LIVET, KUNNE IKKE DET VÆRE NOE FOR DEG?

64387_10151830052998989_1862936009_n

LIVET, KUNNE IKKE DET VÆRE NOE FOR DEG?

Replikken er hentet fra et teatersykke som heter «Tango» av Slavomir Mrozek og handler om en kunstnerfamilie der sønnen kommer hjem og forteller at han ikke vil bli kunstner som alle sine forfedre, men advokat. Det blir stor oppstandelse, og den gamle bestefaren piper nede fra rødvinen:

«Men livet da Arthur, kunne ikke det være noe for deg? Du må leve gutten min…» (fritt etter minnet)

Ja livet. Jeg hadde en flott samtale med en tysk teologiprofessor i går, om livet.

For hun som jeg har brukt hele livet til å jobbe, feite opp karrieren i alle år. Bare levd uten å leve så veldig mye. Og etterhvert som vi har levd en god stund på jorden, så tikket noen høyst ubedte spørsmål inn:

Hvor pokker er livet? Hvorfor lever vi? Hva lever vi for?

Og ikke minst, det vanskeligste spørsmålet av alle: Hvorfor er vi ikke lykkelige når alt går så bra på jobben?

Når du opplever suksess inntreffer en slags tristhet. Det du trodde skulle gjøre deg så himmelstormende lykkelig var et luftslott. Du sitter på en premiere og tenker: Neste gang må jeg gjøre det bedre! Dette er ikke godt nok. For en karriere er en stige som kan ta deg til himmelen eller ned i helvete.

Jeg måtte ta ganske mange runder med meg selv før jeg forsto at lykken aldri må eller kan kobles opp mot applaus og suksess. Livet er ikke der. Livet er et annet sted. Alltid. Livet finnes i det vi kaller for «de små ting» som egentlig er de store.

Her kommer det.

Når du kommer hjem. Din kjære har lagt rent på sengen. Han har laget noe han vet du liker. Solen faller skrått over gulvet i striper av gull. Det er varm kaffe på kannen og lav musikk spilles ut av høytalerne. Vel, ingen klapper eller roper bravo, det er ikke så spektakulært med kjøttkaker og stuet kål, men det er en stille og ydmyk lykke. Det er selve livet som snakker til deg, viser sitt sanne ansikt. Jeg har blitt flinkere til å se det, og til å sette pris på det. Og å forstå hvor heldig jeg er.

Jeg har fått så alt for mange drømmer virkeliggjort.

Alt det jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve er blitt innfridd og mer til. Og telefonen ringer stadig om det ene og det andre. Det gjør meg ikke glad, ikke mer lykkelig, det fyller meg med ansvar og press om å levere. Samt at det fyller meg med en visshet om at livet ikke er der. Så det spiller ingen rolle om det går til helvete og applausen uteblir.

Før gikk verden under om man fikk en dør i fleisen, nå er det bare en dør som smeller igjen, so what? Man rister det av seg og går videre.

Dette er egentlig en liten tekst til min kjære. Han vet hvem han er. Men også til deg som hele tiden tror at du blir så lykkelig om bare ditt eller datt….! Jeg forstår deg, tro ikke noe annet. Men sett deg helt rolig ned. Count your blessings. Se på alt det du har. Det er ganske sikkert mer enn det du ikke har.

Livet, kunne ikke det være noe for deg? De små store tingene som bare er der. At det er godt å sette beina på gulvet om morgenen. At kroppen fungerer. For ikke alle har det slik. Jeg tror det er sunt med noen hundre dører rett i flesien. Livet er langt, og man kan ikke bare passere alle stengsler uten motstand. Man blir litt høy og mørk av slikt. Jeg er ikke høy og mørk lenger. Men jeg har vært det veldig lenge.

Noen har litt tungt for det. Life, blessed be….

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s