I RAMPELYSET, PÅ KNÆRNE I SAGMUGG.

IMG_4474

En trist sorti, skrev BA da Lillebjørn Nielsen ble hjulpet av scenen i Grieghallen for noen kvelder siden.

Denne ene kvelden, noe gikk i stykker, så geleidet ut, og denne overskriften. Hvor var media alle de tusenvis av gangene han trosset livet og gikk på scenen og leverte? For artister og skuespiller gjør slikt. Trosser livet og går på jobb, Ranker seg i ryggen og går inn under de alt for sterke lyskasterne og leverer. Far eller mor dør, et barn er alvorlig sykt, livet står og dirrer, men jobben først. Der nede i mørket sitter publikum som har betalt billetten. De skal ha det de er lovet. Hver eneste kveld. Og den dresserte selen skal inn og vise sine kunster, balansere en ball på nesen, le og smile. The show must go on!

Jeg kjenner på et raseri som sitter dypt når jeg leser slike overskrifter.

Særlig i tider som denne når kunsten og kunstnere er mistenkeliggjort for å ligge staten og dens skattebetalere til byrde. Alt vi trosser livet for å levere skal ikke bare være av høy kvalitet, det skal også lønne seg. Men hør, vi kan ikke komme inn der foran dette uhyret (som et publikum av og til kan føles som) å si: Beklager, jeg har en dårlig dag! som man kan i nesten de fleste jobber. For når teppet går opp og stikkord faller er det å gjøre det som står i avtalen. Slik er det.

Når dette er sagt; det er mange som har krevende jobber. Om du vil kan du selvfølgelig si at en kirurg som redder et liv har en mer krevende og viktig jobb enn en artist eller en skuespiller. Og jeg vil være enig. En flykaptein, en skipper osv. Men det er nå en gang slik at disse ikke blir beskyldt for å ikke ha en skikkelig jobb. Ei heller at de ligger samfunnet til byrde. Vi som jobber i kulturfeltet er også utdannet til det vi driver med. Ved skolegang eller ved erfaring. Og vi arbeider når mange (de fleste) har fri. Og i all slags vær.

Ja, den dagen min far døde gikk jeg på jobb fordi et fullt hus ventet. Da min bror gikk ut av livet var sitausjonen den samme. Ja, jeg kunne ha sagt at jeg ikke maktet, men jeg gjorde ikke det fordi alle vil strekke seg så langt som mulig når det kommer til å levere på jobben. Men bare jeg vet hva det kostet å gjøre det. Og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen.

Så til deg som skriver slike overskrifter: En kunstner er også et menneske. Når det er fullt så renner det over. Og til deg som mener at kunst ikke er bærekraftig, at vi som bedriver den leker oss gjennom livet på andres regning: Hva vet du om hva den du ser på en scene (om du i det hele tatt benytter deg av kunst)  i morgen kveld sliter med i livet? For den som står der oppe og leverer er ikke en trekkopp-dukke av stål som snurrer så lenge fjæren holder.

Jeg sitter her og ser på et bilde av fire gitarkamerater. Helt ytterst, nærmest kamera står en langhåret legende med kritthvitt og trett ansikt. Det er tatt rett før han ikke orket mer. Et slikt ansikt trenger ingen overskrift. Det trenger stillhet og ro, og ikke minst respekt for alle kveldene det gikk så bra.

De nettene alle gikk hjem og trodde på en himmel full av stjerner og en frodig jord. Skamme seg bladfyk! Skamme seg!

Reklamer

14 kommentarer om “I RAMPELYSET, PÅ KNÆRNE I SAGMUGG.

  1. Flott innlegg ..Stolt av de som leverer sin vare uansett.Ære være denne mannen som viser han er ett menneske <3<3 Takk

  2. Dette synes jeg var et veldig endimensjonalt forsvar for utøvende artister. *Hvis* årsaken til at en artist stuper på scenen er fylla, og en avis *vet* at fylla har vært et (økende) problem over lang tid, så er «trist sorti» en ganske snill titulering av problematikken.

    • Hvis fylla er årsaken til at en direktør, en politiker eller en annen samfunnstopp faller sammen heter det «private grunner» eller «private omstendigheter» Skjønner du forskjellen? Og din kommentar er også ganske endimensjonal, fylla er kanskje én av mange ting som får det til å rase? Hva tror du Frimann?

      • Jeg gidder ikke noen «hvorfor drikker Jeppe»-diskusjon, men syntes bare at det blir for endimensjonalt å ønske å frita enhver artist fra kritikk når vedkommende eller managementet ikke evner å stoppe mens leken er god. Når det gjelder den aktuelle hendelsen mener jeg at managementet har utvist manglende empati når det ikke har hindret en syk mann å gå på scenen.

        Direktører er for øvrig ikke fritatt for direkte omtale av fylla. Fra den samme avisen i september (ok, han er ikke identifisert, men sto da heller ikke på en scene i full offentlighet):
        http://www.ba.no/nyheter/article6862715.ece

  3. För många år sedan när Ulf Lundell inte klev upp på scenen och levererade den konsert han lovat, så sa han de numera i Sverige välkända orden «…en inställd konsert är också en konsert.»
    Ibland glömmer vi människan bakom artisten. Lillebjørn Nielsen är en del av mitt liv! Jag har aldrig mött honom, men han har alltid funnits sedan jag gifte mig och fick en norsk svärfar som älskade Lillebjørn Nielsen. Under årens lopp har jag lärt mig uppskatta denne fantastiske mans musikalitet.Jag har också lärt mig att massmedia i Norge faktiskt saknar motstycke i Europa när det gäller att såra, skada och svärta ner människor.

  4. Hvis en kirurg eller pilot stiller full på jobb, så blir det neppe kalt «private» grunner. Hvis Stordalen er dritings på scenen på et av sine arrangementer, så blir det neppe forbigått i stillhet. Det er stor forskjell på det som skjer utenfor offentligheten, og det man gjør de gangene man selv har oppsøkt scenelyset. Uansett grunnen til at man får et rusproblem, stiller man såpass full foran en fullsatt Grieghall med presse tilstede, så må man regne med at det blir omtalt. Akkurat som det blir omtalt når konserten går strålende. Og det å kalle det en «trist sorti» synes jeg vitner mer om medfølelse enn uthenging.

    Jeg har sett Lillebjørn på scenen flere ganger, og han har vært tydeig sliten lenge. Mannen bør få hjelp, og mulig avisoverskriftene når er det som skal til for at han innser at han har et problem og antagelig trenger en pause for å ta vare på seg selv? Det er klart det er tøft, men noen ganger gjør man faktisk ikke folk en tjeneste ved å glatte over…

  5. Sven: helt enig i at man ikke skal drite ut folk. Uansett grunnen til det som skjedde i Grieghallen, så snakker vi om et menneske, ikke «bare» en artist. Men de mediaomtalene jeg har lest, synes jeg har vært innenfor, faktisk så synes jeg det er tydelig at også journalistene har stor respekt for Nilsen og derfor synes det hele er trist. Men det er en tøff bransje, mye reiser, mange barer, mye fest, som i tillegg kanskje har litt for stor aksept for at relativt mye alkohol ofte er en del av jobben og livet?
    I de fleste andre bransjer, slik som hos journalister, politikere og forfattere, så har det skjedd veldig mye med den holdningen i løpet av de siste tjue årene, men i artistverdenen synes det å fremdeles være greit, så lenge man på et vis greier å levere. Jeg tenker at en slik tankegang skader mer enn den gagner, alkohol kan være gøy lenge, ,men den er et tveegget sverd…

    • 🙂 Du trenger ikke å belære meg om alkohol, jeg «vasser» i den til daglig. Nei, det er ikke greit i mitt miljø heller. Kjenner mange av A-laget, og de som jobber hardest har ikke tid til piker, vin, men sang.

      • Det var ikke meningen å «belære» deg om alkohol, og siden jeg ikke omgås deg daglig, vet jeg lite om hva du «vasser» i. Det var en tanke relatert til det som skjedde i Grieghallen, og noen tanker om artistbransjens generelle omgang med rusmiidler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s