WHAT’S UP SAPMI?

IMG_3843

WHAT’S UP SAPMI?

I juni gikk jeg langs Houtson Street i New York City. Plutselig hørte jeg en lyd, noe kjent. Var det ikke joik? Her i New York?

Jeg gikk etter lyden, og ganske riktig, i det lille lokalet sto en ung samisk mann og joiket. Stemningen var stor og folkemengden der inne tok bølge etter bølge.  Jeg kjente samehjertet banke i sommervarmen på Lower East Side.

Kulturen går for tiden i trange sko.

Den mistenkeliggjøres som noe overflødig og dyrt vi ikke bør holde oss med i Norge.

Det er det samme i Sapmi. Kulturpolitikken sakker etter samtidig som trykket mot urfolkskulturen øker over hele verden. Og selv om de få store samiske stjernene lyser på den internasjonale himmelen er en karriere som kunstner i Sapmi ikke på grunn av, men på tross av. For det legges alt for få penger i det som burde være Sametingets og samiske politikeres hoved-agenda, nemlig å styrke den samiske kulturen, det være seg teater, litteratur, film, musikk og håndverk. Samiske små festivaler sliter. Mange mener at de bør kunne finnansiere seg selv for å ha livets rett. Ja, money talks selv i Sapmi. Men når de kommer til byråkrati, møter og tjenestereiser sparer man ikke på pengene.

I vår var jeg på det samiske nasjonalteateret Beaivvas i Kautokeino.

Jeg hadde ikke vært der på en del år, og jeg fikk sjokk når jeg så hvilke karrige kår en av de aller viktigste kulturbærerne i Sampi lever under. Trange triste lokaler du ikke kan lage moderne taeter i i 2013. Skuespillerne sminker seg  på en liten do. Lufta er så dårlig at hodepinen hamrer etter noen timer. Og ikke minst, scenen og salen er alt for liten, gammeldags og egner seg knapt nok til å vise kino i.

Men politikerne synes ikke å bry seg nevneverdig for denne kulturbæreren som reiser verden rundt og fronter samisk kultur.

Sametinget som bevilger penger til samisk scenekunst tviholder på pengepungen og nekter å øke tilskuddet. Det er en skandaløs  holdning som hindrer den samiske kulturen å være levende. Og ikke minst, det stanser rekrutering til faget. Alle fagre drømmer om en livskraftig scenekunst i Sapmi smuldrer hen etterhvert som dagene går og klokken tikker og politikerne snur ryggen til.

Men samiske talenter står det ikke på.

Nye lovende mennesker dukker stadig opp, men Beaivvas har ikke midler til å ansette dem. Ei heller til å følge dem opp og gi dem en viss kontinuitet i kunstnerskapet. Dette resulterer at de forsvinner ut i det norske samfunnet. Tar utdannelse ved norske institusjoner og skaper seg karrierer som ikke har rot i den samiske kulturen for å kunne skaffe seg et levebrød. Derfor vil jeg ta så sterkt i at jeg sier: Sametinget og dets politikerer bedriver en fornorskningsprosess av samiske kunstnere med åpne øyne! Og det er en skandale! For uten den samiske kulturen, uten samiske kunstnere, hvem er vi da? Bare et folk som sitter i privatbiler på vei til møter på statens regning mens vi diskuterer noe som det aldri blir noe av?

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Sametinget bør straks ansette en dyktig «kulturminister» som kan slå inn noen forstokkede holdninger og stengte dører. Jeg har jobbet i norsk og samisk kulturliv i førti år, og for å si det rett ut: Når jeg en sjelden gang ringer til Sametinget forå finne ut av ett eller annet om kultur føles du som om du har kommet til en vernet bedrift der ingen aner hva man holder på med. Du skal ikke snakke mange setningene med «konsulenten» før du skjønner at hun/han ikke aner hva du snakker om eller kan hjelpe deg.

Og så vidt jeg vet ble Sametinget i sin tid opprettet for å verne og styrke den samiske kulturen, ikke for å neglisjere den. Så, ta seg krafrig sammen før det er for sent!

Ikke rart at folk flest fremdeles synes å tro at en same er en enfoldig mann med en rein i bånd som står og myser mot solnedgangen!

Men for all del, velg gjerne å være et postkort. Eller hva med en levende kultur? Kunne det være noe?

WAKE UP AND SMELL THE COFFEE!

Om noen der ute blir fornærmet og tar denne bloggteksten som et personelig angrep; det er meningen!

THE SORROW OF A NORWEGIAN

IMG_0324

THE SORROW OF A NORWEGIAN

Norge er et veldig lite land, men det vet de fleste?

Litt som en liten hund som går rett på større hunder og helt glemmer hvor liten den er. Men i det lille landet, ikke så lenge etter at vi hakket oss ut av isen og ristet av oss sauefellen, fikk vi oppleve at pengene kom til oss. Nå sitter nordmannen på soldekket og glipper med øyenene og undres; Er det ikke noe mer jeg har krav på som jeg ikke har fått? Og hvor og hva vi kommer fra er glemt et sted på veien…

At det pågår en valgkamp har vel de fleste fått med seg.

Den handler om to blokker som for en hver pris må holdes i live. Den ene er rød, den andre er blå. Den blå er, etter hva jeg hører, grisk og pengestyrt, den røde har fått det for seg at «forskjellene» i samfunnet skal bli mindre. Jeg liker den røde blokken best.

Men her om dagen dukket det noe grønt opp. Ikke det at det ikke hadde vært grønt både her og der før, men dette var liksom litt grønnere og friskere. Litt sånn som de første små museørene på bjørka om våren som får deg til å tro på livet igjen. Jeg liker våren og grønne ting, så jeg velger det:)

Og skipet seiler videre. Den lille nordmannen sitter på soldekket og snakker om seg selv og sin sorg.

For ingenting fungerer her til lands. Han hever glasset, det blinker i sola som han er for lei seg til å legge merke til, og kommer nok en gang med sin lange monolog om hvor lite fornøyd han er med tingenes tilstand, der han sitter pen i tøyet, med blankpolert båt og nyoppusset hus og ny ung kone. For koner har også kortere levetid i den kravstore nordmannens triste liv. Han vil jo hele tiden ha siste modell på markedet. Han snur seg mot vennene der de seiler inn og soloppgangen mens de ser forbløffet på mennesket som fyller opp glassene og rydder bordet. Ja ja, folket arbeider, de om det. Neste uke drar man til fjells for å skyte ryper. Men akk, rypebestanden har gått ned, bare sorg og elendighet. Skal vi seile inn til brygga for litt barhopping gutta? Jadda!

Og litt lenger inne i byen senker natten seg.

Den lille mannen logger seg inn på sin bærbare mac. Han skroller nettet etter artikler han kan mene noe om. Fingrene løper fjærlett over tastaturet og ordene renner ut av fingertuppene uten å ha vært innom den lille hjernen. Og under en matt lyspære pumper han sin sorg og sitt hat ut til de som gidder å lese. Og den anonyme nordmannens sorg  og hat siver ned i grunnvannet, all løgn og hat blir til sannhet.  For det er så trist her i dette landet. Noen som ikke fortjener det grafser til seg eller får det vi har krav på kastet etter seg av udugelige politikere!!

Og politikerne står flidde, glossy og fine ved langbordet. Tv-lampene lyser i studio. Det handler om å feede alle de som er lei seg, de som ikke har fått det de har krav på, som ikke blir sett, de som faktisk dør! For å dø er også et nederlag i lille land. Noen må ta ansvar, hyles det. Og slik sendes den lille nordmannen rett inn i en eviglang depresjon som bare kan leges om han stemmer rødt eller blått, eller til nød grønt. (Men ikke for grønt, for det lønner seg ikke, visst nok…)

Ja, det er vanskelig å holde seg flytende når alt går så bra.

Men for all del, en sorg er ikke mindre relevant bare fordi du sitter i en god og dyr stol. Men et klokt menneske sa en gang: «En nordmann har det bare godt om han sitter i en ukomfortabel stol!»

Jeg er også en liten ubetydelig nordmann med litt sorg i ryggsekken.

Jeg kan sikkert gjøre den mye større om jeg anstrenger meg litt. Men etterhvert som det meste kom min vei ser jeg ingen grunn til å klage. Vel, det eneste jeg kunne ønske var at vi som greier oss så bra, og vi er mange, kunne få litt kudos for at vi gjør det. Og at når vi prøver å forsvare den bittelille ikke helt ekte nordmannen ikke fikk kjeft. For det er helt riktig at mange kan få det litt bedre, men det er ikke de fleste av oss. Det er «de andre», de som det ikke er så lett å like. Akk, nå må jeg logge av, nå kommer Anna, den polske vaskehjelpen for å ta et tak i huset. Man orker jo ikke alt selv. Man må jo ha tid til å grunne over alle sine sorger? Alt det man aldri fikk?

Og nå synes du sikkertat jeg klager på at folk klager? Den er god! Har vi ikke demokrati, kan jeg ikke skrive å si hva jeg vil uten å bli kalt rasist eller diskriminerende? Men jeg gjør det under fullt navn, så jeg er lett å finne. Akkurat nå sitter jeg ved et stort bord og ser utover fjorden der tåka ligger som en våt dyne. Ikke annet enn tristesse. JA, NOEN MÅ TA ANSVAR!

SIW ANITAS GLADE JUL

Foto: Bjørn Leirvik
Foto: Bjørn Leirvik

SIW ANITAS GLADE JUL

Jeg har alltid vært litt redd nordnorske kvinner, derfor ville jeg kjenne på hvordan det er å være en.

Dette var tanken som utløste idéen om å skrive forestillingen «Siw Anitas Glade Jul» som skal ha premiere ved Nordland Teater 21. november. Et «one woman» show med andre ord, tett mellom låtene og med sylkvass humor og satire.

For Siw Anita Enoksen, cateringdronninga fra Gryllefjord på Senja forholder seg slett ikke taus der andre tier. Hun mener mye om det meste, og er ikke helt i form om hun ikke er litt forbanna, det være seg på grunn av politikk, lokale hendelser eller rett og slett livet selv, som hun lever alene i et lite hus ved havet. Kjæresten Kim Ronny Abelsen bor i nabobygda Torsken, for som Siw Anita selv sier: «Vi bor ikkje sammen, de bi førr tett førr mæ. Æ meine, når du har hatt 120 kilo trailersjåfør parkert i heile hjørnesoffan fra fredag kveld til mandag morra så må du luft ut resten av veka!»

Siw Anita er en syngende blomst av et kvinnfolk som øser av sitt rike indre. Hun har en soft spot for Witney Houston og Tina Turner, samt gamle slagere fra 80-tallet.

1. oktober begynner prøvene, og 21. november ruller showet i gang. Billettene legges ut denne uken og vi spiller helt fram til jul.

Så ta vel i mot fruen fra Senja!

Hun er rustet til tennene i paljetter og håret er høyere enn himmelen.

Kapellmester/Piano: Sissel Brean Hovind.

For mer info, følg med på: http://www.nordlandteater.no

siw-181

ENTEN ELLER?

erna_4972087a

ENTEN ELLER?

Vi velger oss hvor kjæledegger i politikken. Eller kamphaner om du vil. Vi har hatt Gro og Kåre. Nå har vi Erna og Jens. Det er noe som heter «blokker» i norsk politikk. To blokker, to valg. Enten eller? Blått eller rødt?

Jeg ser på disse to blokkene som to store isfjell som gnisser mot hverandre, og rundt omkring flyter noen små isfjell og driver i vannet uten helt å bestemme seg for hvilken vei de skal.

Jeg har stemt på et par av disse små isfjellene en rekke ganger, men nå de synes like forvirret og uten retning. Og selv om et av dem har påberopet seg å være grønt har grønnfargen bleknet når de har kommet inn i et av de store isfjellenes farvann. Ok, metafor ferdig.

Plutselig dukket det opp noe irrgrønt. Noe som sa tydelig at nok er nok.

Det var ikke helt gjennomtenkt alt sammen, men tydelig på en ting. Vi vil verne jordkloden! Ferdig snakka. Vel, jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at om du skal verne jordkloden så må du vite hva du snakker om, og hvordan det skal gjøres.

Jeg har blitt mer og mer miljøbevisst i løpet av de siste årene. Takket nei til plasposer i butikken til kassamannens ergrelse. Jeg har tre forskjellige søppeldunker. Jeg kjøper stadig mindre dritt jeg ikke trenger, skifter ikke ut iPhonen bare fordi det kommer en ny modell hvert år, kjøper ikke iPad Mini bare fordi alle andre har det osv. Ok, jeg synder på et punkt; jeg flyr for mye, men verden er ikke tilrettelagt for forflyttning på en miljøvennlig måte, så derfor må jeg bruke fly i den jobben jeg har, selv om jeg har brukt 17 timer av livet mitt en rekke ganger for å ta tog fra Nord-Norge til Oslo for å ha et møte, for så å bruke 17 timer på å komme hjem igjen (om toget er i rute)

Det er mange av oss som har begynt å tenke på miljøet. Og det er mange som ikke tror på at miljøproblemene er menneskeskapt og kjører på. Slapp av,kjøp mer, forbruk mer, hold butikken gående for enhver pris ellers går landet dukken, messer de.

Ja? Men hvor lenge kan vi holde på slik? Et sted finnes det en grense for hvor mye den stakkars planeten vår tåler? Og jordkloden bryr seg ikke det døyt om blokkpolitikk. Den svirrer og går til den ikke orker mer, og så er det game over.

Jeg råder politkere til å ta en tur i skauen. Ta med seg et bærspann, plukke bær, tenke lange tanker, sette seg på en stubbe, kjenne på stillheten. Er jeg på bærtur, sier du? Vet jeg ikke hva jeg snakker om?

Det er mulig MDG ikke er ferdig «polert» for politikken, men partiet er en reaksjon på at blokkene bare ligger og gnisser mot hverandre. Enten eller? Er du rød eller blå? Stem taktisk, sier mange? Ja, men det er fortærende ergelig at når du stemmer på noe så får du noe annet. Derfor velger jeg grønt fordi jeg tror på at det er viktig å rekke opp hånden å si at nok er nok, jeg tror ikke på dere lenger.

SV har vært mitt parti så lenge jeg har vært gammel nok til å stemme. Men når mitt parti endelig kommer i regjering så pulveriseres det til ingenting. Man lukker øynene for en umulig paranoid krig, man lukker øynene for en til tider urimelig asylpolititikk som går utover små barn, man svikter miljøsaken, ja stort sett det meste. Selv om, ja, det er sikkert mulig at forskjellene i Norge er blitt mindre de siste åtte år. Men det er ved kongens bord man finner ut hva man er laget av, og det er ved det taffelet man finner ut om båten man tror på bærer.

Jeg tror at MDG er kommet inn i norske politikk for å bli. Og at de kommer inn på tinget om en måned. Men jeg tror ingen av de store isfjellene kommer til å ønske dem inn i sine farvann. For «Ja til fri hasj» og en sleivete bemerkning om abortkostnader er ikke comme il faut på Løvebakken. Ved kongens bord sitter man pent og stille om man er liten, vet hvilken kniv man skal begynne med, og man flagger ikke sine upolerte meninger i hytt og pine. For å si det rett ut; du får ikke politisk makt i Norge før du har mistet deg selv og blir likt av fest mulig. Før du er så slipt i kantene at du ikke kan skille det ene isfjellet fra det andre.

Men om en måned sitter en bitte liten grønn mann/kvinne/kvinner/menn nederst ved bordenden, og de aller fleste kommer til å late som han/de ikke sitter der. Han/hun kommer til å være en irriterende flekk på den hvite duken som ikke lar seg fjerne med det første. Sånn går det når man sovner på vakt.

HVA OM?

Vladimir Putin.
Vladimir Putin.

HVA OM?

Livet er merkelig.

Som regel blir det aldri slik du hadde tenkt. Du legger en plan. Du har en drøm. Drømmen brister, og planen smuldrer hen.

Ja, livet er en merkelig ting.

Jeg tenker på to gutter. En østerrisk og en russisk. Den første ble født før den andre. Den første ville bli kunstmaler, den andre ville så gjerne danse. Begge to ble aldri det de drømte om. Eller? Om det var berømmelse de gikk for, så fikk de begge seg selv bekreftet. Men det vet jeg ikke noe om.

A ville male landskapsbilder av de vakre fjellene i Østerrike. V ville løfte en ballerina til himmels, sveve over parketten, utfordre tyngdekraften og henge der oppe i noen små sekunder.

Men slik skulle det ikke gå for noen av dem.

To gutter født i hver sin tid.

Den første ble en av verdens mest forhatte menn. Den andre jobber for tiden hardt for å bli det.

Jeg sitter og ser på et gammelt fotografi i sepia, av en gutt med et vakkert åpent ansikt som holder en ung pike i armene. Og jeg tenker, hva om?

Vi lever atter en gang i en tid da mange hevder at kultur er uvesentlig. At den er noe dyrt fjas vi ikke har råd til å holde oss med når «de fattige» lider. Jeg tenker på de to guttene igjen. Den første spilte høy klassisk musikk for å trøste seg mens hvite busser fulle av mennesker ble kjørt avsted til konsentrasjonsleirene for å bli gasset ihjel. Den andre elsker også kultur, har jeg hørt ham si.

Men felles for de to guttene som en gang hadde en drøm er at de hadde/har en forskrudd oppfatning om at et menneske ikke alltid er et menneske. De skal sorteres etter verdi, rase og seksuell legning. Det er ikke enestående for disse to. Maktmennesker har holdt på slik i all tid. Trodd på en ren rase av hvite heterofile individer.

Men jeg sitter altså her om tenker: Hva om?

Om disse to små guttene hadde fått sine drømmer innfridd; ville verden ha sett annerledes ut? Mulig.

Men det finnes alltid små gutter og små piker som odles fram med brutte drømmer og forskrudde tanker. Ondkapen lever tett ved oss hele tiden. Og jeg skal ikke være kategorisk, for det har vel hendt at en og annen kunstner har gjort litt faenskap opp igjennom.

Men la små gutter danse. Eller male. Eller synge. Eller spille.

Tenk på Østerrike, tenk på Russland, som har skapt så mye vakkert innen kultur. Men de fostret også to små gutter som dem.

Ja, hva om?

VANLIGE FOLK

IMG_9835

VANLIGE FOLK

Smak på ordene. Vanlige folk.

Vi vanlige folk, leser jeg ofte i kommentarfeltene på nettet. Vi vanlige folk blir ikke sett, blir ikke hørt, har ingen stemme. Før het vanlige folk «den lille mann», han som gikk til fabrikken i grålysningen og kom sliten hjem om kvelden. Og etter femti år som trofast, stemmeløs sliter fikk han en gullklokke som takk. (i beste fall) Og så satte han seg i en stol og satt der til han døde. Og den vanlige kvinnen hun levde som regel litt lenger enn sin vanlige mann, noe både vanlige og uvanlige kvinner har en tendens til å gjøre i våre dager også.

Men sånn ca på 60-tallet begynte de aller vanligste folkene å dø ut. Folk begynte å ta uvalige valg. Kvinnene kastet bh’n og mennene lot håret gro. De mest vanlige satt vettskremte bak stakittene og så verden ble skaket om i en blender av nyvinning.

Jeg har grunnet en del på dette med vanlige folk. Hva menes det? Vanlig? Er det å gjøre det samme som veldig mange andre gjør?

Men hva finner vi inne i alt dette som er så vanlig? Jo, i alt det vanlige finnes det nyanser like fargerike som i en regnbue. Men det er tryggest å dekke seg bak sin påståtte vanligehet. Da stikker man ikke ut. For blandt de vanlige er det ikke bra å flagge uvanlige ting. Har borettslagets leder for vanlige folk bestemt at postkassene skal være røde må man ikke male sin egen blå, det rokker ved fellesskapet og skaper uro. Og skal det plantes petunia i blomsterkassene på balkongene så kommer man ikke med en anarkistisk solsikke som tar både utsikt og sjelefred fra alle de vanlige. Fy. Å, jeg er så glad for at jeg ikke er vanlig!

Men vi som kalles uvanlige har også våre regler. Første bud er å forakte de vanlige.

Og når det kommer til kunst, som mange av oss uvanlige arbeider med, så er vanlig kunst ikke comme il faut. Nei, vi må ikke like det samme som alle de vanlige gjør, det er slett ikke bra. Jeg, en uvanlig, kom til skade for å si at jeg hadde grått en skvett da jeg hørte en låt av DDE. Stillheten i middagselskapet var til å ta og føle på. Det spredde seg en uro i rommet. Er han kanskje ikke en av oss? Er han en overløper? Men du vet, blandt alt for mange uvanlige kan det tikke inn en lengsel etter å være helt vanlig. Bare kaste seg ut på parketten og vræle når Celine Dion synger: All by myself! mens hele det koksgrå og uvanlige fuglefjellet trekker seg redd unna.

Nei jeg tror ikke på verken vanlig eller uvanlig.

Jeg tror på at de vanlige kan gjøre de mest uvanlige ting, og at de uvanlige er ganske så vanlige i dypet av sin sjel.

For det går jo an å lese Kafka mens DDE snurrer på spilleren? Eller vanke både på countryfestival på Vinstra (eller hvor den nå er, ha ha) og i operaen i Bjørvika? Eller kanskje ikke? For vi er vel alle uvanlige ganske vanlige mennesker, er vi ikke?

Derfor disser jeg ikke deg i campingvogna som drikker Koskenkorva og hører på Ole Vidars (Ole Ivars, ha ha igjen), og så håper jeg ikke du ser ned på meg for at jeg for tiden hører på russisk strupesang og leser Siri Hustvedt? Og så håper jeg at alle mine koksgrå minimalistiske  kunstervenner har respekt for at jeg leser et par bøker av forfatter Frid Ingulstad, før jeg snakker dritt om henne mener jeg. For selv en utgammel flyvertinne kan finne et gullkorn. Det kan en helt vanlig kultur-fiffer også! Men jeg sier som min gamle tante: Smaken er som baken, den er delt.

God høst alle vanlige og uvanlige folk. Dere vet selv best hvem dere er. Eller ikke er 🙂

MORMOR SA…

891766_10152681456650361_1093492633_o

MORMOR SA…

Folk er folk, sa mormor.

Vel, det ække særlig hipt eller sexy og skrive om mormor når det skal handle om valgkamp. De gamle er liksom bare i veien når det kjempes med nebb og klør for å bli kvitt fedrekvote, for å få søndagsåpne butikker, bli kvitt skatt og avgifter og fjerne alt som belaster de stakkars rike som blir flådd selv om de gjør en stor innsats for samfunnet.

Utakk er verdens lønn, ja, mormor sa det også, der hun klippet rosehekken i hagen til godseier Cappelen.

Jeg levde i en slags Strindbergs Frøken Julie-setting da jeg var i mormors favn i sommerferiene. Hun var gartner og portnerkone hos godseieren der det gikk fasaner og en og annen påfugl spradet på plenen. Så jeg vet hva klasse og klasseskille er. Men jeg forakter ikke de rike som Jean i den strindbergske drama gjør.

Mormor hadde stor respekt for godseieren, men det lå et stille hat i bunnen.

Hun kom inne fra heiene, fra en slekt av skogsmenn og budeier. Hun kom til «byen» og giftet seg med morfar som var fra en «fin» familie. Mormor ble aldri godtatt av hans søsken som bodde i en stor villa med valmet tak, hadde aner i gullrammer på veggen og serverte kaffe i tynne kopper med blondekant og små agurksmørbrød på stettefat.

Jeg tror jeg bare var en fire fem år da jeg oppdaget at det er forskjell på folk selv om mormor hele tiden messet sitt mantra; folk er folk, der hun sendte meg og morfar avsted for å spise kvelds i det fine huset. Selv gikk hun aldri dit fordi hennes hjemmesydde kjoler var ikke fine nok opp mot svigerinnenes kjoler som var bestilt fra utlandet. Jeg fikk lov til å ta et sukkertøy fra krystallbollen, men bare ett. Min far var heller aldri invitert dit. Han var nordlending/lapp, og var derfor ikke fin nok til å spise middag på damasken, selv om det aldri ble sagt med rene ord.

Jeg tror det ligger i den menneskelige natur å gjøre forskjell på folk.

Og jeg tror det bunner i en redsel for å miste det man har. Og jeg blir rasende når folk av og til hevder at det ikke er klasseskille i Norge i dag. Det stemmer ikke. De rike er blitt mye rikere, de fleste har fått mer, og de fattige er blitt enda fattigere. Og nå som før holder vi oss med en underklasse av arbeidere som vi hakker på, ja noen mener faktisk at de er her for å snylte på våre velferdsgoder, selv om vi innerst inne vet at de gjør de jobbene vi ikke gidder å gjøre selv. Du vet hvem jeg snakker om.

Jeg tenker på min egen families klassereise. Min far ble født i en jordgamme i Nord-Norge og endte opp med eget firma i voksen alder. Han kom fra en liten bygd ved kysten, fra en familie av fiskerbønder og samer. Det var ydmyke mennesker som gikk stille gjennom livet. Men de var også stolte. Og ikke minst hardt arbeidende.

Nå seiler landet Norge inn i soloppgangen som et kongeskip der folket sitter på dekk og spretter dyr champagne.

Og folk er ikke folk, just saying. Vi har fatt så mye, men vi krever stadig mer. Det er ME, MYSELF, I som er dagens refreng, og who cares? når det er snakk om de som kommer etter oss. Mormor sydde for andre. Rettet på kjoler og andre plagg. Hun sa: Det er ikke noe vits å lage klær av kvalitet lenger, folk blir så fort lei og vil hele tiden ha noe nytt! Hun ristet på hodet der hun satt ved symaskinen og tråklet på et plagg hun selv aldri ville blitt sett offentlig i.

Påfuglene sprader fremdeles, og det blir stadig fler av dem. Politikk er ikke lenger politikk. Den er blitt en realityshow med fancy scenografi og fiffig lyssetting der det handler om å vinne kveldens ordskifte. «Men gamle Ali vasker fremdeles dritten på din arbeidsplass…» som Leonard Cohen synger i «Everybody knows»

Vi hever glasset og smiler med nye falske hvite tenner «nei, nå har vi det hyggelig dere!?» Bling bling!

Og noe gnager et sted bak på ryggen.

Men armene er ikke lange nok til å nå stedet der det klør som verst. Hodet er ikke møblert nok til å fatte hva det er som smerter så ille. Og hjertet er fremdeles en ensom jeger. Nå som før.

Kanskje vi føler oss litt bedre om vi legger nye fliser på badet? Kjøper en bil til? Kanskje reise en langweekend til New York. Ikke det? Du har nettopp vært der sier du?  Ja da, det er mye fælt i verden, jeg vet det, men jeg orker ikke det. Jeg slår av. Man kan ikke ta det innover seg vet du! Ok. Sov godt da vennen min!  Eller skal vi ta et glass til? Ok.

RIP Mormor. Du er savnet. De lager ikke slike som deg lenger.

DEN REDDE DUFTEN AV LILJEKONVALL

IMG_4625

DEN REDDE DUFTEN AV LILJEKONALL

Jeg står i kø ved minibanken i den lille byen jeg bor i her i nord.

Eller kø, det er bare jeg og et eldre ektepar. Jeg står vel en fire meter bak dem, er iført shorts, svart skinnjakke og en sølvlenke i beltet, litt sånn rocka i dag. Jeg er veldig brun etter fire uker i Hellas. Den eldre mannen snur seg engstelig, ser seg over skulderen, måler meg fra fot til isse. Jeg hører han hviske til kona som knatter koden: Pass deg så ingen ser, de der utlendingene står og snoker rett bak her! Jeg ler en lav latter. Mannen snur seg igjen. Jeg smiler vennlig mot ham. Mannen slår blikket redd ned og stiller seg som et skjold bak kona slik at jeg ikke skal kunne se skjermen på minibanken.

Det synker en slags sorg ned i meg. Ikke vær redd gamle mann. Jeg er din venn. Men de napper til seg pengene og ser på meg med et skeptisk blikk der jeg går fram til minibanken for å ta ut penger. En duft av liljekonvall henger igjen etter den gamle kvinnen i lyseblå kåpe.

Ja, jeg vet, jeg kan nok ha et ytre som skremmer eldre mennesker, men jeg har et menneskehjerte som blør for dem der de stavrer seg gjennom gatene for å gjøre det de skal når de en sjelden gang våger seg ned til byen.

Jeg tenker på mormor som sikkert døde før minibankene ble oppfunnet. Jeg tenker på liljekonvallparfymen hennes, på den lille flakongen som sto foran speilet på badet der de bare hadde kaldt vann. Den dag i dag kan jeg ikke kjenne lukten av liljekonvall uten å bli fuktig i øynene. Hvorfor er gamle mennesker så redde, tenker jeg? Gamle slitere som liksom har «bygd landet» og nå går de gatelangs med redde bistre miner. Tiden har gått i fra dem, og de leser i VG og Dagbladet at alt mulig er farlig. Fremmede har skumle hensikter. Pass på, pass på!

Derfor smiler jeg ofte til gamle mennesker på gaten, på buss og trikk, men de fleste av dem stirrer med redsel tilbake, trykker vesken godt inntil seg og piler vekk på gamle ben. Ja, jeg vet, noen mennesker har ikke respekt selv for gamle folk. Det gjør meg opprørt og lei.

Vi skal bli gamle selv en dag. Og da vil vi også erfare at vi bare er et slagg som ligger igjen i overflodsamfunnet. Noe unyttig som bare er i veien, ikke til brukenes til noe lenger, et tall i et vanskelig regnestykke som aldri går opp.

Jeg tror neppe det eldre paret ved minibanken i dag kommer til å lese dette, men jeg elsker dere og ønsker dere alt godt.

Ta vare på, og se de gamle. Vi skal alle samme vei. Og ikke vær redd. Vær så snill.