

70% av norske teatersjefer er for øyeblikket kvinner.

Jeg trodde vi skulle få en forandring fra dette maskuline lederskapet som har ridd landet i mange tiår. Kanskje kjønn ikke var så viktig? At det er den gode viljen det skorter på? Viljen til å flytte litt på de strenge grensene for kjønn og legning i teateret?

Jeg føler en tristhet over norsk teater for tiden. Hvem er vi? Hvor skal vi?

Jeg krever motsvar!

UNG PIKE FORSVUNNET

Foto: Fotografiska Stockholm
Foto: Fotografiska Stockholm

UNG PIKE FORSVUNNET…

Jeg går på gaten i en fremmed by. Det er natt. Neonlys blinker. Hardt lys treffer trøtte ansikter.

Jeg ser to kvinner, vent, er det kvinner? Jeg går tettere på. Ser de lange strømpekledde beina, de korte bling bling-kjolene, vesken som ligger åpen på fortauet, alt innhold spredd utover våt asfalt. Jeg løfter blikket, fokuserer på ansiktene. Disse to er ikke kvinner, de er små jenter på bytur. Femten, seksten? Ikke særlig eldre. Og tre ord kommer til meg: Ung pike forsvunnet.

Jeg har ikke barn.

Men hadde jeg hatt døtre på femten ville jeg ikke ha sovet godt om dette var en av mine døtre klokken halv fire på natten. Drita full, med mascara og lepepstift klint utover ansiktet. For disse to pikene er ikke voksne. De er barn. Og de er fritt vilt for mennesker som mangler en av og på-bryter for hva som er lov og rett under en iskald nattehimmel i et smug.

Nei, jeg sier ikke at jenter skal kle seg tekkelig for ikke å bli voldtatt. Nei, jeg sier ikke at du ikke passer på ungene dine. Men jeg ser slikt hele tiden. Alt for unge mennesker i drift om natten. Jenter og gutter som har ringt hjem og sagt at de «sover over» hos en venninne, men som er ute å byen og fester. Men det som er ille er at i dag kan en jente på femten se ut som en kvinne på 25 ved hjelp av klær og sminke, ja, om du ikke tar deg tid til å se på øynene. Og det er det ikke alle som gjør.

Jeg ser at det er en trend at mange liker «kvinner som tør å være feminine» Og fler og fler små piker blir tvunget av moteindustrien til å bli det. Tripper rundt som små alt for tynne Barbiedukker i lårkorte kjoler og tung sminke.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg bryr meg om dette. Jeg har ikke barn. Men jeg har vært barn. Jeg kom til Oslo som såvidt fylt seksten år. Jeg levde fra hånd til munn i noen år. Det var et hardt liv. Jeg havnet i onde hender i perioder. Jeg var lammekjøttet som kom med toget fra bøgda. Det var bare å ta for seg.

Skal jeg skaffe dere en taxi? sier jeg til de to på fortauet. Pikene ser opp på meg. Jeg ser en begynnede smil hos den ene. Ja takk, sier hun. Jeg fryser. Kom her, sier jeg, nå ringer jeg. Det er en taxiholdeplass like her nede. Pikene reiser seg opp, vakler på 15 cm høye hæler etter meg mot utgangen av glasshuset i denne iskalde vinterbyen.

Forleden natt traff disse to pikene meg, en voksen homofil mann som ikke har døtre.

Neste gang de sitter slik på et fortau treffer de kanskje noen andre?

KVINNER VI ELSKER Å HATE

 IMG_6544

KVINNER VI ELSKER Å HATE

Noen mennesker er vanskelige å like. Det går for både kvinner og menn.

Margaret Tatcher var en kvinne det var lett å hate. Som en eller annen skrev i en engelsk avis i går:

Som vi hatet Tatcher, og som vi elsket det!

Strengt tatt burde Margaret Tatcher vært et feminst-ikon. Hun var foregangskvinne. Åpnet dørene for andre kvinnelige politikere som skulle komme etter henne. Hun brukte mannlige teknikker da hun styrte landet med jernhånd. Men ingen vil arve en drakt etter henne. Dessuten var drakten blå og ikke rød. En del av svaret handler om fargen på drakten, tror jeg.

Kvinner vi elsker å hate har mange fellestrekk.

Mest hater vi dem fordi de ikke er kvinnelige. Det er lettere å elske en dame som snakker med uskyldig babystemme, en kvinne som er like tålmodig som GPS-damen som er like rolig og sier med moderlig stemme «ta til høyre» selv om du er på bærtur. Ja, kvinner som ikke sier så mye er lettere å elske enn kvinner som hever stemmen. Kvinner som tar plass, som avbryter, som ikke venter på tur.

Dette går også for begge kjønn. Vi liker ikke tydlighet. Vi blir redde når folk toner flagg, sier hva de mener, viser hvem de er.

Det er derfor Norge elsker damer som Tone Damlie Aaberge. Damer som snakker sukkersøtt om øyenbrynene sine, som blogger om kaker og tidsklemme. Ja, mange liker kvinner som «tør å være kvinner», ikke disse fremfusende skrekkøglene som tar for seg, disse vi kaller «furie» og «bitch» selv om de bare oppfører seg som de fleste menn i lignende situasjoner. Ja du vet, disse damene som tror at de må bjeffe når de kommer til makta, som nesten «oppfører seg som menn» i styrerommet.

Jo du, det er lettere å elske Moder Teresa enn Margaret Tatcher.

Da jeg så filmen om Tatcher der Maryl Streep portreterte henne kunne jeg se at Streep lette febrilsk etter de ømme smertepunktene hos den legendariske politikeren. Men jeg likte ikke filmen, jeg likte ikke Streep, fordi jeg ikke liker Tatcher. Og her jeg sitter er jeg litt flau for at jeg ikke har sett hva denne engelske politkeren gjorde. Hun gikk foran og tråkket stier. Ja, hun står for den diamentralt motsatte av hva jeg tror på. Men kred skal hun ha, som døråpner. For kvinner som tør er døråpnere. Menn er som regel bare en endeløs rekke av kjedereaksjoner, om du forstår hva jeg mener? Det kommer ikke så mye nytt fra den fronten når det gjelder å flytte verden fremover. Vel, det finnes unntak. Men verden er ikke så glad i dem heller.

Slike tullinger er ikke «skikkelige mannfolk» har jeg hørt sagt. Trenger jeg nevne navn?

NORGE, MED NEDSLÅTT BLIKK

SAMSUNG CAMERA PICTURES

NORGE, MED NEDSLÅTT BLIKK

Jeg går gjennom mørke bygater. Nesten ingen mennesker. En ung gutt og en like ung jente sitter på en benk og røyker. De ser forhutlede og kalde ut. Så fin jakke du har! roper jenta etter meg der jeg passerer. Jeg snur meg. Sier; takk så hyggelig. Hun ser på meg. Smilet er en smal bresprekk i den bleke ansiktet. Jeg smiler tilbake. Går videre.

Dette er de første vennlige ordene jeg har fått fra en fremmed på gaten i dette landet på lenge. Så fin jakke du har. Fem små ord. Hva skjer med vennligheten i dette landet? Jeg har undret lenge. Hvorfor går vi forbi hverandre med nedslåtte blikk? Jeg sa tusen takk til en mann som gikk tilside da jeg suste forbi ham i skisporet her forleden. Jøss, er vel ikke noe og takke for! bjeffet han etter meg. Jeg synes absolutt man skal takk når et fremmed menneske viser hensyn.

Men ordet takk sitter langt inne i disse tider. Å vise takk er det samme som å vise svakhet kan det virke som. Skal du ha kvittering? spør damen i kassen. Ja takk, sier jeg. Jøss, sier hun, det var da veldig liksom. Ha en fin dag da! sier jeg før jeg forlater en butikk eller en kafé. Og når jeg prøver å finne øynene til den jeg snakker til møter jeg som regel et nedslått blikk. Ja, hva skjer med tråder mellom mennesker i våre deler av verden?

Norge er et rikt og godt land å leve i. Kanskje så godt at vi glemmer å huske på at vi trenger hverandre? Jeg vet ikke, jeg bare spør. Jeg føler en egen glede ved å smile til fremmede mennesker på gaten. Jøss! ser jeg i manges øyne, hvem er den tullingen der, er han full eller dopa eller?

Vennlighet er limet i samfunnet, vennlighet er svaret på det meste. Vennlighet og språk. Ord som leger, bygger broer.

Men jeg vet, det er uhyggelig når skurken smiler.

Jeg vet ikke helt hva som feiler oss. Men nordmenn blir nesten litt fnisete av vennlighet. Og litt provosert.

Vi har det så trangt her til lands, så kanskje derfor vi ikke liker at noen kommer oss for nær. Særlig ikke de vi ikke kjenner.

SPRØ AND I BODØ

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SPRØ AND I BODØ

Hva er det Bodø får til som de fleste andre små byer i Norge ikke får til?

Jeg snakker om mat. Har vært her i noen dager, og går fra den ene kulinariske utenfor-kroppen-opplevelsen etter den andre.

Cafe Du Verden har jeg skrevet om, og her kommer noen ord om vidunderet BJØRK som ligger i glasshuset i Storgata.

Som vanlig i Norge blir man tatt i mot av en svensk servitør. Det er herlig med svensker ved roret når mat skal spises. Ikke for kvitrende blid er vår dame som kommer med meny, vannmugge og spørsmål om vi har det bra? Jo, vi har det bra. Interiøret er fint, inn gjennom vinduet skinner sola, det er lørdag og beina har hatt ski på.

Vi bestiller kamskjell, grillet kongekrabbe og crispy duck som kommer med sterk saus, agurkstrimler og hakket vårløk og små «lefser», en «bøtte» med brød og godt smør. Mitt selskap smatter god hvitvin og maten ligger vakkert dandert på asiatiske steinfat.

To timer senere går vi ut i Bodø’s solfylte gater etter å ha spist lunsj i himmelen.

Og jeg har bare en ting å si: Bodø er blitt Nord-Norges nye matby nummer en! Ja, vi som reiser mye i landsdelen vet hva vi snakker om. Vi har opplevd alt fra en horror-finnebiff på et hotell i Brønnøysund til svidd Priorkyllling dynket med Piffi Allkrydda i Stamsund. Stengte kafédører på Rognan og gallsure servitører som tilbyr kebabhelvetestallerken på Fauske.

Så, kudos til Cafe Du Verden og Bjørk i Bodø, og i kveld skal SMAK utforskes. Det er delig å være mett i Bodø!

Jeg blir blid og panegyrisk av god mat!

THE ANSWER IS BLOWING IN THE WIND

SAMSUNG CAMERA PICTURES

THE ANSWER IS BLOWING IN THE WIND.

Det blåser en populistisk vind over Europa.

Urfolk bør miste sine rettigheter, sier mange. Vi har vært der før. Nå er vi her igjen! I Norge vil Frp fjerne alle offentlige støtteordninger til samiske kultur. Frp mener at i Norge skal det bo nordmenn, folk MÅ tilpasse seg, det skal ikke gjøres forskjell. En gruppe kan ikke få statlige overføringer bare på grunn av de hevder å være urfolk. Bli norsk! er beskjeden. Pengepungen skal lukkes om Frp kommer til makta!

Ja, vi har vært der før. Min egen familie måtte i sin tid oppgi sin samiske identitet for å kunne eie egen jord. Eie jord var noe bare nordmenn kunne gjøre. Så med et pennestrøk ble den samiske befolkningen i mine områder fjernet. Og sporene blåser igjen like hurtig som nye generasjoner vokser opp. Frp har mange tilhengere blandt det samiske folk. Vel, det skulle bare mangle, vi samer er som folk flest, ikke noe galt med det.

Men man kan ikke verne egen kultur ved å tråkke på andres.

Det er mye rasisme i Sapmi. Og det er på tide å bringe den opp i dagen. Det er et paradoks at mange av oss samer har et anstrengt forhold til innvandring, homofile, og enkelte har et antikvert kvinnesyn. Ja, nå kan alle statlige penger fjernes med et nytt pennestrøk! Ikke sovne på vakt folkens! Sametinget er i fare, den samiske kulturen, kunst, språk, litteratur, teater. Så ikke stem Frp om du har litt vett i skolten.

Og, jeg regner som vanlig med at ytterst få av mitt eget folk vil kommentere denne bloggen.

Og de som gjør det vil skrive anonymt at rasisme ikke finnes i Sapmi, at nesten ingen er homfofile osv, ja, den vanlige leksa.

Men se på flaggene på bildet. De har ikke kommet dit av seg selv. Noen har kjempet for dette. Noen har ofret mye for at de kan henge side om side og vaie i vinden. Om få år kan de samiske flagget henge på halv stang, slik flagg gjør når noen dør. Så blir det heist ned, brettet sammen og lagt vekk til neste begivenhet. Og i verste fall tas det aldri fram igjen.

Lykke til alle sammen. Til høsten er valget ditt.

DU STORE VERDEN I BODØ

 SAMSUNG CAMERA PICTURES

DU STORE VERDEN I BODØ

Vi kom til Bodø sent i natt etter å ha kappkjørt med klokken for å nå fram til den lille flystripen i Narvik etter at flyet vårt som skulle gått sørover sto fast i Kirkenes. Nord-Norge om vinteren er ikke til å spøke med. Men vi kom fram takket være svigerfars kjøreferdigheter. Våknet i et hustrig Bodø litt sent, rakk derfor ikke frokosten på hotellet, så vi gikk ut i de sørpete gatene på jakt etter kaffe og en matbit og fant himmelen på jorden, les: «Cafe Du Verden» rett bak hotellet.

Jøss, sa jeg til min kjære, har vi havnet i NYC eller Berlin, dette er ikke til å tro! der vi trer inn i det hippeste av det hippe.

Et rom som kan måle seg med det beste i Williamsburg eller SoHo. Lekkert, lekkert.

Og på toppen av det hele en smørblid kokk bak disken som flyter over av alskens lekkerier. En dame, som også bare var et stort smil kom mot oss og forklarte fort og greit hvordan ting fungerer på den Bodø’ske mathimmelen. Tre tapasretter til NOK 159, og kaffen kom i kopper, vann i mugge, ja det store, man spurte til og med om det var noe mer vi trengte. Ikke dagligdags på norske kaféer for tiden der de som jobber der er mer hippe enn interiøret, som vil si at de smiler kun til folk som kommer inn døren med medbrakt stylist. Ok, nå er vi ganske hippe da, så kanskje derfor:-) ?

Men «Cafe Du Verden» skal ha syv på terningen for mat og hygge. 1000 takk.

Så nå legger jeg disse godord ut på denne bloggen som leses av noen tusen hver dag. Måtte det bare vare? For mange fine butikker og annet er borte siden sist jeg var her. Og herre-utvalget når det kommer til klær og sko er for det meste fleece og beksøm/Dressmann.

Og hvor pokker er Eplehuset blitt av? Jeg som hadde tenkt å slå av en liten prat med gutta i fruktbransjen!

NYE TENNER TIL JUL?

522503_10151438334749831_1714944017_n

NYE TENNER TIL JUL?

I det siste har jeg sett et bilde bli spredd på Facebook og twitter. Det handler om et «folkekrav» om gratis tannpleie i «verdens rikeste land» og bildet følges gjerne med statuser som «Faen så godt at det er valg til høsten!» Ja? Vi vet da alle at ingenting blir «så meget bedre» bare fordi vi skifter regjering? Vel, tydeligvis ikke for i følge kommentarfeltene ser det ut som om nesten alle nordmenn er tannløse eller er i ferd med å miste tennene i nærmeste framtid, og den nye regjeringen vil løse dette bare ved å knipse med fingrene.

Det er med statsministere som med teatersjefer. Når den nye «frelseren» kommer skal alt bli så fint. Vi skal få «alt det vi har krav på» og ingen skal sulte eller være syke. Til høsten vil alle sykehuskøer forsvinne når Siv og Erna svinger tryllestaven, og det skal bygges firefelts motoerveier like til Betlehem. Norske sykepleiere skal det bli i Alicante og skattene skal ned, alle bompengestasjoner skal legges ned, ja jeg tror nesten døden skal avskaffes!

Ny regjering?

Det første året er alle forventningsfulle og tålmodige. «Gi dem nå litt tid slik at de kan få vist hva de er gode for!» er refrenget. Men andre året ved roret begynner grasrota å murre. «Hva faen er dette da?» og «Det var jo ikke dette de gikk til valg på?» Og så begynner heksejakten på en ny regjering som ikke lider av «materialtretthet» og ansvarsfraskrivelse. Det er nesten som med fashionindustrien. Vi krever hele tiden noe nytt. Ja, jeg sier som Oscar beloved Wilde: «Det må være noe galt med fashion siden den må byttes ut to ganger i året?»

Og så er det jo slik at en statsminister får skylda for alt han ikke har noe med. Hvor ofte leser du ikke på nettet at «AP-katten Jense-mann kjører eldreomsorgen og helsevesenet i Oslo på rævva! Nå må det nye koster til slik at bestemor som har levd hele sin liv på Frogner ikke havner på toppen av et kjøpesenter på Stovner og blir pleiet av noen bavianer som ikke engang har giddet å lære seg norsk!» Nå er det faktisk slik at AP ikke har hatt makta i Oslo på mange år, og det er H/Frp oa som styrer og steller i hovedstaden, om du ikke visste det!

Om ikke alt blir bedre med en Høyre/Frp-regjering vil mye bli forandret. Ikke minst for syke og gamle. DET SKAL LØNNE SEG Å JOBBE! sier Høyre. Og det skal ikke lønne seg å NAVE eller være syk! Som om hele Norge brukte sykdom som grunn for ikke å gidde å gå på jobb? Og for oss kunstnere blir det strammet inn både her og der, just saying. De samme partiene som vil verne om den norske kulturen vil legge ned kinoer og teatre, fjerne nynorsken fra skolene. Om det var noe kultur-redderne burde fjerne var de bokmål som stammer fra dansk og ikke nynorsk, har du tenkt på det?

Men i følge fansen vil vi alle få nye tenner til jul. Det er da alltids noe.

Kanskje vi slipper å pusse dem selv også? Vi har da råd til egen personlig tannpusser?

Alt annet ville da være en skandale i verdens rikeste land?