JAKTEN PÅ HØYE HÆLER I EAST VILLAGE

SAMSUNG CAMERA PICTURESJAKTEN PÅ HØYE HÆLER I EAST VILLAGE

Jeg har grudd litt.

Jeg mener, en godt voksen mann ut på handletur i de mest dekadente butikkene i East Village på jakt etter damesko størrelse 44? Jo da, ingenting å grue for. I New York er det ikke en kjeft som løfter på et øyelokk over en bagatell som dette. Det var Oh yes sir, no problem, take a seat! Og inn kom en ung mann med høy hanekam og en dame i skotsk kilt for å hjelpe bondetuppa fra höga nord som deiset svett ned i en blodrød lakksofa i sjappa som heter «TRASH AND VAUDEVILLE» – smak på navnet.

Jeg forklarer at jeg skal overleve på scenen i to timer med disse skoene, at jeg ikke er så veldig trent på stylter osv. Ut av en fancy eske åpenbarer seg noen mordersko i sølv med røde polkadotter. Jeg vet ikke hvor høye hælene var, men da jeg fikk dem på greide jeg så vidt å stolpre meg bort til speilet. Livet ble plutselig veldig bratt. – Det krever noen timers øvelse, kvitret den unge mannen og tok en piruett på gulvet. Vel, sa jeg, det er nok ikke snakk om noen timer her i gården, dette kommer aldri til å gå!

Så til vill jubel fra ekspeditører og kunder gikk jeg kanossagang gjennom butikken i et par Westwoods i sort lakk, men ti cm hæl og platå. Men akk, jeg sa: Dette greier jeg en låt eller to, og så er jeg dead meat og yesterdays news!

Vel, etter å ha prøvd femten par sko innser jeg at jeg er glad jeg ikke er kvinne eller drag-artist, for høye hæler er ikke for menn over femti som er blitt litt fortunge med alderen.

Men kjole ble det, en kaftan i psykedelisk mønster som ikke gjør godt for figuren, men dog, og smykker som glittret nok til å lyse opp hele Manhattan. Så jakten på sko fortsetter. Det blir vel noen gode deiser fra Ecco eller helsesandaler!  Ha ha.

Men premiere på «SIW ANITAS GLADE JUL » blir det vettu, er det noe det er nok av i verden, så er det sko.

KAN TROLL TEMMES?

IMG_4449

KAN TROLL TEMMES?

En gang for lenge siden var det en eller annen som rakk opp hånden og sa at jorda var rund og ikke flat, og verden lo seg skakk.

I ettertid viste det seg at det var riktig. Jorda var ikke flat, den var rund. Jeg vet ikke om de som fant ut av det fikk kred for sin oppdagelse, men jeg tror ikke det. De som først rekker opp hånden og sier noe nytt får som regel ikke kred, de blir ledd av og kalt for tullinger og det som verre er.

Da den første datamaskinen så dagens lys, et monster på størrelse med en campingvogn, var det en som sa, jo da, den er fin og fiffig den, men datamaskiner er en døgnfluer, og i beste fall vil det finnes fem stykker om 20 år. Akk, hvor feil kan man ta?

Nå sitter godtfolk og troll med hver sin maskin i hus og hytte og knatter i vei.

Det twitres og blogges og menes og tros fra alle fjordhøl og byer i den ganske verden. Og det å disse alt som er nytt er blitt en OL-gren so to speak.

For alt nytt er farlig og skal straks hudflettes og forbannes. Ta f. eks dette med at homofile og lesbiske bør få gifte seg i kirken. Nå hyler de samme menneskene som hylte opp om partnerskapsloven opp, og kaller nettopp den samme partnerskapsloven for en genial løsning. Så hvorfor i hule helvete skal homoene få gifte seg? Ja, på nettet så kan man lese at til og med de mest religiøse blandt oss banner bare de blir sinte nok.

Og den samme gnålingen går for byggverk, da særlig byggverk det skal være kultur inne i. Men også for togskinner, veier, broer, tunneler, flyplasser osv. Det er hyl og skrik og sure miner i kommenarfeltet fra morgen til kveld.

Det kalles visst demokrati?

Og så er det selvfølgelig mennesker.

For hva skal vi med samer, romfolk, pakistanere, folk fra Afrika og hele lista? Er ikke Norge for nordmenn liksom? Og på nettet var alt mye mye bedre før i tiden da folk fikk gå i fred på gata. Ja, jeg vet, jeg følger ganske godt med på den evigvarende debatten på nettet, da særlig den som skrives av anonyme mennesker.

Men jeg har funnet en måte å temme trollene på. Jeg tar igjen med dem. Og som oftes virker det. Men slett ikke alltid.

Det nytter ikke å kapp-debattere med de verste av trollene. Jeg hadde en som hang på meg i uker, en fyr som elsket å hate denne bloggen. Han hadde et psedonym som jeg ikke skal skrive her, men jeg kan si så mye at den mannen han hadde tatt navnet til gikk over isen på Grønland i år 900. Så jeg skrev til ham og sa: Jævlig bra at du som er over 1000 år gammel er så flink på datamaskin! Å? skrev han, vet du hvem jeg er? Ja, sa jeg, jeg fant deg på Google. Da ble det stille.

Så er det alle disse som tar vanlige navn sånn som Kurt Hansen og Leif Nilsen.

De er vanskeligere å få has på. De er smartere og farligere. De kan skrive at de vet hvor jeg bor, at de skal ta meg når landsvikeroppgjøret snart kommer. At jeg er en farlig mann som er med på å ødelegge fedrelandet sammen med SV-fittene og AP-kattene. Og når du følger dem litt innover i korridorene på nettet så finner du deg selv i mørke og lumre rom det ikke er særlig hyggelig å være. Og det kan hende at jeg blir redd noen ganger….

Men jeg tar av og til den gamle historien om fasongen på jorda når jeg havner i diskusjoner.

– Husker du den gangen folk trodde at jorda var flat og en eller annen rakk opp hånda og sa at den var rund, og da begynte alle å le? Og en gang var det en som svarte: Folk var jo mye dummere før i tida, det vet jo alle. Å ja? svarte jeg.

Jeg har en til sier jeg. Har du hørt om den gangen noen mente at kvinner burde ha rett til å stemme? Det er litt over 100 år siden? Ja da, sa trollet. Men folk hadde jo et annet syn på det der med kvinnfolk før i tida. Å ja? sa jeg.

Og så en siste, sa jeg. Har du hørt om at homofili var forbudt? Det er ikke mer en 35 år siden?

Men da ble det stille i kommentarfeltet i noen minutter. Men etter en stund kom det: Hvem faen tror du at du er din forpulte selvopptatte trøste-Jesus? Tror du at du er smart eller, din soper-skuespiller???

Kan troll temmes? Nei, ikke så lenge jorda er flat!

GOD BLESS THE CHILD

IMG_4307

GOD BLESS THE CHILD

Jeg er ikke så veldig begeistret for unger.

Altså, jeg hater dem ikke, men jeg er ikke sånn «helledussen!» bare jeg ser et lite vesen i barnevogn.

Så så, helt rolig alle mødre med et lite barn på armen, jeg skal forklare.

Dyrene har det så mye lettere enn menneskene. De føder barn, ammer dem og får dem på bena så fort som mulig slik at de kan løpe vekk fra alle mulige farer.

Jaques Brel skrev: «Mennesket er det eneste dyret som må leve med bevistheten om sin egen død, men på tross av dette er mennesket det eneste dyret som tar liv av andre dyr for sin egen fornøyelses skyld…» I dette tilfellet tenkte han på tyrefekting.

Med oss mennesker er det så mange følelser involvert. Hos dyrene er det de nedarvede instinktene som gjelder og ikke sentimentalitet. Når det er sagt, et dyr verner også om sitt avkom med nebb og klør til det er flyvedyktig eller i stand til å gå. Men så er moderskapet/farskapet over.

Når et nytt liv fødes er det et mirakel. Menneskene står rundt vuggen og sukker, og så alt for mange drømmer drømmes for dette lille vidunderet. Og vi mennesker kan ta valg for våre barn. Gode og dårlige valg. Vi kan slå dem, misbruke dem, noe sjelden dyr gjør. Ja, jeg vet at hannløver og andre kan ete sitt eget avkom av sjalusi. Men som regel er det homo sapiens som sliter mest når det kommer til å formere seg.

Jeg var selv et barn som ble utsatt for vold i ung alder.

Men det er ikke det jeg skal snakke om i denne teksten. Man kommer over ting…. Jeg er blitt sterk av min egen barndom. Men ikke alle blir det. Når jeg ser et menneske i nød tenker jeg: Hvordan startet livet ditt? Hvem drømte store drømmer for deg, du som sitter på gaten i en fillehaug? Kanskje ingen, jeg vet ikke? For ikke alle mennesker er velkomne når de settes inn i denne til tider grusomme og kalde verden vi lever i. Ja, det ligger i den menneskelige natur å formere seg, men ikke alle bør gjøre det.

Til deg som leser dette, til deg som er forelder, du som er en praktfar eller mor, som steller godt med ungene dine, og det er mange av dere, jeg vet: Hvor er engasjementet for f. eks asylbarna som er satt til verden i Norge på «sviktende grunnlag» og lever i angst for at politiet skal komme å rykke dem opp av sengen om natten? Tenker du på dem når du sjekker at alle vinduer er lukket, alle dører er låst og du brer dynen godt over barna dine? Ja, jeg vet at mange av dere gjør det. Men ikke mange nok. For et barn er et barn uansett? Kan vi leve med at disse ungene sendes tilbake til et land de ikke en gang vet hvor er?

Når jeg begynte denne teksten med å si at jeg ikke er så begeistret for barn er det for å si at jeg vet hvor mye som kan gå galt.

Det kan gå galt med ditt barn også, selv om du gjør alt rett.

Ok, jeg har ikke barn selv, og jeg forventer at kommentarfeltet fylles opp av folk som skriver at jeg av den grunn ikke aner hva jeg snakker om.

Vel, jeg HAR VÆRT barn. Jeg kan fremdeles i voksen alder bli et barn. Og det kan du også, ikke lat som noe annet. For vi går alle rundt med den samme redselen for at de vi elsker skal tas fra oss. Den redselen som ligner veldig på den vi følte da vi var barn og vi trodde at når mor gikk til butikken så kom hun kanskje aldri tilbake.

Husker du den? Redselen for å bli alene?

Det sies at politikk ikke skal styres av følelser.

Der er jeg helt uenig. Når det kommer til behandling av mennesker bør følelser og empati gjelde mer enn lover og regler. Er det ikke noe som heter «kvinner og barn først i livbåtene»? Men det gjelder kanskje bare på første klasse og ikke på nederste dekk?

Jeg ønsker meg et større engasjement fra folk som har barn, som hele tiden kjenner på redselen for at noe skal skje med dem. Ja, vi kjenner alle på denne bunnløse redselen. Og selv mennesker som mener at noen mennesker er mer verdt enn andre elsker og blir elsket av noen. Kanskje det er de som er de reddeste blandt oss?

GOD BLESS THE CHILD? 500 barn? Har vi ikke hjerterom og lommebok til det? Tydeligvis ikke.

En skandale i verdens rikeste land! Er ikke det vår tids mest brukte refreng? Jepp.

Så hva med å koble følelser og instinkt? Vårt iboende ønske om å forsvare de som ikke kan forsvare seg selv?

THE DIVINE BETTE MIDLER

SAMSUNG CAMERA PICTURES

THE DIVINE BETTE MIDLER

– Det verste jeg hører er når folk spør: Hvordan greier dere skuespillere å huske all den teksten? I dag, på Booth Theater i NYC grep jeg meg i å tenke det samme. Bette Midler spiller den legendariske Hollywoodagenten Sue Mengers med en tekstmengde det står respekt av. Jeg bøyer meg i støvet. Ikke for at Midler husker teksten, men for hvordan hun turnerer den. Dette er teater av klasse.

Midler sitter i en sofa. Kjederøyker, drikker sprit og av og til fyrer hun opp en joint mens hele den bedritne filmbransjen i LA ribbes for fjør og glitter. En infam og vittig tekst der Sue Mengers liv fra usikker tysk jødisk jente til en av Hollywoods mektigste kvinner trer fram i all sin groteske gru og absurde perfiditet.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Og først etter en og en halv time reiser hun seg opp, smiler til oss gjennom tårer og sier:

Do I want you to stay? Oh, look at yourself! It’s over. Get the hell out of my house!!!

– Og som den megastjernen hun er kommer hun ut på fortauet og hilser på de hundrevis av fans som står og roper BETTE! Selv jeg fikk et lite HI BABY før hun klakket inn i en sort bil med mørke ruter. Og i armen hadde hun faktisk Candice Bergen. Men henne var det svært få som kjente igjen. Who the fuck was that? var det en mann som spurte. I don’t know, some faded bimbo from LA I guess?

Og det er nettopp det «I’LL EAT YOU LAST» handler om. Alt forsvinner. Særlig skjønnhet og ungdom. Som Sue Mengers/Midler sier i teksten:

Why can’t that bitch SEXY marry stupid TIME?

SAMSUNG CAMERA PICTURES

DU SER DET DU VIL SE

SAMSUNG CAMERA PICTURES

DU SER DET DU VIL SE

Du ser det du vil se. Du finner alltid det du leter etter. Særlig det negative.

Folk er folk, sa mormor, husk det, så vil livet ditt bli lettere.

Mormor var en klok dame, selv om hun verken var bereist eller det vi i dag vil kalle for et opplyst menneske.

Hun hadde sin «lille» verden, men den var hennes. – Den finnes noe godt i alle mennesker, kunne hun av og til si, men du må lete litt ekstra hos noen før du finner det. Vel, tyskere likte hun ikke, for en gang hadde en tysker kommet inn på kjøkkenet og pekt på henne med et våpen, så hun hatet alle tyskere til sin dødsdag. (Selv mormor hadde sine begrensninger:)

Jeg hater ikke tyskere, og jeg kan til tider tro at det ikke finnes noe godt i absolutt alle.

Men som sagt; du ser det du vil se, og du finner det du leter etter, særlig det negative. Når jeg ser en tigger på gaten ser jeg (om jeg vil) bare en irriterende haug med skitne filler, øyne som stirrer litt for nærgående på meg, utstrakte hender og forakt der jeg suser forbi i mitt selvopptatte liv med fulle bæreposer. Men om jeg titter litt nøyere ser jeg et menneske i nød. Nei, sier du, dette er ikke mennesker i nød, de er plassert der av bakmenn osv. Ok? Jeg tror ikke alltid på deg….

Men mormors ord – folk er folk – ligger alltid i bakhodet når jeg ser mennesker.

Det kan være en fin dame på 5th Avenue i New York som eller en fillefrans i kloakken et annet sted i verden – folk er folk – med de samme sorgene og gledene. Det er bare tekstilene og lommebok som skiller. Og jeg tenker – feilen men alt for mange mennesker er at de ikke  husker at de skal dø en dag.

Jeg var ikke der da mormor døde.

Jeg var så full av meg selv. Jeg hadde fått anfektelser om at noen mennesker var mer verdt enn andre. Mormor var bare en gammel dame som satt på et gamlehjem og ikke lenger hadde noe mer å gi meg. Jeg skammer meg over dette i dag, men jeg kan ikke gjøre om at jeg ikke var der, at jeg ikke brydde meg. Jeg var så opptatt av eget speilbilde at jeg ikke så andre. Jeg visste prisen på alt, men ikke hva mormor var verdt for meg.

– Folk er folk – det er den bitre arven av erkjennelse jeg fikk etter henne. Det har vært en kraftig lekse å lære.

Ja, det er så lett å bli forelsket i seg selv, sitt eget speilbilde.

Man glemmer alt annet enn sitt eget livsprosjekt. Man vil bli noe, noen, noen som teller, et viktig menneske. Smak på de ordene – et menneske som betyr noe? Nå, i voksen alder har jeg kastet kortene. Jeg er ikke lenger i stand til å gradere mennesker etter status og lommebok. Mormor var min svenneprøve. Hun fortalt meg noe viktig, men jeg var for ung og selvopptatt til å fatte det.

Ja, du ser det du ser, og du finner det du leter etter.

Jeg lette etter meg selv, og jeg fant et menneske jeg ikke likte. Jeg ble skamfull. Og jeg endret på det bildet som skurret i speilet.

Nå tror du sikkert at jeg går rundt å tror at jeg er bedre enn deg, at jeg har forstått noe du ikke har forstått, at jeg er edel og feilfri. Nei, det gjør jeg ikke. Jeg vet bare at folk er folk.

For når solen plutselig treffer deg i ryggen, og den fine sanden sildrer stadig raskere ned i den nederste beholderen på timeglasset tikker det inn noe som heter ydmykhet. Kanskje også noe som ligner på konturene av et selvbilde. Nå kan jeg leve godt med hvem jeg er, jeg skammer meg ikke. Og nei, det handler ikke ikke om at jeg gir noen småpenger til folk som sitter på gaten med en utstrakt hånd, det er bare bagateller. Det handler om at jeg har erkjent at ditt format som menneske viser seg best i hvordan du behandler folk som ikke kan gjøre noe som helst for deg. Det er der styrkeprøven ligger. Din menneskelige eksamen so to speak. (Ja, det var tre engelske ord, jeg liker å blande språk:)

Så når folk freser på nettet og skriker: Få pakket ut av landet! tenker jeg: Stakkars deg, vet du ikke at du skal dø en dag? Hvorfor så full av hat?

Slapp av, lukk øynene, tenk på det fineste minnet du har. Så åpner du øynene igjen, prøv så å se mennesket bak det eksteriøre, bak filler og skitt.

Vi har alle vår tilmålte tid her på denne magiske, triste, jævlige, vakre stupide jorden. Alt går over – selv du.

Og resten er stillhet. Ok?

VEKTEN AV ORD

Under Willamsburg Bridge. Photo: Michael Holtermann.
Under Willamsburg Bridge. Photo: Michael Holtermann.

VEKTEN AV ORD

Språk er et verktøy. Språk er våpen. Språk er splid. Lindring. Trøst. Språk kan være en mur, et stengsel, en uforståelig kode. Men språk kan også være en bro.

Vekten av ord? Jeg tenker ofte på vekten av ord.

Og hver gang jeg tenker; nå skulle jeg vel egentlig ha sagt, så sier jeg det. Som oftes når det er noe godt som vil ut over leppene.

For ord kan løse de vanskeligste floker, men ord kan selvfølgelig også skape kriger.

Men alt dette vet du jo?

Vi lever i en digitalisert tid der ordene sitter løst i fingertuppene, og ofte er de ikke innom den øverste og mest undervurderte kroppsdelen vi mennesker besitter, altså hjernen. Det finnes et treningsstudio, en romaskin for de fleste kroppsdeler. Men ofte er hjernen alene når det kommer til tilbud om trening og tanketellere. Jeg har selv en fiffig liten skritt-teller som jeg bruker av og til for å overbevise meg selv om at jeg er flink og derfor skal leve lenge i landet. Det gjelder å holde seg i form ikke sant?

Bøker er fulle av ord. Jeg har også en ordteller, eller en bokteller.

Jeg leser vel ca 30 bøker av ymse slag i løpet av et år. Jeg har en god stol hjemme med en lampe over. Jeg kaller den stolen for mitt lille treningssenter for hjernen.

Og når du konsumerer så mange ord i løpet av et år blir du ganske verbal og skrivefør. Men på samme måte som du ikke uten videre kan sykle til Nordkapp uten å ha trent lenge blir du heller ikke verbal og skrivefør uten trening.

Og ordene er noen utspekulerte smådjevler.

Ord betyr mer enn én ting. For i tillegg kommer kontekst, ansiktsuttrykk, farge, måten de blir sagt på og til hvem, og ikke minst når. Jeg leste nylig et sted: «Hver gang du setter deg ned å ser Paradise Hotel tar en bok selvmord.» Jeg skal ikke disse denne serien, kanskje jeg ikke skjønner greia? Men en bok åpner for helt andre perspektiver enn trash-tv. (ooops dissing!)

Forleden satt jeg på flyet over til USA, og på setet ved siden av meg satt en hyggelig dame fra Hamar som leste en «dameroman» – og det stakk i meg «Hvorfor leser hun den dritten der?» Men så tenkte jeg, hvem er jeg til å dømme over hva folk leser? Er det ikke bedre at folk leser enn at de ikke gjør det?

For vi i den såkaldte kulturfiffen» påtar oss alt for ofte rollen som smaksdommere, og vi tør sjelden bevege oss utenfor boksen av hva som er comme il faut i vårt til tider snevre miljø av grå minimalistisk tristesse, gjør vi ikke? Vel, etter noen timer i lufta snudde damen seg til meg og sa: Du er skuespiller du, jeg kjenner deg igjen fra tv: Var ikke du med i den der dumme nissegreia på TV Norge? Eh, jo, sa jeg, mens den siste boken til Siri Hustvedt føltes litt svett og forgjeves i hendene mine der jeg satt.

Det viste seg at damen var opperert for kreft. Hun visste ikke helt om det hadde gått bra, men hun hadde lovet seg selv at før hun en gang døde så skulle hun til Amerika. Og nå satt hun her på flyet midt i sitt livs drøm.  Jeg fikk tårer i øynene av hennes historie.

Never judge a book by the cover, er det noe som heter. Og det går for mennesker også.

Og ord? Vekten av ord? Språk som verktøy? Jeg satt tett ved denne fremmede damen og tenkte – nå skulle jeg egentlig ha sagt – og så sa jeg:

Jeg synes du er så modig som setter seg på flyet, som lever ut dette eventyret, og mest av alt ser jeg at du er glad i å lese, og det er jeg og. Jeg ønsker deg alt godt videre, og håper på det beste.

Det var ingen perfekt scene. Jeg har vært bedre. En gang nisse, alltid nisse.

Og da vi kom i land så jeg henne trille kofferten ut i den amerikanske solen, en ung dame på ca 60, i rosa jakke, hvite bukser og nye åpne sandaler med høy hæl. Og i solflimmeret så det nesten ut som om hun var i ferd med å fly…

Ha en fin dag! Hilsen Klara Klok på Manhattan 🙂

SØVNLØS I NEW YORK

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SØVNLØS I NEW YORK

New York. Tidlig morgen. Det er hetebølge. Vifta i taket går allerede. Det skal bli nok en varm dag.

Jeg klager sjelden på varmen, men i går var det litt i overkant. Jeg gikk oppover Broadway, inn og ut av kaféer og butikker for å kjøle meg ned, og i går kveld etter mange timers vandring strandet jeg på hotellet under vifta som en ei svett steinkobbe. Sikkert litt feigt, men jeg skal være her så lenge så jeg ofret en kveld til lange tanker, bok og stillhet.

Søvnløs i New York.

Jeg sliter sjelden med søvnen, men når det er så varmt får jeg problemer. Og så er det alle tankene.

Det er noe som heter at du ser fjellet best på avstand. Sånn er det med lille Norge også, landet som tilfeldigvis ble mitt fedreland.

Jeg tenker, hva om jeg hadde blitt født her i denne store byen. Hvem ville jeg ha vært? Ville jeg ha oppnådd alt det jeg har oppnådd der hjemme i en by som denne?

Ser alle menneskene som driver forbi ute på gaten. Hver og en en skjebne, et livsløp. Det er trangt om plassen her, mange om beinet. I Norge er vi så få, og alt er så mye lettere.

Om jeg skulle falle om på gaten her, vil politiet straks finne ut hvem jeg er selv om jeg ikke har pass eller bankkort på meg. Alle som kommer hit må gi fra seg fingeravtrykk før de slipper inn. – Amerikanerne er paranoide, sier mange der hjemme. Kanskje det, men de vil vite hvem de har hos seg. Det kan man like eller ikke like. Men der hjemme har vi et litt mer tvilsomt forhold til folk som vil inn over grensene. Jeg mener at om du tar i mot gjester bør du stelle godt med dem.

Jeg blir tatt godt i mot her, men jeg har et lite forsikringskort i lommen. Jeg tar ingen sjangser. For her i Amerika er det ikke som hjemme, det kommer ikke automtisk en sykebil og henter deg om noe skjer. Du må ha forsikringen i orden.

Jeg har en god venninne her. Hun er fra Puerto Rico. Hun tar utdannelse. I tillegg har hun to jobber, et lite barn og en mann som er mye borte. De er i gruppen for mest utsatte. – Først og fremst tenker jeg på forsikringen, sier hun, uten den er alt fucked up. Men hun klager ikke der hun løper mellom huset, skolen og to jobber.  Takk Gud, sier hun hver kveld hun legger seg. Takke Gud er noe vi nordmenn synes er litt rart selv om vi påberoper oss å være kristne. Ja, det tar litt tid å venne seg til at fremmede mennesker sier «Gud velsigne deg» her borte. Og ja, jeg vet at de fleste hjemme ikke liker sånt fordi de mener å tro at det ikke er ektefølt. Men jeg vil heller bil velsignet av en fremmed enn oversett.

New York er en merkelig blanding av poesi og boksehansker.

Det ligger en tikkende redsel bak alle smilene, de høflige frasene, all vennligheten. For denne byen har opplevd mye, på godt og ondt. I går var det et skuddrama ikke så langt herfra. En liten pike ble drept. Jeg vet ikke, men jeg har en følelse av at folk her i denne byen har en slags forståelse av samhørighet, at «we are in this together» – det er mulig jeg tar feil? Eller så er det slik at på så liten plass som det er på Manhattan må man gjøre det beste ut av det og være hyggelig. Vel, noen skrekkøgler er det her også. Jeg har blitt bjeffet til.

Nå er klokken syv på morgenen. Jeg hører damen nede har begynt å slamre med kaffen. Skal snart ned å hente meg en kanne. Etterpå er det lunsj på Yaffa Café med gode venner. Jeg vet ikke helt hva denne teksten handler om? Kanskje ensomhet? Man blir litt hudløs etter en søvnløs natt i en av verdens største byer. Ha en fin dag der du måtte befinne deg.