RØDE NESER I BLÅ ISVIND

IMG_1415

RØDE NESER I BLÅ ISVIND

Noen Høyre-styrte kommuner er gode på kultur, det skal de ha.

Om jeg skal være litt stygg, og det skal man jo være på en blogg i disse tilspissede tider, så kan det komme av at i «de høyere sirkler» er det comme il faut å sende ungene på ballett, pianotimer og drama etc. Dette er selvfølgelig ikke hele sannheten. Noen Høyrekommuner er rett og slett «gode» på kultur. På samme måte er noen AP/SV/SP kommuner bra eller dårlige når kulturen skal nevnes. Det handler om prioriteringer og øyne som ser og ører som hører.  Ja hvilke briller de folkevalgte har på når vedtak skal fattes og et stramt budsjett skal forhandles i mål. Og ofte er det kulturen som taper fordi den i manges øyne bare er den kostbare glasuren på kaken som man kan sløyfe uten av verden (kommunen) nødvendigvis blir et dårligere sted å leve. Vel, om den da skal og bør måles i kroner og ører? Jeg mener at den ikke alltid skal det.

Røde neser i blå isvind? Det er klovnen som bærer rød nese.

Ofte hentes de røde nesene inn på alvorstunge og seriøse seminarer. Både banksjef og knekt må sitte i plenum med en liten rød sherrytomat på egen nese og legge fram det de har på hjertet. Den røde nesen kapper på en måte «toppen» av alvoret. Man våger mer med en rød nese på nesen. Men det er alltid narren som setter bjelle på katten. Det er narren som hvisker kongen i øret at han er maktgal og bruker feil taktikk. Det er den smilende klovnen som har den giftigste tungen, men han slipper alltid unna med den beske replikken fordi han sier ting som de er på en subtil måte. Men når en ekte narr snakker blir folk så redde at de ler.

Når den «ekte» kunsten snakker til menneskene kan den skape uro.

Når den «sanne» kunsten treffer er det vondt. Når den tar av seg den røde nesen er den bare seg selv.

Vi titter ned på prislappen og tenker: Dette var da sært kostbart? Og ikke blir man i godt humør av det heller» Jeg vil ha et pent bilde, gjerne i blåtoner som passer til den nye sofaen min takk? Ikke dette dytre tunge som får meg til å tenke på at livet har en slutt et sted der fremme! Jeg vil ha pene bilder av en klovn som smiler, som får barna mine til å sove trygt om natten. Ja, og til en overkommelig pris selvfølgelig, vi snakker ikke hus eller bil her? Jeg er så frekk å si det, jeg tror en av grunnene til at det har gått så tregt med  et verdig muséum for Edvard Munch er at han minner oss for mye om hva vi føler og hvem vi er. Han har avkledd vår melankoli og hang til tungsinn. Det er hans styrke og hans største svakhet.

Men den «sanne» (hat meg for det ordet) kunsten er aldri tilpasset markedet. Den ligger mange hestehoder foran alle ønsker om hva folk flest tror de vil ha. Men ja, kunst er et sjangsepill. Ja, nesten som å legge ut en snutt på YouTube, enten blir den sett av ingen eller av 10 millioner. Og hvilke  mekanismer som gjør at den spres seg og blir elsket eller hatet? For hat kan også gi penger og berømmelse i kassen.Se, om det strides de lærde. Du kan godt bestemme deg for å bli Justin Bieber, Edvard Much eller Kirsten Flagstad, men det er ikke sikkert du blir det.

Nå er det ikke slik at det direkte blåser en blå isvind over norsk kultur bare fordi de rødgrønne tapte valget.

Men kunsten er i det siste blitt mistenkeliggjort. Og vi kunstnere er også blitt scannet for våre motiver, arbeismetoder og livets rett. Og én ting er sikkert, de borgerlige vil gjerne at en kunstner skal være en slags lett «håndterbar»næringsdrivende. For næring og bærekraft høres så mye mer arbeidsomt og nyttig ut enn å male, synge, spille eller danse. Det høres litt mindre hobby og lek ut liksom. For i endeløse tråder på nettet ser jeg at mange mener at vi skal ha dette «dilldallet vårt» som hobby og skaffe oss en skikkelig jobb. Sats på ditt eller datt heller, det er sikkert som banken. Ja man må jo le. Og i Aftenposten i dag skrives det om at vi trenger en «mer spisset» kultur. Det betyr rett og slett kutt, og slusing av en «villet» kultur til folk flest. Nettop det samme som de borgerlige har anklaget de rødgrønne for i alle år. At fanden hjelper sine, med andre ord. I kulturen hjelper fanden sjelden sine, faktisk.

Jeg skal ikke sutre. Jeg skal ikke klage. Jeg lever mer enn godt nok som produserende og utøvende kunstner.

Men jeg er redd for det smale. Den lille boken som trenger litt ekstra drahjelp for å kunne nå ut til flere lesere. Det første skjelvende stykket til en ny stor dramatiker-stemme. Den lille lokale kulturskolen som plutselig har en ny Sissel Kyrkjebø eller en ny Leif Ove Andsnes i klassen. Eller en ny helt enestående unik stemme som ingen har hørt før, noe som ikke ligner på noe?

For det er farlig å sette talent ut på anbud. Det er en skummel øvelse å taksere gåsehud og ren magi. Men selv den mest kulturfiendtlige politiker griper til en sang eller et dikt når det kniper mens Hamsun ligger politisk korrekt plassert på nattbordet når man lar seg intervjue i Dagens Næringsliv.

Vi skal være litt ydmyke overfor kulturen, kunsten og det som er større enn oss selv.

De få sekundene en ballettdaner henger der opp i luften og alle holde pusten. Det er magi. Når den høye toner slår luften ut av en hel arena. Når et maleri ber om å bli tatt med hjem. Når en teatertekst snur et liv. Når en ungdom som samfunnet har gitt opp finner seg selv og sin vei foran et staffeli.

«Den boken reddet livet mitt!» Ja? I hvilken post på budsjettet vil du føre noe slikt? Svar utbes.

2 kommentarer om “RØDE NESER I BLÅ ISVIND

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s