ET HAV AV TID

IMG_6611

ET HAV AV TID

Vi får ta det siden! er en setning jeg hører ofte. Hvordan går det? spør folk og haster avgårde. Vi ringes? og så klakker de av sted. Så plutselig leser du i avisen at det aldri blir noe av. Tiden er ute. Vi fikk aldri tatt det siden.

Jeg har sluttet med å ta ting «siden» for lenge siden. Jeg tar det nå. Hva gjør du om ti år? spør en ung journalist en gammel skuespiller på 89 år. Det vet jeg ikke, svarer den gamle. Et fint svar, for ingen kan vite hva de gjør om ti år. Ikke ta det siden, ta det nå – slik holder man seg ung.

Jeg ble femti for noen få år siden. Det var et sjokk. Dette var noe som hendte alle andre, men jeg var ikke forberedt på at tiden skulle komme min vei. Jeg hadde et hav av tid å ta av. Trodde jeg. Men akk.

Nå er tiden en elv som renner avgårde mens jeg står på bredden, jeg ser, betrakter, fylles av uro og angst av og til, men også med sikkerhet om at livet er nå. Nå og ikke siden, ikke om litt, ikke en annen dag, neste uke eller etter jul. Nå.

Og av og til spør jeg meg: Burde ikke politikk lages av veldig gamle mennesker? De som vet at et hav av tid ikke finnes? De som går med ydmyk nakke mot den harde vinden, og ikke av disse eplekjekke kvikkassene i smarte dresser, fancy drakter og korttenkte tanker, nye løsninger som bare er tilpasset lommebok og ikke hjerte?

Nei, alle gamle mennesker er ikke kloke, og alle unge er ikke stupide. Vettet er jevnt fordelt. Men tiden tikker og går, den sitter helt stille i krokene og observerer alt som lever. Alt har sin tid. Nå ser jeg trærne på utsiden stå der ribbet for løv. Skyene råkjører over himmelen. Det er meldt snø i fjellene, og snart kommer mørketidens kuvøse.

Men tiden? Lever tiden? Ja, er den levende?

Tiden er vel noe vi mennesker har funnet opp. Delt den inn i år, dager og sekunder. Som penger. Som eiendom. Som ting. Alt vi tror vi må ha for å være et helt og lykkelig menneske.

For lykkelige skal vi være, ellers er vi tapere. Jeg føler presset om lykke hver dag. Og vi smiler mens hjertet gråter. Vi står igjen midt i trafikken og tenker: Hvorfor strakk jeg ikke ut en hånd til dette mennesket som nettopp gikk? Dette mennesket som smilte så strålende med munnen mens øynene var fulle av sorg?

Dagen. Denne dagen står blank og ubrukt. Et hav av tid? Ja, tiden er kanskje et uendelig hav, men vi seiler på det en stakket stund. Og båten må vi bygge selv. Og la den stå igjen etter oss på stranden. Jo mer jeg blir bevisst om dette, desto mer elsker jeg livet, viktigheten av de ørsmå tingene som ikke teller, som ikke måles på børsen. Å se en vakker fugl lette fra mønet på naboens hus, se den legge seg på vinden, fly utover fjorden.

Det er slik jeg vil livet skal være. Ikke en flukt, men et befriende sted med utsikt.

Ikke siden, ikke i morgen. Nå. Dette øyeblikket som er over om litt.

Advertisements

En kommentar om “ET HAV AV TID

  1. Så godt skrevet om tid.

    Etter at jeg fikk ME og er sengeliggende ca 20 timer i døgnet, er jeg også blitt opptatt av her og nå. Se på fuglene som sitter utenfor og spiser på meisebollene. Observere et par rådyr i hagen. Fundere på hvordan det er å være rådyr. Sånne sakte ting som man gjerne ikke tar seg tid til i et friskt liv.

    Og så er tiden utrolig dyrebar 😊

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s