FLOKKEN

Foto: HONY - Humans of New York.
Foto: HONY – Humans of New York.

FLOKKEN

«If you could give one piece of advice to a large group of people, what would that be? Well, stay away from large groups of people»… står det på en vegg i New York. Jeg har også sett det under et fotografi i en bok.

Flokken. Jeg tenker på flokken, den jeg liker å henge med. De som ligner til forveksling på meg selv. For jeg er ikke en mann som kan smykke meg med en stor vifte av venner, nære bekjente av mange slags innpakning. Det går i teater, film og kultur. Men gruppen er ikke så stor, men det er en gruppe. Nei, jeg skal ikke henge ut mine venner. Men jeg tenker på dem ofte.

Hva får mennesker til å søke til hverandre? Minst mulig friksjon? Mangel på motstand? Er det den enkleste veien vi velger når vi knytter til oss mennesker? Jeg savner ofte å få høre og se ting fra en annen vinkel enn det som er comme il faut ved de middagsbord jeg stort sett frekventerer. En uventet farge, en skarp tone som får stå og ikke straks bli avvist som ikke gjennomtenkt eller voksen. Noe som taler menigheten midt i mot.

Ja, vi har alle våre små eller store menigheter. Vi trenger et sted å høre til, en trygg brygge å kunne fortøye vår ikke uttalte ensomhet. For vi i den lille flokken snakker ikke så mye om vår ensomhet, vår redsel, om tiden som tikker der vi sitter og ser på hverandre over bordet. Vi løfter glasset, og solen går ned over vår lille krets, eller generasjon, om du vil. Og vi vet at det er tryggest å holde seg til manuskriptet, det med ikke alt for skarpe kanter. Vi er voksne nå, vi oppfører oss. Vi er saklige og søler ikke på duken.

Men det gnager et sted. Denne ensomheten. Livet som renner ut gjennom fingrene på oss.

Var det dette vi skulle? Og er vi så lykkelige og vellykkede som vi tror at vi er? Ja, vi har det bra. Vi har det mer enn bra. Men det er noe som gnager et sted, men vi får ikke helt tak i det. Vi sitter ved bålet. Noen ler høyt, og vi hører alle at latteren egentlig er gråt. Men vi nevner det ikke. Det er for vondt. Det vil bli for vanskelig. – Så du har byttet bil? spør vi lett og skjenker mer vin. Det er tryggest is rundt alt som kan kjøpes med et plastkort. En latter som er gråt er mer hjemløs, har ingen adresse.

– Hvordan har du det, spør jeg av og til, hvordan har du det egentlig? Å, sier noen, skal du begynne å filosofere som sist? Nei, jeg vil bare vite. Og så legger noen en kubbe på konformitetens bål, og den lille skarpe tonen av noe farlig dør ut mens en eller annen skrur opp musikken. Og vi sitter tett sammen og vugger, drømmer oss tilbake til Hydra på 70-tallet. Til den gangen vi var unge og gale, men ikke hadde vett nok til å sette pris på det. Nå er det ingen av oss som kaster seg nakne i havet og roper: Å, det er så mange deilige mennesker i verden! Det var før det, og ikke nå…

Å flokken, jeg elsker flokken min.

Denne grå/sorte minimalistiske politisk korrekte gjengen av folk som lager vakre ting som av og til får verden til å gråte. Men vi har fått en hardhet over oss, noe som til forveksling kan minne om bitterhet. Så, om jeg kunne gi et råd til en stor gruppe mennesker, hva ville det være? Spre dere, ville jeg sagt. Om dere tør. Det er så mange veier. Og bålplasser finnes på de merkeligste og mest uventede steder. Life, blessed be…kjære flokken…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s