ET STED STÅR ET HUS OG VENTER

Rodos Greece
Rodos Greece

ET STED STÅR ET HUS OG VENTER

Jeg er en vagabond. Jeg trives best underveis. I skrivende stund er jeg på de greske øyer. Det er fløyelsnatt, lilla himmel, en halv måne henger over fjellene. Vi har seilt på havet i dag. Sett små øyer fare forbi. Hus. Hvite hus med blå skodder.

Et sted venter et hus på meg. Kanskje her? Grave fram en gammel ruin, sette den i stand. Flytte inn. Bli gammel her? Nei.

Det er Nord-Norge som skal bli siste stopp en gang. Når vet jeg ikke.

Men et hus i fjæra ved en fjord. Et ydmykt lite hus med brygge, et naust. Ikke for langt fra folk, men utsikt til hav og fjell må det være. Jeg krever ikke mer. Kanskje en peis, to gode stoler, og hyller til alle bøkene. Jeg vet at huset finnes. Men jeg har ikke begynt å lete etter det ennå.

Det står i «bruksanvisningen» til livet at man skal skaffe seg ting, sette bo, bli boene der, for så å lengte andre steder.

Jeg har for mange ting. Jeg har ikke eget hus. Men jeg lengter ikke etter det, ikke ennå. Men jeg merker at jeg vurderer hus på en annen måte enn før. Kanskje det, kan jeg tenke når jeg kjører forbi et hus på veien til et sted. Det kan være hvor som helst. Noen hus appelerer til meg med sin sjarm, utseende eller beliggenhet. Men jeg har ikke kommet over DET huset. Mitt hus, der jeg skal bo.

For en gang behøver de fleste av oss å fortøye i egen brygge.

Sette seg i sin egen stol som skal vare til man ikke lenger sitter der. Du skjønner hvor jeg vil hen? Tiden tikker stadig raskere, og den fine sanden sildrer gjennom timeglasset. Det er mer i den nederste beholderen enn i den øverste. Det er en bitter sannhet, men livet skal leves hver dag. Før tenkte jeg ikke over dagene som bare kom og fløy forbi. Nå, etter en dag som denne, tenker jeg, takk for denne vakre dagen.

Tid var et ord jeg ikke forholdt meg til før.

Nå er tiden viktig. Den må brukes for alt det den er verdt. Det er derfor jeg reiser. Det er derfor jeg ikke har skaffet meg DET huset ennå. Men jeg vet at det er DET huset når jeg finner det. Det er som med mennesker. Du vet når du finner DET mennesket du skal leve livet sammen med. Jeg har funnet det mennesket. Men jeg har sagt det før, livet er alt for kort for lengsel. Jeg utsetter ingenting lenger. Jeg gjør. For man må gjøre for å få til noe her i verden. Og jeg har gjort mye, og jeg skal gjøre mye. Om jeg får lov til å være med tiden videre.

Jobben, alt det den fører med seg, gjør meg ikke lykkelig. Men den gjør meg tilfreds.

Før, for litt siden, tenkte jeg at om jeg bare fikk oppnådd ditt eller datt så skulle jeg bli så lykkelig. Men det er ikke slik det fungerer. Tenker på da jeg fikk antatt mitt første teaterstykke, noe jeg ikke i mine villeste drømmer trodde jeg skulle få oppleve; på premieren følte jeg bare sorg og nedtur.

For lykke må aldri kobles til penger eller suksess.

Lykke er å plutselig få oppleve å spise geitekjøtt med sitronsaus for første gang i livet på en gresk øy som i dag. Lykke er å se en fisk vake i et fjellvann. Lykke er å møte et par fremmede og levende øyne på en gate i en stor by. Lykke er plutselig vennlighet. Lykke er din kjære som sier «engel» når du kommer med en iskald flaske brus i sommervarmen. Lykken er å se vanndråpene speile seg i ryggen til den du elsker når han stiger opp av vannet.

Lykken er når solen går ned over fjorden. Lykken er å drømme om et hus. Et hus som venter et sted. Venter på deg. Men verken du eller huset kjenner hverandre ennå. Men en vakker dag. Kanskje.

Advertisements

En kommentar om “ET STED STÅR ET HUS OG VENTER

  1. Tilbaketråkk: Bodø Nu » Et sted står et hus og venter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s