VEKTEN AV ORD
JEG OG MANGE AV OSS så 16 år gamle Malala fra Pakistan på tv i går. Jeg og mange av oss gråt.
Vi kjenner hennes historie, denne lille jenta som ble skutt på en buss på vei hjem fra skolen. Hun overlevde.
Og i går satt hun hos Skavlan, som for en gang skyld tok et skritt tilbake fra sin kongelige status som programleder. Og ordene hennes treffer oss. Lavmælt og ydmyk faller ordene ut av den skjeve munnen. Hun stråler, er ikke redd for døden lenger sier hun mens hun stille og rolig forteller oss hva islam og jihad egentlig er. Det er så fjernt fra alle skremmebilder vi til daglig omgir oss med i dette landet der rasisme vistnok ikke finnes. Ja, ordene treffer oss der de er krydret med tette nærbilder av en sminket prinsesse som sitter tårevåt og nikker megetsigende og selv Knut Nærum ikke mestrer å være på tv. For det er noe med dette stille ydmyke budskapet som treffer oss, vi som aldri har opplevd krig, som aldri har blitt skutt på på vei hjem fra skolen, som ikke er blitt nektet skolegang osv. Jeg tror at i løpet av de minuttene Malala var på tv i går gjorde hun mer for islam enn hva hundre tv-debatter har gjort eller ikke gjort. Ære være henne for det!
Som det nett-mennesket jeg er gikk jeg inn og sjekket på lumre steder som vanligvis kommenterer når islam er på agendaen i det offentlige rom. Men i går var det ganske stille. Jeg tror Malala traff alle som så på. For vi er forsvarsløse mot hennes historie. Hvem er ikke redd for å miste et barn? Hvem er ikke redd for at det trygge og sikre vi lever i skal forandres til noe utrygt? Vi vet at alt vi har kan tas fra oss. Og det er også derfor vi frykter det som kan synes fremmed. Malala levde i en fredfull idyllisk liten provins i Pakistan som ved et trylleslag ble forvandlet til et terror-regime. Og etter sendingen i går kveld tror jeg de fleste av oss gikk i tenkeboksen. Selv er jeg mer enn noengang overbevist at man ikke skal holde munn, at man skal stå opp mot alt av urettferdighet, ikke tollerere utsagn fra mennesker som vil reversere verden mens de omskriver sannheten og kaller det de gjør for fremskritt og bedre løsninger.
Vekten av ord? Nesten uten unntak diskuteres islam og asylpolitikk med negative fortegn i Norge. Det meste er problemer. Vi blir pumpet full av dette hele tiden. Og det siver ut en gift og en redsel for dette fremmede vi egentlig ikke vet hva er. I går kveld satt denne lille piken på tv og snakket med lav stemme, men en urokkelig tro på det gode. Jeg er ikke redd for døden! sa hun. Og hun har vært så veldig nær den. Og hun overlevde den.
Vårt land kan ikke sammenlignes med Pakistan, og det som sies når det kommer til å innskrenke kvinners frihet her til lands er mer subtilt og fordekt. Her kalles slike innskrenkinger for frihet til å velge for alle og enhver. Man bygger tåkete tankebygg om at kvinner som velger å være hjemme med barna blir diskriminert av strenge sosialister. Men hvem har ikke hørt om kvinner som nettopp gjorde dette slik at mennene kunne bygge seg store karrierer, og når mennene forlater dem, ungene er blitt voksne, så sitter de igjen med null opptjente pensjonspoeng og er totalt uinteresante for arbeidslivet? Du kan godt kalle det for triste historier fra hverdagen, men det er diskriminernde mot kvinner i verdens mest likestilte land! Og å gi fastleger rett til å reservere seg mot å gi unge jenter abort er også en inskrenking av kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Slikt er farlig i et land som tror det er så likestilt at alt går av seg selv, og om man stiller spørsmål blir man beskyldt for å male fanden som ikke er der på veggen.
Vi kan bare så vidt ane konturene av hva Malala og hennes historie vil komme til å gjøre for alle verden kvinner som vokser opp i fremtiden.
Men nå har en boble sprukket. Og lys siver inn i de mørkeste rom. For en gang skyld tror jeg på fremtiden. På at verden går fremover. Noen har sagt at neste gang Jesus kommer tilbake vil han være en pike. Jeg sier som artisten Ingrid Olava som skrev på Facebook i går kveld: (fritt etter minnet) «Anthony and the Johnsons spilte konsert for noen år siden, og mellom to låter sa han: Baby Jesus will come back, and next time he will be born a girl, and she will be born in Kabul.» Ingrid Olava skriver videre: «Jeg tror ikke at Malala er Jesus, eller at Jesus nødvendigvis er løsningen.»
Det tror ikke jeg heller. Men at hun er et unikt sendebud i en forkvaklet verden er jeg overbevist om. Hvem som har sendt henne vedkommer ikke saken. Men hun er høyst velkommen! Bianca Jagger også!
SVEN HENRIKSEN 
Til nå har jeg betraktet Malala med et aldri så lite rist (på ingen måter en fiendtlig rist, men likefullt et lite likegyldig rist) på skulderen, og tenkt at bak henne står det tusen andre jenter som skytes og forfølges uten at verden gir dem mye oppmerksomhet av den grunn.
MEN, det ser tydeligvis ut som jeg har gått glipp av noe viktig. En stemme som taler om muslimenes tragedie, som maner til fred og forståelse er en viktig stemme. I en verden hvor leirene stadig polariseres, og hvor hatets og trangsynthetens tale jubileres med større styrke, trenger vi brobyggere og fredsbyggere.
Jeg kan jo verken applaudere eller avvise en stemme jeg ikke har hørt. Men jeg skal så absolutt øremerke litt tid til Malala i dagene som kommer.