GO TELL IT ON THE MOUNTAIN!

IMG_5076

GO TELL IT ON THE MOUNTAIN!

Jeg har aldri vært homoaktivist. Jeg har aldri vanket så mye i homomiljøet. Jeg har alltid følt meg litt på utsiden av flokken. Jeg liker ikke når det blir for mange av et slag på samme sted. Jeg elsker et spekter farger, sammen, ikke alene.

I New York for tre uker siden ble en ung mann sparket ihjel på 6th Avenue rett ved der jeg bor når jeg er i byen. Vi sto der dagen etter, så bildet av denne vakre mannen, tente lys, et hav av blomster, og plutselig kjente jeg på et raseri som fylte hele kroppen. Hva faen er det som skjer, tenkte jeg.  Ja, jeg hadde gått i den samme fellen som mange andre, jeg trodde kampen var vunnet. Men det var den altså ikke!

Nei, jeg har aldri vært homoaktivist. Jeg har aldri stått på krava for retten til å elske den jeg vil. Jeg tror det har handlet om ikke å følge med i timen. Og om miljø. Jeg er vokst opp i teateret, et miljø der det å være homo ikke er noe noen løfter på et øyelokk av. Ja, jeg har kommet lett til det meste i livet, det har ikke vært en sånn kamp om å komme ut, ikke våge. Det var så lett alt sammen. Altså når det kommer til seksuell legning. Men livet ellers har vært tøffere enn tøft, av og til.

Jeg sto altså der på fortauet i regnet, så alle lysene, alle blomstene. Når raseriet la seg etter noen timer begynte en tanke å ta form. Hva med mine egne, mitt miljø, og mitt samiske folk som jeg er en del av? Mine kolleger som fniste og lo da jeg sa at jeg skulle sitte i et panel som skulle snakke om det å være same og homo? Og bildene begynte å komme fra sene netter i samiske miljøer, med gifte menn som kom ut av skyggene, som hvisket fram sine betroelser om dette og hint. Om redsel for å bli avvist om de kom ut med det de ikke kunne fortelle. Om gråt på skulderen, desperate ord hikstet fram i mørket. Om tause same-politikere som snudde seg en annen vei når jeg begynte å snakke om homofili.

Og det var da jeg bestemte meg for å gå opp på fjellet og rope det ut: Nok er nok! Og jeg skrev en blogg som het: «Sapmi, hvorfor er du så stille?» Og i dag kom svaret. NSR, et av de største samiske partiene erkjenner at de ikke har tatt dette alvorlig, og lover fra nå av å kjempe mot fordommer, og at alle mennesker er likeverdige, og at det er helt ok å være homo selv om du er same! Flott!

Jeg kommer til å kjempe for dette til det blir akspetert at to menn eller to kvinner gifter seg og setter bo i samiske områder, til en mann får gå i kjole om det er det han har lyst til, eller til en kvinne kan kle seg som en mann om hun føler for det. For raseriet er ikke over. Under debatten på Litteraturhuset for få dager siden fikk vi alle høre en ung sames historie om hat, mobbing og utenforskap så stort at han så seg tvunget til å rømme til Oslo for å redde seg selv, sin fysiske og psykiske helse.

Vi snakker ikke åpent om våre sexliv i samiske områder, var det en som skrev til meg i går. Sexliv? Er sex det eneste du tenker på når du hører ordet homo? svarte jeg. Tenker du sex når du kjemper for hetrofiles rettigheter?

Sexlivet er en viktig, men liten del av et helt menneske, et menneske er mye mer enn som så. Og kan det være så vanskelig? Vel, nå har vi fått en åpning i NSR’s statement. Og en annen folkevalgt i Sametinget ba meg komme med innspill. Ja? Det er Sametinget som bør komme med innspill! Det er Sametinget som har makt til å påvirke sine velgere, stå fram med de gode holdningene, være rollemodeller, forandre verden.

Og Sametinget kommer ikke til, så vidt jeg vet, å ha en representant under homo-paraden på lørdag.

De har sagt i en pressemelding til Queering Sapmi at «dette er ikke et naturlig sted for oss å være synlig. Og vi forstår ikke helt henvendelsen…» (fritt etter minnet) Så hvorfor skal jeg stå i samemanntallet? Hvorfor skal jeg stemme ved valget? Jeg ser ingen grunn til det slik saken nå står.

Jeg er en annenrangs borger, en second hand velger, som i følge små fugler som hvisker «gjør klokest med å ikke brette ut privatlivet mitt i det offentlige rom, og ikke kritisere samefolket!» Dream on, det kommer jeg til å fortsette å gjøre til slaget er vunnet! For når det kommer til å erkjenne at det finnes mange samer som er homo eller lesbiske i samiske områder får meg (av og til) til å føle at jeg må overbevise folk om at jorden er rund og ikke flat.

Vel, vidda er jo ganske flat da! Ok, men flat kan bety så mangt 🙂 Er du med på den?

Advertisements

HVOR SKAL VI REISE? HELLAS SELVFØLGELIG!!!

IMG_0041

HVOR SKAL VI REISE?  HELLAS SELVFØLGELIG!!

Til Hellas selvfølgelig!

– Jeg tør ikke reise til Hellas, det er så urolig der, sa en venn forleden. Tull, sa jeg, det er nå du skal reise, det er nå Hellas trenger deg og pengene dine. Men, sa min venn, dette nazi-partiet som stadig blir større? Tror du det partiet blir mindre fordi du ikke drar til Hellas? spurte jeg. Nei da, jeg skjønner det. Ja, sa jeg, du drar jo til USA selv om noen av statene har dødsstraff OSV…. Ja da, og ja da. Det er noe galt med de fleste land, men at grekere er late er en direkte løgn. Det er nordmenn som er late. Opps, kjør debatt.

Min kjære og jeg har feriert i Hellas hver eneste juli i de siste ti år, og før det har jeg vært der en rekke ganger.

Hellas er et vakkert land, med øyer og, ja du vet. Sitte i skyggen av et oliventre på ei brygge i en liten landsby, lese, hvile, slappe av. Ingen ting er bedre for sjel og legeme. Men Hellas sliter, det vet vi alle. Og selv om landet ikke er så hot på nyhetene her hjemme for øyeblikket er det harde bud for vanlige folk. Vanlige folk i Hellas er familier som driver små tavernaer, butikker, barer, hoteller etc. Hellas lever av turister, og uten dem vil landet gå til grunne.

Det er veldig mange skandinaver som bor og jobber i Hellas.

Mennesker som reiste dit på 70 og 80-tallet, møtte kjærligheten, ble og stiftet familie. Nå er disse menneskene truet på grunn av at grekerne vil ha tilbake de jobbene som ikke var «fine» nok når det gikk godt for Hellas. Nå tjener en servitør 3 euro i timen, og en familiebedrift som omsatte for 35000 euro i løpet av sesongen omsetter nå for 5000 euro. Og 5000 euro skal dekke hele vinteren, ikke bare for de som driver stedet, men også vedlikehold, mat og klær, man skal ta vare på gamle foreldre som har fått trygden mer enn halvert. Så hver euro du legger på bordet på en taverna er gull verdt for disse arbeidssomme menneskene.

Mange sier at grekerne ligger og drar seg timesvis midt på dagen, tar siesta. Ja, hva hadde du selv gjort om det var 40 varmegrader og arbeidsdagen begynte 0600 om morgenen og sluttet når siste gjest gikk hjem et par timer etter midnatt?

Ja, det er mange fine steder i verden. Jeg har vært i Italia, Spania og Frankrike mer enn en gang, men det er noe med Hellas. Kulturen, menneskene, maten, havet, vennligheten og solen som nesten alltid skinner. Og for en norsk lommebok er det nesten uanstendig billig. Så kjære venner, snus på Hellas, det er mer enn konkurs og forkvaklete mennesker som løfter den ene armen i en hilsen vi ikke orker å huske. Hellas ligger med brukket rygg, og de trenger oss for å kunne løfte seg igjen. Og det er ikke den lille manns feil, det er de rike som flytter pengene sine ut av landet. De største greske formuene finnes i Sveits og på Cayman Island. For Hellas ligner på Norge på en måte, det er de rike som får mest, som gjør bruk av smutthullene, og det er de fattige som svir.

Jeg kan nesten ikke vente med å sette meg på brygga på den deilige kaffebaren på Symi, spise middag inne i de lille smuget der de har den gode fisken og de kjempestore rekene. Og når jeg reiser meg og går skal jeg legge igjen tips så det monner. Så avsted til Hellas venner!!!

Du kan faktisk leve en uke der på det du bruker på en dag i Lofoten om du skal kose deg! Og det skal man jo i ferien ikke sant?

SAPMI – HVORFOR ER DU SÅ STILLE?

IMG_3843

SAPMI – HVORFOR ER DU SÅ STILLE?

Å være av to minoriteter, er det mulig? Ja, det er det. Jeg er både same og homofil.

I går satt jeg i et panel på Litteraturhuset der vi diskuterte den «samiske stillheten» rundt emnet homoseksualitet. En dramatisk tittel? Ja. Men Sapmi (Sameland) er så stille så stille når det kommer til hvordan det behandler sine homofile brødre og søstre. Ja, noen røster hevder faktisk også at homofile eller lesbiske samer ikke finnes. Men homofile og lesbiske samer finnes, og å påstå noe annet er sludder. Saken er den at de fleste av dem har rømt fra de små bygdene og fjordene de kommer fra og skaffet seg et liv i større byer der det er lettere å få aksept for å være den man vil være eller er.

Sapmi har en hard justis mot sine egne brødre og søstre som ikke lever i den lille boksen som kalles «normalt».

Jeg har selv merket den på kroppen. Men jeg er voksen og jeg tåler det. Før lot jeg det passere når folk ropte «rompis» eller «tarmfreser» etter meg på kroa, jeg tenkte at det der vil gå over, det samiske folk vil vokse det av seg, men akk nei. Nå vil jeg straks si at dette ikke bare gjelder i Sapmi, det er like utbredt i andre små miljøer langt vekk fra urbane strøk. (husk dette før du leser videre)

Når det er sagt har det begynt å hardne til i større byer også. Jeg er nettopp kommet hjem fra New York og mens jeg var der ble en ung homofil mann sparket ihjel på gaten rett ved der jeg bodde. Og i Oslo, Trondheim og andre byer har det vært grove overfall og mishandling av homofile den siste tiden. Så ja, det kan ikke sies ofte nok; alle seire og kamper vunnet er ikke vunnet for alltid, de må vinnes om og om igjen.

Men noen ganger tenker jeg at i Sapmi har ikke kampen en gang begynt.

Så hvorfor så stille Sapmi?

I går under den viktige debatten sendte den norske Sametinget en politisk rådgiver som verken har makt eller myndighet til å gjøre noe som helst. Hvorfor var ingen av de folkevalgte ved Sametinget der? Bryr man seg ikke om sine egne? FAFO’s forsking har vist at i alle folkeslag kan man regne med at cirka 3% menneskene er homo, lesbisk, trans eller annet. Gjelder dette ikke for samene? Jo, det tror jeg at det gjør. Samer vil som andre folk respekteres som individer med de samme rettigheter som alle andre, så hvorfor gjør da Sametinget noen av sine egne til en pariakaste? Tausheten og stillheten er øredøvende og har vært det i mange år!

Debatten i går kveld konkluderte med at politikerne må på banen. Holdninger må endres, og temaet homofili må komme på dagsorden. Det må sies høyt fra talestolen i Sametinget at noen av våre brødre og søstre er homofile, og at de må den samme respekt og behandles med verdighet som alle andre. Og de må ha retten til å bo der de vil bo, også på sitt lille sted der alle kjenner alle uten å få merkelappen «Homo-Ante» eller «Slikke-Lisa»

Og det som gjør det ekstra vanskelig og direkte pinlig med den samiske stillheten er at vi samer er et undertrykt og diskriminert folk, og så tar mange av oss seg den frihet å tråkke på andre bare fordi de tilfeldigvis elsker en av sitt eget kjønn. Det er ikke pent. Det er ikke solidarisk. Og det tegner ikke et vakkert bilde av et folk som en gang var solens sønner.

Så hva gjør vi? Jo. Vi begynner å snakke sammen. Vi begynner å tenke. Vi tar inn over oss  at samer er like forskjellige som mennesker av alle folkeslag. Å være same er ikke noe annet enn å være medmenneske, en liten brikke i en stor sammenheng, men der alle de små brikkene er like viktige for å få bildet til å bi komplett.

For ikke så lenge siden så jeg en film og vårflytting av rein. Vi så noen av de svakeste nyfødte kalvene streve seg over vannet der de måtte svømme for å komme over til en øy. Noen av dem maktet det ikke, og ville svømme tilbake. Jeg så med tårevåte øyne hvordan de fortvilte reineierne prøvde å få dem til ikke å snu fordi da ville alle følge etter. Det var ren kjærlighet for de små og mest utsatte.

Skal vi ikke la denne kjærligheten også gjelde mennesker?

For det er grenser for hvor mange ganger man orker å le av å høre «Men er det ikke homo-Henriksen som er ute å går?» uten å slå tilbake. Så ja, det hender at jeg sprekker av og til som jeg gjorde mot en samtingsrepresentant på en fest en gang. Han sa: Nå, hvorfor går du med kofte du som ikke snakker samisk og ikke er ekte same? Jeg sa: Har du hørt om fornorskningsprosessen? Og: Jeg ble mobbet, slått, hånet og trakassert i hele barndommen og ungdomstiden fordi jeg ikke så ut som alle andre, at jeg var en lappjævel fra nord, og så kommer jeg tilbake til min egne og får samme dritten her? Jeg finner meg faen ikke i det!

Så hev røsten Sapmi! Du har gjort det før! Men for all del, stillhet er tryggest. Og det ligger makt i den. Jeg vet hva jeg snakker om!

ET FLYKTIG SMIL PÅ 6TH AVENUE

SAMSUNG CAMERA PICTURES

ET FLYKTIG SMIL PÅ 6TH AVENUE

Natten faller på i New York City.

Jeg sitter under en lilla himmel ved 6th Avenue. Gule taxier brummer forbi som sinte bier. Horn tuter, elven av mennesker driver forbi.

Sitter her og gjør opp status etter tre uker i byen. For hver gang jeg er her slipper den meg litt mer nær, men aldri helt inn. Byen har sine koder. Måten å si et ord på, et blikk. Selv om jeg snakker ganske flytende amerikansk kommer du ikke helt inn. Aldri helt inn.

Tankene flyr. Jeg ser alle menneskene. Ser en mann sitte på en avis i sin egen urin.

Jeg kjenner stolen jeg sitter på, ryggen mot veggen, kortholderen med bankkort i lommen, kontantene i den andre. Jeg er en privligert reisende på jorden. Hva om jeg hadde vært ham? Denne gamle mannen som jeg ikke vet noe om? Jeg følger tankene inn i det mørkeste av alle rom: Utenforskapet. Det å ikke høre til. Hvordan ville jeg taklet å sitte på en avis i en av verdens største byer uten penger, uten et sted å sove, uten mat, uten noe? Jeg stanser i døren til angstens rom. Jeg har vært der. En gang for lenge siden. Fattig og arm, sulten, alene. Jeg vil ikke tilbake dit, aldri skal jeg dit.

Når du ikke har noe kan du bare få mer. Når du er langt ned kan det bare gå opp.

What goes upp must come down, heter det her. Eller alle steder. Tenker på eget land, min lille flokk. Min lille uskyldige flokk av jomfruer på verdenskartet. Jeg har bare én ting jeg anklager meg selv for; jeg begynte å reise for sent i livet. For du ser ikke hva du har før du forlater det. Jeg tror min flokk reiser for lite. Ja, jeg vet at alle ikke har råd. Jeg har heller ikke særlig god råd, men jeg drikker ikke, jeg røyker ikke. Derfor prioriterer jeg å reise. Et kinesisk ordtak sier: Å reise er å vaske øynene. Ja, det tror jeg på. Rense øynene for alt det du går i til daglig. Jeg sitter her på en kafé i en fremmed by og savner bordet jeg arbeider ved hjemme. Jeg kan memorere hver minste lille ripe og sjattering i treverket. Men når jeg er hjemme skjenker jeg det nesten ikke en tanke. Det er bare et bord. Mitt bord. Og det er en trøst at bordet ikke savner meg. Bord holder seg ikke med følelser som savn og sorg. De har det fint sånn.

Jeg liker ensomheten i store byer. Gli inn i mengden og forsvinne, men oppsøke folk når behovet melder seg.

Og jeg kjenner mange her. På kaféen her jeg sitter kjenner alle meg. De vet hva jeg heter, hvor jeg kommer fra og hva jeg driver med. Kelner Ivan fra Kroatia iler til og fra med kaffe og vann i den klamme varmen. Han har studert ved universitetet men løper her som kelner. Alle kelnere er egentlig noe annet enn kelnere her i New York. Det er derfor de er mennekser og ikke servicefolk. De snakker. Ivan og jeg snakker om Ibsen og Tsjekkov. Av og til stiller han seg på utsiden av gjerdet ved kaféen og tenner en sigarett. Han blåser røyken i ringer og sier at USA er fint men hardt. Han får ikke lønn, han lever av tipsen. Men, han er heldig som har denne jobben. Men han venter på bedre tider, sier han, og tømmer brødkurven i fanget på den gamle som sitter på avisen. Vi smiler til hverandre, to fremmede, men nære i dette lille øyeblikket.

New York er som mange små klokker med ulik tid.

Noen løper hjem fra jobb, andre på vei til fest. Her serveres frokost 24/7 og i hjørnet bruker Martin Scorsese å drikke kaffe et par ganger i uken, og sent på natten kommer Yoko Ono med entourage. Ingen løfter et øyelokk av slikt i denne byen. Jeg bor ti meter inn West 11th Street i dette pene strøket på et shabby men ikke chic’t hotell der langtidsboende krigsveteraner har slått seg til i sjette etg på statens bekostning. Noen av dem sitter i trappen og brøler inn i eldgamle mobiler mens de har tatt en pust i bakken på vei ned til postkassen i hallen.

Jeg elsker New York. Den er en blanding av poesi og boksehansker. Hard og øm på samme tid.

Den favner deg en stakket stund, og så kaster den deg fra seg og later som den aldri har sett deg før. Men jeg er en brikke i vrimmelen.

Jeg har lagt noe av meg selv igjen her hver gang jeg har vært her. Nå stoppet det nettopp en gammel dame og spurte meg om veien til matbutikken Citarella. Jeg fortalte henne det. Takk, kvitret damen, dere New Yorkere er så hyggelige. Og så er det frem med hele livshistorien. Bilder av barne og oldebarn. Jeg sipper kaffe og hører etter. Hun skal til en venninne og skal ha med kaker. Har de fremdeles kaker på Citarella? Ja, jeg tror da det , sier jeg. Man vet aldri, sukker damen og klakker nedover fortauet. Hun ser ut som om hun kommer fra en annen tid, i en syrinfarget drakt og med brosje på kragen. Hun snur seg og gir meg et flyktig smil.

En annen tid? Ja, vi har alle vår tid. Min er nå. Her og nå. Ved dette bordet. Og i morgen reiser jeg hjem til mitt eget.

MENNESKER SOM GJØR ET LITE LAND STØRRE

258904_10150206554162196_5873451_o

MENNESKER SOM GJØR ET LITE LAND STØRRE

Kunstnere har flyktet fra eget land til alle tider. Det går for Norge også.

Ut for å puste, heter det, finne inspirasjon.

Komme seg vekk fra bygdedyret som legger seg som et vått ullteppe over dager og år og kveler kreativitet og skapertrang.

Kunst og kultur får stadig trangere kår når pengene flyter. Logisk sett burde det være omvendt. Men når et lite land går så det suser hever en rekke stemmer seg som mener seg å vite at kunst er unyttig, dyr, og bør kunne finansiere seg selv. Jeg er en av de som mener at kunst og kultur også er infrastruktur, nei, ikke en bokstavelig vei eller bro, men ja, limet mellom mennesker, identitet og samhørighet. Noe som forteller oss hvem vi er og hvem vi vil være. Også hvem vi har lyst til på bli.

Det første du får høre når du forteller at du er kunstner er: Å, kan du leve av det da?

Men om du jobber i en bank spør ingen om det samme selv om bankene har vaklet mer enn en gang i løpet av de siste årene.

Men kunsten har fått noe lummert over seg hjemme i lille land. Du må ikke tro at du kan «dille og leke» deg gjennom livet, du må bidra. Ja? Samtidig flagger de som vil overta det polititske styret i Norge at folk betaler for mye skatt. «Folk flest» (legg merke til gåseøyne, folk flest er ingen homogen gruppe) er rasende fordi de blir flådd av avgifter og skatt. Derfor er disse ryggesløse kunstnerne som røde kluter for mange som mener at vi holdes kunstig i live av staten og folks skatteseddel. Det er nonsens, de fleste av oss jobber rævva av oss!

Ja, man må ut for å kunne puste litt.

Oppholde seg andre steder enn i eget land der du ikke kan bygge et bygg for kultur utan at alle gamle og syke får enerom der de måtte befinne seg!  Nei, jeg skal ikke mase om Jantelov og alt det der. Janteloven er bare til for de som bryr seg om den. Folk får jante i vei, jeg bryr meg ikke.

Etter tre uker i New York er tanken full av tanker og arbeidslyst.

Ja, jeg har arbeidet hele tiden her borte også. Kunstnere arbeider hele tiden selv om det kan se ut som om vi bare sitter på fortausrestaurant og flotter oss med hummer og kanari. For du står ikke plutselig opp en morgen og maler Mona Lisa eller skriver Ulysses. Det tar tid å treffe blink, og det er derfor det er så lett å «ta» kunstnere som ikke leverer, som ikke selger før etter mange år. Ok det tar tid å bli statsministerkandidat også. Det tar tid å bli topp-politiker. Du kommer ikke rett inn  fra Høyre og tar over landet, det tar mange år (selv om det ofte kan synes som om mange kommer for lett til det)

Men tilbake til mennesker.

Noen mennesker gjør et lite land større. Kunstnere som stråler. Se på bildet over.

Gjør disse menneskene lille Norge mindre? For en del år side visste du ikke hvem de var. Nå vet du det. Og det er ikke du som har oppdaget dem, det er de som har oppdaget deg. De har gjort seg selv synlige. De er sin egen merkevare.

Det er det som er en kunstners hovedoppgave; å finne slike som deg som egentlig tror at de ikke liker kunst, men som plutselig slås i bakken av et maleri, en bok, en sang, noe som er større enn det man tråkker i til daglig. Nei, jeg sier ikke at ditt liv er lite, mitt liv er ikke større enn ditt. Men kunsten er større, større enn oss alle. Men av og til sliter den med å finne mennesker. Og det kan komme av at den til tider er for selvopptatt, navlebeskuende og lite inkluderende.

Ok, se på bildet over en gang til?

Det handler om å by på seg selv. I livet, som i kunsten. Og da kan ingen ting gå galt.

Love fra New York. Her er det tidlig morgen.

ALT BEGYNNER MED ET SMIL

230163_10150301273514942_2343575_n

ALT BEGYNNER MED ET SMIL

– Hva er det som er så bra med New York da? spør folk meg av og til.

Ja, hva er så jvælig bra med New York?

For det første, om du smiler til et menneske smiler det nesten alltid tilbake. Jeg liker det. Menneskelige kontaktpunkter.

For det andre, (egentlig det samme som det første) det er så lett å komme i kontakt med folk.

Her er alle «lettprata» som vi sier i Nord-Norge. I går opplevde jeg å bli invitert hjem til noen på middag etter å ha snakket med dem i ti minutter.

De fleste amerikanere er veldig opptatt av å møte nye mennesker. Vel, de fleste amerikanere er ikke amerikanere, de kommer fra helt andre steder i verden og har en lengsel i seg. Mennesker som har vært bofaste i mange hundre år har en helt annen holdning. De får anfektelser om «oss» og «de andre» – dette er USA nesten fritt for. Jeg liker det.

New York er som et cruiseskip som seiler nedover en elv.

Ja, det finns dyre og billige billetter for å komme med ombord. Og det som serveres på kolde og varme bord er ikke alltid verdt pengene. Det er «life goes on» 24/7 og det er alltid et vannhull for enhver smak. Jeg har en følelse av å være veldig levende når jeg er i denne byen. Jeg ser, og føler meg sett. I går kveld da hodet deiset på puten, jeg var klinkende edru, men utslitt, så tenkte jeg: Verden er full av fantastiske mennesker! 🙂

Ja, jeg vet at alt ikke er ok i denne byen. Det er et rotte-race for å henge med i svingene.

Folk mister jobbene, økonomien sliter, og mange er fattige. Jeg er turist, surfer på overflaten, men jeg har antenner nok til å se øyne og utstrakte hender, desperate folk som ikke har noe sted å gjøre av seg. New York er som mange klokker med ulik tid. Alle synger sin egen sang i en kakofoni av lyd. Og under ligger en pulserende groove av liv, blod som strømmer gjennom byens kropp. Det er noe helt eget med å bestige asfalten i denne byen!

Men kunne jeg bodd her? Nei. Aldri. Men jeg kommer til å fortsette å reise hit så ofte jeg kan. For denne byen er en renselse som skyller av deg smålighet, jantelov og mye av det vi sliter meg hjemme. Ok, janteloven er bare til om du bryr deg om den. Jeg har spylt den ned i dass for mange år siden.

Men Norge? Mitt hjemland?

Når jeg går til vinduet om morgenen, står med kaffekoppen og ser sola går opp over fjorden. Måkene som har så mye lyd i nebbet. Ser bøyde rygger som sliter seg fram i vinden, nedslåtte blikk og bistre drag rundt munnen. Ja, det er dette jeg er, det er dette jeg kommer fra. Og jeg elsker det, også, men ikke hele tiden.

Men når sola går ned borte ved Hemnesberget, når jeg sitter ved bordet og ser. Da smelter den bitte lille og den store verden sammen til en fin helhet.

Og nærest er du når du er borte, noe er borte når du er nær.

Ja, de fleste ting er best på avtand. Men livet er her og nå.

Lev!

IMG_2842

HUSK, DET ER IKKE DIN SKYLD!

IMG_4458

BARN, MENINGEN MED LIVET?

Barn er meningen med livet, hører jeg ofte folk sier. Før jeg fikk barn visste jeg ikke hva livet dreide seg om. Du har  fått noen andre å tenke på. Jeg som var så selvopptatt, nå er jeg i stand til å ofre alt for barna mine. Ja, du har hørt det du også, har du ikke?

Foreldre og et nyfødt barn er et hellig rom.

De lille kapselen av usikker og nyvunnet lykke. En skjør boble i en farlig verden. Mor med den lille ved brystet, far som våker ved siden.

Ja, det er det perfekte bildet, nesten som i Jesus-lignelsen.

Og barnet vokser, strekker armene ut mot verden. Det er en hard sorg i dette også. Barnet som utvider sirkelen og flyr ut av redet. Jeg har ikke barn, men jeg har forestillingsevne nok til å ane hvordan det må føles. Jeg har også venner som opplever dette, at lykkeboblen sprekker, navlestrengen kuttes, en barndom blir voksenliv.

Men de første årene. Det er da grunnlaget for et liv legges.

Det sies at et barn lærer mer i løpet av de første tre årene enn det det gjør resten av livet. Jeg vet ikke, jeg har bare lest det et sted. Jeg tolker dette dit hen at et lite barn er som en svamp som tar til seg alt i sin nære omkrets, det være seg trygghet, glede, kjærlighet, ømhet, sorg, redsel og usikkerhet.

Ja, jeg har selv vært barn, og jeg husker både skrekk og glede fra den tiden. Det jeg husker mest er redselen for at mor skulle dø. Da jeg var seks år falt hun bakover i kjellertrappen og ble liggende på ryggen. Jeg sprang mot kanten av kjellerlemmen da jeg hørte henne skrike. Det synet som møtte meg kommer jeg aldri til å glemme. De redde øynene, skjørtet som hadde glidd oppover bena. Og at jeg tenkte, nå dør mor. Nå mister jeg henne…

Men mor døde ikke.

Men siden den dagen voktet jeg på henne, for jeg hadde sett inn i noe som var større enn livet. Det heter døden. Det å miste noen. Dette var min første skrekk. Ok, nå har jeg opplevd døden mange ganger. Det gjør man når livet kryper på. Men selv om jeg er voksen husker jeg hvordan det var å være barn. Hvordan et barns redsel setter dype spor.

Nå vet jeg hva du tenker. Hva er poenget mitt?

Poenget er at barn skal beskyttes. Ikke mot all skrekk, ikke mot all virkelighet, men de skal ikke brukes som redkskap mellom voksne, ikke bli den ulykkelige tredjepart i et skittent politisk spill slik vi ser brette seg ut i alle sin gru i Norge i dag. For et barn er et barn. Et barn er et barn uansett hvem foreldrene er! Uansett hva de som har satt dem til verden har gjort.

Da jeg selv gikk i terapi for å kvitte meg med en del tunge ting som jeg bar med meg i skolesekken, fra en ganske tøff barndom, var dette refrenget som stadig gikk igjen fra fagfolk:

HUSK, DET ER IKKE DIN SKYLD! DET ER IKKE DIN SKYLD! DET VAR ALDRI DIN SKYLD!!

Nei, et barn er aldri skyld i sine foreldres handlinger, og derfor skal de heller ikke dømmes etter dem.

Det må finnes en rettferdighet og en anstendighet når det kommer til hvordan vi behandler små barn. Ville du selv ha funnet deg i at politiet kom og rev ungene dine ut av sengene fordi du hadde brutt en paragraf i loven? Ville du ikke ha kjempet med nebb og klør for å tviholde på barna dine? VIlle du ikke dekket over ting som ikke tåler dagens lys, kommet med en løgn eller to? Jo, det tror jeg at du ville.

Så gå inn til dine egne barn. Still deg ved sengen. Hør på den trygge pusten. Se på de små ansiktene som blusser av søvn. Se dynen som hever seg, opp og ned. Et barnerom skal være slik, som den himmelske freds plass.

Lukk øynene og prøv å høre lyden av glass som singler, store føtter som tramper inn i rommene, stemmer som roper.

Så åpner du øynene og ser virkeligheten begynne.

GRÅT, ELSKEDE MANN

IMG_4437

GRÅT, ELSKEDE MANN

Jeg husker de lilla damene i huset ved elven.

De som gikk uten bh, drakk vin til alle døgnets tider, som skrev dikt og bøker, som gikk med paroler på 1. mai og ropte fyord slik at mor og alle nabokjerringene låste inn ungene til det hele var over.

Jeg husker boken «Gråt, elskede mann» Jeg husker «Den gyldne nottatbok» Jeg husker en annen tid.

Min barndom var som en episode av MadMen.

Mødrene ammet, drakk gin&tonic og røkte. Det var nylon og plast. Mor var husmor og var hjemme. Det var slik de skulle være.

Men på den andre siden av gjerdet gikk festen videre. De lilla damene spilte kassegitar og sang sinte sanger av Buffy Saint-Marie og Jaques Brel. Men mor snudde ryggen til. Bakte en kake og gråt seg i søvn. Min mor ville bli forfatter, fortalte hun mange år senere. Men hun ble aldri det. Så jeg ble det for henne.

Jeg kom til Oslo. Til teateret. Møtte de «sinte» feministene som sang «Visst gjör det ondt när knoppar brister…» og drakk rødvin og spilte Dario Fo. Jeg var et ungt ubeskrevet gudsord fra bøgda som havnet midt oppi det. Det var harde fronter, kanskje litt for harde til tider. Men det var viktig det vi holdt på med.

Vel, jeg har overlevd både lilla damer og sinte feminister på 70-tallet, og jeg er feminist på min hals.

Men jeg er rasende på kvinner i dag som fnyser av kvinnedagen og likestilling, de der «fordi-jeg-fortjener-det-kjerringene» som tror at ting har løst seg selv. Og jeg er sint på mødre og fedre som lar døtrene sitte halvnakne foran datamaskinen og legge ut pornobilder av seg selv! Just saying, og du kan bli så forbanna du bare vil. Og jeg er rasende på kvinner som stønner og sier at «menn ikke kan ha to tanker i hodet samtidig» fordi det stemmer ikke. Vett og forstand er likt fordelt mellom kjønnene, og du skal verken generalisere den ene eller den andre gruppen. Jeg kjenner kvinner som er katastrofeområder, og jeg kjenner menn som er veldig organiserte når det kommer til huslige sysler. Vi er mennesker, individer, case closed! Kjønn burde ikke være et tema for diskusjon. Kanskje vi kommer dit en dag?

For en stund siden var den en dame som sa til meg:

Du må da være homo du som er så flink til å pynte bløtkaker?

Hva sier du? Fuck off? Jeg ble bare litt matt når hun videre sa: Det hadde min mann aldri greid!

Jeg sa: Da har du vel valgt feil mann da, om pent pyntede bløtkaker er viktig for deg?

Vel, kjønnskamp handler om viktigere ting enn bløtkaker. Vi lever i en tid der kvinner fremdeles ikke tjener det samme som menn.

Kvinner blir slått, voldtatt og forfordelt når det kommer til rettigheter verden over. Homofile og lesbiske blir forfulgt og drept mange steder. Og ja, kall oss gjerne likestilte, men det er vi desverre ikke. Det skal ikke mer til enn at den nye LO-lederen sier: Kom dere i arbeid damer! så går halve landet av skaftet.

100 år er gått siden kvinner fikk stemmerett i Norge. 100 år.

I dag sender jeg en tanke til de lilla damene i en svunnen hage. De var de som satte de første tankene i gang hos en liten gutt for lenge siden. Gale damer som løftet kjolen over hodet og løp nakne og kastet seg i elven med hyl og skrik. Det var begynnelsen, nei, det var et stoppested på veien, for noen begynte lenge før. Trenger jeg nevne navn?

I kveld skal de nevnes alle som én: Gina Krogh, Camilla Collett, Ellisif Wessel osv.

Og på flyet sitter en liten jente som er født og vokst opp i Norge. Hun skal til Jordan, et land hun aldri har vært i.

Hvem reiser seg opp for henne i kveld? Blir det deg?

Tror jeg må trekke i en lille kjole og skvette litt vin på damasken, ja for søren! Det er alt for få sinte lilla damer for tiden!

Jeg håper at om 100 år vil vi riste på hodet av hvordan vi behandlet asylbarna i år 2013, og at navn vil nevnes. Navn på modige mennesker, kanskje en og annen politiker som våget å tale mot røkla. Og om Facebook eksisterer, at folk vil skrive: Gud så dumme og trangsynte folk var den gangen! Hva faen var det vi holdt på med?

Jeg mistenker at det vil være kvinner som går i tet for dette også.

Gratulerer til alle! Det skal ikke stå på kake!

MED MØRKEBLÅ DRESS OG KALKULATOR

IMG_5960

MED MØRKEBLÅ DRESS OG KALKULATOR

FrP vil kutte kulturbudsjettet med 1.5 milliarder. Ok. Her er noen tanker.

Når et menneske sitter i en teatersal, ser og lytter, når ny erkjennelse siver inn, kanskje et liv snus, tar en ny retning.

Hvor mye vil du taksere dette til?

Når et menneske lytter til musikk i en konsertsal, når det flommer over og tårene renner.

Hvor mye veier de tårene? Hvor mye synes du de bør koste?

Når siste side i en roman er lest, og leseren reiser seg opp av stolen, tenker, nå har jeg sittet her lenge nok, jeg ser en ny mulighet for meg og mitt triste liv. Har NAV noen takst og regel for slikt?

Hvor mye koster magi?

Vi lever i en verden der pris er viktig. Der alt takseres, og den ene tingen settes opp mot den andre. Men det finnes noen få ting som ikke kan vurderes i penger. For om du skal evaluere et stort kunstnerisk produkt kan du ikke bare bruke kalkulator på ettervirkningene. (legg merke til ordet BARE)

Ta meg selv. Jeg fikk 3-årig arbeidsstipend (en ordning som er en rød klut for mange, og som evt vil forsvinne om FrP kommer til makten) og i løpet av de tre årene skrev jeg to helaftens teaterforestillinger som gjorde at jeg ble synlig og fikk mange oppgaver etterpå. Så for meg var ikke det en sovepute, det var en hjelp til å komme meg videre i karrieren som dramatiker.

Skal vi sy puter under armene på disse kunstnerne? spør mange seg.

Vel, når det kommer til stipender så kan du ikke motta pengene for så å legge deg på sofaen i tre år. Du må jobbe, og etterpå må du stå til rede for hva du har brukt pengene til. Og en annen ting, et 3-årig stipend er vanskelig å få. Jeg søkte i tretten år før jeg fikk det. Så det er slett ikke sant at staten kaster stipender etter giddeløse kunstnere. De henger høyrere enn høyt.

Men vi snakker om penger. Verdien av et slikt stIpend er lett å regne ut. I følge skatteseddel har jeg klart meg mye bedre etter at jeg fikk stipendet.

Det er mulig jeg hadde klart meg uten også, men et slikt stipend gjør noe med selvfølelsen. Du føler at du er blitt sett, at det stilles forventninger til deg, og at noen tror du er i stand til å levere varene er også godt. Så for den som måtte ønske å finne ut hva stipendet har vært verdt i kroner og ører de ti årene etter at jeg fikk det – alle slik tall er offentlige.

Og så er det også slik at vi som jobber med denne unyttige kunsten leverer noe tilbake.

Vi betaler skatt til den samme staten som gir oss stipend. Ja, det gjør vi. Min egen far som var  rasende over mitt yrkesvalg ble stille da jeg fortalte hva jeg tjente. Det var en nesestyver for ham som skrek «ja, skal du bare leke deg gjennom livet?» Å være kunstner er ingen lek, det er hardt arbeid. På tross av dette jobber hele 4% av  den norske arbeidstokken med kultur. Det er en ganske stor bedrift!

Og det vi lager kan ikke alltid måles i penger. Så jeg spør igjen:

Hvor mye veier tårer?

Hva er prisen på ny erkjennelse?

Hva koster magi?

Finnes det en pris på gåsehud?

*

Men for all del, det finnes nok av bortforklaringer. FrP mener jo f. eks at klimakrisen er fiksjon.

Men skuespill og politikk er vel egentlig samme fag? Kan man be om litt forståelse?

OM DU KOMMER MEG I MØTE?

419048_514928071895103_2069986600_n

OM DU KOMMER MEG I MØTE?

Eller om jeg kommer deg i møte? Om vi gjorde en avtale. Møt meg midt på den broen som går over det juvet som skiller oss. Ikke se ned, ikke se bakover, se meg rett i øynene, hold blikket mitt lenger enn du tør. Og jeg skal se tilbake. Ok?

Eller er det slik at du har bestemt deg?  Er det så at det ikke finnes ord for å løse denne floken? Ja?

Nei, jeg tror ord finnes. Ja, det finnes alltid ord.

Ord som danner en bro over juvet som skiller deg og meg som hadde det samme utgangspunktet.

Lurer du på hvem jeg skriver til? Jeg skriver til deg som ikke tror at alle ting henger sammen. Du som løfter et sandkorn opp i lyset, knuger det i hånden og sier: Se her, jeg har løst gåten om sanden! Men du tar feil. Et sandkorn vet ingenting om sanden. Sanden er ikke sand før den ligger tett sammen med andre sandkorn. Et sandkorn alene skaper ingen sand. Det er helt uten mening før det forener seg med resten av flokken.

Et menneske som er helt alene er også helt uten mening.

Et menneske blir først menneske når det forener seg med andre mennesker, menneskeheten. Men hvert individ er viktig for å skape menneskeheten. Alene, hvem vil være alene? Du kan si at et menneske alene er ganske så ubetydelig, men sammen med andre blir det tydelig. Jeg kan ikke forklare det annerledes. Det er sammen med andre vi danner en helthet og blir levende.

For øyeblikket sitter jeg i en av verdens største byer og ser en elv av mennesker drive forbi.

De er til forveksling ganske lik hverandre. De er innenfor den samme tekstile kodeksen, ok, med noen utstikkere. Og hudfargen er på en skala fra hvitt til sort. Men de danner en fin helhet, som dråper i en elv som renner sakte forbi bordet der jeg sitter i solen.

Jeg er en av dem. Jeg kjenner på et fellesskap, en tilhørighet selv om jeg ikke kjenner noen av dem. Det er min flokk, min art, min stamme. Vi kan kommunisere. Vi har de samme cellene i kroppen. Og vi kan tilpasse oss, miljøet, klimaet og hverandre, om vi vil. Vi har nogenlunde de samme basale behovene for at vi skal kunne holde oss i live. Men vi er sterke, den sterkeste av alle kjente arter på jorden. Ja, elven er stri. Den renner forbi mitt bord.

Når som helst kan jeg reise meg opp å gli med i strømmen uten å bli avvist. Det er vakkert.

På den andre siden av gjerdet, i parken, bor alle ekornene.

De driver med ekornting som f. eks å hoppe fra tre til tre. Jeg vet ikke så mye om ekorn, men jeg vet at mennesker ikke bør hoppe fra tre til tre. Vi kan falle ned å dø. Et ekorn faller ikke ned. Fuglene flyr over det hele. De har vinger og sitt språk. Vi mennesker kan ikke fly, men vi ønsker det. Vi har lagd oss fugler med jetmotor som tar oss med i buken om vi betaler penger for det. Slik kan vi forflytte oss fra sted til sted på kortest mulig tid.

Ja, det er lov å lære av hverandre.

Ja, penger?

Hverken ekorn eller fugler driver med penger. De har det lett sånn sett. For penger har en lei tendens til å skape forskjeller.

Og noen mennesker får litt rare tanker og anfektelser når de får for mange av dem mellom hendene. Det kan til og med hende at de tror det kan redde dem, gi dem fordeler. Jeg har også erfart at noen av de rikeste blandt oss glemmer at de skal dø en dag.

Et ekorn lever til det dør, på bakken eller i en tretopp. En fugl faller ned fra himmelen når dens tid er omme. Vi mennesker dør også når vår tid er omme på denne jorden. Det gjelder for fattig og for rik. Og når det er over spiller det ingen rolle hvor mange penger du har samlet på deg. Vel, det kan vel saktens skape litt krangel når våre etterkommere plutselig får anfektelser når gods og gull skal fordeles.

Men det er fint å være menneske. Jeg ville verken vært ekorn eller fugl.

Skal vi komme hverandre i møte? Vil du møte meg midt på den broen over juvet vi selv har skapt av en eller annen uforståelig grunn?

Jeg er der hele tiden. Hvor er du?

Ok, dette var en liten tekst om ekorn, fugler og mennesker.

Og om elv av mennesker som driver forbi et kafébord der jeg sitter og skriver. Så hvor er du? Jeg venter….

Jeg byr på kaffe om du vil?