OM Å KNUSE EN UNG MANN

SAMSUNG CAMERA PICTURES

EN SOMMER ER OVER. Slik begynte jeg en stil da jeg gikk i sjette klasse. En sommer er over. Enkelt og fint. Men så ballet det på seg da jeg gikk rett i språkblomstfellen. Det var «en liten bekk hyllet inn i et grønt keiserinneslør» og «trærne sto og holdt hverandre i hendene, gråt i regnet»

Lærerinnen var ikke begeistret. Du må forholde deg til virkeligheten, sa hun å ga meg en G minus for makkverket. Jeg hadde tross alt en historie mente hun.

I løpet av skolen sluttet jeg å skrive.

Vi hadde en lærer som het Bjørkheim. Han så litt ut som en av statuene på Youngstorget i Oslo. Staut, bred og meislet i stein. Han underviste oss i musikk. Jeg elsket å synge som barn. Min store drøm var å bli sangstjerne. Gjerne litt a la Elvis eller Tom Jones. Så i den første timen med Bjørkheim fra Dagali oppe i fjellene sang jeg ut alt mitt håp av full styrke. Hva er dette? Den staute læreren tok en kunstpause, så sa han høyt i rommet: Dere andre, kan denne gutten nordfra synge? De andre guttene skoggerlo og jentene kniste. Nei, sa Bjørkheim, det kan han ikke! Han synger stygt og alt for høyt.

I løpet av skolen sluttet jeg å synge.

Så var det matematikk-lærerinnen med det tysk klingende navnet. Hun hadde en fetisj for X og Y og alt som skulle være under og over streken. Hun var en spissneset sint kvinne i golfjakke og holdt en streng tysk justis i timene.  Jeg forstår ikke, sa jeg, jeg forstår ikke dette med X og Y. Hun så på meg med kobra-øyne bak tykke briller, sirklet meg inn som en mus hun ikke helt visste om hun skulle sluke eller spytte på. Følg med unge mann, sa hun, og så beordret hun klassens skarpeste hjerne, en langhåret blond Synnøve Solbakken, opp til tavlen for å løse en vanskelig brøk. Klassen klappet og kobraen sa: Det er forskjell på hjerner. Noen forstår ting, andre forstår dem ikke, ikke noe mystisk med det, men visse ting må et menneske makte for å få seg skikkelig arbeid. (Jeg var ikke en av dem)

Etter den ydmykelsen begynte jeg å kaste opp før mattetimene i redsel for at jeg skulle bli ydmyket foran klassen med en brøk min hjerne ikke var i stand til å fatte.

Vi hadde Bjørkheim i gym også. Han pisket oss over bukken.

Jeg kom ikke over fordi jeg var redd. Han pisket meg rundt helt til jeg fikk et astma-anfall i gymsalen. Etterpå dynket guttene meg i snøen og holdt hodet mitt så lenge nede i det iskalde at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg kom aldri over bukken. Men jeg måtte ydmykes to ganger i uken foran den høye lærkledde uoverkommelige hesten av en bukk.

Siden den gang har jeg vært redd alt som heter sport og idrett.

Heldigvis kom det en reddende engel. Han het herr Aase. Han var formingslærer. Denne gutten kan tegne, sa han etter bare en time. Han kommer til å ende opp på Kunstakademiet! Herr Aase reddet livet mitt. Jeg søkte aldri Kunstakademiet. Men herr Aase holdt en hånd over meg gjennom hele ungdomskolen, selv om han aldri fikk vite om guttegjengen som ventet ved busstoppet for å banke meg opp nesten hver dag. Men det spilte ingen rolle. Herr Aase hadde sagt at jeg kunne noe, så ingen smerte kunne nå inn til meg. Jeg var blitt synlig for noen.

Jeg husker ingen av de jeg gikk i klassen sammen med i ni år. Jeg har fortrengt dem. De er bare et grått teppe av utydelige ansikter. Og en sjelden gang kommer det et menneske bort til meg etter en forestiling eller en konsert og forteller at vi gikk på skolen sammen. Beklager, sier jeg, jeg husker deg ikke, jeg hadde nok med å overleve. Barn kan være grusomme, sier de da og slår blikket ned. Ja, sier jeg, men de voksne var verst.

Hvorfor tenker jeg på alt dette i kveld her jeg sitter og ser solen gå ned i Middelhavet? Jo, i dag møtte jeg et par gutteøyne i en gate. Et såret og jaget blikk. Det sank dypt i meg og alt kom tilbake.

OM Å KNUSE EN UNG MANN er overskriften på denne bloggposten. Jeg ble ikke knust, men skolegangen tok fra meg mange år. Jeg var godt voksen før jeg forsto min verdi. Derfor kom jeg litt sent i gang med mitt livs prosjekt. Og så vidt jeg vet er jeg den eneste i min klasse som lever av det jeg ikke fikk til på skolen. Bortsett fra å hoppe bukk og knekke en brøk! Men hva skal man med det i disse dager?

Men jeg har utviklet en kløe for unødig sutring. Men jeg øver meg på å forstå at ikke alle har hatt samme barndom og ungdom som meg.

Advertisements

9 kommentarer om “OM Å KNUSE EN UNG MANN

  1. Jeg får lyst til å gi deg en stor klem, en skikkelig god klem. En klem som jeg vet bare du kan gi, Sven. Som lærer, medmenneske og «Runar» syns jeg ikke dette er sutring. Det er det harde livet, og du setter ord på det. I mange tilfeller her kunne jeg gitt eksempler, men jeg lar det være – fordi dette handler ikke om meg – og kanskje ikke om deg heller egentlig. Det handler om et samfunn før, etter og nå. Du beskriver en virkelighet som dessverre finnes. Tristeste av alt er at den eksisterer fortsatt, og senest i går hørte jeg hårreisende referat om hva enkelte må gjennomgå. En stopper for dette snakker politikere, lærere og foreldre om. Mange gjør noe, andre gjør ingenting. Det kan knuse en mann, en kvinne og ethvert menneske. Heldigvis – har både du, jeg og flere blitt til flotte mennesker som bruker opplevelser på godt og vondt til noe bra for andre. Jeg blir stolt av å kjenne deg slik jeg gjør, og det er langt på nær så altfor mye. Men, du rører noe i meg – du setter en dagsorden – og kanskje uten at du er klar over det så er du med på å forandre og se mennesker som kanskje akkurat den dagen trenger en lesning om levd liv eller et push til å forandre seg.

    • Takk Runar for fine ord. Jeg vet at jeg gjør en forskjell. Det er derfor jeg skriver. Og jeg treffer, jeg vet. Av og til dere det passer dårlig for noen. Vi har alle den samme historie, pluss minus. Klem S

  2. For en sterk historie! Jeg beundrer deg virkelig fordi du tør å dele den til oss andre. Du er sikker en god del eldre enn med, så jeg føler som om jeg snakker litt oppover(i livserfaring). Men likevel: Fra menneske til menneske.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s