VANLIGE FOLK

IMG_9835

VANLIGE FOLK

Smak på ordene. Vanlige folk.

Vi vanlige folk, leser jeg ofte i kommentarfeltene på nettet. Vi vanlige folk blir ikke sett, blir ikke hørt, har ingen stemme. Før het vanlige folk «den lille mann», han som gikk til fabrikken i grålysningen og kom sliten hjem om kvelden. Og etter femti år som trofast, stemmeløs sliter fikk han en gullklokke som takk. (i beste fall) Og så satte han seg i en stol og satt der til han døde. Og den vanlige kvinnen hun levde som regel litt lenger enn sin vanlige mann, noe både vanlige og uvanlige kvinner har en tendens til å gjøre i våre dager også.

Men sånn ca på 60-tallet begynte de aller vanligste folkene å dø ut. Folk begynte å ta uvalige valg. Kvinnene kastet bh’n og mennene lot håret gro. De mest vanlige satt vettskremte bak stakittene og så verden ble skaket om i en blender av nyvinning.

Jeg har grunnet en del på dette med vanlige folk. Hva menes det? Vanlig? Er det å gjøre det samme som veldig mange andre gjør?

Men hva finner vi inne i alt dette som er så vanlig? Jo, i alt det vanlige finnes det nyanser like fargerike som i en regnbue. Men det er tryggest å dekke seg bak sin påståtte vanligehet. Da stikker man ikke ut. For blandt de vanlige er det ikke bra å flagge uvanlige ting. Har borettslagets leder for vanlige folk bestemt at postkassene skal være røde må man ikke male sin egen blå, det rokker ved fellesskapet og skaper uro. Og skal det plantes petunia i blomsterkassene på balkongene så kommer man ikke med en anarkistisk solsikke som tar både utsikt og sjelefred fra alle de vanlige. Fy. Å, jeg er så glad for at jeg ikke er vanlig!

Men vi som kalles uvanlige har også våre regler. Første bud er å forakte de vanlige.

Og når det kommer til kunst, som mange av oss uvanlige arbeider med, så er vanlig kunst ikke comme il faut. Nei, vi må ikke like det samme som alle de vanlige gjør, det er slett ikke bra. Jeg, en uvanlig, kom til skade for å si at jeg hadde grått en skvett da jeg hørte en låt av DDE. Stillheten i middagselskapet var til å ta og føle på. Det spredde seg en uro i rommet. Er han kanskje ikke en av oss? Er han en overløper? Men du vet, blandt alt for mange uvanlige kan det tikke inn en lengsel etter å være helt vanlig. Bare kaste seg ut på parketten og vræle når Celine Dion synger: All by myself! mens hele det koksgrå og uvanlige fuglefjellet trekker seg redd unna.

Nei jeg tror ikke på verken vanlig eller uvanlig.

Jeg tror på at de vanlige kan gjøre de mest uvanlige ting, og at de uvanlige er ganske så vanlige i dypet av sin sjel.

For det går jo an å lese Kafka mens DDE snurrer på spilleren? Eller vanke både på countryfestival på Vinstra (eller hvor den nå er, ha ha) og i operaen i Bjørvika? Eller kanskje ikke? For vi er vel alle uvanlige ganske vanlige mennesker, er vi ikke?

Derfor disser jeg ikke deg i campingvogna som drikker Koskenkorva og hører på Ole Vidars (Ole Ivars, ha ha igjen), og så håper jeg ikke du ser ned på meg for at jeg for tiden hører på russisk strupesang og leser Siri Hustvedt? Og så håper jeg at alle mine koksgrå minimalistiske  kunstervenner har respekt for at jeg leser et par bøker av forfatter Frid Ingulstad, før jeg snakker dritt om henne mener jeg. For selv en utgammel flyvertinne kan finne et gullkorn. Det kan en helt vanlig kultur-fiffer også! Men jeg sier som min gamle tante: Smaken er som baken, den er delt.

God høst alle vanlige og uvanlige folk. Dere vet selv best hvem dere er. Eller ikke er 🙂

Advertisements

2 kommentarer om “VANLIGE FOLK

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s