KJÆRE SOLVEIG HORNE

IMG_4307

DA JEG VAR I NEW YORK i juni ble en ung gutt sparket til døde på åpen gate rett utenfor huset der jeg bodde.

Det skjedde sent på kvelden. Grunnen var at han elsket en av sitt eget kjønn. I løpet av de neste dagene ble gatehjørnet der ugjerningen skjedde fylt opp av et hav av blomster, tente lys og bilder. Jeg er overbevist at du som jeg og de fleste friske mennesker synes dette er en grusom handling. Du er mor. Og du er sikkert redd for at noe skal hende med barna dine. Det er det vi frykter mest.

For noen dager siden sa du på tv at din hovedoppgave var å «gjenreise familien» i samme åndedrag som du hadde problemer med å forklare noen av dine tidligere utsagn om homofili. Men hva mener du? Hva er en familie? Jeg vet ikke hva slags familie denne unge gutten som ble myrdet kommer fra, men et sted sitter noen foreldre, kanskje søsken, og mange slektninger og venner og sørger. For vi er alle individer som er viktige for våre nærmeste.

Og de fleste av oss som elsker mennesker av samme kjønn som oss selv kommer jo nesten unntak fra den familemodellen som du vil gjenreise. Skjønner du hva jeg mener?

De mest fundamentalistiske blandt oss mener at mor, far og biologiske barn er den enste rette og sunne måten å leve på. Jeg er ikke sikker på om du mener dette. Gjør du det? Om det er slik fatt undrer jeg: Om denne modellen er så sunn, hvordan kan det ha seg at slike heterofile kjernefamilier avler mennesker som er homofile? Hadde vært fint å høre dine tanker om dette?

Jeg ble selv født inn i en heterofil og strengt religiøs familie. Da jeg var femten år oppdaget jeg at jeg hadde følelser for folk av mitt eget kjønn. Hos mine foreldre var døren stengt for et slikt alternativt liv. Min far ville sende meg til USA for å bli frisk. Jeg hadde ingen annen mulighet enn å rømme for å redde meg selv. Min far døde for noen år siden, åtti år gammel. Jeg så ham bare to ganger fra jeg var femten år til han døde. Det har ikke vært et enkelt og sorgløst liv. Min mor har jeg heller ikke sett på snart førti år.

Nå er det ikke slik at jeg tror du hater meg fordi jeg er homo. Men du sender ut signaler som minner om noe fra en tid som de fleste av oss ikke orker å huske. Jeg kom til Oslo da jeg var seksten år. Den gangen var homofil praksis forbudt ved norsk lov. Den gangen sto det store gjenger oppe på Egertorget for å slå oss helseløse når vi snek oss hjem etter å ha vært på Metropol i Akersgata. (en av Oslos første homoklubber) Det var de grå skyggers tidsalder. Jeg trodde vi var ferdige med den tiden nå. Er vi det Solveig Horne?

Nå sprer homohatet seg i Europa og i verden ellers.

Og du vil kutte all støtte til organisasjoner som jobber for våre rettigheter fordi du mener vi nå er så akspetert at det å gi oss penegstøtte i seg selv er diskriminerende. Men ingen ting kommer lett Solveig. Noen går foran og tar kampene. Har du vært med på denne kampen for frihet og aksept? Nei, det har du ikke. Nå surfer du på andres kamper, og med åpne øyne vil du la fordommer komme i fri flyt når du fratar de som jobber for aksept støtte. For nye generasjoner vokser opp, og ingen seire varer evig. Sporene blåser igjen hurtigere enn barn fødes. Dette skal du tenke nøye over Solveig, for dette er ditt ansvar som minister.

Nei da, sa du her om dagen, her skal ingen diskrimineres!

Det finnes så mange slags kjærlighet, antydet du, gjorde du ikke?  Er ikke kjærlighet kjærlighet uansett hvordan den ser ut? Og hva ville du selv  gjort om du fikk en sønn eller datter som kom hjem med en av eget kjønn? Ville du kanskje ikke elsket barnet ditt like mye som du gjør nå? Skulle barnet ditt sagt til sin utkårede:  Hei, dette er min mor, hun som reverserte våre rettigheter og tok oss tilbake til fortiden!?

Ja, jeg setter det på spissen, jeg vet, men i denne verden er alt mulig, og kjærligheten har ingen vilje, den kan slå ned hvor som helst.  Men dette vet du?

For jeg sto et stykke unna da politiet kom og spylte vekk blodet på et fortau i New York. Sytten år ble han. Det eneste han gjorde feil var å elske. Tror du på kjærligheten Solveig Horne? Jeg tror du vil svare ja. De fleste av oss tror på kjærligheten og håper den vil komme vår vei.

Til sist, jeg beskylder deg for ingenting, jeg er bare engstelig fordi jeg har sett slike som deg komme å gå.

Kjærligheten der i mot, den er evig. Den har ihvertfall litt større planer enn kun før de neste fire år.

En kommentar om “KJÆRE SOLVEIG HORNE

  1. Noe av det beste jeg har lest.
    Håper ministeren tar det på alvor, lar det gå inn i hjerte, hjerne og følelser. Går en lang tur og tenker seg om.
    Tar inn over seg hvor farlige ting hun befatter seg med når hun kommer med sånne uttalelser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s