JEG VIL STORME FRAM SOM EN GAL HEST

IMG_6526

(etter å ha lest nok en roman av Bukowski)

*

jeg vil storme fram som en gal hest

våkne på en benk et sted jeg aldri har vært

se giftige soloppganger, kjenne bootsene trekke vann

stå til knærne i sorg og synge med sprukne lepper

jeg vil vekk fra dette søvndyssende trygge

jeg vil høre historier fra bomullsmarkene, raspende sang

fra fyllefanter med englevinger og grå hårtufser

kysse en frossen port til leppene mine finner ro

jeg vil storme ned 10th avenue, kjenne lukt av sjøgress

kjenne hovene klapre mot hard vond asfalt

se skip som sank mot bunnen 500 år før jeg ble født

jeg vil storme fram som en gal hest med livet i hælene

kjenne fuglevinger som risper på innsiden av beinkorga

vandre rundt i en fremmed by, gå til grunne

lete etter åpne dører, steder med vennlighet og tente øyne

vrenge lommene for alt dette tunge jeg bærer på

pardon my french and fuck you too

*

Sven Henriksen 2013

ET HAV AV TID

IMG_6611

ET HAV AV TID

Vi får ta det siden! er en setning jeg hører ofte. Hvordan går det? spør folk og haster avgårde. Vi ringes? og så klakker de av sted. Så plutselig leser du i avisen at det aldri blir noe av. Tiden er ute. Vi fikk aldri tatt det siden.

Jeg har sluttet med å ta ting «siden» for lenge siden. Jeg tar det nå. Hva gjør du om ti år? spør en ung journalist en gammel skuespiller på 89 år. Det vet jeg ikke, svarer den gamle. Et fint svar, for ingen kan vite hva de gjør om ti år. Ikke ta det siden, ta det nå – slik holder man seg ung.

Jeg ble femti for noen få år siden. Det var et sjokk. Dette var noe som hendte alle andre, men jeg var ikke forberedt på at tiden skulle komme min vei. Jeg hadde et hav av tid å ta av. Trodde jeg. Men akk.

Nå er tiden en elv som renner avgårde mens jeg står på bredden, jeg ser, betrakter, fylles av uro og angst av og til, men også med sikkerhet om at livet er nå. Nå og ikke siden, ikke om litt, ikke en annen dag, neste uke eller etter jul. Nå.

Og av og til spør jeg meg: Burde ikke politikk lages av veldig gamle mennesker? De som vet at et hav av tid ikke finnes? De som går med ydmyk nakke mot den harde vinden, og ikke av disse eplekjekke kvikkassene i smarte dresser, fancy drakter og korttenkte tanker, nye løsninger som bare er tilpasset lommebok og ikke hjerte?

Nei, alle gamle mennesker er ikke kloke, og alle unge er ikke stupide. Vettet er jevnt fordelt. Men tiden tikker og går, den sitter helt stille i krokene og observerer alt som lever. Alt har sin tid. Nå ser jeg trærne på utsiden stå der ribbet for løv. Skyene råkjører over himmelen. Det er meldt snø i fjellene, og snart kommer mørketidens kuvøse.

Men tiden? Lever tiden? Ja, er den levende?

Tiden er vel noe vi mennesker har funnet opp. Delt den inn i år, dager og sekunder. Som penger. Som eiendom. Som ting. Alt vi tror vi må ha for å være et helt og lykkelig menneske.

For lykkelige skal vi være, ellers er vi tapere. Jeg føler presset om lykke hver dag. Og vi smiler mens hjertet gråter. Vi står igjen midt i trafikken og tenker: Hvorfor strakk jeg ikke ut en hånd til dette mennesket som nettopp gikk? Dette mennesket som smilte så strålende med munnen mens øynene var fulle av sorg?

Dagen. Denne dagen står blank og ubrukt. Et hav av tid? Ja, tiden er kanskje et uendelig hav, men vi seiler på det en stakket stund. Og båten må vi bygge selv. Og la den stå igjen etter oss på stranden. Jo mer jeg blir bevisst om dette, desto mer elsker jeg livet, viktigheten av de ørsmå tingene som ikke teller, som ikke måles på børsen. Å se en vakker fugl lette fra mønet på naboens hus, se den legge seg på vinden, fly utover fjorden.

Det er slik jeg vil livet skal være. Ikke en flukt, men et befriende sted med utsikt.

Ikke siden, ikke i morgen. Nå. Dette øyeblikket som er over om litt.

ALDRI EN GRÅ HVERDAG

IMG_6614

– Du skal stikke spettet inn under de arrete hverdagene og vippe dem opp en etter en, det er derfor livet har deg på mannskapslista, skrev den gode poet Kolbein Falkeid i et dikt. Sitter her ved arbeidsbordet, ser utover fjorden i min lille by der skodda driver inn fjorden, fjellene er borte og kaffen er blitt lunken i koppen. Gult løv blåser forbi de høye vinduene. Jeg liker høsten. Det er noe trygt med den. Ikke så lys og oppskakende som våren. Og ikke så feberhet og full av forventning som sommeren. Høsten er en trygg ullfrakk du kan forsvinne inn i, trekke lua ned over ørene på, å gå langs livet i vått løv.

Lille land har tatt de blå brillene på. Lønnsomhet og bærekraft. Vi har fått to (eller tre) kvinner på toppen i norsk politikk, og høsten kommer til å bli tøff. Verden blir verken ømmere eller snillere med mektige kvinner bak rattet. Sånn sett er vi vel der vi skal være når det kommer til likestilling?

Vel, nok om kjønn. Så til selv livet. For politikk er politikk. Livet er et annet sted, eller? For øyeblikket er den 42 millioner mennesker i Europa som ikke kan spise seg mette hver dag. Man kunne sagt: Klapp igjen alle sammen, ta til vettet å si TAKK! Takk for alt vi har fått som vi ikke visste skulle vedefares oss for noen tiår siden. Men i Norge blir aldri noe godt nok. Mye vil ha mer. Ikke noe merksnodig i det. Om man finner en god seng vil det alltid være en som kanskje er bedre? Slik er vi mennesker skrudd i hop. Og det går aldri over…

Men under valgkampen, og nå i regjeringsforhandlinge er det nesten ingen som har manet til måtehold. Ingen som har tatt tak i de små lykkepunktene. Den store magien i de enkle hverdagene. Du kan si at om ting fungerer, så er det ikke noen vits i å gjøre noe med det? Og dagene fungerer stort sett for de fleste av oss her i landet. Derfor er det fullt forståelig at det ikke er noen god idé å si til velgerne i en valgkamp: Dere har det bra nok nå! Derfor gjelder det  fokusere på det som ikke fungerer, og å lage skremmescenarier for hva som kan gå galt. Og nyhetene pepres med mismot og misnøye. Vi sykner hen i en tilstand om at det er noe vi har krav på som vi ikke har fått.

Jon Hustad skriver i en kronikk at cirka 1.5 millioner nordmenn jobber og skaper slik at resten av de som går på trygd og ikke «gidder» å jobbe kan overleve på andres skattepenger. Det er der de blå brillene kommer inn. Og det er der alle de unge og aktive mennene som stort sett styrer den offentlige samtalen i Norge tar feil. De glemmer at de ikke alltid vil være sånn ca 40 år gamle. At de en dag skal måtte forlate sitt travle liv, stabbe inn i fremmede rom når de en dag ikke klarer seg selv grunnet sykdom eller alderdom. For livet er noe som kan ramme oss alle. Livet er ikke en episode av MadMen. Det er en hard realitet når sykdom og alder plutselig er det hverdagen består av. Jeg sitter her og tenker på hvordan det vil bli når dagens høydepunt vil være at avisen lander foran døren og at hjemmehjelpen kommer med en vond middag fra Fjordland. Og det kryper på noe som heter ydmykhet mot selve livet og tiden som går.

Jeg sitter som sagt her ved arbeidsbordet i det store huset mitt, og skodda driver inn fjorden, på en ganske vanlig grå dag. Men jeg kan bestemme selv om jeg vil la denne dagen bli grå eller sette farge på den. Jeg er ennå ung og frisk, jeg kan reise meg fra bordet å gå ut i dagen, treffe mennesker. Ja, livet er fullt av små lykkepunkter. Og jeg sier takk for det. Men sanden i timeglasset sildrer stadig hurtigere. Det er påtagelig mer sand i den nederste beholderen enn i den øverste. Derfor er jeg ikke så høy og mørk lenger.

Men kanskje jeg skal gå inn i politikken, og bruke den siste delen av livet på å si noe om dette? Jeg vet ikke.

Forleden prøvde jeg å si noe om mangel på empati, varme, høflighet og vennlighet i det offentlige rommet, men dette ble raskt avvist av det alltid feilfrie Facebook-akademiet som mener at jeg driver med en klagesang mot eget land. En polsk USA-basert venn tok meg riktignok i forsvar i innboksen og skrev: «Den kampen kommer du aldri til å vinne Sven fordi nordmenn mener at de er feilfrie. Men både du og jeg vet, siden vi begge er mye vekk fra Norge, at dette er sant.» Vel nok om det.

Nå pisker regnet mot rutene. Jeg skal ta på meg gummistøvler og regnfrakk, gå ut i dagen. Og etterpå skal jeg skrive videre på det teaterstykket jeg jobber med for tiden. Jeg er velsignet og priviligert. Og jeg vet det. Derfor denne bloggen som takk for at jeg er borger av dette fine landet, for at jeg har et norsk pass som gjør at jeg stort sett kan reise hvor jeg vil i verden, og at jeg kan komme tilbake når det passer meg selv.

Men jeg har en plan for tider som skal komme. Jeg stikker unna noen penger på et lurt sted. For verden vil alltid bli styrt av kvinner og menn i sin beste alder som glemmer at de skal bli gamle selv en dag. Og der makt og karriere er inolvert vil alltid drømmer og idealer briste. Ved kongens bord er det sikkert stas å sitte, men det er der man får vite hvem man er og hva man er laget av.

På radioen synger en dame «Where, I’ve seen that face before?» Ja, si det? Jeg stikker spettet inn under dagen og vipper den opp.

TA HAM NED, DET ER PÅ TIDE…

SAMSUNG CAMERA PICTURES

VI, DE KRISTNE

– Ingen sprer så mye mørke som de som har sett lyset.

Jeg elsker det sitatet. Jeg vet ikke hvem som sa det først, men wtf. Det sies at siste stortingsvalg var et verdivalg. Ja? K for kristendom skal tas inn i den norske skolen igjen, selv om elevene ikke er enige. Så langt er dette det eneste jeg kan finne som kan forsvare at det har vært nettopp det, et verdivalg. Men var det denne K’en vi trengte mest i en stadig mer global verden der integrering er den viktigste koden til forståelse og åpenhet? Jeg kan formelig høre de politiske tekoppene klirre. For dette er et tilbakeslag slik jeg ser det.

Men selvfølgelig, for de som mener at kristendommen står i fare er dette manna fra himmelen. 55% av undervisningen skal nå handle om kristendom, resten skal fordeles på andre religioner, livssyn og etikk. Vel, jeg ser ikke noe galt i å være stolt av egen historie og tradisjoner, og at det bør være lov å verne om den. Men derfor er det viktig å huske litt lenger enn tilbake til Bondevikregjeringen 2. Norge ble ikke kristnet på en snikmåte. Det var en blodig affære. Og det skjedde for ca tusen år siden. Før det var vi hedninger, kan du si. Men den Herren elsker, tukter han.

I disse dager er det også enkelte som hyler: Avskaff alle religioner, de får verden til å stagnere! Vel, jeg synes det er ganske så totalitært. For en tro kan være god å ha når det røyner på. Og det gjør det stadig i livet. Jeg har en «slags» tro. Men jeg har tatt det beste ut av den, og latt det dårlige være. Jeg fikk en ganske hard Jesus-kur tidlig i livet. Jeg har skrevet om den før, så skal ikke mase mer om det nå. Men det som er så vanskelig med religiøse tekster er menneskene som tolker dem.

Du skal ikke ha andre guder enn meg! står det i vår bibel, kanskje ikke med utropstegn, men det er det som står. Så sitter folk jorden rundt og lager seg sitt hyst private bilde av ham (det er alltid en mann) som de mener er sin personelige gud. Og så er relgions-krigen i gang. Selv har jeg gått fra å være fanatisk kristen tidlig i livet, til å bli ikke troende, til nå å være litt «på glid» – det vil si, jeg undres. Jeg undres over livet, over sammenhenger som må være der for at man skal orke å leve dette livet. For det jeg liker med alle religioner er at de er tuftet på et kjærlighetens budskap. Elsk din neste som deg selv. Så er det jordens befolkning som demoniseres hverandres religiøse overbevisninger, lager skremmebilder og forvrengninger.

Om du skal «elske din neste som deg selv» og kalle deg kristen er det ikke rom for unntak slik jeg ser det.

Da er alle som lever på jorden like mye verdt. Men menneskene tolker, og religion får ofte noe ekskluderende over seg. Nå, i Norge mistenkeliggjøres f. eks islam uten at folk nødvendigvis vet så mye om den. Og kristendommens fane heves med den mening at vår tro er den eneste som har et kjærlighetsbudskap i seg. Alle tenkende mennesker vet at dette ikke er riktig. For det er der religion og tro bli for «spisset» at den blir farlig og ekstrem. Og  kristendommens mest ihuga forsvarere bruker de mest ekstreme utslagene i andre relioner som målestokk, men glemmer egen religions ektreme og til tider grusomme historie.

Ja, jeg vokste opp med hardcore og ekstrem kristendom. Det var til og med så galt at min far ville sende meg til USA for å bli kurert for homofili. Jeg hadde bare en mulighet, og det var å rømme for å redde meg selv. Min oppvekst var et terror-regime av lover og regler som ville få Amish-folket til å framstå som en anarkistisk hippie-tilværelse. Og i disse dager tar vår egen kristendom de  rareste veier. Leste om en kommune på Vestlandet der de vil forby menn å gå i shorts og kvinner å gå for utringet når de er på jobb. Hva blir det neste? Dekke til håret?

Vi har blitt fri fra mye her i dette landet. Fordommer er blitt utfordret. Og vi har kommet langt. Og nå skal noe reverseres. Ok, jeg ser ikke noe galt i å ta «tilbake» kristne verdier, men da skal man ta tilbake hele pakka av kjærlighet, respekt og empati, og ikke bruke religion som et middel til å begrense menneskers frihet. Frihet til å elske den man vil, være den man vil, tro på hva man vil, bestemme over egen kropp osv.

Slik jeg ser det er et land og et folk som ikke er sikker på sin egen identitet også redde for fremmede. Jeg tror det kan komme av at vår kristendom er så ung. Og at vi har ligget med foldede hender over dyna litt for lenge uten å ta innover oss at verden ikke lenger er den samme. Og nå er vi plutselig redde for at vi ikke lenger skal kunne være den vi er?

For meg er tro noe høyst personelig. Noe jeg bærer inne i meg. Noe jeg ikke snakker så høyt om. Jeg har prøvd ikke å tro på noe som helst. Men det gikk ikke. Noe må et menneske tro på. Jeg tror på kjærlighten. Jeg tror på samhold. Jeg tror på kraften i ord, den dype samtalen mellom ulike mennesker med forskjellige ståsteder. Men jeg tror ikke på å bygge gjerder og murer. Jeg tror ikke på å favorisere én tro foran en annen. Jeg tror at det finnes like mange guder som det finnes mennsker på jorden. Og jeg tror på utstakte hender. Åpne øyne og ører. Det milde forsonende blikket. Mennesker som tør gå foran og tråkke opp stiene.

Jeg tror at kjærligheten er grunnmuren i vår religion som den er i alle andre religioner.

Og jeg velger å ha fokus på den. Jeg kan til og med folde hendene å si: Kjære Gud, pass på meg i dag, jeg er redd. Og jeg tolererer at min neste hvisker fram en lignende bønn med litt andre fortegn. Men når du skriver «Jeg har en enkel løsning på innvandrer-dritten, gi dem en 9 mm i panna» anonymt på nettet, skurrer det i mine ører når psedonymet ditt er «KRISTEN-NORDMANN»

EN PERSONLIG FORNÆRMELSE!

siv_jensen

De to som skal overta kongeriket sitter stadig mer photo-shoppede og smilende, tett sammen som to blå skolepiker og ser megetsigende på hverandre. Norge skal merke at jeg har hånden på rattet! sier Siv Jensen. Og i 130 km i timen skal det gå, på veier som før valget bare var «krøtter-stier», men nå skal det bygges fra bunnen av dette lille landet som Jens&Co har kjørt på rævva.

Og kultur? Hø hø, nei nå skal vi se. Hva om vi heller kaller dem gründere med eget firma? Ja, det gjør vi. Så kan vi måle disse sulikkene i kroner og øre! Ja, det er en lysende idé. For kunsten må jo lønne seg. Helst fra dag en.

Jeg tenker på keiseren av Østerrike som laget et forbud mot dans i Mozarts operaer fordi han syntes dans vår så kjedelig og søvndyssende. Jeg tenker på mange opp igjennom som har gjort de rareste ting for å begrense kunstneriske uttrykk. Men jeg skal ikke komme med noen sammenligninger. Noen kunne komme til å bli støtt.

Men kunst i disse oppgangstider? Med full lommebok trenger man verken trøst eller skjønnhet? Og i så fall bør den, om vi ikke slipper unna denne hersens kunsten, måles i kroner og ører. Så også kunstneren.

Jeg tar Erna Solberg og Siv Jensens kulturutspill som en personlig fornærmelse.

Det begynte lenge før valget da Siv Jensen gikk ut i pressen og sa: Nå må disse kunstnerne begynne å levere! Og så ble det stille en stund. Vi venter fremdeles på den nye kulturministeren. Og for litt siden kom den luftige planen for kultur i verdens rikeste land. Kunstnere skal bli forretningsmenn. Deres virksomhet skal kalles firma. Ok?

Her en min historie.

Jeg ville bli kunstner.

Mange var hindringene. En far som slo hånden av meg. Jeg så ham to ganger fra jeg var sytten til han døde i an alder av åtti år. For kunst var djevelens verk. Kom hjem og skaff deg en skikkelig jobb.

Jeg søkte teaterskolen fem ganger, men jeg kom aldri inn.

Jeg søkte stipender i atten år før jeg endelig fikk et 3-årig arbeidsstipend.

Jeg kom inn på musikk-konservatoiriet og studerte sang.

Jeg begynte å skrive dramatikk i en alder av 38 år.

Jeg sto på en scene som skuespiller for første gang i 1987.

Det har vært et hardt liv. Men det er ikke så hardt lenger fordi jeg er en stayer. Jeg reiser gubben hver morgen og stanger hodet i veggen. Vil de ikke, så skal de. Nå har jeg skrevet 15 teaterstykker som er blitt oppført i Norge og noen i Sverige. Jeg har spilt en ca 50 roller på teater, og noen færre på tv og film. Men alt jeg har fått til er på tross av…

I skrivende stund har jeg så mye å gjøre i de neste tre årene at jeg vet ikke om jeg rekker alt. Og telefonen ringer stadig.

Jeg kunne fortalt Erna og Siv ett eller annet om det å være kunstner. Det er ikke så ulikt det å være politiker. Man begynner i det små, jobber seg oppover, kommer seg inn på tinget, blir minister, og er man riktig iherdig sitter man midt i sentrum, sminket og photoshoppet og er landets nye statsminister.

Både Erna, Siv og jeg har brukt mange tiår på å komme dit vi er i dag. Derfor er det viktig å ikke trekke stigen med opp etter seg når man entrer tronen.

Bergen er ikke en så veldig stor by. Ernas drøm begynte der. Sivs drøm begynte i en liten skobutikk på Majorstua. Min på en liten gård i Nord-Norge. De største drømmene fødes på de minste stedene heter det. Derfor er det viktig å huske hvor man kommer fra og ikke gjøre seg noen anfektelser.

Nå skal alt vi driver med i kulturen tuftes på frivillighet og privat støtte. Ok, noe skal bestå. Men det skal bli hardere for kunsten i mange felt.

Om det blir for ille får man by opp til en boksekamp? Og stikke av etterpå på en snøscooter.

I RAMPELYSET, PÅ KNÆRNE I SAGMUGG.

IMG_4474

En trist sorti, skrev BA da Lillebjørn Nielsen ble hjulpet av scenen i Grieghallen for noen kvelder siden.

Denne ene kvelden, noe gikk i stykker, så geleidet ut, og denne overskriften. Hvor var media alle de tusenvis av gangene han trosset livet og gikk på scenen og leverte? For artister og skuespiller gjør slikt. Trosser livet og går på jobb, Ranker seg i ryggen og går inn under de alt for sterke lyskasterne og leverer. Far eller mor dør, et barn er alvorlig sykt, livet står og dirrer, men jobben først. Der nede i mørket sitter publikum som har betalt billetten. De skal ha det de er lovet. Hver eneste kveld. Og den dresserte selen skal inn og vise sine kunster, balansere en ball på nesen, le og smile. The show must go on!

Jeg kjenner på et raseri som sitter dypt når jeg leser slike overskrifter.

Særlig i tider som denne når kunsten og kunstnere er mistenkeliggjort for å ligge staten og dens skattebetalere til byrde. Alt vi trosser livet for å levere skal ikke bare være av høy kvalitet, det skal også lønne seg. Men hør, vi kan ikke komme inn der foran dette uhyret (som et publikum av og til kan føles som) å si: Beklager, jeg har en dårlig dag! som man kan i nesten de fleste jobber. For når teppet går opp og stikkord faller er det å gjøre det som står i avtalen. Slik er det.

Når dette er sagt; det er mange som har krevende jobber. Om du vil kan du selvfølgelig si at en kirurg som redder et liv har en mer krevende og viktig jobb enn en artist eller en skuespiller. Og jeg vil være enig. En flykaptein, en skipper osv. Men det er nå en gang slik at disse ikke blir beskyldt for å ikke ha en skikkelig jobb. Ei heller at de ligger samfunnet til byrde. Vi som jobber i kulturfeltet er også utdannet til det vi driver med. Ved skolegang eller ved erfaring. Og vi arbeider når mange (de fleste) har fri. Og i all slags vær.

Ja, den dagen min far døde gikk jeg på jobb fordi et fullt hus ventet. Da min bror gikk ut av livet var sitausjonen den samme. Ja, jeg kunne ha sagt at jeg ikke maktet, men jeg gjorde ikke det fordi alle vil strekke seg så langt som mulig når det kommer til å levere på jobben. Men bare jeg vet hva det kostet å gjøre det. Og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen.

Så til deg som skriver slike overskrifter: En kunstner er også et menneske. Når det er fullt så renner det over. Og til deg som mener at kunst ikke er bærekraftig, at vi som bedriver den leker oss gjennom livet på andres regning: Hva vet du om hva den du ser på en scene (om du i det hele tatt benytter deg av kunst)  i morgen kveld sliter med i livet? For den som står der oppe og leverer er ikke en trekkopp-dukke av stål som snurrer så lenge fjæren holder.

Jeg sitter her og ser på et bilde av fire gitarkamerater. Helt ytterst, nærmest kamera står en langhåret legende med kritthvitt og trett ansikt. Det er tatt rett før han ikke orket mer. Et slikt ansikt trenger ingen overskrift. Det trenger stillhet og ro, og ikke minst respekt for alle kveldene det gikk så bra.

De nettene alle gikk hjem og trodde på en himmel full av stjerner og en frodig jord. Skamme seg bladfyk! Skamme seg!

NOEN BARN I BYTTE FOR EN MOTORVEI

siv_jensenDere får onga om vi får bedre veier. Dere får Lofoten/Vesterålen og Senja om vi får skattelette.

Slik skapes et «historisk» øyeblikk i norsk politikk. Jeg kan ikke annet enn å si at dette er ganske nifst. Man kan selvfølgelig gratulere de blå med en halv seier, og ikke minst gratulere de som viste ryggrad og ikke prostituerte seg for å karre til seg regjeringsmakt. Vel, jeg tror nok ikke motivet var så edelt, for er du ikke stor nok i regjeringssammenheng blir du slukt med hud og hår av storesøster 1 og 2. Og dette er de små sentrumspartiene fullstendig klar over, og valgte derfor Stortinget som arena for sin politikk.

Og papirer ble sendt rundt og signert. Det var et nifst nesten litt Shakespeare-aktig øyeblikk. Jeg og sikkert mange av oss andre som lever av å lese undertekst og ansiktsmimikk fikk litt angst av det hele. For under de brede smilene skurret alt det usagte. Og ganske riktig, i skrivende stund sier Siv Jensen på P2 at «alle asylbarna har slett ikke fått amnesti…!» For dette er det ingen automatikk i. De er mye som skal utredes osv.

Ja, vi lever i utredningenes og sonderingenes tidsalder, det er tydelig.

Denne «historiske» avtalen handler om hva som er tapt og vunnet. Og ikke minst om velgere som er sveket. Folk som f. eks har stemt FrP av den ene grunn at bompengene skulle forsvinne får et nytt veiselskap istedet. Det er et svik. Og alle de som ga sin stemme til Høyre i god tro på at det var fri flyt i Lofoten/Vesterålen og Senja fikk en in the face. Også et svik. Vel det kan godt hende at noen kan notere seg lavere skatt, sprit og vin på Coop, litt mindre byråkrati og mer trøbbel for folk i nød som vil inn i landet fordi de er forfulgt.

Og kulturen ble ikke nevnt med et ord, selv om FrP er redd for at den norske kulturen skal bli revet i filler av fremmede krefter. Hele seansen i går var litt sånn: Mange ble lovet en kransekake, men fikk tørre kjeks. Eller smuler om du vil være ekstra negativ.

I og for seg er det historisk at vi har fått tre kvinner på topp i norsk politikk. Det er også historisk at vi har fått den blåeste regjeringen på veldig lenge. Men det er en mindretallsregjering, og det kommer til å bli fire stormfulle år. Men i går kveld var blottet nifst, manuset unnvikende og vagt.

Men lykke til. Og kudos til de to partiene som ikke hadde mage til å gå inn i dette. Og for ordens skyld, jeg stemte MDG, så jeg er ikke en sur gammel konservativ sosialist som er forbanna for at de rød/grønne ikke lenger sitter med makten.

Nå vet vi hvor landet ligger. Vi er blitt et Norge i lyserødt, hvitt og blåblått. Vi får bedre veier, litt mindre skatt, mindre byråkrati, bedre kår for de små gründerne, ja det handler stort sett om penger.

Men hvem er vi? Og hvor skal vi? Det sa denne historiske avtalen ingenting om.

Men egen ryggrad er vel ikke det man diskuterer i storpolitikken?