DE FÅ AV OSS SOM TØR Å VÆRE MENNESKER

397913_601124326564813_98825736_n

DE FÅ AV OSS SOM TØR Å VÆRE MENNESKER

«Pass nøye på hva du bør mene, det kan bli dyrt å stå alene»

skrev Jens Bjørneboe i diktet der han ramser opp regler for unge menn som vil opp og frem her i verden. Og ganske riktig, skal du opp og frem her i verden, om du er kvinne eller mann, så gjelder det å ikke ta for hardt i, men holde seg sånn passe midt på veien.

Men så er det noen få av oss som tør å sette bjelle på katten.

Som oftes er det Per Fugelli som skyter på oss, og det til manges ergrelse. Om du f. eks går inn på noen av Frp-pampenes sider kan du se at han er en av hovedfiendene som forkludrer alt og er slem og urettferdig i følge fansen. Og i går kveld hos Lindmo var det gamle ridder Ole Paus som våget å være menneske. Han sa: «450 papirløse barn skal sendes ut av landet. Hvor ble det av de fine ordene om åpenhet og mer demokrati som ble lovet oss etter 22. juli? Har vi ikke råd til å la disse barna bli? Vel, det var bare nok et løfte, et løfte som ble brutt.»

Det er veldig sjelden jeg gråter når jeg ser Dagsrevyen eller andre nyheter forøvrig, men i går brast det under reportasjen om romfolket som bor under Sinsenkrysset. Noen av dem er over 70 år gamle. Ved første øyekast var det teatermennesket i meg som reagerte. Jeg satt foran tv’n med min kjære, med pizza på bordet og så disse forhutlede hodene stikke opp mellom de store kampesteinene. WOW! Det så ikke helt virkelig ut, det var som et spektakulært åpningsbilde i et teaterstykke eller en musikal. Men så sank det inn, dette er virkelighet, det skjer rett på utsiden av egen dør. Og mens kameraene panorerte, traff et slitt kvinneansikt med rynker og furer begynte jeg å hulke. Nei, jeg skal ikke snakke om min egen følsomhet. Jeg klikket meg inn på Facebook og Twitter, for jeg tenkte, nå må det da bli en storm på nettet. Men nei, det var de sedvanlige matbildene og utrop om pizza, taco og plettfri lykke i de tusen hjem….

– Dette er blitt et politisk problem, sa nyhetsankeret på Dagsrevyen. Ja, det er det, men det er også et stort menneskelig problem. Hvor er engasjementet? Hvor er støttekonsertene? For f. eks etter jordskjelvet på Haiti kjempet artister og folk flest om å vise mest empati og støtte. Folk skrek seg hese på nettet, det var roser og livbåter, det ville nesten ingen ende at. Men for romfolket er det nesten dørgende stille. Og jeg er sjokkert. For disse menneskene er blitt forfulgt og kjeppjaget gjennom hele Europa og noen få av dem har havnet her hos oss. De svakeste av de svake ligger under en trafikkmaskin i hovedstaden.

Ja, vi kan forby tigging på samme måte som vi har laget et forbud mot narkotika. Men dere som har fått som ny hobby å telle tiggere på Karl Johan, ta en tur ned på Plata og i Skippergata og tell narkomane. Lover forandrer svært lite. Og hvem skal passe på deg og dine om politiet hele tiden skal håndheve tiggerforbudet?

Den amerikanske artisten Pattie Smith sa forleden: Om verden gikk sammen om å hjelpe verdens fattige ville mye vært løst. Folket er makten, og det folket går sammen om…osv» Men akk, vi vet at om noen skal få litt mer, så må vi ha litt mindre. Og hvem av hos fikk ikke opplest HC Andersens trise eventyr om den lille piken med svovelstikkene da vi var små. Jeg tror faktisk noen foreldre leser det for barna fremdeles. Og HC satte virkeligheten på kartet innpakket som eventyr. Ja, nød og fattigdom er til å bære så lenge den befinner seg mellom to permer. Nå sitter den lille piken på vår trapp. Vi kjenner det nappe i hjerterota, men vi snur oss vekk, drar gardinene for før vi går inn og brer dynen litt tettere rundt egne barn. Jeg håper noen av oss er så pass mennesker at vi sender en takk til hvem det nå måtte være som har sett i nåde til oss?

Og apropos Lindmo i går. Det satt en dame i studio som snakket om hvordan man kan lage et funksjonellt loppemarked.

Og slikt liker vi her til lands. Dugnad? Hva med en dugnad for romfolket? Vise oss som det snille og gode folket vi er? For vi er så flinke til å løfte i flokk når det gjelder. Mister vi en av våre egne så går vi manngard til vi finner den som er savnet. Ja, kjærlighet og empati velger sine veier, og omveier. Og sine utvalgte mennesker…

2 kommentarer om “DE FÅ AV OSS SOM TØR Å VÆRE MENNESKER

  1. Du vet at romfolket kan få kost og losji hvis dem vil? Ingen grunn til å leve som dem gjør.

  2. Det norske folk gjør allerede et kjempe dugnadsarbeid over skatteseddelen. Vi har sendt hundretalls millioner til Romania og Bulgaria for å utbedre sigøynernes levekår. Til liten nytte, ser det ut som? Dette har vært prøvd før; bygge dem hus, gi dem mat, utdanning og et skikkelig liv. Men dette folkeslaget ønsker ikke å delta i det samfunnet vi prøver å presse dem inn i. Så hvorfor skal vi da tvinge dem? Men da må de selvsagt finne seg i å ikke nyte fordelene av vårt samfunnssystem heller.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s