THE SORROW OF A NORWEGIAN

IMG_0324

THE SORROW OF A NORWEGIAN

Norge er et veldig lite land, men det vet de fleste?

Litt som en liten hund som går rett på større hunder og helt glemmer hvor liten den er. Men i det lille landet, ikke så lenge etter at vi hakket oss ut av isen og ristet av oss sauefellen, fikk vi oppleve at pengene kom til oss. Nå sitter nordmannen på soldekket og glipper med øyenene og undres; Er det ikke noe mer jeg har krav på som jeg ikke har fått? Og hvor og hva vi kommer fra er glemt et sted på veien…

At det pågår en valgkamp har vel de fleste fått med seg.

Den handler om to blokker som for en hver pris må holdes i live. Den ene er rød, den andre er blå. Den blå er, etter hva jeg hører, grisk og pengestyrt, den røde har fått det for seg at «forskjellene» i samfunnet skal bli mindre. Jeg liker den røde blokken best.

Men her om dagen dukket det noe grønt opp. Ikke det at det ikke hadde vært grønt både her og der før, men dette var liksom litt grønnere og friskere. Litt sånn som de første små museørene på bjørka om våren som får deg til å tro på livet igjen. Jeg liker våren og grønne ting, så jeg velger det:)

Og skipet seiler videre. Den lille nordmannen sitter på soldekket og snakker om seg selv og sin sorg.

For ingenting fungerer her til lands. Han hever glasset, det blinker i sola som han er for lei seg til å legge merke til, og kommer nok en gang med sin lange monolog om hvor lite fornøyd han er med tingenes tilstand, der han sitter pen i tøyet, med blankpolert båt og nyoppusset hus og ny ung kone. For koner har også kortere levetid i den kravstore nordmannens triste liv. Han vil jo hele tiden ha siste modell på markedet. Han snur seg mot vennene der de seiler inn og soloppgangen mens de ser forbløffet på mennesket som fyller opp glassene og rydder bordet. Ja ja, folket arbeider, de om det. Neste uke drar man til fjells for å skyte ryper. Men akk, rypebestanden har gått ned, bare sorg og elendighet. Skal vi seile inn til brygga for litt barhopping gutta? Jadda!

Og litt lenger inne i byen senker natten seg.

Den lille mannen logger seg inn på sin bærbare mac. Han skroller nettet etter artikler han kan mene noe om. Fingrene løper fjærlett over tastaturet og ordene renner ut av fingertuppene uten å ha vært innom den lille hjernen. Og under en matt lyspære pumper han sin sorg og sitt hat ut til de som gidder å lese. Og den anonyme nordmannens sorg  og hat siver ned i grunnvannet, all løgn og hat blir til sannhet.  For det er så trist her i dette landet. Noen som ikke fortjener det grafser til seg eller får det vi har krav på kastet etter seg av udugelige politikere!!

Og politikerne står flidde, glossy og fine ved langbordet. Tv-lampene lyser i studio. Det handler om å feede alle de som er lei seg, de som ikke har fått det de har krav på, som ikke blir sett, de som faktisk dør! For å dø er også et nederlag i lille land. Noen må ta ansvar, hyles det. Og slik sendes den lille nordmannen rett inn i en eviglang depresjon som bare kan leges om han stemmer rødt eller blått, eller til nød grønt. (Men ikke for grønt, for det lønner seg ikke, visst nok…)

Ja, det er vanskelig å holde seg flytende når alt går så bra.

Men for all del, en sorg er ikke mindre relevant bare fordi du sitter i en god og dyr stol. Men et klokt menneske sa en gang: «En nordmann har det bare godt om han sitter i en ukomfortabel stol!»

Jeg er også en liten ubetydelig nordmann med litt sorg i ryggsekken.

Jeg kan sikkert gjøre den mye større om jeg anstrenger meg litt. Men etterhvert som det meste kom min vei ser jeg ingen grunn til å klage. Vel, det eneste jeg kunne ønske var at vi som greier oss så bra, og vi er mange, kunne få litt kudos for at vi gjør det. Og at når vi prøver å forsvare den bittelille ikke helt ekte nordmannen ikke fikk kjeft. For det er helt riktig at mange kan få det litt bedre, men det er ikke de fleste av oss. Det er «de andre», de som det ikke er så lett å like. Akk, nå må jeg logge av, nå kommer Anna, den polske vaskehjelpen for å ta et tak i huset. Man orker jo ikke alt selv. Man må jo ha tid til å grunne over alle sine sorger? Alt det man aldri fikk?

Og nå synes du sikkertat jeg klager på at folk klager? Den er god! Har vi ikke demokrati, kan jeg ikke skrive å si hva jeg vil uten å bli kalt rasist eller diskriminerende? Men jeg gjør det under fullt navn, så jeg er lett å finne. Akkurat nå sitter jeg ved et stort bord og ser utover fjorden der tåka ligger som en våt dyne. Ikke annet enn tristesse. JA, NOEN MÅ TA ANSVAR!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s