IKKE VENT TIL I MORGEN

PARIS SEPTMEBER 2013

TAMME FUGLER LENGTER, VILLE FUGLER FLYR…

Nei, men er det ikke selveste globetrotteren? hører jeg av og til.

Det ligger en undertone av anklage i de syv ordene. Et lite snev av en påstand om ansvarsløshet. For man kan da ikke bare drive å reise jorden rundt hele tiden? Jo, det kan du, om du prioriterer og ikke bruker pengene på dyre villaer, leiligheter, biler og hytter whatever som tar fra deg all frihet når det kommer til reising.

Og det er noe som heter: Tamme fugler lengter, ville fugler flyr. Jeg er vel en slik vill fugl som har en uro i blodet. Kanskje det er det samiske blodet som flyter i årene mine? Jeg vet ikke. Men jeg trives best når jeg er underveis. Nei, jeg skal ikke komme med den lange regla om at livet er en reise etc.

Men veien blir til mens du går.

Ja, det er en floskel, men det er en fin floskel. Etter at jeg fylte 50 år begynte jeg å gjøre ting jeg ikke tør. Jeg reiste til India. Satte meg på en buss og reiste over fjellene og dro sørvover i dette store landet. Jeg liker å utsette meg for selvpålagt ensomhet.

Men jeg bedriver ikke noe playboyliv på mine reiser. Nei, så snart det første forskuddet fra et teater er inne på konto bestiller jeg billett og reiser avsted for å skrive. Jeg finner et «stille» sted som f. eks New York, ja du ler, men i denne verdensbyen kan du forsvinne i mengden og ikke forholde deg til noen du kjenner på flere uker. I NYC skrev jeg musikalene «Angel of Surburbia» og «Svarta Bjørn» For du ser landet ditt mye bedre på avstand, som fjellet, ja du vet hva jeg snakker om.

Nei, det er ingen myte at kunstnere reiser ut for å kunne puste.

Alt her hjemme kan bli litt for smått. Når dette er sagt elsker jeg mitt eget fedreland, men det er ikke et land der det legges til rette for at kunstnere skal kunne utfolde seg. Om du sier til et menneske i det mange her hjemme kaller «plastikk-landet» Amerika at du sitter og skriver på et teaterstykke blir du nesten behandlet som en adelig, mens her hjemme er det første du får høre «Å ja, kan du leve av det da?» med en undertone av at du er en av disse som drømmer deg vekk fra virkeligheten mens du har sugerøret stukket godt ned i statskassa. Så klimaet for kunst og kultur er bedre i utlandet. Det er derfor jeg reiser ut for å kunne puste.

Ikke vent til i morgen, er overskriften på denne bloggteksten.

Ja, jeg ventet alltid til i morgen før i tiden. Og årene gikk. Jeg trodde jeg måtte bo der jeg bodde, at jeg skulle gå i den samme sirkelen år etter år, treffe de samme mennskene, snakke om de samme tingene om og om igjen, treffe mine meningsfeller og være skjønt enige om det meste. Nå har jeg kastet et anker i tangen i Nord-Norge, har et hjem og en kjæreste der, jobb også, i perioder. Så bruker jeg verden for hva den er verdt.

Og mest av alt, tiden tikker, årene går. Alt haster. Plutselig en dag er det ikke noe som lenger heter – i morgen….

september 30, 2013september 30, 2013 by svenhenriksen 3 kommentarer

SVINDLERE I BLANDT OSS?

Jeg bor i en liten by. Midt i sentrum. Om jeg går ned trappeen befinner jeg meg midt i gågaten. Det sitter en eldre mann på et stykke papp på utsiden. Han er duknakket. Maser ikke. Sitter ikke med en utstrakt hånd. Jeg liker å kalle ham for «min tigger» og jeg gir ham litt penger når jeg har cash på meg. Ja, i dette landet er vi så priviligerte at vi ikke er helt sikre på om vi har cash på oss eller ikke. Men jeg gir ham noen mynter, av og til en seddel eller to. Han takker. Jeg tar ham i hånden og spør hvordan det går. Han sier at det går sånn passe. Og så sier han at han håper Gud vil velsigne meg for at jeg er så god. Vel, jeg føler meg verken god eller dårlig etter et slikt kort møte. Ikke fattigere heller, men kanskje litt rikere. Men grensen går hårfint et sted mellom avlat og en god gjerning her jeg sitter i mitt store lyse kjøkken, radioen spiller klassisk musikk og solen flommer inn gjennom de store vinduene.

I går skjedde det noe merkelig. Jeg hadde akkurat gitt «min personlige tigger» 150 kroner slik at han kunne kjøpe seg litt mat i helgen da en dame skrek: «Ikke gi penger til han der, han har mobiltelefon!!!» Javel? Har ikke alle mobiltelefon i disse dager? Og er det å være eier av en gammel Nokia en markør for at du ikke er i nød?

Men damen ga seg ikke: «Disse folka er svindlere, de er lykkegjegere. Dette er bare et skuespill..!» Ok, sa jeg til den sannhets-søkende Miss Marple-damen, for det første gjør jeg hva jeg vil med mine egne penger, og for det andre tror jeg neppe at noe menneske vil sette seg selv i en fornedrende rolle, sitte på et stykke papp i iskulden ute på et fortau i Nord-Norge for å tigge! Damen ga fra seg et snøft og klakket vekk. Og om jeg skal følge hennes logikk skal en tigger ligge halvnaken og forfrossen i en grøft nesten døende før han er troverdig som tigger?

Jeg sitter her og tenker på en annen hendelse som skjedde for mange år siden.

Det handler om den eneste gangen jeg så meg tvunget til å be om hjelp fra et sosialkontor. Jeg ba om hjelp for en kort periode da jeg var i en fortvilt livssituasjon. Det er noe av det mest fornedrende jeg har vært med på. Jeg ble innkalt til en samtale med en sint dame som sa: «Men kjære deg, du ser da både oppegående og ressurssterk ut! Dette fikser du!» Men jeg er i ferd med å bryte sammen, sa jeg, jeg har ikke penger, jeg har ikke arbeid før i mars. Og det var da hun sa: «Det hadde vært så mye enklere for meg å hjelpe deg om du hadde vært narkoman…» og jeg svarte etter å ha fått summet meg: Mener du å si at jeg ikke ser ut som en sosialklient? Og om jeg går ut i parken her, setter et skudd, legger meg i grusgangen, så ville du hjelpe meg? «Det er vel å sette det på spissen» kvekket hun. Jeg fikk ingen penger. Jeg skulle ha kledd meg «ned» og jeg skulle ikke ha vært så høy og mørk, ikke så cocky mot øverigheta rett og slett. Men jeg trodde at som skattebetaler hadde jeg rett på hjelp når det ingen annen utvei var. Siden den gang har jeg ikke bedt fedrelandet mitt om en krone. Og for såvidt hadde damen rett. Jeg fikset det.

Men jeg gir til tiggere. Ja, jeg gjør det, fordi jeg vet hva det vil si å være desperat. Så desperat at du panter tomflasker og står overfor valget om du skal kjøpe dopapier eller brød. Og jeg er blitt ydmyk for andres livssituasjon fordi jeg vet at what goes up must come down.

Men i går fikk jeg også en ganske hard nesestyver.

Rett etter at jeg hadde gitt «min tigger» disse famøse 150 kroner kom en ung svart mann mot meg på gaten. Han stoppet meg, rørte lett ved armen min og så meg rett inn i øynene. Jeg sa så hyggelig jeg kunne: «Beklager, men nå har jeg ikke flere penger på meg!» Jeg så at øynene hans døde et lite øyeblikk før en stor latter tok ham. «Jeg lurer bare på om du vet hvor biblioteket er?» spurte han «jeg skal hente en bok..»

Jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv! Jeg rødmer ennå.

september 29, 2013september 29, 2013 by svenhenriksen 74 kommentarer

HVA SIER REVEN?

The Beautifully Macabre and Grotesque.

HVA SIER REVEN?

Jeg ble født ti år etter krigen. Hvilken krig? DEN krigen selvfølgelig. Andre verdenskrig. Den jeg ikke hadde opplevd. Derfor skulle jeg være takknemmelig. Jeg lærte å si takk i barndommen. Men jeg glemte det ganske fort, i ett par tiår.

Mor og far og andre mødre og fedre bygde landet. De la sten for sten til det som skulle bli det nye Norge. Og de favnet alle nyvinninger som fjernsyn og halvautomatisk vaskemaskin. Hermetikk og halvfabrikata var himmelsendt mat med englevinger som skulle gi husmoren mer tid til andre huslige ting som å røyke rød Prince eller Seven Seas mentol-sigaretter. Rayon og nylon var bra, lett å vaske, du trengte ikke å stryke. Jo mer syntetisk, jo bedre.

Alt dette var før noen tenkte en eneste tanke om at jordkloden kunne ta skade av noe som helst. Mødrene våre satt med oss i den ene puppen og med en gin tonic og filtersigaretter på teakbordet. Regnskogen var ikke oppdaget. Og når vi ble såpass store at vi kunne krabbe krabbet vi bort til brønnen i hagen der morfar sprayet med DDT for å bli kvitt lus og annet på roser og georginer. Ja, verden var uskyldig og et godt sted å leve.

Jeg ble litt eldre. Et sted i bakgrunnen surret noe som het Flower Power og Ashbury Park. The Beatles kom og slo lufta ut av en ung mann og noe murret et sted i underlivet. Jeg stakk avsted til Oslo. Det ble glam og glitter. Håret ble farget like rødt som David Bowies. Vi danset oss gjennom siste halvdel av 70-tallet uten tanke på verken syndefloden eller miljøet. Verden var et overflødighetshorn der det bare var å forsyne seg.

Så kom 80-tallet med shiny dresser, litt engelstøv i nesen og magiske sjekkhefter der banken fylte på med ubegrenset kreditt. Vi drakk champagne, skålte og elsket Gud og hvermann mens Grace Jones stønnet «Slave to the rythm..» og «Where, I’ve seen that face before..?» over høytalerne og solen gikk aldri ned for gutta boys med gullkort og dyre boots. Men et sted bak i bevisstheten begynte en klokke å tikke, noe klødde et sted bak på ryggen, men vi evnet ikke å fatte hva det var. Ok, Donna Summer sang «She’s working hard for the money..» men vi var for fulle av oss selv til å høre etter.

Så sprakk glassklokken, og alt det våre mødre og fedre hadde bygd raste sammen.

Landet gikk inn i en økonomisk krise. Jeg fikk tilbud om å kjøpe en 120 kvadratmeter stor leilighet med takterrasse på Frogner til 175 000 kroner, men ikke en kjeft av oss som hadde vært litt «adlige» de siste årene fikk lån i banken. Leiligheten står i dag i 6 millioner. Jeg og mange med meg gikk inn i et tiår med arbeidsløshet og nerveproblemer. Ingen trengte oss. Det var ikke jobber å få. Vi som trodde at alt skulle vokse seg inn i himmelen var plutselig parkert. Vi var en pariakaste som ingen ville ta i.

Og det skulle bli et nytt tusenår før vi begynte å ta til vettet. «For vi hadde vært så såret, vi som hadde jobbet så hardt!» Men etterhvert tikket det inn en tanke at vi måtte begynne å bygge som våre mødre og fedre hadde gjort. Og langsomt kom vi ut i dagslyset igjen. Og nå, ett og et halvt tiår senere jobber vi for fullt igjen, men med en annen fingerspissfølelse og musikalitetet for det som skjer rundt oss i samfunnet…

I disse dager navigerer næringslivet igjen mellom farlige isfjell. Men jeg som forbruker manes stadig til å forbruke mer.

Jeg, forbrukeren, får mailen full av spam om lån og alle mulige slags tilbud. Jeg kan låne SÅ MYE jeg vil «uten sikkerhet!!!» Bare fyll ut dette skjemaet, og vips, pengene er på konto i morgen! Jeg sender slike tilbud rett i søppelbøtta.

«What does the fox say?» er en hit som går som en farsott over verden i disse dager.

Ja, hva sier reven? Vel, den gamle reven som har vært ute noen stormfulle netter sier: NEI! NEI! Den gamle reven som har fått halen svidd etter litt for store tjuvtokter i hønsegården sier: TA TIL VETTET! DETTE GÅR IKKE LENGER!!! Men i politikken skal det fremdeles være tut og kjør og fritt fram for mer forbruk. Ikke tenk! Nye løsninger og frie valg for alle og enhver. I går fikk vi miljøpanelets rapport. Kloden som våre mødre og fedre sleit seg ut på å bygge er i deep shit! Men fremdeles er nesten all politikk styrt av lommebok og ikke sunn fornuft. Floskler som bærekraft og nye løsninger er lette å selge så lenge det ikke går utover eget forbruk.

Min far sa: Vær glad for at du ikke har opplved krigen! Og så sendte han meg ut i verden. Jeg visste ikke så mye mer enn det. I dag er refrenget: WHAT’S IN IT FOR ME?

Ja, hva sier reven? Reven sier: Jeg stikker pengene mine inn i madrassen, og når jeg begynner å kjenne fjærene i ryggen så er det å lette på rumpa og jobbe. Jobbe jobbe jobbe! For det er ikke noe som heter en gratis lunsj! Og ikke tro på noen som forteller deg det. Jeg gikk rett i revesaksa på 80-tallet. Og jeg hører saksa klappe igjen rundt meg. Luksusfellen heter den i dag.

Yeah, what does the fox say? Om du lytter nøye vil du høre de høyfrekventerte ropene om hjelp.

september 28, 2013september 28, 2013 by svenhenriksen 1 kommentar

SKAL VI DANSE?

 

Om alle våre tanker sprang ut fra en eneste tanke: Alle mennesker er like mye verdt.

Om alle våre motiver var styrt av bare det, ville vi sondert mye mer før vi konkluderte.

Om vi ikke var så opptatt av å trø dansen rundt gullkalven kinn mot kinn med våre meningsfeller.

Gult løv faller. Vi går med lukkede øyne mot samme sted. Later som om vi ikke vet.

Tiden faller som støv på nylagt parkett. Skoene er dyre, men ikke så gode på foten…

Skal vi danse? hvisker tider som skal komme…

*

Sven Henriksen 2013

september 27, 2013september 27, 2013 by svenhenriksen 4 kommentarer

SEPTEMBER SONG

SEPTEMBER SONG

Morgenen spraker under føttene. Hvitt rim på bakken. Gult løv. Sommeren har vært lang. Men det er dette vi er vi som bor her oppe. Høst og vinter. Når den tjukke vinterfakken hentes fram fra boden, det varme ullskjerfet tulles rundt halsen, om en stund, skinnlue og votter. Kanskje ski og staver.

Nei, jeg kunne aldri ha bodd i California. Aldri et sted der årstidene ikke skifter. I dag skal jeg rydde på terrassen. Sette ned løk i kassene. Og så kan vinteren komme. Sommeren er best om vinteren, tenker jeg her jeg sitter ved arbeidsbordet, drikker kaffe og skriver dette.

I maktens korridorer sonderes det. Det kjempes om taburetter, om ære og verdighet. Hvem som går styrket ut av dette er ikke så lett å si. En ryggrad varer aldri evig i politikken. Og ved kongens bord er det lett å miste seg selv. Landet, folket har skiftet farge. Nyanser av blått er høsten siste nytt innen fashion på tinget. Come rain or come shine, tenker jeg.

På benken ligger store poser med blomsterløk.

Tulipaner og påskeliljer og annet. Så mye skjønnhet i en liten løk, og en fiffig og fin oppfinnelse. Du setter den i jorda, den står under is og snø med sin evige plan i genene. Ikke børsnotert lykke er det når de første små grønne spydene stikker opp av jorden om våren. Men mange dager skal leves før dette mirakel.

Man blir mer obs på dagene etter hvert som sanden i livets timeglass stadig sildrer hurtigere ned i den nederste beholderen. Alt som før var så evig, så sikkert er ikke det lenger. Og noe som heter ydmykhet, tid og sammenheng kommer stadig nærmere. Noen av dine eldste venner står allerede på elvebredden og venter på å bli loset over til den andre siden. Livet, velsignet være. Men du kan snu det så lenge du har det.

Om jeg er melankolsk i dag? Nei, ikke noe mer enn vanlig. Men en vakker høstdag med lav sol og høy himmel er en lise. Kaffe og en radio som surrer om alt og ingenting er en god ting. Og blomsterløk på en benk i et lite land ved Nordpolens dørstokk. Det var her jeg havnet. Det er her jeg hører til. Akkurat nå. Men verden er stor. Og jeg bruker den.

En gang for veldig lenge siden sa min mor:

Du må aldri gå på andre siden av det gjerdet!

Jeg var ikke så veldig gammel da jeg forsto at det var et dårlig råd (bortsett at hun var redd for at jeg skulle bli påkjørt) så jeg klatret over gjerdet. Gikk ut i verden. Og jeg går fremdeles. Bryr meg ikke så mye om å være bofast. Den tid kommer tidsnok. Og livet er alt for kort for bare lengsel.

(og bildet over? snø på toppene? ikke ennå, det er tatt i fjor)

september 26, 2013september 26, 2013 by svenhenriksen 4 kommentarer

HVITT RASERI

Foto: The Beautifully Macabre and Grotesque

HVITT RASERI

– Din jævla homofitte, vi skal ta deg!

Din ynkelige SV-fitte, jeg vet hvor du bor, og når landsvikeroppgjøret kommer er du en av de vi stiller ansvarlig for å ha kjørt Norge på rævva!

Hvem faen tror du at du er din soper-dverg? Du kan ta den jævla kulturen din og stikke den opp i rævva på deg sjøl!

Bli voksen din fitte, driver du å suger pattene til mora di fremdeles?

Dette er bare noen av de kommentarene jeg har fått på wordpress-bloggen min det siste året. De fleste er fra anonyme menn med viking-navn eller andre psedonymer. For to år siden våknet vi av at noen hadde tent på huset vårt i Oslo. Stikkflammer sto fire meter oppover ytterveggen. Politiet fant aldri noen gjerningsmenn, og jeg vet heller ikke om dette var grunnet mine ytringer på nettet, en pyroman eller pøbelstreker.  Men i noen uker etter denne hendelsen så jeg meg to ganger over skulderen når jeg gikk i byen.

I tillegg har jeg også blitt oppført på en liste av folk som skal straffeforfølges og stilles til ansvar når det «nye» Norge skal bygges fra grunnen. Vel, du kan si at det er mange tullinger der ute. Og det beste er å holde kjeft?  Ja, det er helt frivillig å blogge. Og som mann er du ikke like utsatt som kvinner når de ytrer deg offentlig. NRK sender forresten en dokumantar om dette fenomet i kveld.

Hva kommer dette hvitglødene raseriet av? Og har det alltid vært der?

Jeg vet ikke. Men det er kanskje blitt mer synlig når Gud og hverman har fått sitt private Speakers Corner via eget tastatur. Ordene renner ofte ut gjennom fingertuppene uten å ha vært innom hjernen. Men jeg har vurdert å slutte å blogge om romfolket, FrP og fremmedfrykt, asylpolitikk osv, for det er som regel disse emnene som får det til å koke over for kommentarfeltet. Og kultur, for noen. For det har vært dager da bloggen er blitt lest av mer en 100 000, og avisene som deler den videre har gnidd seg i hendene over tekstene mine som generer klikk, men har ikke brydd seg med å fjerne de verste kommentarene på bloggen.

Jeg blogger fordi jeg tror det kan påvirke. Jeg tror at å reflektere, tenke sammen med mange mennesker kan flytte grenser, åpne for ny erkjennelse både for meg selv og for andre. Men som sagt, noen dager har jeg ikke en gang orket å lese nyheter. For du skal ha ganske hard hud når du utsettes for at noen sier de vil drepe deg, at de hater deg så intenst at de ønsker å ødelegge deg bare på grunn av at du f. eks forsvarer kvinnedagen eller en tigger som sitter på gaten med en utstrakt hånd.

For noen dager siden la noen et grisehode på trappen til en moské i Oslo.

Og kommentarfeltet lot ikke vente på seg: JA, BRA! Da er jo den jævla moskéen uren, begynn å rive med en gang!!! Ta poenget, jævla svin, forlat landet? Saken har ikke fått så veldig stor oppmerksomhet på Facebook eller Twitter. Ikke nevneverdig i media heller. Er dette helt ok? Er det greit liksom? Du leser kanskje ikke hva som går for seg i avisenes kommentarfelt? Nei, du orker ikke å ta det innover deg, sier du? Du kan ikke forholde deg til lavmål fra idioter? Det burde du! I hverfall før du lirer av deg denne replikken i selskapslivet: Jeg er ikke rasist altså, men jeg må få lov til å si: Norge er mitt land også…!

september 25, 2013september 25, 2013 by svenhenriksen 1 kommentar

EN SPADE FOR EN SPADE

PÅ TIDE Å KALLE EN SPADE FOR EN SPADE, sier folk i politikken som mener seg å være de mest ærlige. Og så fyrer de løs med sitt syn på saken uten at spaden blir mer spade av den grunn. «Akk, jeg kjenner ikke Aftenposten igjen» skrev en opprørt kvinne i en tråd her på Facebook i går. «Min gamle avis tar inn en kronikk som fronter islam..!» Kommentaren ble skrevet under en kronikk på Hege Storhaugs site HRS (Human Rights Service) som har som hovedagenda å være et servicetorg for folk som frykter ytre påvirkning fra andre kulturer/religioner, samt at den også mener å fronte likestilling.

Vel, jeg skal ikke være mindre enn at jeg gir Storhaug rett i ett og annet av og til.

På samme måte som jeg også skal tilgodese FrP med et poeng eller til nød to i noen problemstillinger. Men problemet ligger hos mottakeren. For når FrP eller hvem det måtte være sier: På tide å kalle en spade for en spade, kan ikke folk flest alltid  lese og forstå hva som sies. Nå snakker jeg ikke om direkte rasistiske utsagn, noe som kommer fra mange hold i disse dager, men det er i «gråsonen» det ulmer som verst når det kommert til hat og fremmedfrykt.

For to år siden fikk Siv Jensen lov til å si dette på Dagsrevyen uten å bli motsagt:

«Her i Oslo oversvømmes vi av kriminelle asylsøkere som kommer hit med av eneste grunn, og det er å voldta våre unge jenter!» Om du er i stand til å se og høre kan ikke denne replikken kalles for annet enn rasistisk og stigmatierende. Og de fleste av oss vet at dette ikke er hele sannheten.

Selvfølgelig har Siv Jensen rett i at det er problemer i asylpolitikken, men hun holder seg ikke alltid til hele sannheten, og derfor bærer hun ved til bålet som heter fremmedfrykt. Og folk flest haker på. Om man går inn på trådene til sidene til noen av FrP’s politikere er det ikke småtteri som skrives. Det er det heller ikke hos mange av de andre partiene, også AP og SV.

For folk flest er ikke så nøye med nyanser. Derfor er det viktig å være presis når man tar på seg jobben med å kalle en spade for en spade og ikke pumpe ut halvsannheter. Så om du påstår at det pågår en «snikislamisering» av Norge så må du vel komme med fakta, eller kanskje ikke? For vi er så lette å lure vi menensker. Om VG skriver at «GULOST KAN VÆRE FARLIG FOR DEG!» så slutter folk å kjøpe gulost dagen etterpå uten å undersøke om det stemmer.

Jeg var venn med Hege Storhaug et øyeblikk på Facebook. Og jeg fulgte også HRS (Human Rights Service) en nettside som mener at de kaller en spade for en spade. Men når en nettside tiltrekker seg redde folk som bare har som agenda å hate islam og andre religioner er det ikke særlig stas å følge med hva som kommer fra den kanten. Og når det kommer til FrP, vel, jeg har fått rykte på meg at jeg er «sykelig opptatt av å sverte FrP» Det er jeg ikke.

Men jeg kan lese og skrive. Jeg har ører og øyne. Og jeg vet en del om ord. Jeg kjenner også vekten av ord. Derfor vet jeg at livet bli mye lettere om du forteller folk det de aller helst vil høre. Og det er dette FrP benytter seg av når de mener å kalle en spade for en spade.

Jeg er også et menneske som KALLER EN SPADE FOR EN SPADE.

Men det hender alt for ofte at spaden ikke liker å bli kalt for det den er. Spaden blir såret og lei seg. For spader vil ikke alltid være en spade. Og selv de som trenger en spade når de skal lage en ny fin hage vegrer seg for å kalle en spade for en spade. Derfor kaller de den heller et fiffig verktøy som er nyttig for å få alt til å se litt penere ut rundt omkring.

Men sorry, jeg lever av ord. Jeg er vant til å lete bak dem. Under dem og over dem. Så ikke hør på meg. Men når du sier: NÅ ER DET PÅ TIDE Å KALLE EN SPADE FOR EN SPADE! og bruker store bokstaver, må du tåle å høre at du lyver. Og når du f. eks ikke er i stand til å forstå at «lukkede asylmottak» er det samme som frihetsberøvelse må noen fortelle deg det.

Det er der SPADEN kommer inn i bildet som en uvelkommen gjest. Og en spade er ofte smartere enn folk flest. Men det kan koste å ta den i hånden, stikke den i jorda. For det du finner kan være noe helt annet enn det du leter etter.

september 25, 2013september 25, 2013 by svenhenriksen 1 kommentar

DE SOM PRØVER FOR HARDT

DE SOM PRØVER FOR HARDT

HER OM DAGEN var jeg nede på fancy Tjuvholmen sammen med en venninne.

Vi skulle ta oss en matbit før vi gikk på teater. Jeg hadde god tid. Jeg er alltid tidlig ute til en avtale slik vi gamle teaterfolk er. Så jeg hadde tid til å rusle rundt å ta dette vakre nye kvartalet som utmerker seg med sin spektakulære arkitektur. Vel, jeg er en godt kledd mann som er nøye med det eksteriøre. Og her nede fant jeg noe som til forveksling kunne minne om det samme.

Før jeg går videre må jeg presisere at jeg ikke dømmer mennesker etter det ytre. Et hjerte kan være like godt bak en H&M-kjole til NOK 99.- som bak en Pradadress, eller like dårlig. Eller hvem er jeg til å dømme mennesker. Husk dette før du leser videre.

Da jeg gikk forbi «the boardwalk» nede på Tjuvholmen så jeg alle de som «prøver litt for hardt» – alle de som har tatt på seg et image som ikke er helt 100% vellykket. Et image som Norge for tiden også har kledd på seg uten helt å få det til. For nede ved f.eks Stordalens hotell TYVEN handler det om å se ut som om du har penger. Jeg satte meg ned på en vakker trebenk og fikk bivåne en scene der en «oldfrue» (eller hva disse heter for tiden) overhøvlet en ung stuepike som hadde fått en flekk på den hvite blusen. Her nede er vi plettfrie! hveste hun i litt sånn MadMen 1950-tallstil. Her nede er vi presise! Når jeg sier klokken 1900 er det klokken 1900 og ikke 30 sekunder senere! Gjestene skal ha den perfekte opplevelse, forstår du hva jeg sier!? Gå å skift straks! Og den unge thaipiken pilte som en redd mus inn i det økologiske hotellet.

Det «nye» Norge er fasade-klatrernes paradis. På Tjuvholmen er de ypperste representantene samlet der de hver glasset for dagens økonomiske fangst. Det er en studie i vulgaritet å se bøndene håndtere kniv og gaffel over den hvite damasken å ikke få det helt til. For der sitter de,  kvinner og menn, alle de som prøver så hardt. Og en og annen nese har fått seg litt syntetisk drahjelp for å kunne henge med gjennom natten.

Men Norge er et lite land, og Tjuvholmen er ikke Wall Street og kan heldigvis aldri bli det.

Det er en bittersøt greie å se 24 år gamle menn trippe langs Stranden i en grå kopi av en Prada med tynne små piker i grå design-damedrakter i armen og du tenker, dette er ikke ekte. Hvor er filmkameraene? Men det er ekte, selv om mange av dem ser ut som om de har vært i de voksnes kleskap og kledd på seg noe de er for unge til å kunne bære med troverdighet. Dette er det «nye» Norge. Det er disse som skal styre landet om, ja la oss si, 20 år.

Vel, om ikke alt faller sammen som et korthus. Men for øyeblikket er den lille holmen bortenfor Aker Brygge et lite mini Dubai der gutta boys og jentene girls sitter på soldekket.

Og om drøye to uker får vi ny regjering som der alle minner og hukommelse skal hvitvaskes. Samarbeidspartnerene skal inn i varmen. Sitte pent ved bordet, den rette kniven og det rette glasset. Lære seg litt folkeskikk rett og slett. Og så skal Norge skal vokse seg videre inn i himmelen.

Vel, nå vet jeg noen stykker som raskt vil ile til å kommentere denne bloggteksten å si at jeg tar fullstendig feil.

Og ja, det er mulig jeg tar feil. Det er mulig at det vil bli bedre løsninger og nye muligheter for alle bla bla bla. Men ta en kaffe hos Petter Stordalen, sett deg i den dype Chesterfieldsofaen under maleriet av et jaktmotiv. Unn deg det. Så tar du deg en tur på Kaffistova og spiser kjøttkaker med stuet kål og tyttebær. Du vil oppdage at Norge er et merkelig land begge steder.

Og til sist. Jeg er ikke mot forandring. Men vet noen hvor vi er på vei? Og hvordan har vi det med oss selv? Sånn inni mener jeg? 

september 24, 2013september 24, 2013 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

FÅ DENNE DRITTEN VEKK..!!!

FÅ DENNE DRITTEN VEKK…!!!

Det kunstverket/prosjektet alle liker finnes ikke. Og slik skal det vel være.

Kunst skal provosere, fremkalle avsky og mange andre menneskelige følelser. Men det er én ting vi alltid må leve med i Norge, det heter:

NEI TIL FORANDRING!!!! Og ikke minst: NEI TIL SKULPTURER I NORSKE SKOGER OG KYST-LANDSKAP!!!!

Ingen skog har vært mer omtalt i media enn Ekebergskogen i skrenten ved Oslo. Eller skog, vi snakker om en treklynge eller et villniss som fører opp til Ekebergrestauranten der Christian Kjekken Ringnes (som han kaller seg på Facebook) har tatt seg til rette som et troll som kapp-fråtser med de andre kapitalist-trollene i norske skoger.

Og alt fra jazzsangerinner til trim-dronninger har skreket seg hese over at trollet har tatt over skogen med all sin heselige «kunst» der pupper og lår i marmor og det som verre er stilles ut i all sin gru bare en fingerbredde fra turstien der nesten én million nordmenn visst nok rekreeres hver dag.

Og jeg tenker, WTF? Hva spiller det for rolle om det står noen skulpturer i en skog? Og ligner ikke dette veldig på alle gamle debatter som spisses til det hysteriske hver gang et kunstverk eller et kulturbygg skal reises?

Men tilbake til den famøse skogen. Jeg har gått der i nesten to tiår. Og den har alltid vært et villniss fullt av søppel, brukte  kondomer, ispapir, sinte damer i fluedrakter som løper så søla skvetter, irriterte herrer med sykler til 30 000 kroner. Nei, Ekebergskogens ro har jeg aldri oppdaget. Og etter du har kjempet deg gjennom tornekratt og brennnesler er det en befrielse å komme fram til Kafé Utsikten der det endelig er fri passasje og siktlinje til Oslofjorden.

Men vi må bare leve med det. All kunst i Norge må hates og hånes før den kan elskes. Gustav Vigeland i sin tid fikk høre det da han satte sine «urovekkende og stygge granitt-amasoner der bryster og annet veltet ut til spott og spe for alle å skue» (faktsisk sagt av Edvard Munch) i avisen, etterfulgt av en frenetisk og hatefull debatt.  Vel, i dag skriver kulturrdaktør Åmås i Aftenposten at skulpturparken i Ekebergskogen er «en Vigelandspark for vår tid» der det er fint å gå. Så ja, jeg tror nok folk flest vil trykke den til sitt bryst etter å ha sett den, gått i den. Men hate først er viktig!

Men selvfølgelig, vi vet jo at all kunst er unyttig, at den ikke er bærekraftig.

Så Kjekken Ringnes skulle jo heller ha skåret et stort sår inn i ærverdige Ekebergåsen og bygd Oslos største kjøpesenter der oppe. Et glossy handletempel med taubane slik at turister og andre både kunne shoppe og beundre utsikten! Han burde heller ikke ha pusset opp et av hovedstadens fineste funkishus og satt det tilbake til restaurantdrift. Nei, han skulle solgt det til Deli de Luca eller MacDonalds slik at folk kunne fått noe trygt, kjapp og billig drittmat oppe i høyden. Han skulle vel strengt tatt ikke vært rik heller! For vi liker ikke rike mennesker i Norge. Særlig ikke om de lefler med kunst. Rike mennesker har tacky smak, det har vi i kulturfiffen bestemt. Men det skulle faen ikke forundre med om Christian Kjekken Ringnes går inn å redder Høstutstillingen om Christian Tybring-Gjedde og andre av landets kulturhatere tar fra den statsstøtten.

Men det er vel galt det også. Faen ta dere!

september 23, 2013september 23, 2013 by svenhenriksen 4 kommentarer

KJÆRLIGHETENS ALFABET

KJÆRLIGHETENS ALFABET

Dette er tittelen på en irsk roman.

Jeg husker nesten ikke hva den handler om, men tittelen har jeg aldri glemt. Har nettopp sett en debatt på norsk fjernsyn om et famøst ord. Snikislamisering. Ordet er satt sammen av to ord, og det bærer en sterk påstand i seg. Noe siver inn i noe annet og tar over, fortrenger det som en gang var homogent. La nå det fare, for ut av ordskiftet kom det ikke så mye nytt bortsett fra påstand mot påstand.

La oss heller snakke om ord.

Georg Johannesen sa en gang: «Norge er det landet med flest analfabeter som kan lese å skrive.»  Ja, det er en vittig aforisme. Men det ligger en dyp sannhet i den. For vi tenker ikke alltid over hvordan vi bruker ord.

Vi trenger ikke et språkpoliti her til lands, sa en av de som deltok i debatten i kveld.

Jo, det mener jeg at vi bør ha fordi språket er et av de viktigste verktøyene vi har som mennesker. Språket er vår identitet og vår sjel. Jeg kjenner mange utlendinger som har lært seg ganske prikkfritt norsk, men de sier alle nesten uten unntak: Når jeg skal «fintenke» må jeg gjøre det på mitt eget språk. For språk er ikke bare språk, det er også historie og ikke minst referanser. Alle land har «kodede» meldinger i sitt språk koblet opp til vår felles hukommelse. Du kan ikke oversette f. eks «daiååå!» til et annet språk å forvente å bli forstått.

Vi er midt i en orddebatt. Hvem sa hva når? Og hva mente den som sa det, hva mente hun ikke? Ord kan ikke tas tilbake, de kan ikke bortforklares. Men ord kan glattes over. Ord kan tilgis, selvfølgelig om man bruker andre ord for å gjøre det. Når vi sier noe dumt, stygt eller grusomt til en av de vi elsker er ordene sagt. Og det finnes bare et legende middel for å gjøre det godt igjen, og det er å si: Unnslyld. Jeg gikk over streken. Jeg var upresis. Jeg var urettferdig. Unnskyld.

Kjærlighetens alfabet? Jeg har tenkt mye på den boktittelen i de siste dagene når klimaet i media og på nett stadig har blitt hardere. Kjærlighetens alfabet er ord med de samme bokstavene i seg som i hatets alfabet. De er bare satt sammen på en litt annen måte. Vi står alle fritt til å velge hva vi sier, hvordan vi stabler bokstaver og ord. Man kan også stable dem i noe så sjeldent som ærlighet. Kalle en spade for en spade, var det en som sa i debatten i kveld. Ja?

I dag da jeg kjørte trikk gjennom Oslo leste jeg noe rart på en stor fargerik plakat, det sto: OSLO – EN BY FOR ALLE! Den sank en tristhet ned i meg da jeg leste det. Hvor fucked up er ikke en liten by i et bitte-lite land som må henge opp plakater for å fortelle at alle er velkommen?

For for meg, og sikkert for mange også, sto det å lese: VELKOMMEN HIT, VI ER IKKE RASISTER! Det kalles undertekst.

Og igjen; kjærlighetens alfabet. Bruk det. Lag et litt ømmere og empatisk mønster av de skarve bokstavene vi har fått utdelt. For vi vet jo alle at for selv en stor verdenskrig er det ord på et papir som setter punktum for elendigheten. Forsonende ord, kanskje ikke alltid sanne, men det er kjærlighetens og fredens alfabet. Og som vi vet, sannheten består som regel av angret løgn.

Og så er det et ord som sjelden høres, det heter: Takk.

september 19, 2013september 19, 2013 by svenhenriksen 2 kommentarer