IKKE VENT TIL I MORGEN

PARIS SEPTMEBER 2013
PARIS SEPTMEBER 2013

TAMME FUGLER LENGTER, VILLE FUGLER FLYR…

Nei, men er det ikke selveste globetrotteren? hører jeg av og til.

Det ligger en undertone av anklage i de syv ordene. Et lite snev av en påstand om ansvarsløshet. For man kan da ikke bare drive å reise jorden rundt hele tiden? Jo, det kan du, om du prioriterer og ikke bruker pengene på dyre villaer, leiligheter, biler og hytter whatever som tar fra deg all frihet når det kommer til reising.

Og det er noe som heter: Tamme fugler lengter, ville fugler flyr. Jeg er vel en slik vill fugl som har en uro i blodet. Kanskje det er det samiske blodet som flyter i årene mine? Jeg vet ikke. Men jeg trives best når jeg er underveis. Nei, jeg skal ikke komme med den lange regla om at livet er en reise etc.

Men veien blir til mens du går.

Ja, det er en floskel, men det er en fin floskel. Etter at jeg fylte 50 år begynte jeg å gjøre ting jeg ikke tør. Jeg reiste til India. Satte meg på en buss og reiste over fjellene og dro sørvover i dette store landet. Jeg liker å utsette meg for selvpålagt ensomhet.

Men jeg bedriver ikke noe playboyliv på mine reiser. Nei, så snart det første forskuddet fra et teater er inne på konto bestiller jeg billett og reiser avsted for å skrive. Jeg finner et «stille» sted som f. eks New York, ja du ler, men i denne verdensbyen kan du forsvinne i mengden og ikke forholde deg til noen du kjenner på flere uker. I NYC skrev jeg musikalene «Angel of Surburbia» og «Svarta Bjørn» For du ser landet ditt mye bedre på avstand, som fjellet, ja du vet hva jeg snakker om.

Nei, det er ingen myte at kunstnere reiser ut for å kunne puste.

Alt her hjemme kan bli litt for smått. Når dette er sagt elsker jeg mitt eget fedreland, men det er ikke et land der det legges til rette for at kunstnere skal kunne utfolde seg. Om du sier til et menneske i det mange her hjemme kaller «plastikk-landet» Amerika at du sitter og skriver på et teaterstykke blir du nesten behandlet som en adelig, mens her hjemme er det første du får høre «Å ja, kan du leve av det da?» med en undertone av at du er en av disse som drømmer deg vekk fra virkeligheten mens du har sugerøret stukket godt ned i statskassa. Så klimaet for kunst og kultur er bedre i utlandet. Det er derfor jeg reiser ut for å kunne puste.

Ikke vent til i morgen, er overskriften på denne bloggteksten.

Ja, jeg ventet alltid til i morgen før i tiden. Og årene gikk. Jeg trodde jeg måtte bo der jeg bodde, at jeg skulle gå i den samme sirkelen år etter år, treffe de samme mennskene, snakke om de samme tingene om og om igjen, treffe mine meningsfeller og være skjønt enige om det meste. Nå har jeg kastet et anker i tangen i Nord-Norge, har et hjem og en kjæreste der, jobb også, i perioder. Så bruker jeg verden for hva den er verdt.

Og mest av alt, tiden tikker, årene går. Alt haster. Plutselig en dag er det ikke noe som lenger heter – i morgen….

Advertisements

3 kommentarer om “IKKE VENT TIL I MORGEN

  1. Jeg er så sjeleglad for at jeg ramlet over denne bloggen.
    Dette er bare en liten kommentar som uttrykker min takknemlighet
    for at bloggere som deg finnes. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s