MORFARS SLITTE BLÅDRESS

 Foto: Per Ung

Foto: Jan Ung (ikke morfar dette, han ville ikke likt å være på Facebook og Twitter)

MORFARS SLITTE BLÅDRESS

Min morfar gikk stille gjennom livet.

Han var ingen prangende mann, men en tilbaketrukken arbeider som gikk alderdommen i møte som en krokrygget mann etter å ha slitt seg ut på jernverket gjennom et helt yrkesliv. Da han gikk av fikk han medalje av kongen, i sølv, fordi han gjorde en liten oppfinnelse. Min morfar støpte kumlokk, noen tunge beist som du kan se overalt, og om du tar deg tid og bøyer deg ned kan du se at det er printet inn Ulefoss Jernverk på dem. Slike kumlokk er tunge å løfte, vanskelige å få opp der de ligger. Morfar oppfant en fiffig liten nøkkel som gjorde det lettere å vippe dem opp. Derfor medaljen.

Jeg husker dagen da kongens sendebud skulle komme. Mormor presset den slitte blådressen med knivskarp press i buksene, den snøhvite skjorten var plettfri, en blå sløyfe med hvite prikker, speilblanke finsko, og en liten støyt av lommelerka fikk han vel også, for morfar likte ikke å stikke seg fram. Medaljen ble festet på bestefars jakkeslag, en liten tale ble holdt, jeg ble klappet på hodet av den kongelige lakei. Etterpå var den skinkestek, surkål og hermetiserte kirsebær med stivpisket fløte. Jeg arvet bestefars medalje, men den gikk tapt i et innbrudd. Blådressen er også borte. Mormor og morfar døde for lenge siden. Men det de lærte meg lever sterkere enn noensinne.

Hver eneste 1. mai ser jeg dette bildet for mitt indre blikk; de to menneskene som levde et helt liv sammen. Morfar i den slitte blådressen, og mormor i en blåblomstrete kjole med hvit krage, en liten hatt og håndveske der hun hadde en lommetørkle dryppet med noen dråper parfyme som luktet av liljekonvall. Dette er hva jeg kommer fra på morsiden. Og jeg er stolt av det. Jeg har en soft spot i hjertet for små ydmyke hus, forlatte steder der noen sleit seg gjennom en strevsomt liv. Og jeg har en mykhet for gamle mennesker i slitte blådresser som sitter på en benk i parken, disse som bygde landet som vi har arvet. Så får det heller være at jeg har et ytre som får gamle damer og menn til å tviholde på vesken når jeg forsøker å smile til dem på gaten…

I dag er alt så lett. Vi trenger ikke 1. mai, sier noen. Arbeidernes dag, hallo? Og 8. mars, kvinnedagen, hva skal vi med den? Vi er så likestilte, så frie, så uavhengige her til lands at vi ikke lenger trenger verken å feire eller huske det som har vært. Vi er «fordi vi fortjener det-generasjonen» som surfer på våre forfedres slit og strev, men mange av oss skammer oss over de enkle kårene de fleste av oss kommer fra.

Men innerst inne lengter vi alle etter en trygg bestefarjakke og lene oss til, en favn som lukter av pipetobakk og myke hender. Et bestemorfang som dufter liljekonvall og hjemmelaget mat. Ja, vi er arbeidere, bønder og fiskere i hjertet de fleste av oss. Men vi glemmer det så lett når pengene pumpes opp av havet.

Min morfar fant opp en liten nøkkel. Han fikk en medalje.

Og resten er stillhet og glemsel.

God 1. mai.

5 kommentarer om “MORFARS SLITTE BLÅDRESS

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s