TANKER VED ET TURKIS HAV

SAMSUNG CAMERA PICTURES

TANKER VED ET TURKIS HAV

Den velfødde kvinnen som nesten flyter ut over kaféstolen står i skarp kontrast til den slitne servitøren som bærer tunge brett til bordet hennes. Når maten kommer ser hun på den med en skeptisk mine. Hun sier ikke takk, bare vifter vekk kelneren som om han var en irriterende flue. Barna hennes er kledd i rysjer og blonder, rosa og lyseblått, en symfoni av overflod. Jeg vet ikke hvor de kommer fra, jeg sitter for langt unna til å høre hva de sier. Kvinnen er hvit som iskrem og sitter med høyt hevet dobbelthake i den vakre dagen, og et turkis hav like ved får huden hennes til å flimre. Hun synes helt uberørt av det hele.

Jeg sitter i skyggen under et tre ved det samme havet, jeg tenker: Vi er heldige vi som bor i Norge og ikke lenger sør i Europa.

Vi frykter neste vinter, sa en gresk venninne her nede til meg i går kveld, vi frykter at alt skal kollapse. Publikum svikter. Omsetningen går ned. De rike flytter fremdeles de store formuene sine ut av landet. De fattige lider. Men de rike bryr seg ikke. De berger seg uansett om landet går på rævva.

Selv på stranden har tilbudene om alt mulig satt fart. Folk selger alt fra massage til billig ørepynt, kalde drikker og smultringer. Ja, de gjorde det før også, men nå er trykket høyere, øynene mer desperate. Her i Hellas er det bare de rikeste restauranteierene som har is nok i magen til å bli værende, tære på formuen et par sesonger til i håp om at det skal snu.

For det må snu, sier min venninne. Ellers er det krise, selv her sør i Hellas der vi stort sett lever av turister. Så jeg og min kjære gir tips med rund hånd. Og gjør det du også om du skal til Hellas, Spania eller andre steder der vanlige folk sliter.

Men havet er fremdeles skimrende turkis, solnedgangen like magisk, de greske menneskene like vennlige.

De vet at vi er varen de skal leve av en lang mager vinter som kommer etter dette.

Kvinnen og de tre sure ungene forlater bordet som ser ut som en søppelfylling, kneiser med nakken og nedverdiger seg til å gi kelneren et mutt nikk.

Jeg ser opp fra boken jeg leser. Den heter «Glassrommet» av Simon Mawer og handler om tiden rett før boblen i Europa sprakk på 30-tallet. Og jeg tenker at menneskenes hjerter forandres aldri. Og at historien aldri kjenner seg selv igjen.

Men som sagt, havet er fremdeles skimrende turkis, enn så lenge. Og jeg tenker på den klare luften der hjemme, den høye himmelen, og mitt misfornøyde folk som aldri synes å få nok. Og for skam skyld bør jeg vel tilføye: Nei, det gjelder ikke alle….men alt for mange.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s