Måned: august 2013
IKKE SKYT PÅ BUDBÆREREN!
IKKE SKYT PÅ BUDBÆREREN!
Opp igjennom historien har kunsten og kunstnere gått foran.
Og like lenge har folk ledd av dem og tatt avstand fra dem.
Jeg er så gammel at jeg husker flower power-folket. Ungdom som gikk i broderte afghanpelser, lot håret vokse og demonstrerte mot krig. Og hele den konforme delen av verden ristet på hodet, tok ungene inn i redsel for at de skulle få anfektelser om fri sex, hasj og høy rockemusikk.
Mange år før det talte Oscar Wilde «the establishment» rett i mot. Han ga fru Victoria en «in the face» med sin livsstil, og ble straffet hardt for det. Han døde syk og alene på et trist hotelrom i Paris. Men i dag lever hans bittersøte vittigheter videre. «Noen av oss ligger i rennestenen, men vi ser stjernene herfra..» er vel en av de mest kjente. Og han var et stilikon for alle Londons (verdens) dandyer, og han kopieres fremdeles.
Ja, samtiden har alltid hatt vanskeligheter med å tåle alle som lever litt på utsiden av boksen.
Men det er de som våger å rokke det bestående som forandrer verden, tar den videre inn i framtiden.
Og i ettertid surfer verden på kamper som mennesker som har levd i utenforskap et helt liv har kjempet. Henrik Ibsen som vi er så stolte av i dag var aldri likt av sin egen samtid. De samme konforme kreftene som lever i dag lever fremdeles. Borgerskapet mente seg selv avkledd, og brukte all sin pengemakt og sitt mektige sosiale nettverk for å gjøre livet surt for ham. Derfor levde han borte fra Norge i 29 år. Edvard Munch, en annen vi er svært stolte av måtte vente i 70 år før borgerskapet kunne bli enige om at han skulle få et verdig muséum. Også han forhatt og jaget av samtiden, mens den mer tidsriktige Gustav Vigeland fikk lov å bygge sitt marmormausoleum i en av Oslos største parker. Hvem vant den duellen? Ja, den som ler sist ler best.
Verden henger etter, og kunsten ligger et hestehode foran.
Det er poetene som aller først tenker de nye tankene. De sitter stille og obduserer samtiden ved sine ensomme bord. Og først i ettertid hentes diktene frem og noen sier: Tenk at hun var så forut for sin tid? Hvorfor så vi ikke dette? Nei? Verden er mer redd for sin redsel for kunsten enn å se hva den har å melde. Og det er alltid en dyr prislapp som står i veien for synet og forståelsen for hva kunsten kan ha av bærekraft i seg.
Når et menneske står foran et maleri kan et liv ta en ny retning. Når et menneske sitter i en teatersal kan det åpne for ny erkjennelse. Når et menneske leser en roman kan et nytt rom åpne seg, en ny vei kan plutselig åpenbare seg, en floke kan løse seg opp, en hard knute kan bli knytt opp. Når musikk treffer et menneskes hjerte kan det utløse et skred av føleleser. Kunst er en døråpner og en trøster.
Alt dette kan ikke måles i penger. Så skyt ikke på budbæreren, vær så snill.
Jeg tror mange menneskers forakt for kultur bunner i egen redsel. Redsel for at man ikke skal forstå. Derfor er det tryggest å spille den samme sangen om og om igjen. Vel, ikke noe galt i det, noen sanger bør spilles om og om igjen. Og ja, det er nok tryggest å like det veldig mange liker. For da er man i et felleskap. Og jeg ser ikke noe galt i at mange liker det samme. Det er alltid en grunn til at noe treffer mange. Men når folk har sittet i 30 år og rautet «Mykje lys og mykje varme» kan man spørre seg om når den låte skal begynne å virke? 🙂
– Gi folk det folk vil ha! sier de mest populistiske av våre politikere. Ja?
Vet folk alltid hva de vil ha? Visste folk at de ville ha en film om et mannskor i Berlevåg? Visste de at det ville ha «Flåklypa Grand Prix»? «Veiviseren? «Kon Tiki»? Viste folk at de ville ha Alf Prøysen? Øystein Sunde? Bettan? DDE? Tone Damlie Aaberge? Paradise Hotel? Jon Fosse? 🙂
Nei, de visste ikke det. Men alt dette kom som et resultat av at noen begynte et sted. Og på tross av. De tok steget ut på kanten av stupebrettet og lot seg falle mot noe de ikke viste hvordan ville gå! Og det er slik det er å være kunstner. Og det tar tid å våge seg ut på kanten, samle mot til å la seg falle.
Så neste gang din sønn eller datter kommer hjem og forteller at det er kunstens vei som gjelder. Si ja! Det kan hende du har satt en ny Madonna til verden. (vel) Eller for alt du vet en ny Sigrid Undset. Eller en Grieg.
Ja, livet er et sjangsespill. Det er kunsten også. Men den rokker det bestående. På sitt beste. Og dysser folk i søvn. På sitt verste.
SAVN

SAVN
jeg sitter her og stirrer på et fotografi av det som ikke lenger er
ser en liten gutt i strikkejakke og kortbukser i skyggen av et tre
jeg husker ikke gutten, ikke treet, ikke øyeblikket, hvem som tok bildet
men det er kanskje derfor store trær fyller meg med lengsel
ja
lene seg mot ru bark, mot et bestefarkinn som lukter av pipetobakk
og dødsangst
*
Sven Henriksen 2013
I HAVE A DREAM
I HAVE A DREAM
I fjor så jeg et teaterstykke på Broadway. Det heter «The Mountaintop» og handler om Martin Luther King Juniors siste natt.
Rollene ble spilt av Samuel L. Jackson og Angela Basset.
Vel, de fleste vet hva som hendte med mannen som skaket en hel verden med sin drøm. Og i dag er det femti år siden han holdt sin berømte tale der han forkynte for en hel verden: I have a dream!
Hvorfor husker vi denne talen? Selvfølgelig fordi den forandret verden. Men kanskje også fordi han valgte noen enkle naive ord: Jeg har en drøm.
Å være naiv og å ha drømmer er ikke bra i dagens politiske landskap. I dag skal du være konkret, og det som før het drømmer heter nå bærekraftige visjoner, da helst lenket opp mot penger. Som politiker skal du ikke betro dine velgere om dine private drømmer, du skal komme med løfter. Du skal ikke stå opp å si: Jeg har en drøm om at vi alle skal respektere hverandre tross hudfarge, religion og legning. Det kan føre til at du mister noen velgere på veien mot maktens korridorer.
Nei, du skal ha noen kilometer 4-felts motorvei og litt lavere skatt i dokumentmappa for å få applaus.
Og du må heller aldri kreve noe av dine velgere, du skal si: Jeg tar ansvar, så bare len dere tilbake i godstolen, jeg skal sørge for at du får det bedre enn det du har det nå! Og folk flest lulles inn i sin egen private tristesse og får en følelse av at det er noe de har krav på som de ikke har fått. Derfor stemmer vi ofte bare med lommeboka og ikke med hjertet.
«Verden trenger mennesker med større drømmer enn billig bensin!» står det på et bilde som er delt i bøtter og spann på nettet i det siste.
Ja, det er helt forståelig at folk vil bli tatt vare på når de blir gamle. Ja, det er helt ok at folk vil tjene mer penger. Jeg kan også forstå at folk som er veldig avhengige av bil vil ha billigere bensin. Men det jeg ikke forstår er at i 2013, femti år etter at MLKJ holdt sin berømte tale for frihet og likhet driver politikere fremdeles med menneskeforakt, stigmatiserer folkegrupper og mistenkeliggjør alle som kommer hit for å få et bedre liv. At noen av dem kan være så følelseskalde at de ikke ser et barn i nød, men sender dem «hjem» til et land de aldri har vært i.
I skrivende stund surrer P2 der to politikere hakker løs på hverandre. Det handler ikke om drømmer, men om løfter. Pengeløfter.
Og jeg tenker, når vi evt får 4-felts motorvei fra Lindesnes til Nordkapp, vet vi hvor vi skal?
Når alle de gamle har eget rom og får rødvin til kvelds og blir badet og dullet med 24/7, vil det være godt nok da?
Når skatt på formue, alle avgifter er tatt bort, hva vil vi kreve da?
Jeg tror at i Norge blir det aldri godt nok!
Så jeg tror de med den største drømmen neppe kommer til å vinne valget 9. sept.
For drømmenes tidsalder er forbi. Det er harde fakta som gjelder. Og «what’s in it for me?» er dagens evangelium.
Akk, hjertet er en ensom jeger.
Bless you Mister Martin Luther King Jr.
MORFARS SELJEFLØYTE
MORFARS SELJEFLØYTE
Jeg husker morfars seljefløyte. Den spinkle lyden dypt inne i en skog. Og jeg husker et stille vann der oter og flue gled gjennom vannet, lyden av vanndråper som dryppet fra årene i de store nevene hans. Morfars seljefløyte ble stille for mange år siden, og jeg vet ikke om noen fremdeles spikker slike fløyter. Men jeg er glad for dette minnet.
Vi lever i en tid med mye støy. Nyhetene pumpes ut i alle medier 24/7. Vi er online og tilgjengelige hele tiden. Noen ganger virker det som om folk poster at det brenner i et hus før de redder seg ut av det. Og maten er ikke spist om ikke bildet av den ligger på Twitter eller Facebook. Nei, jeg er ikke et hår bedre selv.
Men morfars seljefløyte spiller i minnenes ikke helt pålitelige hardisk.
Alt var ikke mye bedre før, jeg vet. Men jeg tror vi hadde mer stillhet, og at ting tok litt lenger tid. Nå er dagens evangelium at vi skal «spare tid», men hvorfor vi skal spare den er jeg ikke så sikker på. Ei heller hva vi skal bruke den til? Vi leser færre bøker fordi vi ikke har tid. Vi stresser for å rekke alt vi tror vi må i løpet av en dag. Og vi passer hele tiden å fortelle verden hvor travle vi er. For travle mennesker er en suksess.
Morfar lærte meg også hva alle plantene i skogen het. Og det har festet seg i minnet. Jeg tok et eksemplar av mange av dem hjem og presset dem mellom boksider og laget et herbarium. Jeg vet ikke om unger driver med denslags lenger, men jeg har en følelse av at det for det meste går i Hello Kitty-effekter og annet. Og kunnskap? Vi trenger ikke å lagre så mye kunnskap lenger. Vi kan når som helst gripe iPhonen og google en plante, en ting eller et navn. All informasjon ligger bare et tastetrykk unna. Inn i hodet og rett ut igjen. Og hva om blir igjen der oppe i topplokket er ikke godt å si.
Men det er noe godt ved alt dette også. Det er ikke så lett å slippe unna med løgn som det var før i tiden. Før kunne løgn og fanteri sive ut som en gift i nabolaget uten at noen kunne sjekke om «sannheten» egentlig ikke var en forkledd løgn. Nå kan f. eks et mobbeoffer skrive en blogg og få nasjonal oppmerksomhet, og mobberen blir stilt til ansvar. Ja, en blogger kan faktisk kle av en hel nasjon ved å lekke sikkerhestgradert info til verden, og en ny arabisk vår kan komme på grunn av all verdens nye digitale verktøy. Ja, jeg har selv opplevd at en politiker står og sier nøyaktig det samme som jeg har skrevet på bloggen min dagen før, og jeg har også opplevd at rusomsorgen i Oslo har brukt en av mine tekster i behandling av folk med rusproblemer.
Så ja, verden har blitt et bedre sted på veldig mange måter selv om det medfører mye støy.
Men jeg sitter her og tenker på morfars seljefløyte. Jeg savner den lyden i disse dager når det handler om å hyle høyest for å redde verden.
Derfor går jeg oftere og oftere inn i skogen og sitter helt stille på en stein og lytter. Det er så stille at jeg kan bli redd.
Jeg jobber med å ikke være redd stillheten. Den er ikke farlig, jeg vet. Den er bare så sjelden i disse tider.
RIP morfars seljefløyte.
JEG, EN GRØNNSKOLLING?
JEG, EN GRØNNSKOLLING?
– Hva? sier en venn, du har ikke meldt deg inn hos de gale folka der? De som er for fri hasj og ikke har snøring når det gjelder politikk? Skjønner du ikke at SV går dukken om vi ikke stemmer på dem! Jeg er sjokkert asså!
– Ja sier jeg, det har jeg gjort. Skal jeg liksom bruke min stemme til å redde et politisk parti? Er ikke valget i et demokrati til for at alle skal få stemme på det de tror på?
– Eh, jo da, sier vennen, men vi kan jo ikke la SV gå dukken?
– Nei, sier jeg, det er trist. Selvfølgelig er det trist at SV kanskje renner ut med badevannet. Men jeg tror ikke på dem lenger.
– Men tenk om de menger seg med de mørkeblå!?
– Ja, da har jeg et problem. Men jeg har lett etter et parti som har miljø i fokus. Som tør å snakke røkla midt i mot. Som ber meg om å forbruke mindre. Husker du under den siste «finans-krisa» her i Norge? Da sa minister Halvorsen at vi IKKE måtte slutte å handle for da ville dette landet gå konk? Det er vel ikke særlig sosialistisk å støtte opp under en spiral som går fortere og fortere? Som bare sørger for at de rike er rike og de fattige forblir fattige?
– Nei da. Det var kanskje litt dumt av henne. Men hva skulle hun ha gjort da?
– Jeg mener at vi må tørre å ha det litt dårligere slik at vi kan begynne å redde denne stakkers planeten!
– Men vi blir satt tilbake til 80-tallet, sier de som veit, piper min venn.
– 80-tallet? Det var jo ganske gøy da? Og så vidt jeg vet var det vel høyresiden som føkka opp det tiåret?
– Nope. Det var det vi som gjorde. Vi levde over evne.
– Ja, sier jeg, my point. Og nå lever vi over evne igjen. Og ja, jeg veit, mitt nye politiske parti er kanskje ikke ferdig uttenkt, men jeg synes det er veldig bra at noen har sitt hovedfokus på miljøet. Og jeg kan ikke lenger stemme på et parti som sitter stille i båten i redsel for å miste makt.
– Jeg synes du er en jævla grønnskolling! sier vennen. Trodde du var smartere enn som så.
– Jeg følger hjertet, sier jeg. Så får vi se. Og jeg tror at de grønne skollingene er fler enn du aner, og at dette stupide «hasjpartiet» kommer til å vokse seg større en noen kan ane i dag! Og du, er det ikke merkelig at en liten sleivete kommentar om hasj får større oppmerksomhet i media og hos folk flest enn at unger blir revet ut av sengene om natta og sendt ut av landet selv om de er født og oppvokst her?
– Hold deg til saken, sier vennen. De to tingene har ikke noe med hverandre å gjøre.
– Jo, sier jeg. SV har vært mitt parti i 40 år, og når de blir sittende i regjering uten å gjøre noe med dette, så mister jeg respekten for dem. Og når de lovet skolemat til alle skolebarn i Norge før forrige valg, og så kommer minister Halvorsen med et lite skrukkete eple i håndveska og forteller at mat til skolebarn ikke lot seg finansiere. Jeg blir forbanna. Og du, jeg røyker ikke hasj.
– Det handler om å velge mellom pest og kolera, sier vennen. Og kanskje holde seg for nesa mens man stemmer.
– Ja, sier jeg. Jeg holder meg for nesa, og stemmer MDG. De fleste stinker et eller annet sted.
– Men kulturpolitikken da? Min venn legger siste kort på bordet.
– Du vet du hva? Den har jeg sluttet å tro på for mange år siden. Å være kunstner i Norge kommer aldri til å bli akseptert. Vi er noe sulikker som ligger på soffan, drikker rødvin og hever stipend. Og så hender det at vi blir henta fram for å synge litt i valgkampen.
– Du, nå overdriver du! Vennen blir litt snurt.
– Det gjør du også, bjeffer jeg. Litt snurt jeg og.
Politikk asså. Noen rare greier.
Men sorry, i et demokrati kan man stemme på hva man vil. Og det kan medføre at selv ens egen familie sletter deg på Facebook. 🙂
I KVELD

jeg har rørt ved noe i kveld
holdt noe skjørt i armene
et øyeblikk med ikke helt utviklet
beinstruktur og et mykt punkt
ved issen
jeg har gått inn i et fremmed rom i kveld
kommet ubedt inn i noen andres sang
sett åpne lyttende munner
lukt av søt melk og kropp
jeg har rørt ved noe i kveld
jeg har holdt noe skjørt i armene
jeg vet ikke om det er godt eller ondt
et kjærtegn
eller
en håndgranat
SvenH 2013
VAGABOND WAYS
NORSK KULTUR, JA HVA ER NÅ DET?
NORSK KULTUR, JA HVA ER NÅ DET?
Min morgen begynner nesten alltid slik.
Jeg står opp, skrur på radioen, og siden jeg er en kulturfiffer hører jeg selvfølgelig på P2. Så setter jeg på kaffen. I dag: Jeg sitter med haken i hendene, fremdeles med restene av Margreth Olin’s rystende «De andre» i kroppen. Jeg hører kaffen sildre ned i kolben, kjenner lukten av brun oppvåkning. Så begynner Politisk Kvarter.
Siv Jensens indignerte stemme fyller det store kjøkkenet mitt der solen flommer inn. Hva er norsk kultur Siv Jensen? spør programlederen. Han får aldri et klart svar på det utover litt difust tåkeprat om at det er svært viktig å huske det man kommer fra, være stolt av det og å bevare det.
I hele dag har jeg kjent på et raseri. Jeg har ikke kunnet skrive på det jeg jobber med i dag. Tankene har kretset rundt paranoiaen som pumpes ut i media. Alt sinne og hvit redsel for at vi skal miste noe som bare er vårt eget. Men vi vet alle innerst inne, og om vi skal være ærlige så har vi ikke så veldig mye som er vårt eget, som er unikt norsk.
Mellom bakkar og berg utmed havet heve nordmannen fenge sin heim, heter det i en gammel tekst.
Legg merke til ordet «fenge» som betyr å få så vidt jeg vet. Vi hakket oss ut av isbreen og satt der og skaket i skinnefellen mens folk andre steder satt godt og komfortabelt på vannklosett. Vi satt og hakket helleristninger i fjell og jaktet med piler av bein. Vi var et fangstfolk, vi var fiskere og bønder. Vi skar i tre, vi bygde båter. Vi tok oss over havet og plyndret byer og land, drepte menn og voldtok kvinner. Vi hugde ned all eikeskog i Norge og solgte den til Holland. Og når eika tok slutt ble det alt for mange av oss, fordi alle de som dro til Holland for å arbeide kom tilbake. Ja, slik kan det gå. Og derfor kunne vi ikke brødfø oss, og mange stakk over havet og fikk seg et nytt liv i Amerika.
Det er dette vi kommer fra. Dette er oss. Om vi skal være ærlige.
Kjære Siv Jensen, det er mulig du er et godt menneske, men du har kulturforståelse på høyde med en ung 17.mai-sløyfe.
Kultur er ikke noe statisk. Kultur er i bevegelse som også menneskene som bor i et land, i verden, er det.
Vi kan ikke ønske oss tilbake til det som var for tyve år siden bare fordi vi har et nostalgisk ønske om å finne tilbake til noe vi tror var genuint. Det var ikke det. Det var oss der og da. Men tiden og vi har gått forbi det stedet da Odd Grythe prøvde å være vår kollektive hukkommelse, og Erik Bye går ikke ombord lenger på svart/hvitt-tv mens mor varmer terteskjell med hvit saus og reker ute på kjøkkenet.
Det genuint kulturelt norske finnes ikke.
Du kan slå en Selbuvott i hodet på meg tusen ganger og si: Se her! Men mønsteret er fra Kina. Og du kan komme med pinnekjøtt, lapskaus og ti andre matretter du mener er norsk sikringskost, men et sted i verden ble de rettene kokt mens vi satt i en liten trebåt og fisket med en line flettet av lær. Når kirken kristnet samene med vold og makt satt folk på kafé i Roma og spiste kremkaker med kandiserte fioler som pynt. Just saying.
Så gi meg en eneste ting som er genuint norsk?
Det eneste jeg kan komme på er porøse og forslitte ordtak som «det er typisk norsk å være god» og «look to Norway!» Gi meg en grunn til at folk skal se mot Norge der vi har politikere som vil oppheve alle internasjonale avtaler, ikke bry seg om menneskerettigheter og bruker et forvirret forsøk på å redde norsk kultur som avledningsmanøver når det egentlig handler om at de ikke liker mennesker med en annen hudfarge enn dem selv.
I dag er det inget hedersmerke å være nordmann med norsk pass og tilgang til nesten hele verden. Jeg skammer meg.
Og jeg har søkt et av verden største land om å få et lite grønt kort. Og om jeg får det er det kanskje bye bye baby. For om dette paranoie hatet får fortsette så synker vi med mus og menn. Ja, det er mye dritt i USA også, men der smiler de og sier God bless you.
Her er GUd veldig fraværende, om du tror på slikt.