ET FLYKTIG SMIL PÅ 6TH AVENUE

SAMSUNG CAMERA PICTURES

ET FLYKTIG SMIL PÅ 6TH AVENUE

Natten faller på i New York City.

Jeg sitter under en lilla himmel ved 6th Avenue. Gule taxier brummer forbi som sinte bier. Horn tuter, elven av mennesker driver forbi.

Sitter her og gjør opp status etter tre uker i byen. For hver gang jeg er her slipper den meg litt mer nær, men aldri helt inn. Byen har sine koder. Måten å si et ord på, et blikk. Selv om jeg snakker ganske flytende amerikansk kommer du ikke helt inn. Aldri helt inn.

Tankene flyr. Jeg ser alle menneskene. Ser en mann sitte på en avis i sin egen urin.

Jeg kjenner stolen jeg sitter på, ryggen mot veggen, kortholderen med bankkort i lommen, kontantene i den andre. Jeg er en privligert reisende på jorden. Hva om jeg hadde vært ham? Denne gamle mannen som jeg ikke vet noe om? Jeg følger tankene inn i det mørkeste av alle rom: Utenforskapet. Det å ikke høre til. Hvordan ville jeg taklet å sitte på en avis i en av verdens største byer uten penger, uten et sted å sove, uten mat, uten noe? Jeg stanser i døren til angstens rom. Jeg har vært der. En gang for lenge siden. Fattig og arm, sulten, alene. Jeg vil ikke tilbake dit, aldri skal jeg dit.

Når du ikke har noe kan du bare få mer. Når du er langt ned kan det bare gå opp.

What goes upp must come down, heter det her. Eller alle steder. Tenker på eget land, min lille flokk. Min lille uskyldige flokk av jomfruer på verdenskartet. Jeg har bare én ting jeg anklager meg selv for; jeg begynte å reise for sent i livet. For du ser ikke hva du har før du forlater det. Jeg tror min flokk reiser for lite. Ja, jeg vet at alle ikke har råd. Jeg har heller ikke særlig god råd, men jeg drikker ikke, jeg røyker ikke. Derfor prioriterer jeg å reise. Et kinesisk ordtak sier: Å reise er å vaske øynene. Ja, det tror jeg på. Rense øynene for alt det du går i til daglig. Jeg sitter her på en kafé i en fremmed by og savner bordet jeg arbeider ved hjemme. Jeg kan memorere hver minste lille ripe og sjattering i treverket. Men når jeg er hjemme skjenker jeg det nesten ikke en tanke. Det er bare et bord. Mitt bord. Og det er en trøst at bordet ikke savner meg. Bord holder seg ikke med følelser som savn og sorg. De har det fint sånn.

Jeg liker ensomheten i store byer. Gli inn i mengden og forsvinne, men oppsøke folk når behovet melder seg.

Og jeg kjenner mange her. På kaféen her jeg sitter kjenner alle meg. De vet hva jeg heter, hvor jeg kommer fra og hva jeg driver med. Kelner Ivan fra Kroatia iler til og fra med kaffe og vann i den klamme varmen. Han har studert ved universitetet men løper her som kelner. Alle kelnere er egentlig noe annet enn kelnere her i New York. Det er derfor de er mennekser og ikke servicefolk. De snakker. Ivan og jeg snakker om Ibsen og Tsjekkov. Av og til stiller han seg på utsiden av gjerdet ved kaféen og tenner en sigarett. Han blåser røyken i ringer og sier at USA er fint men hardt. Han får ikke lønn, han lever av tipsen. Men, han er heldig som har denne jobben. Men han venter på bedre tider, sier han, og tømmer brødkurven i fanget på den gamle som sitter på avisen. Vi smiler til hverandre, to fremmede, men nære i dette lille øyeblikket.

New York er som mange små klokker med ulik tid.

Noen løper hjem fra jobb, andre på vei til fest. Her serveres frokost 24/7 og i hjørnet bruker Martin Scorsese å drikke kaffe et par ganger i uken, og sent på natten kommer Yoko Ono med entourage. Ingen løfter et øyelokk av slikt i denne byen. Jeg bor ti meter inn West 11th Street i dette pene strøket på et shabby men ikke chic’t hotell der langtidsboende krigsveteraner har slått seg til i sjette etg på statens bekostning. Noen av dem sitter i trappen og brøler inn i eldgamle mobiler mens de har tatt en pust i bakken på vei ned til postkassen i hallen.

Jeg elsker New York. Den er en blanding av poesi og boksehansker. Hard og øm på samme tid.

Den favner deg en stakket stund, og så kaster den deg fra seg og later som den aldri har sett deg før. Men jeg er en brikke i vrimmelen.

Jeg har lagt noe av meg selv igjen her hver gang jeg har vært her. Nå stoppet det nettopp en gammel dame og spurte meg om veien til matbutikken Citarella. Jeg fortalte henne det. Takk, kvitret damen, dere New Yorkere er så hyggelige. Og så er det frem med hele livshistorien. Bilder av barne og oldebarn. Jeg sipper kaffe og hører etter. Hun skal til en venninne og skal ha med kaker. Har de fremdeles kaker på Citarella? Ja, jeg tror da det , sier jeg. Man vet aldri, sukker damen og klakker nedover fortauet. Hun ser ut som om hun kommer fra en annen tid, i en syrinfarget drakt og med brosje på kragen. Hun snur seg og gir meg et flyktig smil.

En annen tid? Ja, vi har alle vår tid. Min er nå. Her og nå. Ved dette bordet. Og i morgen reiser jeg hjem til mitt eget.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s