JEG KJENNER IKKE LANDET MITT IGJEN

IMG_0229

JEG KJENNER IKKE LANDET MITT IGJEN

Det har skjedd noe med oss. Vi, som var et nøysomt folk, som hjalp hverandre, som sto oppreist i storm og vind.

Ja, hva har hendt med oss? Er det bare oljepengene vi har fått mellom hendene som har gjort så mange av oss så hatefulle her i denne utposten av et land? Er det all velstanden som gjør at vi ikke takler å få gjester?  At vi er skeptiske til alle fremmede som ikke ligner på oss selv? Ja, jeg vet, verden går både forover og bakover samtidig. Noen gode mennesker går i front, og andre vil reversere verden. Men vi kan ikke lenger lukke øynene for at alt for mange mener at noen mennesker er mindre verdt enn andre.

I går leste jeg en skremmede tråd under en artikkel på Ytring på nrk.no der en ung mann hevder at alle tiggere er kriminelle. Tråden var så hatefull, så lite nyansert, så full av forakt at jeg følte gulvet begynte å gynge under føttene mine. Jeg har skrevet om dette før på egen blogg, og folk har ikke vært sene om å kommentere. De groveste svarene har f. eks vært: «Ja, jeg gir gjerne til tiggere, f. eks en kanne cyanid, så kan de sitte der og brennes opp innenfra!» Eller: «Hvorfor ikke binde dem fast til trærne i parken og la kråkene hakke ut øynene på dem? Kråkene trenger vel også mat?» Eller hva med denne: «Gi dem en pistol, så kan de skyte seg i hodet der de sitter i eget piss og dritt!»

Jeg har et filter på bloggen som stanser alle kommentarer, og jeg velger derfor hvilke jeg vil slippe gjennom. Alle disse verstingene har jeg sendt rett i søppelbøtta, men de er prentet inn i hukommelsen for alltid. Og jeg spør: Hva skjer med dette landet? Hvorfor er noen av oss så fulle av hat? Og hvem har glemt å oppdra ungene sine slik at de er blitt slike folk?

Ja, det legges ut stadig fler «gråsone-tekster» på nettet, og folk deler den og skriver: «Tankevekkende!!!!» med mange uttropstegn bak. Ja, det ER tankevekkende når folk får seg til å stigmatisere en hel folkegruppe. At man glemmer å se mennesket, individet. For vi har en annen lignende gruppe som lever på gaten, som raner og stjeler, som ligger samfunnet til byrde. De kalles narkomane. Byen tyter over av dem. De jages rundt av politi. Ryddes vekk før turistene kommer. Og mange av dem ligger på gaten og dør mens folk skræver over dem der de ruser forbi med fulle handleposer. Men vi stigmatiser dem ikke på nettet fordi de fleste av oss har noen i familien eller vår nærhet som har et rusproblem. Og vi vet at alle narkomane har sin helt egen unike historie. Og de er vår bror, vår søster, mor eller far osv. Derfor er det ikke så lett å hate eller stigmatisere dem. Men for f. eks romfolket er det fri flyt for ytringer av verste sort, fordi de ikke er våre egne.

Nei, jeg kjenner ikke landet mitt igjen. I disse dager er de fleste opptatt av forbud MOT tigging. Mener at det vil løse alt. Jeg håper på at vi kan få noen nye forbud MOT hat og slike ytringer. Og at vi kan få noe ytringer FOR empati og nestekjærlighet. For vi kan ikke dra VI ER KRISTNE HER I LANDET!-kortet bare når det passer oss selv! For om man kaller seg kristen så skal du «elske din neste som deg selv.» Og det gjelder alle, også de som ikke ligner på oss selv. Det er en enkel ABC. Men selv KrF som kaller seg partiet der «menneskeverdet skal stå i sentrum» snur seg en annen vei i denne saken.

Når står hatet i veien for alle gode løsninger. Og det ender vel som en viss borgermester gjorde i New York i sin tid, man spyler byen ren for alle individer man ikke orker å se fordi det blir for plagsomt. Spyler dem med vannslanger og tåregass, slik man gjør i Hellas. Eller bare lar dem forsvinne som i Paris. Og hvor de ble av er ikke så viktig, for nå er det ro og fred i gatene og «skikkelige» mennesker kan få gå i fred.

Hva var det jeg leste på nettet i går? «Skal de rike straffes for at noen er fattige?» Nei, det skal de ikke. Men de rike kan ihvertfall la vær å hate, tråkke på folk og sparke vekk et ynkelig pappbeger på fortauet. Ja, jeg har sett det med egne øyne. Voksne velkedde mennesker som hveser til eldre mennesker: KOM DEG VEKK, DITT AVSKUM!!!

Nei, jeg kjenner ikke landet mitt igjen. Jeg vet ikke om jeg orker og synge: JA VI ELSKER DETTE LANDET lenger heller, der det DURER frem i dyre selvopptatte sko. Jeg skammer meg.

FLOKKEN

Photo: Pride MFLOKKEN

Mennesket er et flokkdyr, sies det. Men innen flokken er vi alle individer.

Vi vil alle bli sett på som unike. Det ligger i vår natur å søke etter egen identitet og ståsted. Og de aller fleste av oss er ikke bare én ting, vi er sammensatte mennesker. Ja, først og fremst er vi mennesker, og så er vi nok alle de andre merkelappene vi selv og omgivelsene setter på oss.. Og det er mennesket bak merkelappen vi ofte glemmer å se.

Vi har gått i den fellen opp gjennom hele historien, og vi går i den gang på gang. Hvor ofte har jeg ikke hørt «jødene er jo kjent for å være hårsåre…» eller «romfolket er jo kriminelle, de bare later som om de har det fælt, drasser med seg unger for å få sympati…» eller «kan ikke disse homofile begrense seg litt, nå synes jeg de tar litt for mye for seg…» eller «kan ikke disse samene slutte med denne sutringen…?» For slikt stigma hefter ved mange folkegrupper, og det blir mer og mer som akspeterte sannheter i den offentlige samtalen. Og ja, vi glemmer inividet bak merkelappen når vi sier slikt.

Men dette aksepteres ikke når det kommer til mindre utsatte grupper. Sier du at «alle høyrefolk er noen rikinger som bor oppe i åsen med flotte biler og fuglehund…» så får du høre at det skal de ha seg frabedt! Sier du at «alle FrP’ere er noen smålige rasister som bare er opptatt av billig sprit og vekk med bompengeordningen..!» får du så hatten passer. Og om du skulle komme på å si at «fotballmiljøet bedriver mobbing av homofile…» blir det straks tilbakevist. Og det argumenteres i søkk og kav over hvor forskjellige folk får lov å være i de fleste mindre utsatte miljøer. Ja da, da skal individualiteten vernes for en hver pris, og du er en jævla nærsynt idiot om du skjærer alle over en kam!

Men som sagt; flokken. Vi trenger alle en flokk. Og vi søker mot de som ligner mest på oss selv. Men ser vi bildet av en katt som sover i potene på en stor hund, sukker vi og sier helledussen, at det går an? Hund og katt passer jo ikke sammen.

Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til samlinger av for mange av én sort på samme sted. Og jeg føler et stort ubehag over å sitte sammen med mennesker der alle er skjønt enige om det meste, der vedtatte sannheter slynges over bordet. Men om du lytter bak ordene merker du en strenghet fra uskrevne regler, hit, men ikke lenger! Hold deg til det avtalte manus. Gjør du ikke det, sier verten: NEI NÅ SKAL VI HA DET HYGGELIG DERE!!! og hever glasset for husfred og hygge.

– Dere homofile er jo så følsomme, sa et menneske til meg forleden. Å, sa jeg, er vi det? Hva mener du? Ikke vær vanskelig, fikk jeg til svar, du vet hva jeg mener. – Nei, sa jeg, jeg kjenner mange homofile drittsekker, iskalde mennesker som ikke bryr seg så mye om andre enn seg selv. Å Gud, ikke begynn med det der, freste hun….Vel, tar du merkelappene fra en folkegruppe trer individene fram, sa jeg og hevet glasset for fred og ro. Men det finnes faktisk en del mennesker som tror at alle homofile er litt sånn homsepatruljen som driver med styling 24/7 og lufter små nusselige pudler i Frognerveien, og som gråter bare vi ser et bilde av Julie Andrews. (spark meg hardt om jeg skulle ende opp sånn)

Se på bildet over teksten. Vi kommer i så mange forpakninger. Men jeg har aldri sett en homofil havfrue. Vel, jeg så Bette Midler som havfrue i rullestol på Broadway for 100 år siden. Men jeg venter i spenning. Men tilbake til flokken. Folk er ikke alltid det du ser. Jeg sier som en av rollefigurene i Brechts «Tolvskillingsoperaen» – «Dere ser mine filler og mitt lurvete hotel, det er alt hva dere ser, ikke mere. Men ved middagstid høres skrik ned ved havnen. Og dere spør: Hva var det for et skrik? Og dere ser meg stå og smile ved et vindu. Og dere spør: Hvorfor smiler hun slik?»

Så, aldri undervurder et menneske. Det er mer enn hva et øye ser.

DET ULYKKELIGE VALG

SAMSUNG CAMERA PICTURESDET ULYKKELIGE VALG

I disse dager vifter politikerne med godteposene i alle himmelretninger. Vi skal ta vare på prostataen din! Hallo, vi skal sørge for at det ikke kommer flere fremmede til landet. Ja, vi garanteres til og med med at vi skal slippe franskmenn. Alt skal bli så fint og flott når vi får regjeringsskifte. Ja, for nå må vi få noe nytt, dette går ikke lenger, er refrenget. Sittende regjering har klort seg fast dobbelt så lenge som en gjenomsnitts kjøkkeninnredning holder i Norge før den skiftes ut. Vel, jeg blir litt fnisete av det hele når det flagges fra alle kanter samtidig, og pressen skriver: Dette er det viktigste valget på mange tiår! Ja? Hvorfor det?

Man må jo være idiot for å tro på deler av opposisjonen som påstår at Jens&Co etterlater seg en ruin av et land der alt er vanstyre og tragedie. For vi har da aldri hatt det så godt som vi har det nå? Jeg gidder ikke å ta den sedvanlige leksa om at «ja da, det er noen av oss som sliter!» – men stort sett, vi har det bra. Veiene er like smale og dårlige som de alltid har vært, flyene er sånn passe forsinket. Og ingenting kommer til å gå fortere eller saktere om statsministeren heter Erna. Dette vet vi innerst inne. For det som ikke fungerer i Norge stikker litt dypere enn til hvem som styrer og steller her i landet.

Problemet er at vi er et «klattefolk» Vi kan ikke gjøre ting helt og fullt. Vi gjør litt, for så blir fler fornøyde. Vi bygger en litt bredere bro over sundet, men ikke så bred at to biler kommer forbi hverandre midt på. Det kalles sløsing å slå for stort på det i Norge. Vi velger den billigste løsningen. Bygger tog som går bittelitt fortere, for er ikke disse lyntogene egentlig noe utenlandsk herk? Og hva skal vi med tre rullebaner på flyplassen, er det ikke nok med to? Selv om vi vet at flyplassen allerede er for liten den dagen kongen klipper snora?

Ja, vi er litt sånn «til lags åt alle» her i landet. Vi bygger veien nesten fram, slik at noen andre kan få en sårt tiltrengt veistump på en annen kant av landet. For det sitter alltid en eller annen folkevalgt fra Østfold eller Finnmark og roper NEI! når noen får for mye ett sted. Og jeg tror verken Erna eller Siv kommer til å slå hammeren i bordet og si: Nei, nå bygger vi firefelts E6 fra Oslo til Kirkenes, og vi gjør det nå! Eller nå legger vi skinner for lyntog og ruster opp hele faenskapen i løpet av disse fire årene! For man gjør ikke slikt i Norge. Det kalles stormannsgalskap og uansvarlighet.

Penger koblet med mangel på visjoner er ikke bra. Og ta en tur innom kommentarfeltene i den offentlige debatten, og du vil se at folk stort sett ber for seg selv og  sin syke mor. Det handler om de «små» ting, om meg og mitt. Og svært få kommer på at det finnes et ord som heter TAKK.  Nei, det er jamring om alt man ikke får, alt man har krav på. Og har du noengang hørt at alle er fornøyde når noe stort skal bygges i Norge? For når en politiker endelig får gjennomslag for et stort prosjekt hyler hele fuglefjellet opp om at dette går på bekostning av minst 1000 andre MYE  viktigere ting!

Nei, det er ikke lett å bo i klattelandet Norge der de kun er lov å kose seg i helgen. Der man ikke skal være for stor på det, ikke bygge for stort, ikke være rik eller for fattig. Jeg sier som salig Ibsen: Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres!»

For litt siden valgte jeg meg april. Selv den var en skuffelse!!!

DE FÅ AV OSS SOM TØR Å VÆRE MENNESKER

397913_601124326564813_98825736_n

DE FÅ AV OSS SOM TØR Å VÆRE MENNESKER

«Pass nøye på hva du bør mene, det kan bli dyrt å stå alene»

skrev Jens Bjørneboe i diktet der han ramser opp regler for unge menn som vil opp og frem her i verden. Og ganske riktig, skal du opp og frem her i verden, om du er kvinne eller mann, så gjelder det å ikke ta for hardt i, men holde seg sånn passe midt på veien.

Men så er det noen få av oss som tør å sette bjelle på katten.

Som oftes er det Per Fugelli som skyter på oss, og det til manges ergrelse. Om du f. eks går inn på noen av Frp-pampenes sider kan du se at han er en av hovedfiendene som forkludrer alt og er slem og urettferdig i følge fansen. Og i går kveld hos Lindmo var det gamle ridder Ole Paus som våget å være menneske. Han sa: «450 papirløse barn skal sendes ut av landet. Hvor ble det av de fine ordene om åpenhet og mer demokrati som ble lovet oss etter 22. juli? Har vi ikke råd til å la disse barna bli? Vel, det var bare nok et løfte, et løfte som ble brutt.»

Det er veldig sjelden jeg gråter når jeg ser Dagsrevyen eller andre nyheter forøvrig, men i går brast det under reportasjen om romfolket som bor under Sinsenkrysset. Noen av dem er over 70 år gamle. Ved første øyekast var det teatermennesket i meg som reagerte. Jeg satt foran tv’n med min kjære, med pizza på bordet og så disse forhutlede hodene stikke opp mellom de store kampesteinene. WOW! Det så ikke helt virkelig ut, det var som et spektakulært åpningsbilde i et teaterstykke eller en musikal. Men så sank det inn, dette er virkelighet, det skjer rett på utsiden av egen dør. Og mens kameraene panorerte, traff et slitt kvinneansikt med rynker og furer begynte jeg å hulke. Nei, jeg skal ikke snakke om min egen følsomhet. Jeg klikket meg inn på Facebook og Twitter, for jeg tenkte, nå må det da bli en storm på nettet. Men nei, det var de sedvanlige matbildene og utrop om pizza, taco og plettfri lykke i de tusen hjem….

– Dette er blitt et politisk problem, sa nyhetsankeret på Dagsrevyen. Ja, det er det, men det er også et stort menneskelig problem. Hvor er engasjementet? Hvor er støttekonsertene? For f. eks etter jordskjelvet på Haiti kjempet artister og folk flest om å vise mest empati og støtte. Folk skrek seg hese på nettet, det var roser og livbåter, det ville nesten ingen ende at. Men for romfolket er det nesten dørgende stille. Og jeg er sjokkert. For disse menneskene er blitt forfulgt og kjeppjaget gjennom hele Europa og noen få av dem har havnet her hos oss. De svakeste av de svake ligger under en trafikkmaskin i hovedstaden.

Ja, vi kan forby tigging på samme måte som vi har laget et forbud mot narkotika. Men dere som har fått som ny hobby å telle tiggere på Karl Johan, ta en tur ned på Plata og i Skippergata og tell narkomane. Lover forandrer svært lite. Og hvem skal passe på deg og dine om politiet hele tiden skal håndheve tiggerforbudet?

Den amerikanske artisten Pattie Smith sa forleden: Om verden gikk sammen om å hjelpe verdens fattige ville mye vært løst. Folket er makten, og det folket går sammen om…osv» Men akk, vi vet at om noen skal få litt mer, så må vi ha litt mindre. Og hvem av hos fikk ikke opplest HC Andersens trise eventyr om den lille piken med svovelstikkene da vi var små. Jeg tror faktisk noen foreldre leser det for barna fremdeles. Og HC satte virkeligheten på kartet innpakket som eventyr. Ja, nød og fattigdom er til å bære så lenge den befinner seg mellom to permer. Nå sitter den lille piken på vår trapp. Vi kjenner det nappe i hjerterota, men vi snur oss vekk, drar gardinene for før vi går inn og brer dynen litt tettere rundt egne barn. Jeg håper noen av oss er så pass mennesker at vi sender en takk til hvem det nå måtte være som har sett i nåde til oss?

Og apropos Lindmo i går. Det satt en dame i studio som snakket om hvordan man kan lage et funksjonellt loppemarked.

Og slikt liker vi her til lands. Dugnad? Hva med en dugnad for romfolket? Vise oss som det snille og gode folket vi er? For vi er så flinke til å løfte i flokk når det gjelder. Mister vi en av våre egne så går vi manngard til vi finner den som er savnet. Ja, kjærlighet og empati velger sine veier, og omveier. Og sine utvalgte mennesker…

TIL DE GAMLE

IMG_1622

TIL DE GAMLE

*

det er så moderne

å skrive til ungdommen

men

i dag skriver jeg til de gamle

ikke vær så kloke

ikke så skråsikre

ikke kom med forslitte løsninger

ikke ta fra de unge håp og tro

tid?

tid er en merkelig ting oppfunnet av mennesker

 

lev

hold deg ung

ja, jeg vet

du har reist langt

og det er stadig flere steder

du ikke orker å dra tilbake til

men ikke vær så vis, så snusfornuftig klok

stå heller med åpne armer mot livet

vær en veiviser

ikke et korreks

snu timeglasset hver morgen

og hør sanden synge

livet

er ikke et stoppested

*

Sven Henriksen

DETTE SKAL VI GI DEM

476119_10151389372222555_800148944_o 

DETTE SKAL VI GI DEM

verktøy til å bygge gjerder

en støpeskje for høye murer

viten om verdier

alt som kan måles i penger

dette skal vi gi dem

en gylden fallsjkerm

livbøyer og trosser

førstehjelp og pustemaskiner

forskjellen på «oss» og «de andre»

hva som helst

bare ikke kjærlighet

og her står vi

og undres:

dette skipet kunne jo ikke synke?

 

 

*

Sven Henriksen

 

MORFARS SLITTE BLÅDRESS

 Foto: Per Ung

Foto: Jan Ung (ikke morfar dette, han ville ikke likt å være på Facebook og Twitter)

MORFARS SLITTE BLÅDRESS

Min morfar gikk stille gjennom livet.

Han var ingen prangende mann, men en tilbaketrukken arbeider som gikk alderdommen i møte som en krokrygget mann etter å ha slitt seg ut på jernverket gjennom et helt yrkesliv. Da han gikk av fikk han medalje av kongen, i sølv, fordi han gjorde en liten oppfinnelse. Min morfar støpte kumlokk, noen tunge beist som du kan se overalt, og om du tar deg tid og bøyer deg ned kan du se at det er printet inn Ulefoss Jernverk på dem. Slike kumlokk er tunge å løfte, vanskelige å få opp der de ligger. Morfar oppfant en fiffig liten nøkkel som gjorde det lettere å vippe dem opp. Derfor medaljen.

Jeg husker dagen da kongens sendebud skulle komme. Mormor presset den slitte blådressen med knivskarp press i buksene, den snøhvite skjorten var plettfri, en blå sløyfe med hvite prikker, speilblanke finsko, og en liten støyt av lommelerka fikk han vel også, for morfar likte ikke å stikke seg fram. Medaljen ble festet på bestefars jakkeslag, en liten tale ble holdt, jeg ble klappet på hodet av den kongelige lakei. Etterpå var den skinkestek, surkål og hermetiserte kirsebær med stivpisket fløte. Jeg arvet bestefars medalje, men den gikk tapt i et innbrudd. Blådressen er også borte. Mormor og morfar døde for lenge siden. Men det de lærte meg lever sterkere enn noensinne.

Hver eneste 1. mai ser jeg dette bildet for mitt indre blikk; de to menneskene som levde et helt liv sammen. Morfar i den slitte blådressen, og mormor i en blåblomstrete kjole med hvit krage, en liten hatt og håndveske der hun hadde en lommetørkle dryppet med noen dråper parfyme som luktet av liljekonvall. Dette er hva jeg kommer fra på morsiden. Og jeg er stolt av det. Jeg har en soft spot i hjertet for små ydmyke hus, forlatte steder der noen sleit seg gjennom en strevsomt liv. Og jeg har en mykhet for gamle mennesker i slitte blådresser som sitter på en benk i parken, disse som bygde landet som vi har arvet. Så får det heller være at jeg har et ytre som får gamle damer og menn til å tviholde på vesken når jeg forsøker å smile til dem på gaten…

I dag er alt så lett. Vi trenger ikke 1. mai, sier noen. Arbeidernes dag, hallo? Og 8. mars, kvinnedagen, hva skal vi med den? Vi er så likestilte, så frie, så uavhengige her til lands at vi ikke lenger trenger verken å feire eller huske det som har vært. Vi er «fordi vi fortjener det-generasjonen» som surfer på våre forfedres slit og strev, men mange av oss skammer oss over de enkle kårene de fleste av oss kommer fra.

Men innerst inne lengter vi alle etter en trygg bestefarjakke og lene oss til, en favn som lukter av pipetobakk og myke hender. Et bestemorfang som dufter liljekonvall og hjemmelaget mat. Ja, vi er arbeidere, bønder og fiskere i hjertet de fleste av oss. Men vi glemmer det så lett når pengene pumpes opp av havet.

Min morfar fant opp en liten nøkkel. Han fikk en medalje.

Og resten er stillhet og glemsel.

God 1. mai.