ET STED STÅR ET HUS OG VENTER

Rodos Greece
Rodos Greece

ET STED STÅR ET HUS OG VENTER

Jeg er en vagabond. Jeg trives best underveis. I skrivende stund er jeg på de greske øyer. Det er fløyelsnatt, lilla himmel, en halv måne henger over fjellene. Vi har seilt på havet i dag. Sett små øyer fare forbi. Hus. Hvite hus med blå skodder.

Et sted venter et hus på meg. Kanskje her? Grave fram en gammel ruin, sette den i stand. Flytte inn. Bli gammel her? Nei.

Det er Nord-Norge som skal bli siste stopp en gang. Når vet jeg ikke.

Men et hus i fjæra ved en fjord. Et ydmykt lite hus med brygge, et naust. Ikke for langt fra folk, men utsikt til hav og fjell må det være. Jeg krever ikke mer. Kanskje en peis, to gode stoler, og hyller til alle bøkene. Jeg vet at huset finnes. Men jeg har ikke begynt å lete etter det ennå.

Det står i «bruksanvisningen» til livet at man skal skaffe seg ting, sette bo, bli boene der, for så å lengte andre steder.

Jeg har for mange ting. Jeg har ikke eget hus. Men jeg lengter ikke etter det, ikke ennå. Men jeg merker at jeg vurderer hus på en annen måte enn før. Kanskje det, kan jeg tenke når jeg kjører forbi et hus på veien til et sted. Det kan være hvor som helst. Noen hus appelerer til meg med sin sjarm, utseende eller beliggenhet. Men jeg har ikke kommet over DET huset. Mitt hus, der jeg skal bo.

For en gang behøver de fleste av oss å fortøye i egen brygge.

Sette seg i sin egen stol som skal vare til man ikke lenger sitter der. Du skjønner hvor jeg vil hen? Tiden tikker stadig raskere, og den fine sanden sildrer gjennom timeglasset. Det er mer i den nederste beholderen enn i den øverste. Det er en bitter sannhet, men livet skal leves hver dag. Før tenkte jeg ikke over dagene som bare kom og fløy forbi. Nå, etter en dag som denne, tenker jeg, takk for denne vakre dagen.

Tid var et ord jeg ikke forholdt meg til før.

Nå er tiden viktig. Den må brukes for alt det den er verdt. Det er derfor jeg reiser. Det er derfor jeg ikke har skaffet meg DET huset ennå. Men jeg vet at det er DET huset når jeg finner det. Det er som med mennesker. Du vet når du finner DET mennesket du skal leve livet sammen med. Jeg har funnet det mennesket. Men jeg har sagt det før, livet er alt for kort for lengsel. Jeg utsetter ingenting lenger. Jeg gjør. For man må gjøre for å få til noe her i verden. Og jeg har gjort mye, og jeg skal gjøre mye. Om jeg får lov til å være med tiden videre.

Jobben, alt det den fører med seg, gjør meg ikke lykkelig. Men den gjør meg tilfreds.

Før, for litt siden, tenkte jeg at om jeg bare fikk oppnådd ditt eller datt så skulle jeg bli så lykkelig. Men det er ikke slik det fungerer. Tenker på da jeg fikk antatt mitt første teaterstykke, noe jeg ikke i mine villeste drømmer trodde jeg skulle få oppleve; på premieren følte jeg bare sorg og nedtur.

For lykke må aldri kobles til penger eller suksess.

Lykke er å plutselig få oppleve å spise geitekjøtt med sitronsaus for første gang i livet på en gresk øy som i dag. Lykke er å se en fisk vake i et fjellvann. Lykke er å møte et par fremmede og levende øyne på en gate i en stor by. Lykke er plutselig vennlighet. Lykke er din kjære som sier «engel» når du kommer med en iskald flaske brus i sommervarmen. Lykken er å se vanndråpene speile seg i ryggen til den du elsker når han stiger opp av vannet.

Lykken er når solen går ned over fjorden. Lykken er å drømme om et hus. Et hus som venter et sted. Venter på deg. Men verken du eller huset kjenner hverandre ennå. Men en vakker dag. Kanskje.

PEOPLE WE LOVE TO HATE

SAMSUNG CAMERA PICTURES

PEOPLE WE LOVE TO HATE

I Norge skal alt være enkelt. Du skal ikke stikke deg fram.

Om du gjør det får du kallenavn. Det er ikke bra å være «sin egen» i et lite land. Du må passe på at postkassen har riktig farge, at hekken er klippet lik naboens. Og ikke minst, du må bære vann til den felles mening. Og du må finne deg mennesker du elsker å hate. Og i et lite land er det enkelt, for når befolkningen bare består av skarve fem millioner skal det ikke mye til før man havner i offentlig gapestokk om du bryter med koden som gjelder.

I Norge lønner det seg ikke å bli rik, selv om det regnes som edelt å jobbe hardt.

Og om du er smart og jobber hardt kan det hende at du kommer i skade for å bli det, rik.

Det er ikke bra, for ingen skal ha noe mer enn «folk flest» i et lite land. Og det spiller ingen rolle at folk for tiden vil ha en regjering som støtter de rikeste blandt oss. Nei, du må være sånn akkurat passe i «lille land» når det kommer til levesett og lommebok. Og skulle du tilfedigvis være rik og gir av din overflod heter det seg at du «gir penger for å vise verden hvor forbanna godt menneske du er, og det skulle da bare mangle når man vasser i penger!»

Ja, vi velger oss mennesker vi elsker å hate.

Særlig mennesker som tror på det gode og ikke har gjort en flue fortred, er som røde kluter. Jeg kunne nevne Ari Behn som ikke gjør noe annet enn det han har lyst til. Han skriver, maler noen påfuglfjær på et middagservise og lager noen bilder. Slike ting er det mange som gjør, men Ari har stemte s’er, går i rosa skjorter og i litt for prangende dresser. Skikkelige menn i vikinglandet Norge gjør ikke det. Han må vi ta!

Jeg kunne nevne kronspinsparet som begge fylller 40 år i år. Det skal de ikke komme til å gjøre ustraffet. For nå har de bedt gjestene om penger når de skal holde fest, og i tillegg må de som kommer sove i telt i hagen på Skaugum. Feil, feil, feil! Man tar ikke covercharge i egen bursdag. Jeg tør ikke tenke på hva folkehopen hadde sagt om paret hadde fløyet hele hurven til Karibia med privatjet! Men en teltur i Bærum med inngangspenger skal man ha seg frabedt i friluftnasjonen Gnore! Fy for skam, for noe alternativt sludder! I Norge skal bursdager feires i amerikanske partytelt med tapas og høye drinker! Og er det barn det er snakk om så skal man på Mc Donalds der man kan få sunn og næringsrik festmat for en billig penge!

Jeg kunne nevne Henrik Ibsen. Jeg kunne nevne Edvard Munch. Jeg kunne nevne mange vi har elsket å hate opp igjennom tidene.

Folk vi i ettertid elsker å elske, mennesker vi 100 år etter sin død  pranger oss med i et desperat ønske om å framstå som kulturnasjon ikke ikke bare en gjeng med grillende idioter. Men en hakkekylling må vi til en hver tid ha ellers sover vi ikke godt om natten. Og jeg frykter at når historien om oss som lever nå skal skrives så vil det som står igjen være: Folket som pusset opp badet og grillet billige svinekotteletter. Er der rart jeg har vært vekk fra Norge mer eller mindre i tre måneder for å kunne puste ut? (ironi)

Og nå sier du helt sikkert: Om du er så jævla misfornøyd med Norge, så flytt til utlandet da for pokker!

Ja, det har jeg tenkt på mer enn en gang. Men det er jo befriende å slippe vekk fra all tristessen i store verdensbyer. Sette seg på et SAS-fly hjem, få en norsk avis i fanget med overskriften: KRONPRINSPARET INVITERER TIL CAMPINGTUR NÅR DE FYLLER 40!!!!

Det er da du forstår hvor lite det du kommer fra er, hvor uskyldig og fritt for problemer gamle Norge er. Man kan ikke annet enn å elske det.

For å si det på en annen måte, Norge er mitt fedreland, og jeg elsker å hate det. Så priviligert er jeg. For et norsk pass er ingen skjebne, det er et gullkort til resten av verden. Så reis ut å se den, se og lær. Det er der ute de store problemene er. Begynn heller å hakk på dem. Be the change!

EN SLOW COOKED DJEVEL

Mandraki  Rodos July 2013
Mandraki Rodos July 2013

EN SLOW COOKED DJEVEL

de unge guttene som før sendte ham kåte blikk

de unge pikene som brukte stirre med fioløyne

for dem er han i disse dager bare et stykke løs luft

i en lodden vinterfrakk

– livet, hans liv

er for det meste chablis-beslørte kattedamer

med hang til tarot, og med Kalhil Gibrans profetier på nattbordet

og eldre herrer med hengevommer og salongberusede vittigheter

på triste barer om natten

han er et stykke kjøtt, et stykke vakumpakket kjøtt

påstemplet «best før 1982» som bare de mest sultne

tør sette tennene i

– men riv av ham plastikken

hold ham under avløpet og spyl av ham alt støv og livsmerker

fra alle veiene han har gått

og du vil finne en indrefilét så øm, så mør

og et guttehjerte som banker like hardt som

den gangen han sto på 10-meteren i Frognerbadet

og lot seg kaste ut i et vilt svev

du behøver ikke en gang strekke hånden ut etter salt og pepper

han er ferdig krydret, marinert

han er en slow cooked djevel

i en lodden vinterfrakk

*

Sven Henriksen

Greece 2013

(fra THE BLUEBIRD SESSIONS)

DUFTEN AV HELLAS

SAMSUNG CAMERA PICTURES

DUFTEN AV HELLAS

Vi sitter i en åpen bil og kjører rett gjennom ei krydderhylle.

På begge sider bølger en åker av solsikker, blå blomstrende timian og rosmarin så frisk at duften river i nesen. Varmen får det turkise havet til å dirre der vi passerer et lite hvitt kloster oppe på en høy klippe, og jeg tenker at uansett drakmer eller euro, Hellas kommer alltid til å bestå.

Vi stopper ved en skur i veikanten høyt oppe i fjellene.

En ung mann selger gresk mat, olje og konserver. Vi handler honning, nedlagte kapers, såpe, olivenolje, kjeks, kaker, tørkede chilepper og bivokskrem. Han skjenker villig lokalprodusert «kjørevin» til vår amerikanske sjåfør som nipper til noe som er en mellomting mellom sherry og rødvin. Vi får servert brød fra steinovn, salt og oliven, olje og salte kjeks med linfrø. Han forteller, og euroen sitter løst i lommene, flere lekkerier glir ned i handleposene.

Vi kjører opp i høyfjellet. Stopper ved en by som ble bygget 2000 år før Kristus (minst:) og går til toppen og ser den spektakulære utsikten over havet. Vi ser Kalki, Karpathos, Symi og kan ane sanden fra Afrika i vinden. Vi plukker store bunter rosmarin og annet som skal i gryta i kalde nord når vinden rusker i hushjørnene.

Så er det mat på en taverna i en liten bukt.

Greske hjemmelagde pølser, sitronpoteter, lammekjøtt, spinat og kaker av squash, kalamaris og ja Gud vet ikke hva. Søvning siger vi tilbake i stolene og ser utover havet mens solen går ned ute ved Afrikas kyst. Vi blir sittende slik å nippe til espressoen en lang stund. Livet kan ikke bli bedre enn dette tenker jeg, før vi setter oss i bilen og suser langs motorveien mot juggelparadiset Rhodos by.

For denne unike greske kulturen er en døende kultur. Og det er bare på landsbygda den lever.

I de store byene er det junkfood og easy living med dunk dunk og hepp hepp. Vi har det slik hjemme også. Alt skal være så glossy, så hipt og flott. Men det er en slags trøst å kjøre langs veiene, se tomatene henge modne av solen, se geiter og sauer beite. For Hellas har en melodi, en grunntone som heter stolthet, en tusen år gammel kultur som ikke kan måles på børsen.

Så om alt det bestående gå under vil tomatene fremdeles modnes, solsikkene vil strekke seg mot lyset og folk vil på nytt vende seg mot jorden og dyrke det de trenger. Jeg har alltid vært tilhenger av EU, men jeg sitter her og skriver dette, og kjenner at jeg er sterkt i tvil.

For snart er det ingen flere steder i verden å reise som ikke er ødelagt og tilpasset av markedskreftene som bare tenker profitt.

Hvor mye koster en solnedgang ved Middelhavet? Hva er prisen på synet av en bonde som lar en hvass ljå gli gjennom gresset, en gammel kvinne som leder en flokk geiter over veien? En ungt par som kysser under et oliventre? Eller store bunter rosmarin som henger til tørk her på min terasse?

Det finnes ingen app på en smart telefon for slike små blaff av lykke.

BIG BROTHER IS WATCHING YOU

230163_10150301273514942_2343575_nOM Å VARSLE

Det koster å varsle. Og det er når du sier fra du finner ut hvem som er dine venner. Som regel blir varsleren stående naken og alene igjen på torget mens alle rottene piller vekk og gjemmer seg i hullene sine. Og når varsleren skal stå til rette for sine påstander og søker hjelp hos sine meningsfeller et det plutselig ingen som verken har sett eller hørt noe som heslt om den aktuelle saken. Det er derfor det er så få varslere. For det beste er jo å holde kjeft og ikke mene noe, er det ikke?

Nå er en varsler på flukt i verden. Han har verdens mektigste nasjon etter seg. Veldig mange i Norge og andre land har tatt hans side, og det er bra. Mange har tatt hans parti i det landet som er etter ham også. Men én ting er litt merkelig. Jeg snakker om Norge nå. De som til vanlig er mest liberale, som hyler opp om overvåking, ytringsfrihet og retten til å bli respektert som individ er merkelig stille. Høyresiden i norsk politikk er fullstendig taus. Og det er venstresiden også, nesten.

Norge er en liten mygg i den store verden. Og en liten mygg setter seg ikke på ryggen til en elefant og stikker sånn uten videre. Det kan straffe seg, jeg ser den. For det straffer seg å ta en varsler i forsvar. Det gjelder i den store og i den lille verden. Sier du f. eks fra om vold og overgrep i egen familie slår som regel familien hånden av deg. Varsler du om snusk og urettferdighet på jobben er du ikke lenger sjefens favoritt og han vil sørge for å bli kvitt deg ved første og beste anledning.

Jeg leste et sted forleden at «varslere er folk som ikke helt er blitt voksne, og som ikke forstår spillet» – ja? Er det ikke nettopp varsleren som har forstått spilet? Og som setter fingeren på de råtne tingene som foregår ved politikkens sjakkbrett?

Men for all del, det er farlig å legge seg ut med storebror, for storebror ser deg. Da Barack Obama i sin tid ble insatt som president skrev jeg en hyllest til ham på denne bloggen. Og noen dager senrere fikk jeg en mail fra de amerikanske myndighetene der det bl.a sto «keep up the good work»og alt det der, og jeg hadde ikke engang gmail på den tiden 🙂 Så ja, storebror våker over lillebror, ingen grunn til å bli overrasket over det. I vår verden overvåker alle alle. Og det kan jo være så enkelt at Norge heller ikke har rent mel i posen, og at det er derfor alle politikere er så merkelig stille?

Og hva om varsleren hadde vært nordmann? Hvordan ville vi ha taklet det? Helt hypotetisk selvfølgelig. Norge har jo ikke blod på hendene, er fritt for snusk og fanteri, sitter pent ved bordet og lytter taust. Og åpner munnen e sjelden gang. Når det lønner seg. Og du skjønner hvor lite og fullt av mindreverdighetskomplekser landet du bor er når politikerene kommer hjem fra «big-brother-huset» og det eneste de har å fortelle er at de ble fullstendig starstruck….

NATTEN KRYPER PÅ

SAMSUNG CAMERA PICTURES

NATTEN KRYPER PÅ her i Hellas.

Jeg sitter på en balkong, hører gresshoppene spille, ser båter som seiler på havet som for øyeblikket er oljesvart og blinkende. Ser de stor cruiserne med folk ombord, glass som klinker mot glass. En hjemløs latter fra en balkong like ved, et menneske tenner en sigarett nede på gaten, haster videre. Villkattene som lusker i den lille parken ved casinoet. Varmt i kveld ved Middelhavet.

Jeg har lest noen artikler i kveld. «Politiske» tekster. Mange er på frierføtter i disse dager. Det lille mikroskopiske landet Norge skal reddes. Vel, jeg er for gammel til å tro på sånt. Eller gammel, jeg er lei, lei av nyheter med store bokstaver. Folk som snakker til meg som om jeg var tjukk i hue. Tendensiøse postulater som spys ut hver eneste dag, bygger opp under folks frykt.

Jeg tenker,ville verden vært et bedre sted uten alle disse nyhetene? Ja, jeg tror det. For det finnes grenser for hva man trenger å vite gjør det ikke? Og det man behøver å vite skriver nesten ingen om.

Så en overskift på vg.no i dag, det var som følger: DERFOR BØR DU GRILLE SALATEN! med det sedvanlieg utropstegnet etter, fulgt av «les mer» som betyr klikk. Jeg klikket ikke. Jeg satt og kjente på en plutselig trøtthet i kroppen. Trenger jeg virkelig å vite hvorfor jeg BØR grille et salathode? Nei, jeg trenger ikke det. Og bryr jeg meg om at George Clooney har gått fra kjæresten? Ikke så mye. Jeg kjenner dem ikke.

Så hva bryr jeg meg om? Jo, jeg bryr meg om at pressen gjør folk redde, at det som skrives er noe dritt som får folk til å bli engstelige, mindre i stand til å tenke selv. Reflektere. Ok, det er agurktid, jeg vet. Men jeg har altså ikke kjøpt en papiravis på minst to år. Jeg leser nyheter på nett, men nå vurderer jeg å slutte med det også. Jeg føler at jeg blir dum av det. For verden er da mer enn endeløse tirader om Mette Marits designerkjoler, de samme grilltipsene, flåttvarslene, huggorm, dårlige jordbær osv?

Jeg får en litt sånn trist russeavis-feeling av det hele.

«Vinner Erna valget i denne drakten? Hva sier mote-ekspertene?» Who cares? Jeg driter i hva Erna Solberg har på seg, jeg venter på at hun åpner munnen og forteller meg hva hun har tenkt å gjøre med landet. Hva hun mener om at en varsler evt havner i fengsel. Hva hun tenker å gjøre med asylbarna. Hva hun mener om romfolket. At hun skal si takk for at hun evt kommer til dekket bord og en Andeby-binge full av penger. Spør henne om det da vel?

Men nei, det er drakten og «se, hun har slanket seg og klippet håret! Ligner hun ikke litt på Siv dere?» Men ta NRK’s Valgomat, så finner du ut hvem du er, ok? Nei takk. Jeg gidder ikke ta NRK’s valgomat, jeg vet hvem jeg er og hvem jeg tror på. Har en følelse av at politikk for tiden burde hete underholdning.

Les aviser, sa morfar, følg med i timen, bli et opplyst menneske!

Ja, jeg har vært lydig i alle år. Jeg har lest aviser, hørt på radio, lyttet til debatter. Men nå er det altså agurkene det dreier seg om, de mest salgbare. Selv kultursidene som jeg er opptatt av har blitt hakket verre enn Se&Hør. Teateranmeldelser er så små at du må lete med lys og lykte etter å finne dem, og bokanmeldelser kommer så sent at det er nesten like før boken den gjelder er ute av katalog.

Nei, bladfyk, ta seg sammen. Natten kryper på. Dumhetens og overflatiskhetens natt.

Her i Hellas er det varmt og stille.

Ingen lyseblå drakt i sikte. Bare brune armer og solvarme knær. En espresso på bordet og gresshoppelyd. Jeg sitter her i mørket og pålegger meg selv et løfte: Ikke lese nyheter på et helt år. Så får vi se om hjernen krymper. Nå er den i ferd med å renne utover skuldrene av alt sludder og fjas.

Takk. Og god natt.

WAKE ME UP WHEN THE KILLING STARTS!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

FERIE?

Det skjer hver vår. Å, er det ikke snart ferie, jeg er så sliten! Å, nå skal det bli godt å slange seg på en strand og lese bøker og ikke tenke på noe som helst. Ha ha.

Det skjer hvert år. En uke av ferien er overlevd. Så begynner det å svirre oppe i hodet: Å, hvor lenge skal dette vare da? Jeg er ikke så god på dette asså, bare sitte å glo under en Donald Duck-palme. Hvor mye mer kan jeg få ut av dette havet som ligger der ute liksom? Ja, gresk salat er godt, feta, oliven og kelftiko!?Godt godt. Nei, jeg er ikke så god på ferie. Wake me up when the killing starts!

Nå er det sikkert noen som tenker; bortskjemte dekadente meg! Jeg som kjeder meg under en palme i Syden når så mange ikke har råd til å dra på ferie! Alle de stakkars småbarnsfamiliene som sliter med å få endene til å møtes, de syke og de gamle osv. Ja, det er synd på dem, men de får det jo ikke bedre om jeg slutter å kjede meg? Ser forresten ganske mange småbarnsfamilier som ser ut som om de kjeder rævva av seg her nede også 🙂

Men nei, jeg er ikke så god på å ha ferie. Så i dag begynte jeg å jobbe. På stranden.

I løpet av to timer hvisket jeg meg gjennom forestillingen «The Bluebird Session» som jeg skal spille i begynnelsen av august. Så etterpå skrev jeg to nye scener til et radioteater jeg jobber med andre versjon av. Og helt til sist justerte jeg noen mellomstikk til forestillingen «Siw Anita – a one woman show» som skal ha premiere i november. Jeg ble så glad og ivrig ar jeg glemte å smøre meg i sola, så nå sitter jeg her i skyggen, rød som en hummer og blogger! Ha ha igjen.

– Du må lære deg å slappe av! sier venner til meg.

Ok, jeg slapper av når jeg jobber. Jeg er freelancer så jeg har ingen klokke eller stemplings-ur å forholde meg til. Så jeg kan ta en dag eller to fri her eller der, det holder lenge for meg. Og når jeg tenker meg om så er jo drømmen om en palme i Syden best om vinteren, er den ikke? Du vet, når du stirrer ut gjennom vinduet, skodda driver og du tror det aldri mer skal bli vår? Og sommeren er også litt oppskrytt. I går kveld f. eks, vi hadde akkurat satt oss ned for å spise nede i havnen, så ble vi omringet av en myggsverm som begynte å knaske på leggene mine. Jeg mener, sånt skjer aldri om vinteren. Vel, det er fem uker igjen av ferien, to her i Hellas, og tre hjemme. Da venter Helgeland med telt og primus, fiskestang og myggspiraler herfra til glade jul. Ok, jeg er kanskje litt dekadent. Eller bortskjemt heter det vel?

Men jeg liker meg best i orkanens øye. Så: WAKE ME UP WHEN THE KILLING STARTS!

Og se der ja, der kommer kelneren med nok en gresk salat! Jeg liker egentlig ikke salat, jeg spiser det bare fordi folk sier at man lever lenger om man spiser den. Ok, bare jeg ikke begynner å kjede meg? Men man må passe seg, det har hendt at folk har dødd av kjedsommelighet også. Vel, jeg får vel lære å kjede meg litt jeg også, men takler ikke mer enn sånn passe Tsjekkov-kjedelig…om teksten er god…

TANKER VED ET TURKIS HAV

SAMSUNG CAMERA PICTURES

TANKER VED ET TURKIS HAV

Den velfødde kvinnen som nesten flyter ut over kaféstolen står i skarp kontrast til den slitne servitøren som bærer tunge brett til bordet hennes. Når maten kommer ser hun på den med en skeptisk mine. Hun sier ikke takk, bare vifter vekk kelneren som om han var en irriterende flue. Barna hennes er kledd i rysjer og blonder, rosa og lyseblått, en symfoni av overflod. Jeg vet ikke hvor de kommer fra, jeg sitter for langt unna til å høre hva de sier. Kvinnen er hvit som iskrem og sitter med høyt hevet dobbelthake i den vakre dagen, og et turkis hav like ved får huden hennes til å flimre. Hun synes helt uberørt av det hele.

Jeg sitter i skyggen under et tre ved det samme havet, jeg tenker: Vi er heldige vi som bor i Norge og ikke lenger sør i Europa.

Vi frykter neste vinter, sa en gresk venninne her nede til meg i går kveld, vi frykter at alt skal kollapse. Publikum svikter. Omsetningen går ned. De rike flytter fremdeles de store formuene sine ut av landet. De fattige lider. Men de rike bryr seg ikke. De berger seg uansett om landet går på rævva.

Selv på stranden har tilbudene om alt mulig satt fart. Folk selger alt fra massage til billig ørepynt, kalde drikker og smultringer. Ja, de gjorde det før også, men nå er trykket høyere, øynene mer desperate. Her i Hellas er det bare de rikeste restauranteierene som har is nok i magen til å bli værende, tære på formuen et par sesonger til i håp om at det skal snu.

For det må snu, sier min venninne. Ellers er det krise, selv her sør i Hellas der vi stort sett lever av turister. Så jeg og min kjære gir tips med rund hånd. Og gjør det du også om du skal til Hellas, Spania eller andre steder der vanlige folk sliter.

Men havet er fremdeles skimrende turkis, solnedgangen like magisk, de greske menneskene like vennlige.

De vet at vi er varen de skal leve av en lang mager vinter som kommer etter dette.

Kvinnen og de tre sure ungene forlater bordet som ser ut som en søppelfylling, kneiser med nakken og nedverdiger seg til å gi kelneren et mutt nikk.

Jeg ser opp fra boken jeg leser. Den heter «Glassrommet» av Simon Mawer og handler om tiden rett før boblen i Europa sprakk på 30-tallet. Og jeg tenker at menneskenes hjerter forandres aldri. Og at historien aldri kjenner seg selv igjen.

Men som sagt, havet er fremdeles skimrende turkis, enn så lenge. Og jeg tenker på den klare luften der hjemme, den høye himmelen, og mitt misfornøyde folk som aldri synes å få nok. Og for skam skyld bør jeg vel tilføye: Nei, det gjelder ikke alle….men alt for mange.

VÅR LILLE BOBLE

Symi Greece

VÅR LILLE BOBLE

I går satt jeg på uterestaurant, så dette unge paret, han med håp i blikket, hun med et barn i magen.

De satt tett sammen, spiste kake, kysset, var i sin lille boble av lykke. Det var et vakkert skue. Noen meter unna gled elven av mennesker forbi. Gatemusikanter, shoppingkåte folk, en full mann, noen narkomane. Det triste og det vakre hånd i hånd.

Oslo har vært min by i snart fire tiår. Den er ikke det mer. Jeg har ikke lenger et eget sted i hovedstaden. Den får meg til å kjenne på en sårhet. Jeg er plutselig en fremmed som er i transit mellom to steder. Det er godt og vondt på samme tid.

Paret ved bordet ved siden av meg reiste seg og gikk.

Mot livet. Mot fremtiden. Ingen ting er sikkert. Barnet i magen. Hvem vet? Kanskje en dag sitter det på gaten der ute? Jeg kjenner på en tristhet når jeg ser de narkomane med knekk i knærne. Når gikk kjærligheten til dem i stykker? Sto ikke noen ved en vugge en gang og håpet på det beste? Denne unge mannen med det herjede ansiktet der livet har lagt seg som støv over det som en gang var vakkert. Nei, ingenting er sikkert. Og kjærligheten tåler eller utholder ikke alt.

Vår lille boble av lykke. Jeg tenker på den.

Jeg er lykkelig, men bærer på en uro om at boblen kan briste hver dag som helst, slik bobler ofte gjør. Pent kledde mennesker med høyt hevede hoder der ute. Har så liten tid. Ser forbi hverandre. Av og til er det ensomt å være menneske i en flokk, der alle en dag skal samme sted.

Om jeg er deprimert? Nei, det er jeg ikke.

Men det er noe som klør bak på ryggen et sted, men armene er ikke lange nok til å nå det stedet det klør som verst. Ja, vi flyr så veldig høyt nå i dette landet. Vi har fått så alt for mye så raskt. Og vi glemmer ofte å takke.

Jeg sier takk her jeg sitter. Takk for livet, for at jeg har fem uker ferie. Mest ferie fra meg selv og alt det jeg styrer med til daglig.

Og det er bare vi mest priviligerte som kan ta ferie fra oss selv. Mange har nok med å streve seg gjennom dagen. Så vi burde takke litt oftere, senke skuldrene og ikke minst blikket. Se ned, på det lille livet nede på asfalten, de som ligger i rennesteinen kan også se stjernene (Wilde) – vise litt mer empati for alle som ikke er like heldige som oss her i dette landet og i verden ellers.

Er jeg naiv, sier du? Kanskje det. Men det gir en egen lykke å si takk. Erkjenne at man har hatt flaks.

Det sto et halvt stykke kake igjen på bordet etter det unge gravide paret i går. Nei, festen er ikke over. Det er kake igjen.

Om jeg er sentimental? Ja, kanskje litt. Man blir det når livet kryper på og solen filtreres mykt gjennom løvet på store kastanjetrær.

Ha en fin sommer alle. Jeg vet ikke om jeg blogger noe mer før i august. Avsted til Hellas. Vekk fra meg selv!