ALT BEGYNNER MED ET SMIL
– Hva er det som er så bra med New York da? spør folk meg av og til.
Ja, hva er så jvælig bra med New York?
For det første, om du smiler til et menneske smiler det nesten alltid tilbake. Jeg liker det. Menneskelige kontaktpunkter.
For det andre, (egentlig det samme som det første) det er så lett å komme i kontakt med folk.
Her er alle «lettprata» som vi sier i Nord-Norge. I går opplevde jeg å bli invitert hjem til noen på middag etter å ha snakket med dem i ti minutter.
De fleste amerikanere er veldig opptatt av å møte nye mennesker. Vel, de fleste amerikanere er ikke amerikanere, de kommer fra helt andre steder i verden og har en lengsel i seg. Mennesker som har vært bofaste i mange hundre år har en helt annen holdning. De får anfektelser om «oss» og «de andre» – dette er USA nesten fritt for. Jeg liker det.
New York er som et cruiseskip som seiler nedover en elv.
Ja, det finns dyre og billige billetter for å komme med ombord. Og det som serveres på kolde og varme bord er ikke alltid verdt pengene. Det er «life goes on» 24/7 og det er alltid et vannhull for enhver smak. Jeg har en følelse av å være veldig levende når jeg er i denne byen. Jeg ser, og føler meg sett. I går kveld da hodet deiset på puten, jeg var klinkende edru, men utslitt, så tenkte jeg: Verden er full av fantastiske mennesker! 🙂
Ja, jeg vet at alt ikke er ok i denne byen. Det er et rotte-race for å henge med i svingene.
Folk mister jobbene, økonomien sliter, og mange er fattige. Jeg er turist, surfer på overflaten, men jeg har antenner nok til å se øyne og utstrakte hender, desperate folk som ikke har noe sted å gjøre av seg. New York er som mange klokker med ulik tid. Alle synger sin egen sang i en kakofoni av lyd. Og under ligger en pulserende groove av liv, blod som strømmer gjennom byens kropp. Det er noe helt eget med å bestige asfalten i denne byen!
Men kunne jeg bodd her? Nei. Aldri. Men jeg kommer til å fortsette å reise hit så ofte jeg kan. For denne byen er en renselse som skyller av deg smålighet, jantelov og mye av det vi sliter meg hjemme. Ok, janteloven er bare til om du bryr deg om den. Jeg har spylt den ned i dass for mange år siden.
Men Norge? Mitt hjemland?
Når jeg går til vinduet om morgenen, står med kaffekoppen og ser sola går opp over fjorden. Måkene som har så mye lyd i nebbet. Ser bøyde rygger som sliter seg fram i vinden, nedslåtte blikk og bistre drag rundt munnen. Ja, det er dette jeg er, det er dette jeg kommer fra. Og jeg elsker det, også, men ikke hele tiden.
Men når sola går ned borte ved Hemnesberget, når jeg sitter ved bordet og ser. Da smelter den bitte lille og den store verden sammen til en fin helhet.
Og nærest er du når du er borte, noe er borte når du er nær.
Ja, de fleste ting er best på avtand. Men livet er her og nå.
Lev!
SVEN HENRIKSEN 