STAKKARS TØYEN?

IMG_3522

STAKKARS TØYEN?

– Da jeg flyttet til Oslo som ung gutt i 1971 var Grünerløkka slum, og Tøyen var bare et stopp på T-banen jeg aldri gikk av på. For hva skulle man der?

Jeg bodde på Frogner, i det beste og sobreste strøket. Striglet og fint. Bare en gang var jeg på Løkka. Jeg besøkte en venninne som egentlig var flau for å bo der. Hun var vokst opp på Bygdøy, men faren hadde gått konkurs og familien bodde nå i en mørk og dyster leilighet i Toftesgate. Jeg husker vi gikk gjennom gatene. Ingen kaféer, ingen butikker, bare triste grå mennesker som så ut som om de jobbet på fabrikk, noe de sikkert også gjorde.

Vel hjemme på fiskebeinsparketten og med peoner og roser på utsiden satt jeg og tenkte at jeg aldri mer skulle dra til den skumle østkanten. Vel, noen år senere flyttet jeg til Vålerenga. I de trange gatene lå de gamle iskalde trehusene tett i tett. Jeg og en venninne bodde på en ettroms uten varmt vann og bad. Vi hadde do oppe i trappen, og nede på hjørnet lå en liten kolonial som solgte rekesalat og kjøttpålegg i løs vekt. Det er den fineste og den jævligste tiden jeg har opplevd i hovedstaden. Men vi var på rocker’n og tok det vel ikke så nøye.

På slutten av perioden kom fiffen inn på Vålerenga. Tv-produsenter og andre sofistikerte stilsikre mennesker renoverte husene til det ugjennkjennelige. Og det ble fint og chabby chic med blomsterkrukker ute på trappa, og damene lagde trolldeig og tørket blomster, ja da, du vet.

Så reiste jeg fra Oslo. Var borte i mange år, og kom tilbake i 1996. Jeg flyttet inn i ei rønna i Rosenkrantzgate og bodde der et år. Så ble det Fagerborg, Løkka og så ti år på Tøyen og Kampen. Å, så heldig du er som bor på Kampen! sa folk. Vel og jo da, men Kampen er ikke lenger hva den var. Der er det også strigla og fint med damer i økologiske kjoler og unger med marihøne-støvler og jordbærluer whatever. Det eneste som er litt rølpa med Kampen er Vålerengaflaggene og brølet fra Jordal Amfi når det er hockey, ellers er det konformt og litt påtatt jålete og politisk korrekt. For Eva i den gule kiosken nederst i Normannsgata er ikke der lenger. Kampen Bistro er blitt hipt og jålete. Og inn er det kommet masse kaffe latte drikkende småbarnsmødre og fedre med pappaperm, altså ikke noe galt med det om du skulle tro det.

Og så er det Tøyen da. Stakkars lille Tøyen. Skattefuten har flyttet ut. De to bakeriene er lagt ned. Den lille kjolebutkken er vekk. Parfymeriet likeså. Blomsterbutikken med den søte damen som formante om at vi ikke måtte plante ut stemorsblomstene for tidlig er også en saga blott. Nå er det NAV, en kiosk og en pakistanersjappe. Og ellers er det en haug med slitne knarkere, sosialklienter og en og annen skrekkslagen gammel dame som tripper til T-banen så fort beina bærer henne.

Poenget med denne teksten er at de fleste steder forandrer seg til det bedre eller til det verre. Det kommer an på øynene som ser. I dag så jeg et menneske legge ut at «de hvite flykter fra Tøyen er påtagelig «på nettet. Det er mulig det stemmer, men ikke helt. For Tøyen er ikke lenger et bomiljø. Det er et stopp på T-banen der nesten alle vegrer å gå av. Nå har SV og Høyre hestehandlet om nettopp Tøyen. Tøyen skal rustes opp mot at Lambda blir bygget i Bjørvika. Jeg er glad for Lambda, men jeg har en soft spot for Tøyen. At det skal bli et levende sted der mennesker kan bo, ferdes og kunne kose seg.

Og et lite stikk til beboerne i området, ja jeg sikter til fiffen, dere bruker sjelden kaféene i Åkerbergveien og oppe på Galgeberg. Er det ikke fint nok for dere? Eller må det være en svindyr treretters på Kampen Bistro, eller en latte på kaféen oppe ved Kampen kirke?

For det hjelper ikke hvor mye du ruster opp en bydel om folk triller barnevognene opp til Løkka og sitter der og vipper med designerskoene! Skjerp! Det er hyggelig på de brune pubene ved Tøyen/Vålerenga/Kampen. For der finnes de ekte menneskene som tar en øl om morgenen og ellers ikke tar det så nøye om det er 80-talls blomsterborder oppe under taket. Men om det er det man vil, at Tøyen skal bli et nytt Grünerløkka, så er det bare å si i fra?

Var forresten oppe på Frogner i dag: Gikk litt i min ungdoms gater. Og der har tiden stått stille. Alt er som det var i 1971. Selv boblevestene er de samme. Kanskje det er Frogner som burde oppjusteres en smule?

Hva med å flytte 50 000 innvandrere opp dit? Få litt farge inn i nabolaget. Men det er vel ikke en del av hestehandelen vil jeg tro?

JÆVLA SV-FITTE, BRENN I HELVETE!

562416_593006617376584_1438794193_n

JÆVLA SV-FITTE, BRENN I HELVETE!

Dette skrev et anonymt menneske til meg på denne bloggen og signerte med en norrønt dekknavn.

Vel, for det første er jeg ikke i besittelse av et kvinnelig kjønnsorgan, og for det andre har jeg aldri stemt SV. Så vet dere det.

Det eneste jeg gjorde var å be folk om å roe seg litt i den pågående debatten om romfolket.  Og er det noe du ikke må skrive om når du blogger så er det folks (ikke alle) mangel på empati. Det tar nøyaktig tre sekunder så ligger du der like synlig som en syltelabb på en jødisk frokosttallerken. Og da får du høre at du er idiot, en tulling som er for åpne grenser, som skal stilles til ansvar når landet har gått i dass, ja lista er lengre enn lang. Men altså..

Problemet på nettet er to ting. 1.Folk (ikke alle) kan ikke lese. 2.Folk leser andre ting inn i en tekst enn det som står der.

Og et enda større problem; folk leser bare overskriften og så hiver de seg på i kommentarfeltet og fosser over av innestengt raseri.

Hva er det du er så sint for? spør jeg av og til noen av dem. Trenger du litt trøst? Skal jeg sende deg noen penger? Er du sulten? Føler du deg forfulgt i ditt eget land? Hva er det, jeg er lutter øre?

Akk, da koker de over og skriver: Når du synker så dypt som nå gidder jeg ikke å diskutere med deg din soper! Og så følger hele den sedvanlige regla om korrupte AP-politikere, Jens&Co, bompengeordningen, pakk og fanteri som driter i syrinhekken til tante Gerd osv…

At du gidder den der bloggingen, sier noen av mine venner. La de bare holde på, de er jo ikke sånn når du møter dem face to face! Nei? Nei!

Jeg har sett voksne folk sparke bort et ynkelig pappkrus på Karl Johan, jeg har sett voksne menn skrike til somalske kvinner på ICA «…dere klekker faen meg som kaniner, jævla pakk! og det som verre er. Men skal vi bare la dem holde på? På nettet, og i det offentlige rom? Nei! Nei!

Og jeg synes det er direkte patetisk når folk sier: Jeg er ikke rasist altså, men jeg må bare få lov til å si at dette er mitt land også.

Ja, jeg blir sint når velfødde bortkjemte mennesker som nesten ikke har sett en dritt av resten av verden mener og tror masse om ting de ikke har greie på. Sælig gamle mennesker som fremdeles driver og onanerer på siste krig, men som ikke har lært noe som helst av å bli forfulgt og truet på livet. Der, nå fikk jeg sagt det!

Jeg synes PST og politiet burde ta en skikkelig gjennomgang av hva folk driver med på nettet. Gå flere folk etter i sømmene. Jeg mener når det skrives om væpnet opprør og et nytt landssvikeroppgjør så burde det ringe noen bjeller?

Og pressen? «SJEKK HVA SJEFEN DIN TJENER!» er hovedoppslaget i Dagbladet i dag. Ja, det var vel akkurat det vi trengte å vite i disse dager når ting er så fucked up at prester ser seg nødt til å sove ute i parken i solidaritet med forfulgte mennesker? Vi får i Guds navn håpe at en geistlig blir bitt av en flått, så er vel tabloidene der på røde rappen!

Så til deg som ikke en gang har et navn på nettet: Lett på rævva! Gjør noe med livet ditt. Stå opp for det du tror på. Forandre verden til et bedre sted for deg og dine om du er så jævla missfornøyd med absolutt alt. Hva som helst. Og dette skriver jeg i ytringsfrihetens navn, den friheten du mener tillater hva det skal være når du bruker anonymitetens taffatte ståsted. Og om du ikke har egen søppelbøtte, så gå ut å kjøp en! Det er en god begynnelse.

Brønnpissere! Takk for seg!

TYNNFEIT OG STOLT?

Me as divaqueen.
Me as divaqueen.

Foto: Bjørn Leirvik/for DivaQueenProductions

TYNNFEIT OG STOLT?

Det finnes en gruppe på Facebook som heter TYNNFEIT OG STOLT. Den skal være et motstykke til alt hysteriet om trening og mat, et fristed for folk som veier noen kilo for mye. Herlig herlig. For vi litt feite (og feite) skytes på fra alle kanter…

Når du går i f. eks klesbutikken og oppdager at det som før var str XL nå er str 12 år føler man seg jo direkte vanskapt.

Jeg kjøpte en skjorte på ZARA i fjor i str XL og den var mer enn stor nok, og er mer enn stor nok i år. Men da jeg skulle prøve en skjorte i XL av ca samme type her om dagen fikk jeg den ikke over hodet engang. Hva skjer? spurte jeg fyren i butikken. Ja, sa han, alle klager, klærne blir stadig mindre og mindre. Ok, sa jeg, skal jeg begynne å handle på Dressmann? Hø hø, lo han.

Og er det ikke klærne som blir mindre, så er det en eller annen gira og i overkant blid dame (kledd i en økologisk kjole med et rødt hjerte på) som sitter på tv og formaner deg om hva du ikke må gjøre eller spise for ikke å dø. Av og til kan det virke som om du gjør som de sier på PULS så trenger du ikke dø en dag.

Eller så blir mailen din pepret av spam fra folk som selger livsstil aka slankekurer. I fjor fikk jeg tilbud om 1 års slankekur der jeg ble lovet å gå ned 5 kilo i uken (altså i løpet av ett år) og etter litt rask hoderegning konkluderer jeg med at jeg ikke ville vært her i dag og jeg hadde takket ja.

Jeg spiser sånn  passe sundt. Jeg kunne spist sunnere, jeg vet.

Men jeg drikker ikke, og jeg røyker ikke. Jeg går mye. Men jeg løper aldri. Det strider mot mine prinsipper. Blir stressa av det. Og stress er ikke bra, sier alle eksperter. Men som sagt, jeg går, jeg holder meg i form, men veier litt for mye. En kjekk liten mage er jo ekstra drass, men wtf…

Når jeg ser bilder av meg selv fra way back ser jeg jo at jeg var tynn som ei flis.

Men jeg kan ikke huske at jeg var lykkelig da. Jeg kan ikke huske at jeg sto foran speilet og følte meg vakker og slank. For alt var galt den gangen. Jeg var ikke tynn nok, ikke høy nok, ikke voksen nok, ikke selvsikker nok, ikke bra nok rett og slett. Nå er jeg eldre. Jeg vet hvem jeg er. Og det er en god ting dette med å bli eldre. Du vet din egenverdi. Men sanden i timeglasset sildrer, jeg vet. Og derfor er det viktig å bry seg om det gode i livet, ikke hisse seg opp over fem kilo som dingler på de mest upassende steder på kroppen. Leve, mens man kan, sier jeg.

Og det er også en god ting å ikke kjenne alt for godt til sin egenverdi når man er ung og vakker. Da hadde verden blitt et farlig sted. Men jeg sier til de unge i min nærhet: Du er fin, du er vakker, du er bra nok.

Men jeg sier også: Verden er ikke så veldig opptatt av deg som du tror. Nesten 100% av verdens befolkning vet ikke at du eksisterer, så slapp av.

Men «be yourself, everyone else is taken…!»

Ha en god dag alle.

IKKE SOM OSS

SAMSUNG CAMERA PICTURES

IKKE SOM OSS

ikke som oss, sier du

hvor har jeg hørt de tre ordene før?

dette setet er reservert for andre enn deg

hvem sang den sangen for litt siden?

er ikke disse jødene litt for opptatt av penger?

hvisket en nabo i Berlin

da det singlet i glass og krystall en blodig blodig natt

dette er vår park, vår slette, våre gater

heter det nå

og Hosanna Heisanna, trassig palmebladvifting

ok,  fold hendene i en tynnslitt matlei aftenbønn

hit, men ikke lengre, det er langt nok nå, nært nok

Davidstjernen skjelver

Old Man River svetter fremdeles på bomullsmarkene

ja for faen,  vær her gjerne, men ikke sov, ikke sov

hold deg våken, våken, våken som oss

for

nå kaster vi første sten

som svar på ditt pågående bedende blikk

dette er ikke ditt sete, dine gater

og stand up komikerne ler høyest av alle

har du ikke hørt det?

det hvite hus i DC?

skiftet navn

nå heter det «Onkel Toms Hytte» YEAY!!!

fingerspissfølelse, romfølelse….

(jeg kunne nevnt et par vitser om rom og cola)

– du skal ikke ha andre guder enn meg!

svarte navnløse kråker med paranoia i nebbet

er nattens toastmasters….

amen i kjerka

mor og far i døden

ENTER!

*

Sven Henriksen

2013

CLAUDE MONETS HANE

SAMSUNG CAMERA PICTURES

CLAUDE MONETS HANE

Vår i Normandie. Vi sitter på et lite hotel. Sitter ute i hagen og spiser fransk bondekost.

Solen får ikke helt bestemt seg om den skal skinne eller ikke. Det er av og på med jakker, solbriller og skjerf.

Mens poteter og ost gratinert i små former glir ned i svelget hører vi en plutselig lyd.

En hane med fryd i nebbet kykelikyer noe alldeles lykkelig midt i dagen. Vi avslutter det lille måltidet og går inn i Claude Monets grønne gobelin av magi.

I døren møtes vi av et bilde av mesteren selv, i lindress og stråhatt. Han står midt mellom alle rosene, slår ut med hendene som for å si:

Alt dette er forgjengelig, ingenting av dette kan jeg ta med meg.

Det er noe sorgtungt i øynene hans på dette bildet. Og over det hele henger det en blomstertung duft, bier som synger sine sanger og japanske turister som lagrer sine minner inn i iPads og iPhone.

Vannliljebroen. Det er noe eget å stå på den. Se ned i det grønne vannet der sørgepilene speiler seg.

Vannliljene som har røttene langt der nede i mudderet. Her sto han, på det berømte fotografiet, Claude Monet. Og de fleste blir stille når de står på denne broen. Man får en slags katedralfølelse i så mye skjønnhet. Jeg tror ikke på Gud, men fotosyntesen lar seg vanskelig fornekte. Og synet av ti tusen rosa tulipaner kan hente fram tårene hos den mest gudløse. Det hendte i går.

Jeg tror ikke på at mennesker lever flere liv. At de kan bli f. eks en hane i sitt neste. Men i går da jeg sto ved hønsegården og så denne staselige hanen flanere blandt alle hønsene, vel, man skal aldri være for sikker på noe her i dette korte livet.

Man blir så hudløs under en fire meter høy klatrerose mens karpene svømmer opp til overflaten en stakket stund. Naturen har en skjønnhet og en hemmelighet vi aldri skal forstå.

Så rolig menneske, alt går over. Selv du. Vær i øyeblikket.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

OVER GRØNLAND I GAMLE SPOR

SAMSUNG CAMERA PICTURES

OVER GRØNLAND I GAMLE SPOR

Ingen gjengrodde stier på mitt elskede Grønland. Den lille bydelen syder og koker som alltid.

Det er snart et år siden jeg flyttet fra Oslo. Og i går traff mitt gamle nabolag meg rett i hjertet. Nei, vakkert er ikke ikke der gatene ligger i vårstøv og regnet siler ned. Men det er noe med disse gatene. All taggingen, alle menneskene av forskjellige nasjonaliteter. En slakter som står og skriker så høyt i mobiltelefonen at jeg først tror at det dreier seg om et begynnende gateopprør. Men nei, det er bare sånn det er her på Grønland. Bak en skitten rute står to thaidamer og smører snitter som om litt sikkert skal havne på bordet i et styrerom, og trærne henger nygrønne og vakre bak smijernsgjerdene i Botanisk Hage. Her er det hijabs og hisptere om hverandre på hvert hjørne.

Ja, det er nesten litt London eller New York i disse gatene. Jeg elsker det, og har savnet det mer enn jeg trodde. Ikke et vondt ord om den lille byen ved fjorden jeg for tiden bor i oppe i nord, men dette er en BY! En broket, skakk og rar by som byer med sjel skal ha. Og det er langt mellom allværsjakker og Adidas i disse gatene. Her  er alt fra fashion til boms.

Jeg går inn i Botanisk Hage. Stiller meg ved den blomstrende magnoliaen.

Den er som vanlig et av Guds under (om man tror på slikt) og ser på de mareng-rosa blomstene som folder seg ut mot lyset. Tulipanene er spyd mot himmelen og urtehagen rister av seg vinterfrakken. Ute på den andre siden av gjerdet driver de hjemløse forbi. Jeg står her og kjenner på mitt priviligium som menneske. At jeg har valgets muligheter. At jeg har hatt så flaks i livet mitt.

Under en rosa magnolia er det godt å stå. Jeg vet ikke om de hjemløse har ork til å se magien i denne hagen, eller om de har nok med å overleve dagen?

Men hvor er alle disse pågående tiggerne alle snakker om?

Jeg smiler til to av dem som står på utsiden av gjerdet, de smiler tilbake. Sier ett eller annet som jeg ikke forstår.

Jeg holder frem to tomme håndflater som for å vise at jeg ikke har penger på meg. En av de to damene peker på treet bak meg, smiler igjen, og jeg ser noe flimre dypt inne i øynene hennes. Er det lengsel? Et gammelt minne? Har hun stått under en magnolia en gang for lenge siden da livet hennes så annerledes ut? Jeg vet ikke. Men man blir ganske ydmyk foran en rosa magnolia i regnet.

Tenker at der naturen kan produsere så mye skjønnhet, kommer vi mennesker sørgelig til kort. Jeg strekker den ene hånden opp, brekker av en blomst og putter den i frakkelommen. Man vet aldri. Dagen er ennå ung, og en rosa blomst kan komme godt med, selv for et menneske som sitter på en gylden gren. For fallhøyden er større jo høyrere man sitter. Det vet de fleste av oss…

Ha en god dag!

I DAG TILGIR JEG VINTEREN

IMG_4831

I DAG TILGIR JEG VINTEREN.

Sitter her ved bordet og skriver. Lyset flommer inn gjennom de åpne vinduene. Døren til balkongen står også åpen. Måkene har som vanlig mye lyd i nebbene, og duene kurrer oppe på taket. Av og til slipper de en stor klyse dritt ned på nyplantede geranier, men wtf, det skal da være plass til alle i Vår Herres hage?

Jeg har ikke så mye å skrive om, men i dag tenker jeg at jeg tilgir vinteren. For når en morgen kan være slik som dette; gå uten ragsokker i shorts og t-skjorte, sette seg ute med en kopp kaffe, så glemmer man snøfonnene som lå ute på balkongen for få uker siden. Og det er det jeg elsker mest med dette landet, de fire årstidene. Eller ihvertfall våren og høsten.

For sommeren er best om vinteren. Når du ikke aner håp der ute i horisonten, og du tror at det aldri mer skal bli sommer. For det er noe med de første spirene om våren. Hestehov og små grønne museører på bjørka. Hvitveis i hellinga, og blåveis i veikanten. Alt er så lite og sart, forsiktig og fullt av håp. Ja, sommeren er best om vinteren, lengte etter den. Men så kommer den med regn, eller pangvarme. Veps i saftmugga og mygg på fjellet. Softisen som smelter og alle forventninger som skal oppfylles i løpet av noen korte uker. Nei, sommeren er oppskrytt.

Men som sagt, i dag tilgir jeg vinteren. Jeg glemmer at jeg sklei på isen og slo hofta. Kan le av at jeg skrapte isroser av vinduet for å se om verden fremdeles var der ute. For i  dag er alt blå himmel og måkeskrik.

Kofferten er pakket for seks uker på veien. Jeg skal både hit og dit. Og det er det som er så fint med livet, det tar deg både hit og dit. Nei, nå begynner jeg å bable.

Note to self: Ikke blogge om du ikke er rasende eller opprørt.

Eller? Takke kan man vel saktens. Takk for at det fremdeles finnes morgener som dette.

Takk for ømme hender som stryker. Øyne som lyser over et frokostbord. Ja. Takk.

Vi takker for lite her i denne verden.

TAR TEATER FOR LANG TID Å LAGE?

IMG_4552

TAR TEATER FOR LANG TID Å LAGE?

Jeg er for øyeblikket med på et prosjekt som heter «Teater på 24 timer» i Fredrikstad. Det går ut på å lage en forestilling på et døgn.

Jeg er en av dramatikerne.

I går kveld klokken 1900 fikk jeg oppgaven, altså hvilket tema jeg skulle skrive om, og klokken 0900 i dag morges hadde jeg en pepptalk med instruktørene. I kveld klokken 1900 skal det fremføres på scenen.

Det er en utrolig kick å være med. Alle bretter opp armene og løfter i flokk. For ofte tenker jeg at det å lage teater går i overkant sakte.

Ja, jeg forstår at et stort teater ikke kan våkne opp og si til de ansatte: Om 24 timer er det premiere på «Evita» Alle mann til pumpene!

Men jeg tror de store teaterhusene er i ferd med å bli litt «sementerte» – særlig i forhold til ny norsk dramatikk. Jeg har skrevet om det før, så jeg skal ikke gnåle mer om det. Men det er noe med dette friske, nye, dette stunt-baserte teateret som pirrer. At man kan fyre av en rakett på 24 timer.

Jeg har sett opp igjennom hvordan teatersjefer bruker mye krefter på å forklare publikum hvorfor det og det stykket stadig er relevant for publikum i dag.

Vi er midt oppe i stemmerettsjubiléet, og man kan vel ikke akkurat påstå at reportoiret i det ganske land er så mye å skryte av når det kommer til feiring av at det er 100 år siden alle fikk lik rett til å stemme ved valg?

For jeg tror teateret trenger en «åpen mikrofon» et «Speakers Corner» der man kan være mer tilstede i den offentlige debatten som stadig raser. Heller bruke litt mer krefter på å finne nye tekster, norske og utenlandske, be dramatikere inn i gangene, lage litt liv og røre, og ikke minst debatt.

Dette er særlig viktig i en populistisk tid der fler og fler mener at  kunst og kultur er noe dyr akterutseilt dritt vi bør kvitte oss med.

Men vi vet det, de fleste av oss som skriver, at det sitter langt inne å få en tekst oppført.

Dramatikere er som regel irriterende fluer under lampekuppelen på teatresjefens kontor.

Og  det er synd, fordi det er vi som er stemmene, det er vi som skriver tekstene.

Så be oss inn på en kaffe! Spør oss om hva vi tenker på. Hva vi brenner for. Hva vi har tenkt å skrive neste gang.

For artikkelen om hvorfor Nora Helmer er like relevant og viktig i dag som i går er allerede skrevet 100 ganger, så den kan du finne i et hvilket som helst teaterprogram.

MIN GUIDE TIL NEW YORK – noen tips.

IMG_3068

Spice Market – den beste asiatiske i Meatpacking District. Mat til å dø for.

Bilde

Marie’s Crises Cafe er et sted for musikal-nerder. Her sitter en tykk gammel mann og spiller piano, og stadig er det en strålende sanger som reiser seg opp og fyrer av et glansnummer fra en kjent musikal. Du går ut i natta med et smil rundt munnen. Et herlig sted! West Village it is.

IMG_1026

Chelsea Market – Meatpacking District, rett ved Apple Store – mathimmel med butikker og kaféer under tak.

IMG_1408

The french Roast – West 11th Street/6th Avenue – god mat og hyggelige folk. Satt rett ved siden av Yoko Ono her.

IMG_1360

Sweet Revenge Café Carmine Street – mitt stamsted med god mat og kaker.

IMG_3060

Hotel Dream Downtown Chelsea. Flott bar på taket.

IMG_2674

Snakke lavt med en liten inder på Union Square om maset blir for mye i storbyen.

IMG_3078

Eller rett og slett bare glo på folk.

IMG_1552

MARCELLERIA – en helt fantastisk italiensk restaurant i en gammel slaktehall i Meatpacking D – godt godt!

72177_10151476866643224_2072967056_n

For dere med lakenskrekk – denne kaféen stenger aldri. Yaffa Café East Village – St. Marks Place

I SAY A LITTLE PRAYER

IMG_4474

I SAY A LITTLE PRAYER

ingen sanger mer

ikke våkne opp til kirkeklokker

ikke speile egg

mens vinylen fra i natt snurrer

ingen sanger mer

ikke Otis Reading og Aretha Franklin

aldri the moon is a harsh mistress

ikke den myke vinterfrakken

rullet sammen til en ball som støtte under hodet

ingen sanger mer

ingen pirhuetter under neon

i vår natteby

ikke avtrykket av deg der du satt

ingen bord å tørke av

bare støv som faller i striper

av hardt, alt for tidlig lys

ingen sanger mer….

intro

vers vers

refreng

sax

bridge

vers

refreng

en fermate

svak ritardando mot slutten

kutt

stille

ingen sanger mer

støv

*

Sven Henriksen 2013

RIP

(tanker jeg tenker mens jeg spiller Radka Toneff)