OVER GRØNLAND I GAMLE SPOR

SAMSUNG CAMERA PICTURES

OVER GRØNLAND I GAMLE SPOR

Ingen gjengrodde stier på mitt elskede Grønland. Den lille bydelen syder og koker som alltid.

Det er snart et år siden jeg flyttet fra Oslo. Og i går traff mitt gamle nabolag meg rett i hjertet. Nei, vakkert er ikke ikke der gatene ligger i vårstøv og regnet siler ned. Men det er noe med disse gatene. All taggingen, alle menneskene av forskjellige nasjonaliteter. En slakter som står og skriker så høyt i mobiltelefonen at jeg først tror at det dreier seg om et begynnende gateopprør. Men nei, det er bare sånn det er her på Grønland. Bak en skitten rute står to thaidamer og smører snitter som om litt sikkert skal havne på bordet i et styrerom, og trærne henger nygrønne og vakre bak smijernsgjerdene i Botanisk Hage. Her er det hijabs og hisptere om hverandre på hvert hjørne.

Ja, det er nesten litt London eller New York i disse gatene. Jeg elsker det, og har savnet det mer enn jeg trodde. Ikke et vondt ord om den lille byen ved fjorden jeg for tiden bor i oppe i nord, men dette er en BY! En broket, skakk og rar by som byer med sjel skal ha. Og det er langt mellom allværsjakker og Adidas i disse gatene. Her  er alt fra fashion til boms.

Jeg går inn i Botanisk Hage. Stiller meg ved den blomstrende magnoliaen.

Den er som vanlig et av Guds under (om man tror på slikt) og ser på de mareng-rosa blomstene som folder seg ut mot lyset. Tulipanene er spyd mot himmelen og urtehagen rister av seg vinterfrakken. Ute på den andre siden av gjerdet driver de hjemløse forbi. Jeg står her og kjenner på mitt priviligium som menneske. At jeg har valgets muligheter. At jeg har hatt så flaks i livet mitt.

Under en rosa magnolia er det godt å stå. Jeg vet ikke om de hjemløse har ork til å se magien i denne hagen, eller om de har nok med å overleve dagen?

Men hvor er alle disse pågående tiggerne alle snakker om?

Jeg smiler til to av dem som står på utsiden av gjerdet, de smiler tilbake. Sier ett eller annet som jeg ikke forstår.

Jeg holder frem to tomme håndflater som for å vise at jeg ikke har penger på meg. En av de to damene peker på treet bak meg, smiler igjen, og jeg ser noe flimre dypt inne i øynene hennes. Er det lengsel? Et gammelt minne? Har hun stått under en magnolia en gang for lenge siden da livet hennes så annerledes ut? Jeg vet ikke. Men man blir ganske ydmyk foran en rosa magnolia i regnet.

Tenker at der naturen kan produsere så mye skjønnhet, kommer vi mennesker sørgelig til kort. Jeg strekker den ene hånden opp, brekker av en blomst og putter den i frakkelommen. Man vet aldri. Dagen er ennå ung, og en rosa blomst kan komme godt med, selv for et menneske som sitter på en gylden gren. For fallhøyden er større jo høyrere man sitter. Det vet de fleste av oss…

Ha en god dag!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s