VÅR EGEN HISTORIE

 

IMG_6614

VÅR EGEN HISTORIE

Knappe fem millioner mennesker i verdens ytterkant.  En heldig fetter Anton som hadde flaks og fant olje. Vi, det lille folket som kommer fra sild og poteter er blitt så urbane og verdensvante.

Og vi har lært oss et nytt ord som heter bærekraft. Eller et ord, det er vel to ord? Bære og kraft.

Noen ganger lønner det seg å ikke huske. Etter en sommer er det godværsdagene som fester seg i minnenes harddisk. Og når vår egen historie blir skrevet utelater vi ofte det som er for vondt eller pinlig å huske.

I disse dager fylles mailen min opp med folk som vil låne meg penger.

Jeg kan låne og låne helt uten grenser. Jeg sender disse mailene rett i søppelbøtta fordi de minner meg om 80-tallet da jeg og mange med meg gikk på en smell. Vi glemte at penger bør tjenes og være godt plassert på konto før du kan sitte på bar og flotte deg med champagne. Jeg husker vi satt og skrev ut sjekker i fleng uten å tenke på morgendagen. Nå har vi det gøy dere, skål alle sammen! Og mange av oss rullet små rør av tusenlapper og sniffet i oss litt stjernestøv for å kunne tørre å legge oss. Og så gikk vi rett i veggen. Mange av oss kom seg aldri på beina igjen…

Så, been there, done that. Men jeg hadde flaks. Du hadde flaks. Vi hadde flaks alle sammen. For under havet lå det noe vi ikke forsto rekkevidden av. Men lærer et lite land som har ligget med brukket rygg noe av det? Nei, det virker ikke slik. For når jeg hører mange av dagens politikere snakke om økonomi tenker jeg på gutta boys og jentene girls som satt i solveggen dette hjernedøde tiåret vi ikke orker å huske alt for mange pinlige detaljer fra. «Vi skal føre en ansvarlig politikk, men vi skal bruke mye mer penger!» Ja? Jeg får lyst til å sitere salige Mae West: «To much of a good thing is wonderful!» mens hylekoret i avisenes kommentarfelt sier at «vi sparer oss til fant!» her i dette rævkjørte skakke landet.

At nesten hele Europa ligger med brukket halebein synes ikke å påvirke folks evne til å sette Norge i en sammenheng. Vi lever i et drivhus med kunstig selvsentrert miljø, og når vi en sjelden gang våger å stille oss opp foran speilet å ta en grundig titt ser vi at, ja, vi er blitt litt feitere, litt eldre og litt tristere i øynene. For mens pengene flyter leter vi etter lykken som vi trodde ville komme som en naturlig følge av velstand. Men det er ikke slik et menneske er skrudd sammen. Et ømhetsbehov, tilhørighet og lykke har ingen prislapp. Men dette vet du…

Jeg er så heldig å kjenne noen mennesker som alltid har hatt masse penger. Disse pengene heter «gamle penger» og de snakkes ikke om. Det er hyggelige og dannede folk som har kunst på veggene som kan selges på Sothebys å innbringe en pen årslønn for en vanlig arbeider bare for ett av maleriene. Disse folka har gleder og sorger som alle oss andre, og har forstått at penger kanskje gjør livet litt enklere, men liv, lykke og helse er aldri koblet opp mot lommeboken. Så ja, det er lenge siden jeg sluttet å dømme rike mennesker bare fordi de har penger.

Men jeg kjenner også noen folk med «nye penger», disse som lever med lommeboka på utstilling. Som flasher velstanden sin i all sin vulgære gru. Og jeg synes det er litt pinlig. For det krever en viss ryggrad å plutselig komme til mange penger. Og dessverre har mange av de som opplever dette i Norge i dag ikke rukket å utvikle beinstruktur til å takle det. Derfor gir dette noen merkelige anfektelser om suverenitet og mangel på emapti for folk som ligger nede. Vel…

Jeg har stort sett vært fattig hele livet. Men i de siste årene har livet snudd og jeg har tjent en del penger. Det har ikke gjort meg mer lykkelig selv om livet er enklere. For å ha nok penger til å klare seg er godt for nervesystemet. Men det åpner også for en del muligheter som f. eks å hjelpe folk som sliter.

«Det kommer ingenting inn i en lukket hånd» sa mormor alltid når folk sa at hun var for snill og gavmild. Jeg lever etter det. Og jeg drømmer ikke om å vinne i Lotto. Trekke meg tilbake og sette meg i en solstol å glo på Middelhavet. Jeg har allerede vunnet i Lotto. Jeg er frisk. Jeg klarer meg. Jeg har funnet kjærligheten. Hva mer trenger et menneske? jeg kan ikke komme på en eneste ting.

Derfor sier jeg til de fleste politikere i disse dager: Nei, jeg stemmer ikke på deg fordi du prøver å selge meg noe jeg allerede har!

For nå lever vi i en verden der vi ikke lenger bare kan kreve stadig mer. Det er nå vi må dele. Mens vi har. Vel, det er sikkert derfor mange kaller meg en jævla idiot som kjører landet mitt på rævva.

Det er absolut til å leve med 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s