GOD BLESS THE CHILD

IMG_4307

GOD BLESS THE CHILD

Jeg er ikke så veldig begeistret for unger.

Altså, jeg hater dem ikke, men jeg er ikke sånn «helledussen!» bare jeg ser et lite vesen i barnevogn.

Så så, helt rolig alle mødre med et lite barn på armen, jeg skal forklare.

Dyrene har det så mye lettere enn menneskene. De føder barn, ammer dem og får dem på bena så fort som mulig slik at de kan løpe vekk fra alle mulige farer.

Jaques Brel skrev: «Mennesket er det eneste dyret som må leve med bevistheten om sin egen død, men på tross av dette er mennesket det eneste dyret som tar liv av andre dyr for sin egen fornøyelses skyld…» I dette tilfellet tenkte han på tyrefekting.

Med oss mennesker er det så mange følelser involvert. Hos dyrene er det de nedarvede instinktene som gjelder og ikke sentimentalitet. Når det er sagt, et dyr verner også om sitt avkom med nebb og klør til det er flyvedyktig eller i stand til å gå. Men så er moderskapet/farskapet over.

Når et nytt liv fødes er det et mirakel. Menneskene står rundt vuggen og sukker, og så alt for mange drømmer drømmes for dette lille vidunderet. Og vi mennesker kan ta valg for våre barn. Gode og dårlige valg. Vi kan slå dem, misbruke dem, noe sjelden dyr gjør. Ja, jeg vet at hannløver og andre kan ete sitt eget avkom av sjalusi. Men som regel er det homo sapiens som sliter mest når det kommer til å formere seg.

Jeg var selv et barn som ble utsatt for vold i ung alder.

Men det er ikke det jeg skal snakke om i denne teksten. Man kommer over ting…. Jeg er blitt sterk av min egen barndom. Men ikke alle blir det. Når jeg ser et menneske i nød tenker jeg: Hvordan startet livet ditt? Hvem drømte store drømmer for deg, du som sitter på gaten i en fillehaug? Kanskje ingen, jeg vet ikke? For ikke alle mennesker er velkomne når de settes inn i denne til tider grusomme og kalde verden vi lever i. Ja, det ligger i den menneskelige natur å formere seg, men ikke alle bør gjøre det.

Til deg som leser dette, til deg som er forelder, du som er en praktfar eller mor, som steller godt med ungene dine, og det er mange av dere, jeg vet: Hvor er engasjementet for f. eks asylbarna som er satt til verden i Norge på «sviktende grunnlag» og lever i angst for at politiet skal komme å rykke dem opp av sengen om natten? Tenker du på dem når du sjekker at alle vinduer er lukket, alle dører er låst og du brer dynen godt over barna dine? Ja, jeg vet at mange av dere gjør det. Men ikke mange nok. For et barn er et barn uansett? Kan vi leve med at disse ungene sendes tilbake til et land de ikke en gang vet hvor er?

Når jeg begynte denne teksten med å si at jeg ikke er så begeistret for barn er det for å si at jeg vet hvor mye som kan gå galt.

Det kan gå galt med ditt barn også, selv om du gjør alt rett.

Ok, jeg har ikke barn selv, og jeg forventer at kommentarfeltet fylles opp av folk som skriver at jeg av den grunn ikke aner hva jeg snakker om.

Vel, jeg HAR VÆRT barn. Jeg kan fremdeles i voksen alder bli et barn. Og det kan du også, ikke lat som noe annet. For vi går alle rundt med den samme redselen for at de vi elsker skal tas fra oss. Den redselen som ligner veldig på den vi følte da vi var barn og vi trodde at når mor gikk til butikken så kom hun kanskje aldri tilbake.

Husker du den? Redselen for å bli alene?

Det sies at politikk ikke skal styres av følelser.

Der er jeg helt uenig. Når det kommer til behandling av mennesker bør følelser og empati gjelde mer enn lover og regler. Er det ikke noe som heter «kvinner og barn først i livbåtene»? Men det gjelder kanskje bare på første klasse og ikke på nederste dekk?

Jeg ønsker meg et større engasjement fra folk som har barn, som hele tiden kjenner på redselen for at noe skal skje med dem. Ja, vi kjenner alle på denne bunnløse redselen. Og selv mennesker som mener at noen mennesker er mer verdt enn andre elsker og blir elsket av noen. Kanskje det er de som er de reddeste blandt oss?

GOD BLESS THE CHILD? 500 barn? Har vi ikke hjerterom og lommebok til det? Tydeligvis ikke.

En skandale i verdens rikeste land! Er ikke det vår tids mest brukte refreng? Jepp.

Så hva med å koble følelser og instinkt? Vårt iboende ønske om å forsvare de som ikke kan forsvare seg selv?

Advertisements

3 kommentarer om “GOD BLESS THE CHILD

  1. Jeg er veldig enig i det du mener om asylbarna. Du er en klok mann. Men på ett punkt vet du ikke helt hva du snakker om;) Jeg har fire fantastiske barn. Hadde de vært dine hadde du elsket dem høyere enn himmelen. Men verden er ikke svart/hvit…

  2. Det finnes to typer kjærlighet på denne jordplaneten, materiell kjærlighet og guddommelig kjærlighet eller ekte kjærlighet. Den siste handler først og fremst om å elske seg selv. Foreldrekjærlighet er materiell. Foreldrene elsker barnet fordi det er deres, en forlengelse av seg selv . Dette er ego. Mange foreldre (ikke alle 😉 forventer at barnet deres oppfyller de ønskene de selv hadde en gang og som de ikke lyktes i. De ” presser ” barna på ulike måter inn i egne uoppfylte ambisjoner. Det er hva jeg mener da !

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s