OM DU KOMMER MEG I MØTE?

419048_514928071895103_2069986600_n

OM DU KOMMER MEG I MØTE?

Eller om jeg kommer deg i møte? Om vi gjorde en avtale. Møt meg midt på den broen som går over det juvet som skiller oss. Ikke se ned, ikke se bakover, se meg rett i øynene, hold blikket mitt lenger enn du tør. Og jeg skal se tilbake. Ok?

Eller er det slik at du har bestemt deg?  Er det så at det ikke finnes ord for å løse denne floken? Ja?

Nei, jeg tror ord finnes. Ja, det finnes alltid ord.

Ord som danner en bro over juvet som skiller deg og meg som hadde det samme utgangspunktet.

Lurer du på hvem jeg skriver til? Jeg skriver til deg som ikke tror at alle ting henger sammen. Du som løfter et sandkorn opp i lyset, knuger det i hånden og sier: Se her, jeg har løst gåten om sanden! Men du tar feil. Et sandkorn vet ingenting om sanden. Sanden er ikke sand før den ligger tett sammen med andre sandkorn. Et sandkorn alene skaper ingen sand. Det er helt uten mening før det forener seg med resten av flokken.

Et menneske som er helt alene er også helt uten mening.

Et menneske blir først menneske når det forener seg med andre mennesker, menneskeheten. Men hvert individ er viktig for å skape menneskeheten. Alene, hvem vil være alene? Du kan si at et menneske alene er ganske så ubetydelig, men sammen med andre blir det tydelig. Jeg kan ikke forklare det annerledes. Det er sammen med andre vi danner en helthet og blir levende.

For øyeblikket sitter jeg i en av verdens største byer og ser en elv av mennesker drive forbi.

De er til forveksling ganske lik hverandre. De er innenfor den samme tekstile kodeksen, ok, med noen utstikkere. Og hudfargen er på en skala fra hvitt til sort. Men de danner en fin helhet, som dråper i en elv som renner sakte forbi bordet der jeg sitter i solen.

Jeg er en av dem. Jeg kjenner på et fellesskap, en tilhørighet selv om jeg ikke kjenner noen av dem. Det er min flokk, min art, min stamme. Vi kan kommunisere. Vi har de samme cellene i kroppen. Og vi kan tilpasse oss, miljøet, klimaet og hverandre, om vi vil. Vi har nogenlunde de samme basale behovene for at vi skal kunne holde oss i live. Men vi er sterke, den sterkeste av alle kjente arter på jorden. Ja, elven er stri. Den renner forbi mitt bord.

Når som helst kan jeg reise meg opp å gli med i strømmen uten å bli avvist. Det er vakkert.

På den andre siden av gjerdet, i parken, bor alle ekornene.

De driver med ekornting som f. eks å hoppe fra tre til tre. Jeg vet ikke så mye om ekorn, men jeg vet at mennesker ikke bør hoppe fra tre til tre. Vi kan falle ned å dø. Et ekorn faller ikke ned. Fuglene flyr over det hele. De har vinger og sitt språk. Vi mennesker kan ikke fly, men vi ønsker det. Vi har lagd oss fugler med jetmotor som tar oss med i buken om vi betaler penger for det. Slik kan vi forflytte oss fra sted til sted på kortest mulig tid.

Ja, det er lov å lære av hverandre.

Ja, penger?

Hverken ekorn eller fugler driver med penger. De har det lett sånn sett. For penger har en lei tendens til å skape forskjeller.

Og noen mennesker får litt rare tanker og anfektelser når de får for mange av dem mellom hendene. Det kan til og med hende at de tror det kan redde dem, gi dem fordeler. Jeg har også erfart at noen av de rikeste blandt oss glemmer at de skal dø en dag.

Et ekorn lever til det dør, på bakken eller i en tretopp. En fugl faller ned fra himmelen når dens tid er omme. Vi mennesker dør også når vår tid er omme på denne jorden. Det gjelder for fattig og for rik. Og når det er over spiller det ingen rolle hvor mange penger du har samlet på deg. Vel, det kan vel saktens skape litt krangel når våre etterkommere plutselig får anfektelser når gods og gull skal fordeles.

Men det er fint å være menneske. Jeg ville verken vært ekorn eller fugl.

Skal vi komme hverandre i møte? Vil du møte meg midt på den broen over juvet vi selv har skapt av en eller annen uforståelig grunn?

Jeg er der hele tiden. Hvor er du?

Ok, dette var en liten tekst om ekorn, fugler og mennesker.

Og om elv av mennesker som driver forbi et kafébord der jeg sitter og skriver. Så hvor er du? Jeg venter….

Jeg byr på kaffe om du vil?

En kommentar om “OM DU KOMMER MEG I MØTE?

  1. Menneske. Dropar i ei elv. Eller brikker i eit puslespel. Kvar brikke kan vere fin i seg sjølv – med flotte fargar og snirklete mønster, men puslespelet blir ikkje til eit vakkert bilde før vi legg dei fine brikkane saman. Tett saman. Gjerne ved eit kafébord. Ja takk. Eg tek han svart.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s