HVA SIER REVEN?

The Beautifully Macabre and Grotesque.
The Beautifully Macabre and Grotesque.

HVA SIER REVEN?

Jeg ble født ti år etter krigen. Hvilken krig? DEN krigen selvfølgelig. Andre verdenskrig. Den jeg ikke hadde opplevd. Derfor skulle jeg være takknemmelig. Jeg lærte å si takk i barndommen. Men jeg glemte det ganske fort, i ett par tiår.

Mor og far og andre mødre og fedre bygde landet. De la sten for sten til det som skulle bli det nye Norge. Og de favnet alle nyvinninger som fjernsyn og halvautomatisk vaskemaskin. Hermetikk og halvfabrikata var himmelsendt mat med englevinger som skulle gi husmoren mer tid til andre huslige ting som å røyke rød Prince eller Seven Seas mentol-sigaretter. Rayon og nylon var bra, lett å vaske, du trengte ikke å stryke. Jo mer syntetisk, jo bedre.

Alt dette var før noen tenkte en eneste tanke om at jordkloden kunne ta skade av noe som helst. Mødrene våre satt med oss i den ene puppen og med en gin tonic og filtersigaretter på teakbordet. Regnskogen var ikke oppdaget. Og når vi ble såpass store at vi kunne krabbe krabbet vi bort til brønnen i hagen der morfar sprayet med DDT for å bli kvitt lus og annet på roser og georginer. Ja, verden var uskyldig og et godt sted å leve.

Jeg ble litt eldre. Et sted i bakgrunnen surret noe som het Flower Power og Ashbury Park. The Beatles kom og slo lufta ut av en ung mann og noe murret et sted i underlivet. Jeg stakk avsted til Oslo. Det ble glam og glitter. Håret ble farget like rødt som David Bowies. Vi danset oss gjennom siste halvdel av 70-tallet uten tanke på verken syndefloden eller miljøet. Verden var et overflødighetshorn der det bare var å forsyne seg.

Så kom 80-tallet med shiny dresser, litt engelstøv i nesen og magiske sjekkhefter der banken fylte på med ubegrenset kreditt. Vi drakk champagne, skålte og elsket Gud og hvermann mens Grace Jones stønnet «Slave to the rythm..» og «Where, I’ve seen that face before..?» over høytalerne og solen gikk aldri ned for gutta boys med gullkort og dyre boots. Men et sted bak i bevisstheten begynte en klokke å tikke, noe klødde et sted bak på ryggen, men vi evnet ikke å fatte hva det var. Ok, Donna Summer sang «She’s working hard for the money..» men vi var for fulle av oss selv til å høre etter.

Så sprakk glassklokken, og alt det våre mødre og fedre hadde bygd raste sammen.

Landet gikk inn i en økonomisk krise. Jeg fikk tilbud om å kjøpe en 120 kvadratmeter stor leilighet med takterrasse på Frogner til 175 000 kroner, men ikke en kjeft av oss som hadde vært litt «adlige» de siste årene fikk lån i banken. Leiligheten står i dag i 6 millioner. Jeg og mange med meg gikk inn i et tiår med arbeidsløshet og nerveproblemer. Ingen trengte oss. Det var ikke jobber å få. Vi som trodde at alt skulle vokse seg inn i himmelen var plutselig parkert. Vi var en pariakaste som ingen ville ta i.

Og det skulle bli et nytt tusenår før vi begynte å ta til vettet. «For vi hadde vært så såret, vi som hadde jobbet så hardt!» Men etterhvert tikket det inn en tanke at vi måtte begynne å bygge som våre mødre og fedre hadde gjort. Og langsomt kom vi ut i dagslyset igjen. Og nå, ett og et halvt tiår senere jobber vi for fullt igjen, men med en annen fingerspissfølelse og musikalitetet for det som skjer rundt oss i samfunnet…

I disse dager navigerer næringslivet igjen mellom farlige isfjell. Men jeg som forbruker manes stadig til å forbruke mer.

Jeg, forbrukeren, får mailen full av spam om lån og alle mulige slags tilbud. Jeg kan låne SÅ MYE jeg vil «uten sikkerhet!!!» Bare fyll ut dette skjemaet, og vips, pengene er på konto i morgen! Jeg sender slike tilbud rett i søppelbøtta.

«What does the fox say?» er en hit som går som en farsott over verden i disse dager.

Ja, hva sier reven? Vel, den gamle reven som har vært ute noen stormfulle netter sier: NEI! NEI! Den gamle reven som har fått halen svidd etter litt for store tjuvtokter i hønsegården sier: TA TIL VETTET! DETTE GÅR IKKE LENGER!!! Men i politikken skal det fremdeles være tut og kjør og fritt fram for mer forbruk. Ikke tenk! Nye løsninger og frie valg for alle og enhver. I går fikk vi miljøpanelets rapport. Kloden som våre mødre og fedre sleit seg ut på å bygge er i deep shit! Men fremdeles er nesten all politikk styrt av lommebok og ikke sunn fornuft. Floskler som bærekraft og nye løsninger er lette å selge så lenge det ikke går utover eget forbruk.

Min far sa: Vær glad for at du ikke har opplved krigen! Og så sendte han meg ut i verden. Jeg visste ikke så mye mer enn det. I dag er refrenget: WHAT’S IN IT FOR ME?

Ja, hva sier reven? Reven sier: Jeg stikker pengene mine inn i madrassen, og når jeg begynner å kjenne fjærene i ryggen så er det å lette på rumpa og jobbe. Jobbe jobbe jobbe! For det er ikke noe som heter en gratis lunsj! Og ikke tro på noen som forteller deg det. Jeg gikk rett i revesaksa på 80-tallet. Og jeg hører saksa klappe igjen rundt meg. Luksusfellen heter den i dag.

Yeah, what does the fox say? Om du lytter nøye vil du høre de høyfrekventerte ropene om hjelp.

Advertisements

En kommentar om “HVA SIER REVEN?

  1. Blir bare bedre og bedre, du!
    What s in it for me?? Bullshit !
    Do not ask what the country can do for you, but what you can do … osv
    Noe sånt. God lørdag, været holder seg jammen bra!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s