DIKTATUR, VÆR SÅ SNILL…!?

IMG_4636

Av og til tenker jeg at så deilig det hadde vært om det var diktatur i mitt lille land.

At det bare hadde vært et politisk parti som hadde bukten og begge endene. Vi hadde ikke behøvd å hatt valg. Tenk som deilig om Google ble stengt for folk flest? Om Facebook og Twitter ble sperret, alle mailkontoer og sms ble overvåket? Og ved hvert minste lille overtramp eller svik mot partiet kom det en mørk bil med sotede vinduer og hentet den ulydige? Og siden var det ingen som så noe mer til ham eller henne? Hadde ikke det vært skjønt? Å bli kvitt alle bråkmakerne? Alle @troll og kverrulanter? Fått stoppet kjeften på alle de som var uenig med deg? Tatt kontrollen over alle aviser, slik at kun det som var ok for diktatoren kom på trykk? At mobilene våre var avlyttet? At noen hadde sneket seg inn i husene våre å montert små mygger som fanget opp hver lille falske tone og svik mot statslederen?

Ja, tenk så hyggelig vi ville fått det? Om vi fikk utdelt en uniform til dåpen?

En ensfarget litt trist og kjønnsløs sak i grått som vi måtte gå i når vi viste oss ute på gaten? Tenk om det bare var lov å ha én Gud? En eneste Gud som vi fikk lov å be til hver dag klokken tolv? Og selvfølgelig i nærheten av en liten mikrofon slik at diktatoren kunne kontrolere at vi ikke fortalte noe slemt og ufordelaktig om staten til denne statsansatte guden? Hadde ikke det vært fint? Tenk om det bare var lov å ha to kjønn? Og bare elske en av det motsatte kjønn? Tenk så enkelt alt hadde vært da? Om alt lå i den rette skuffen? At det var orden? At selv tankene våre ble kontrolert av overmakten? Ja, vi ville få det så fint! Vi fikk kanskje ikke lov til å dø engang, ihvertall ikke før diktatoren sa ok!?

Tenk om det ble forbudt med kunst?

Nei? Eller at det bare var lov med kunst som diktatoren bestemte? Eller at musikk ble en av de verste tingene et menneske kunne drive med? Eller at det ikke var lov å skrive, eller forfatte  andre bøker og romaner enn det diktatoren hadde gitt klarsignal til? Hadde ikke det vært fint? Tenk på alle de dårlige bøkene vi hadde sluppet? Og ja, tenk om det var forbudt med teater? Hadde ikke det vært fint? For det er jo en uting at noen av undersåttene skal få penger for å late som om de er noen andre enn det de er? Å, tenk om det ikke var lov å danse? Bare marsjere? Det hadde vært noe, i lange rekker opp og ned Karl Johan i våre triste grå uniformer?

Men dette er jo bare en tulle-drøm. Et slikt land finnes ikke. Jo, kanskje i et eventyr? Som fortelles til barna et sted så langt unna at vi ikke er helt sikre på hvor det er….

OM Å KNUSE EN UNG MANN

SAMSUNG CAMERA PICTURES

EN SOMMER ER OVER. Slik begynte jeg en stil da jeg gikk i sjette klasse. En sommer er over. Enkelt og fint. Men så ballet det på seg da jeg gikk rett i språkblomstfellen. Det var «en liten bekk hyllet inn i et grønt keiserinneslør» og «trærne sto og holdt hverandre i hendene, gråt i regnet»

Lærerinnen var ikke begeistret. Du må forholde deg til virkeligheten, sa hun å ga meg en G minus for makkverket. Jeg hadde tross alt en historie mente hun.

I løpet av skolen sluttet jeg å skrive.

Vi hadde en lærer som het Bjørkheim. Han så litt ut som en av statuene på Youngstorget i Oslo. Staut, bred og meislet i stein. Han underviste oss i musikk. Jeg elsket å synge som barn. Min store drøm var å bli sangstjerne. Gjerne litt a la Elvis eller Tom Jones. Så i den første timen med Bjørkheim fra Dagali oppe i fjellene sang jeg ut alt mitt håp av full styrke. Hva er dette? Den staute læreren tok en kunstpause, så sa han høyt i rommet: Dere andre, kan denne gutten nordfra synge? De andre guttene skoggerlo og jentene kniste. Nei, sa Bjørkheim, det kan han ikke! Han synger stygt og alt for høyt.

I løpet av skolen sluttet jeg å synge.

Så var det matematikk-lærerinnen med det tysk klingende navnet. Hun hadde en fetisj for X og Y og alt som skulle være under og over streken. Hun var en spissneset sint kvinne i golfjakke og holdt en streng tysk justis i timene.  Jeg forstår ikke, sa jeg, jeg forstår ikke dette med X og Y. Hun så på meg med kobra-øyne bak tykke briller, sirklet meg inn som en mus hun ikke helt visste om hun skulle sluke eller spytte på. Følg med unge mann, sa hun, og så beordret hun klassens skarpeste hjerne, en langhåret blond Synnøve Solbakken, opp til tavlen for å løse en vanskelig brøk. Klassen klappet og kobraen sa: Det er forskjell på hjerner. Noen forstår ting, andre forstår dem ikke, ikke noe mystisk med det, men visse ting må et menneske makte for å få seg skikkelig arbeid. (Jeg var ikke en av dem)

Etter den ydmykelsen begynte jeg å kaste opp før mattetimene i redsel for at jeg skulle bli ydmyket foran klassen med en brøk min hjerne ikke var i stand til å fatte.

Vi hadde Bjørkheim i gym også. Han pisket oss over bukken.

Jeg kom ikke over fordi jeg var redd. Han pisket meg rundt helt til jeg fikk et astma-anfall i gymsalen. Etterpå dynket guttene meg i snøen og holdt hodet mitt så lenge nede i det iskalde at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg kom aldri over bukken. Men jeg måtte ydmykes to ganger i uken foran den høye lærkledde uoverkommelige hesten av en bukk.

Siden den gang har jeg vært redd alt som heter sport og idrett.

Heldigvis kom det en reddende engel. Han het herr Aase. Han var formingslærer. Denne gutten kan tegne, sa han etter bare en time. Han kommer til å ende opp på Kunstakademiet! Herr Aase reddet livet mitt. Jeg søkte aldri Kunstakademiet. Men herr Aase holdt en hånd over meg gjennom hele ungdomskolen, selv om han aldri fikk vite om guttegjengen som ventet ved busstoppet for å banke meg opp nesten hver dag. Men det spilte ingen rolle. Herr Aase hadde sagt at jeg kunne noe, så ingen smerte kunne nå inn til meg. Jeg var blitt synlig for noen.

Jeg husker ingen av de jeg gikk i klassen sammen med i ni år. Jeg har fortrengt dem. De er bare et grått teppe av utydelige ansikter. Og en sjelden gang kommer det et menneske bort til meg etter en forestiling eller en konsert og forteller at vi gikk på skolen sammen. Beklager, sier jeg, jeg husker deg ikke, jeg hadde nok med å overleve. Barn kan være grusomme, sier de da og slår blikket ned. Ja, sier jeg, men de voksne var verst.

Hvorfor tenker jeg på alt dette i kveld her jeg sitter og ser solen gå ned i Middelhavet? Jo, i dag møtte jeg et par gutteøyne i en gate. Et såret og jaget blikk. Det sank dypt i meg og alt kom tilbake.

OM Å KNUSE EN UNG MANN er overskriften på denne bloggposten. Jeg ble ikke knust, men skolegangen tok fra meg mange år. Jeg var godt voksen før jeg forsto min verdi. Derfor kom jeg litt sent i gang med mitt livs prosjekt. Og så vidt jeg vet er jeg den eneste i min klasse som lever av det jeg ikke fikk til på skolen. Bortsett fra å hoppe bukk og knekke en brøk! Men hva skal man med det i disse dager?

Men jeg har utviklet en kløe for unødig sutring. Men jeg øver meg på å forstå at ikke alle har hatt samme barndom og ungdom som meg.

RØDE NESER I BLÅ ISVIND

IMG_1415

RØDE NESER I BLÅ ISVIND

Noen Høyre-styrte kommuner er gode på kultur, det skal de ha.

Om jeg skal være litt stygg, og det skal man jo være på en blogg i disse tilspissede tider, så kan det komme av at i «de høyere sirkler» er det comme il faut å sende ungene på ballett, pianotimer og drama etc. Dette er selvfølgelig ikke hele sannheten. Noen Høyrekommuner er rett og slett «gode» på kultur. På samme måte er noen AP/SV/SP kommuner bra eller dårlige når kulturen skal nevnes. Det handler om prioriteringer og øyne som ser og ører som hører.  Ja hvilke briller de folkevalgte har på når vedtak skal fattes og et stramt budsjett skal forhandles i mål. Og ofte er det kulturen som taper fordi den i manges øyne bare er den kostbare glasuren på kaken som man kan sløyfe uten av verden (kommunen) nødvendigvis blir et dårligere sted å leve. Vel, om den da skal og bør måles i kroner og ører? Jeg mener at den ikke alltid skal det.

Røde neser i blå isvind? Det er klovnen som bærer rød nese.

Ofte hentes de røde nesene inn på alvorstunge og seriøse seminarer. Både banksjef og knekt må sitte i plenum med en liten rød sherrytomat på egen nese og legge fram det de har på hjertet. Den røde nesen kapper på en måte «toppen» av alvoret. Man våger mer med en rød nese på nesen. Men det er alltid narren som setter bjelle på katten. Det er narren som hvisker kongen i øret at han er maktgal og bruker feil taktikk. Det er den smilende klovnen som har den giftigste tungen, men han slipper alltid unna med den beske replikken fordi han sier ting som de er på en subtil måte. Men når en ekte narr snakker blir folk så redde at de ler.

Når den «ekte» kunsten snakker til menneskene kan den skape uro.

Når den «sanne» kunsten treffer er det vondt. Når den tar av seg den røde nesen er den bare seg selv.

Vi titter ned på prislappen og tenker: Dette var da sært kostbart? Og ikke blir man i godt humør av det heller» Jeg vil ha et pent bilde, gjerne i blåtoner som passer til den nye sofaen min takk? Ikke dette dytre tunge som får meg til å tenke på at livet har en slutt et sted der fremme! Jeg vil ha pene bilder av en klovn som smiler, som får barna mine til å sove trygt om natten. Ja, og til en overkommelig pris selvfølgelig, vi snakker ikke hus eller bil her? Jeg er så frekk å si det, jeg tror en av grunnene til at det har gått så tregt med  et verdig muséum for Edvard Munch er at han minner oss for mye om hva vi føler og hvem vi er. Han har avkledd vår melankoli og hang til tungsinn. Det er hans styrke og hans største svakhet.

Men den «sanne» (hat meg for det ordet) kunsten er aldri tilpasset markedet. Den ligger mange hestehoder foran alle ønsker om hva folk flest tror de vil ha. Men ja, kunst er et sjangsepill. Ja, nesten som å legge ut en snutt på YouTube, enten blir den sett av ingen eller av 10 millioner. Og hvilke  mekanismer som gjør at den spres seg og blir elsket eller hatet? For hat kan også gi penger og berømmelse i kassen.Se, om det strides de lærde. Du kan godt bestemme deg for å bli Justin Bieber, Edvard Much eller Kirsten Flagstad, men det er ikke sikkert du blir det.

Nå er det ikke slik at det direkte blåser en blå isvind over norsk kultur bare fordi de rødgrønne tapte valget.

Men kunsten er i det siste blitt mistenkeliggjort. Og vi kunstnere er også blitt scannet for våre motiver, arbeismetoder og livets rett. Og én ting er sikkert, de borgerlige vil gjerne at en kunstner skal være en slags lett «håndterbar»næringsdrivende. For næring og bærekraft høres så mye mer arbeidsomt og nyttig ut enn å male, synge, spille eller danse. Det høres litt mindre hobby og lek ut liksom. For i endeløse tråder på nettet ser jeg at mange mener at vi skal ha dette «dilldallet vårt» som hobby og skaffe oss en skikkelig jobb. Sats på ditt eller datt heller, det er sikkert som banken. Ja man må jo le. Og i Aftenposten i dag skrives det om at vi trenger en «mer spisset» kultur. Det betyr rett og slett kutt, og slusing av en «villet» kultur til folk flest. Nettop det samme som de borgerlige har anklaget de rødgrønne for i alle år. At fanden hjelper sine, med andre ord. I kulturen hjelper fanden sjelden sine, faktisk.

Jeg skal ikke sutre. Jeg skal ikke klage. Jeg lever mer enn godt nok som produserende og utøvende kunstner.

Men jeg er redd for det smale. Den lille boken som trenger litt ekstra drahjelp for å kunne nå ut til flere lesere. Det første skjelvende stykket til en ny stor dramatiker-stemme. Den lille lokale kulturskolen som plutselig har en ny Sissel Kyrkjebø eller en ny Leif Ove Andsnes i klassen. Eller en ny helt enestående unik stemme som ingen har hørt før, noe som ikke ligner på noe?

For det er farlig å sette talent ut på anbud. Det er en skummel øvelse å taksere gåsehud og ren magi. Men selv den mest kulturfiendtlige politiker griper til en sang eller et dikt når det kniper mens Hamsun ligger politisk korrekt plassert på nattbordet når man lar seg intervjue i Dagens Næringsliv.

Vi skal være litt ydmyke overfor kulturen, kunsten og det som er større enn oss selv.

De få sekundene en ballettdaner henger der opp i luften og alle holde pusten. Det er magi. Når den høye toner slår luften ut av en hel arena. Når et maleri ber om å bli tatt med hjem. Når en teatertekst snur et liv. Når en ungdom som samfunnet har gitt opp finner seg selv og sin vei foran et staffeli.

«Den boken reddet livet mitt!» Ja? I hvilken post på budsjettet vil du føre noe slikt? Svar utbes.

FAEN TA DEG DIN DRITT!

IMG_5922

FAEN TA DEG DIN DRITT!

– Er vi voksne nok for demokrati? Er ikke det å la folket bestemme et litt for stort ansvar å legge på deres skuldre?

Nå tenker du sikkert, har det klikka for denne skribenten? Alle vil jo ha demokrati, sier du! Alle moderne mennesker er FOR demokrati! Really?

Etter noen horror-måneder med valgkamp er jeg ikke så sikker. Men først vil jeg si: Jeg er FOR demokrati. Men i det siste har jeg sett selve ordet demokrati bli brukt på en del snodige måter. «Det er demokrati i Norge, derfor kan jeg skrive hva jeg vil…» Ok? Javel? «Demokratiet i Norge funker ikke fordi VG sletter kommentarene mine…!» Uff da? Det var leit. «Alle vet jo at journalistene i Dagbladet er i lomma på Jens&Co, føkk demokratiet liksom…!» Ja, føkk i vei. Særlig Marie Simonsen&Co ville finne seg i å være i lomma på Jens&Co!?

Jeg har ganske tøyelig strikk når det kommer til nett-troll som elsker å hate det jeg skriver. Men jeg kjenner lusa på gangen. Skriver jeg ord som muslim eller SV er de der og skyter løs. Jeg har tålt alt fra «homofil SV-fitte» (visste ikke at det var mulig) til «porøs soperskrulle som forsvarer kvinnedagen bare for å dra damer» Nei, latteren har aldri sittet langt inne. Og det er sjelden jeg gidder å ta igjen med dem. Bare av og til  når kulene går for varme skyter jeg tilbake. En gang skrev jeg: FAEN TA DEG DIN DRITT!»

Og da slo demokratiet inn over med med full kraft. For om du setter bjelle på katten og kaller folk for de drittsekkene de er får du høre at du bedriver hersketeknikk i et land hvor det er demokrati, at du bedriver lavmål i debatten, at du er ei kvise på samfunnets rumpe som tror du er så jævla mye bedre enn alle andre. Stikk til helvete, din jævla soperskuespiller, vi veit hvor du bor! Til slikt svarer jeg alltid: Frisk opp norsken din, og ha en fin dag du også! Love is in da house…!

Demokrati er fint. Men det er ikke en en-veis ordning. Det er en to-veis ordning. (bindestrek med vilje, det er demokrati i Noreg så jeg skriver som jeg vil) De fleste av trådene i kommentarfeltene på nettet handler om misnøye, om alt det folk ikke har fått som noen har fortalt dem at de har krav på. Når du slenger inn en kommentar som: Hva har du bidratt med selv da siden du mener at du har krav på så mye? er svaret som oftes: HÆÆÆ? HØRTE IKKE???

Ja, demokrati er fint. Men når jeg av og til klikker meg inn i de lumre og mørke korridorene tenker jeg at ikke alle er voksne nok for så mye valgfrihet som et demokrati gir. For er det fire forskjellige kaker på bordet et det alltid noe som roper: Men hvor faen er sjokoladekaken? Og om du sier: Her i huset er det det vi har i dag, så er det knurr og jeg blir ikke tatt på alvor! Jeg vil HA det jeg har krav på!

Vi stavrer rundt i velstand i våre fjorder og daler. Politkerne prøver å selge oss noe vi allerede har alt for mye av. Nye løsninger? Folk flest mener? Stem på et Norge med like muligheter?

Jeg sier: KOM DEG OPP AV SOFAEN, BIDRA MED NOE, IKKE BARE SITT DER Å KLAG!

Men uff, da er jeg ille ute. For da kommer de kloke og reflekterte og sier: Du er for hard og bastant kjære skribent med det fine kloke budskapet ditt. Du må pakke det litt pent inn i silkepapir og la folk få litt tid på deg. Folk liker ikke å bli snakket så hardt til skjønner du. Ok? Ok?

Men etter disse eviglange månedene med valgkamp er jeg skuffa, sint og litt sjokka over folk flest, hvem pokker det nå er. Så til nestemann som skriver på Facebook, Twitter whatever at «Jens&Co, stikk! Dere har kjørt landet på rævva!»sender jeg dette rett in your face:

FAEN TA DEG DIN DRITT!

Godt valg for pokker!

(Ja, jeg vet at alt ikke er perfekt, at mye kan bli bedre, at noen er fattige, at noen står i sykehuskø, at osv)

DET ER MASSE KAKE IGJEN!

IMG_1049

– Hvor gikk de på do? sier en dame på skingrende tysk. Jeg står ved Marie Antoinettes seng i et rosa drops av et soverom i slottet Versailles. Jeg ser en liten seng som nesten ligner et alter. En liten trapp fører opp til alteret der den lille nette piken fra Østerrike som aldri sa: Men kan de ikke spise kaker? slet med nattesøvnen

Ja, hvor gikk de på do? Eller hvem bar dritten ut? Vi kommer ikke behind the scenes i slottet Versailles, vi får bare med oss de største høydepunktene som denne sengen, alle krigstroféene, de mest spektakulære slagene malt med forslønnende pensel der generaler dør i elegant positur mens hvite hester vrinsker mot himmelen.

Men bak de hemmelige dørene skjult i tapetet tikket et urverk av tusenvis av tjenere. Alle disse ansiktsløse som ikke henger på veggene i kabinettene, men som gikk med røde knoker og bar vann og ved til dronningens kammers. I hele dag har jeg gått rundt i et vulgært stykke europeisk historie som endte med revolusjon og hoder som rullet. Nei, jeg skal ikke, selv om jeg kunne, trekke noen paralell til det lille landet jeg kommer fra selv om modellen er noenlunde den samme. Dvs, slottet vi har hjemme er en fyrstikkeske i forhold til dette, og vårt kongehus blander seg med folket og er av og for folket, om du ser på dem med de brillene og litt royal velvilje…

Men det pågår en penge-galopp der hjemme. Mye vil ha mer, og the sky is the limit. Vi har lite av gull og marmor, men vi har resurser som vår nye rikdom er tuftet på. Og denne nye rikdommen gir seg av og til noen litt vulgære utslag i stil med den usanne «kan-de-ikke-spise-kake-kommentaren» For der man kan anklage det svunne Frankrike for vulgær rikdom kan man ikke klandre dem for mangel på kultur. Og i Frankrike har og er den levende kulturen et must. Et Frankrike uten kultur er utenkelig. Men i Norge hevder mange at kultur er unyttig. Ok, jeg har skrevet om dette før, så jeg skal ikke mase så mye om det. Bare én ting. Her forleden var det en som skrev til meg: Hvorfor skal jeg betale for den teite kulturen din som ingen vil ha? Hvorfor skal dine urealsistiske og lite lønnsomme drømmerier belastes min skatteseddel?

Vel, jeg betaler min skatt med glede. Ganske mye også faktisk. Denne, la oss si at han er en mann, er ikke en venn av meg, han er en bekjent. Han har levd et flott liv med piker, vin og sang. Han har aldri vært førstemann i seng, i hvert fall ikke for å sove. Nå vil ikke hjertet hans mer. Han har fått blokket ut årer, men står i kø for å få et nytt hjerte. Ok, nå tenker jeg litt høyt, og du kan bare bli forbanna. Hva om jeg returnerte spørsmålet og sa til ham: Du, hvorfor skal ditt usunne levesett, ditt alkoholforbruk og alle dine sigaretter belastes min skatteseddel? Men noe slikt ville jeg jo aldri komme til å si, for man er da ikke et umenneske? Men sykdommen hans er på mange måter selvforskyldt, om man skal tillate seg å være litt upresis.

For han er også litt upresis. Jeg har ingen urealistiske drømmer som jeg ikke har fått innfridd. Jeg mottar ikke statsstøtte i form av kunstnerlønn. Jeg får lønn eller honorar for arbeidet jeg gjør som jeg melder inn til den norske stat og betaler skatt av alt jeg tjener.

Marie Antoinettes seng er så bitteliten. Men den veltet et helt land. Folket stormet slottet mens de sang og hoiet. Jeg tror neppe de sang «Can you hear the people sing?»  men rasende var de. Og hvor gikk de som bodde der inne på do? Og hvem bar ute dritten og tømte potten? Det var ikke så nøye da. Det er ikke så nøye nå. Bare noen gjør det. Og at vi slipper å se dem.

I dag har jeg sett et stykke fransk historie. Jeg er rystet. Og litt klokere. Og jeg husker hva jeg kommer fra. Nok en gang er jeg blitt minnet på hva for mange penger kan gjøre med mennesker.

Godt valg! Det er masse kake igjen! Nok til alle, om vi sender den rundt, jeg mener hele veien rundt…

VÅR EGEN HISTORIE

 

IMG_6614

VÅR EGEN HISTORIE

Knappe fem millioner mennesker i verdens ytterkant.  En heldig fetter Anton som hadde flaks og fant olje. Vi, det lille folket som kommer fra sild og poteter er blitt så urbane og verdensvante.

Og vi har lært oss et nytt ord som heter bærekraft. Eller et ord, det er vel to ord? Bære og kraft.

Noen ganger lønner det seg å ikke huske. Etter en sommer er det godværsdagene som fester seg i minnenes harddisk. Og når vår egen historie blir skrevet utelater vi ofte det som er for vondt eller pinlig å huske.

I disse dager fylles mailen min opp med folk som vil låne meg penger.

Jeg kan låne og låne helt uten grenser. Jeg sender disse mailene rett i søppelbøtta fordi de minner meg om 80-tallet da jeg og mange med meg gikk på en smell. Vi glemte at penger bør tjenes og være godt plassert på konto før du kan sitte på bar og flotte deg med champagne. Jeg husker vi satt og skrev ut sjekker i fleng uten å tenke på morgendagen. Nå har vi det gøy dere, skål alle sammen! Og mange av oss rullet små rør av tusenlapper og sniffet i oss litt stjernestøv for å kunne tørre å legge oss. Og så gikk vi rett i veggen. Mange av oss kom seg aldri på beina igjen…

Så, been there, done that. Men jeg hadde flaks. Du hadde flaks. Vi hadde flaks alle sammen. For under havet lå det noe vi ikke forsto rekkevidden av. Men lærer et lite land som har ligget med brukket rygg noe av det? Nei, det virker ikke slik. For når jeg hører mange av dagens politikere snakke om økonomi tenker jeg på gutta boys og jentene girls som satt i solveggen dette hjernedøde tiåret vi ikke orker å huske alt for mange pinlige detaljer fra. «Vi skal føre en ansvarlig politikk, men vi skal bruke mye mer penger!» Ja? Jeg får lyst til å sitere salige Mae West: «To much of a good thing is wonderful!» mens hylekoret i avisenes kommentarfelt sier at «vi sparer oss til fant!» her i dette rævkjørte skakke landet.

At nesten hele Europa ligger med brukket halebein synes ikke å påvirke folks evne til å sette Norge i en sammenheng. Vi lever i et drivhus med kunstig selvsentrert miljø, og når vi en sjelden gang våger å stille oss opp foran speilet å ta en grundig titt ser vi at, ja, vi er blitt litt feitere, litt eldre og litt tristere i øynene. For mens pengene flyter leter vi etter lykken som vi trodde ville komme som en naturlig følge av velstand. Men det er ikke slik et menneske er skrudd sammen. Et ømhetsbehov, tilhørighet og lykke har ingen prislapp. Men dette vet du…

Jeg er så heldig å kjenne noen mennesker som alltid har hatt masse penger. Disse pengene heter «gamle penger» og de snakkes ikke om. Det er hyggelige og dannede folk som har kunst på veggene som kan selges på Sothebys å innbringe en pen årslønn for en vanlig arbeider bare for ett av maleriene. Disse folka har gleder og sorger som alle oss andre, og har forstått at penger kanskje gjør livet litt enklere, men liv, lykke og helse er aldri koblet opp mot lommeboken. Så ja, det er lenge siden jeg sluttet å dømme rike mennesker bare fordi de har penger.

Men jeg kjenner også noen folk med «nye penger», disse som lever med lommeboka på utstilling. Som flasher velstanden sin i all sin vulgære gru. Og jeg synes det er litt pinlig. For det krever en viss ryggrad å plutselig komme til mange penger. Og dessverre har mange av de som opplever dette i Norge i dag ikke rukket å utvikle beinstruktur til å takle det. Derfor gir dette noen merkelige anfektelser om suverenitet og mangel på emapti for folk som ligger nede. Vel…

Jeg har stort sett vært fattig hele livet. Men i de siste årene har livet snudd og jeg har tjent en del penger. Det har ikke gjort meg mer lykkelig selv om livet er enklere. For å ha nok penger til å klare seg er godt for nervesystemet. Men det åpner også for en del muligheter som f. eks å hjelpe folk som sliter.

«Det kommer ingenting inn i en lukket hånd» sa mormor alltid når folk sa at hun var for snill og gavmild. Jeg lever etter det. Og jeg drømmer ikke om å vinne i Lotto. Trekke meg tilbake og sette meg i en solstol å glo på Middelhavet. Jeg har allerede vunnet i Lotto. Jeg er frisk. Jeg klarer meg. Jeg har funnet kjærligheten. Hva mer trenger et menneske? jeg kan ikke komme på en eneste ting.

Derfor sier jeg til de fleste politikere i disse dager: Nei, jeg stemmer ikke på deg fordi du prøver å selge meg noe jeg allerede har!

For nå lever vi i en verden der vi ikke lenger bare kan kreve stadig mer. Det er nå vi må dele. Mens vi har. Vel, det er sikkert derfor mange kaller meg en jævla idiot som kjører landet mitt på rævva.

Det er absolut til å leve med 🙂

KAMPEN OM MATEN VÅR

SAMSUNG CAMERA PICTURES

 

KAMPEN OM MATEN VÅR. VALGETS KVAL.

Det har vært mye tyn til Olav Thon i det siste. Han flagget sin kjærlighet til FrP. Men la nå det ligge et øyeblikk. Jeg tenker på maten vår.

Det snakkes hele tiden om frie valg. At folk bør ha rett til å velge. Vi er så heldige at vi bor i et land der maten flyter i så stor grad at flere tonn av den kastes hver dag. Bransjen er full av profeter som forteller oss dette og hint. Og ikke minst pågår det en krig som går ut på å selge oss forbrukere den billigste maten.

Men hva  denne billige maten inneholder eller ikke inneholder snakkes det ikke så høyt om.

Men gode ting skjer. I det siste har det sneket seg inn en grønn linje i debatten om mat. Du kan ikke stå opp å rope: Jeg har den billigste kyllingen i landet! på samme måte som du kunne for noen få år siden. For forbrukeren er mer opplyst. Hun vil vite. Hvor kommer den fra? Hva har den spist? Hva har den fått av antibiotika og veksthormoner? Og er det ikke litt rart at en kylling er slakteferdig etter 28 dager? At den har vokst så fort at den ikke har utviklet beinstruktur, og om den prøver å reise seg (som alle gjerne vil) så brekker den beina og blir liggende på halv tolv til sin dødsdag og utvikler liggesår og det som verre er?

Maten er for dyr! Jeg hører det ofte.

Sludder, maten er ikke for dyr i forhold til hva vi tjener. De fleste av oss har råd til å kjøpe god mat. Og ja, det er noen som ikke har det, som f. eks store barnefamilier. Og det er dem matmafiaen frir til. For hvem vi ikke ha en sekk kyllingvinger til NOK 49 når du har fem sultne unger som i utgangspunktet ikke vil spise noe som helst? For ikke å snakke om ei trillebår full av feite burgere til NOK 199? Så denne billige maten pushes ut til folk som trenger den sunneste maten. Vi som er godt voksne har råd til å kjøpe Stange-kyllinger til 300 kroner stykket eller fin hvit torskerygg til som koster like mye som en flybillet til Paris.

Mat og kosthold har omtrent vært fraværende i valgkampen.

Hadde jeg vært politiker ville jeg jobbet knallhardt for at alle skolebarn i Norge skulle fått varm lunsj hver dag! All forskning i land som driver med denslags viser at barna har større læreevne når de får skikkelig mat. Men her i Norge vil f. eks Høyre fjerne den skarve frukten norske unger får midt på dagen.

Jeg mener at mat er livsviktig. Matlagning burde være et høyt prioriert fag i skolen.

For bare ved å kunne lage, spise og servere god sunn mat kan vi forebygge sykdom, og det ville spare staten for store utgifter. Men hvem av topp-politikerne tør å sette foten ned når det kommer til mat. Matbaronene sitter jo side ved side med våre folkevalgte under julebordet i NHO. Men man vil vel nødig ha dårlig stemning over damasken?

Tilbake til Olav Thon.

Han har selvfølgelig rett til å stemme på hvilket parti han vil. Og ja, han skaper mange arbeidsplasser. Men bygger han et levende og bærekraftig land? Nei, det gjør han ikke. Han presser ut alle de små i de store byene og lar de med mest penger slippe inn. I disse dager i Oslo presser han ut den eneste kreolske restauranten og lar en pengesterk inder flytte inn i stedet. I Oslo er det allerede 84 indiske spisesteder. På toppen av dette bygger han enorme kjøpesentere utenfor de fleste småbyer som igjen resulterer i at bykjernene legges øde slik at de små ikke lenger kan drive. Så Thon bygger ikke landet, han river det ned. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har opplevd at en butikk jeg har handlet i i alle år er borte fordi den ikke hadde råd til å flytte inn under Olav Thons tak og la seg forsvinne under paraplyen til en kjede. For Olav Thon leker bare med de som er øverst på hitlistene når det kommer til rotasjon av varer og tjenester.

Men for all del. Folk vil kjøre fram til butikkdøren. Slippe å kjempe seg gjennom vær og vind. Og en billig høne kan da ikke skade? Men det er noe jeg lurer på? Om den nye regjeringen skal legge til rette (som den hele tiden sier at det skal) for at det skal bli lettere å starte en bedrift, hvem vil dette gjelde? Vil det bli lettere for fru Hansen å beholde skobutikken sin når enda et nytt storsenter kaster slagskygge over hennes lille bedrift? Og vil det bli lettere for den lille bonden som kommer til glasspalassene til Thon&Co for å by fram sine økologiske varer? Eller er det bare de som har så lav moral at de kjemper om å selge den billigste og minst næringsrike maten som skal premieres med fritak for formueskatt? Det skal bli spennende å se…!

VERKET MUSIKKFESTIVAL 2013 KAN MAN VÆRE LITT STOLT?

SAMSUNG CAMERA PICTURES

VERKET 2013

JA, FESTIVALEN HETER VERKET.

Den ligger med det gamle jernverket i Mo i Rana som dyster, dog magisk scenografi bak scene-området.. Publikum står i en helling og ser opp på dette gamle mausoleum som står igjen etter arbeidernes blodslit, og er en av grunnene til at Mo i Rana i sin tid ble by.

I går kveld gråt jeg da Bo Kaspers sang «Vi kommer alltid att leva, vi kommer aldrig at dö!»

For ringen ble på en måte sluttet der norsk industri for tiden ikke er så veldig innovativ sto en halvung svensk rockesanger og knyttet neven mot sosial dumping og urettferdighet, vakkert pakket inn i magisk messing fra ei blåserekke som skinte som sola, og et band som låter like fett live som på plate.

Og Verket? Navnet er ganske så passende, tenker jeg her jeg sitter med haueverk og øredotter etter å ha blitt penetrert og klasebombet av gutta i Turboneger sent i natt. Her jeg sitter og stinker øl etter å ha blitt dusjet i Mack av hysterisk fans med matros-luer og gule lokke-parykker.

Verket Musikk-festival er proff fra du kommer inn portene til du går.

Musikk, lyd, lys, vakthold, mat, sikkerthet, vennlighet, hele gjennomføringen av festivalen er «klockren» som man sier i Sverige. Kudos til gründerne som startet den her i denne lille byen. Tage Vedal og Christian Lorentzen ab fab!  Ja, Mo i Rana kan, og jeg er stolt over at kulturen har så gode kår her i kommunen.

Sist helg overvar jeg «Klemetspelet» i Leirskardalen i nabokommunen Hemnes, en ja, høyrestyrt kommune, som har greid å reise kjerringa i sitt lille miljø. Jeg er stolt av det også! Det bobler og gror her i GOKK, som folk i «liksom-urbane» Oslo fremdeles kaller landsdelen da jeg skulle flytte hit. Mange sa til og med at om jeg flyttet til GOKK ville det være «kunstnerisk selvmord» Ok, folkens, sleng dere i veggen, jeg har aldri hatt så mye å gjøre som jeg har nå!

Så takk. Takk for i går. Det er noe helt eget å stå under en dyp blå himmel sammen med tusener av mennesker, kjenne duskregnet mot panna, bli hyllet inn i musikk og menneskelig varme.

Ja, vi kommer alltid att leva, vi kommer aldrig at dö! Så får det heller være at politiske krefter i Norge vil marginalisere kulturen i Norge.

Men ikke kødd med oss kunstnere, vi er jævli mange! Og vi har en vare som ikke alltid kan takseres. Kan du sette pris på magi? Hvor mye koster gåsehud? Vel, i går hørte jeg musikk, konsumerte kultur som «folk flest» ville ha. For hvorfor ellers sto folk i alle aldre tett som sild i tønner og vugget sammen til musikken? Og som en veldig gammel dame sa da vi gikk sammen ut gjennom portene: Dette er det sværeste, Gud kor artig!

Terninkast: 7

SAMSUNG CAMERA PICTURES