Hvordan går det? spør folk. Ikke så bra, tenker jeg, men jeg smiler mens jeg hører min egen tørre stemme si: Jo takk, bare bra. Så holder vi hånden et lite sekund før vi haster videre til noe vi egentlig ikke skal…
Hvordan har du det? spør en venn en mørk nattetime. Vi sitter tett sammen foran en peis, stirrer inn i flammene, all hud er skrellet av, vi er så nær hverandre. Manuskriptet er uforutsigbart. Vi kjenner ikke neste replikk, vet ikke hvordan denne scenen ender.
Ja, hvordan har jeg det? Hvordan har jeg det egentlig. Jeg stirrer på en tallerken med matrester, ser de små rosene i et krus borte i vinduet, ser fjorden som ligger i blå dis. Hvordan har jeg det, egentlig? Jeg har det fint, sier jeg, og så begynner jeg å gråte. Ikke fordi jeg ikke har det bra, men fordi i min venns armer er det lov å gråte uten at bordet fanger. Så, etter noen øyeblikk sitter vi begge med tårer i øynene. Stemmene er lave og uten krav. Vi kjenner hverandre så godt, vi har tatt noen tunge reiser sammen, vi har kjent hverandre i mer en førti år. Vårt vennskap er uten masker, uten bortforklaringer og løgn. Til en viss grense, du vet «mi innste grind»…
Verden hadde sine løgner da vi var purunge og traff hverandre, og verden har sine løgner nå.
Verden har alltid hatt en trang til å bortforklare seg selv, og den kjenner ofte ikke seg selv igjen. Først i ettertid ser den alle løgnene den grep til for å makte å holde ut. Det er ikke noe mystisk i det. Men historien går i sirkler, og den møter seg selv i døren. Og da er det viktig at vi som har levd et stykke tid kjenner løgnene igjen. Min venn ler. Ja, hun ler. Når min venn ler om natten er det godt å leve. Vi hever glasset og stiller oss ved vinduet, ser det gryende morgenlyset over fjorden. En fiskebåt kjøre ut for å prøve.
Vi slipper ikke unna! sier hun stille. Nei, sier jeg, vi slipper ikke unna. Vi gråter ikke, det er bare en tørr og klinisk konstatering. Vi slipper ikke levende fra dette livet. Men vi kan late som, sier jeg, glemme det noen øyeblikk. Ja, ikke sant. Vi tåkelegger det faktum at livet har en ende. Så ler vi igjen.
Det er synd på menneskene, skrev August, min helt over alle helter.
Vi legger en kubbe til på peisen. Setter oss i hver vår stol, tett sammen, ser utover fjorden som synes helt uberørt. Fjorden er evig, vi mennesker er bare innom en stakket stund. Det lar seg ikke bortforklare, men det kan glemmes for å orke å leve. (Natten er en grei kar sånn sett, selv floskler kan passere som stor sannhet)
Men, sier jeg, nå er jeg akkurat der jeg ha drømt om å være. Jeg kan kjenne små blaff av lykke.
Min venn ler igjen, sier: Du har nå alltid vært en drama-queen! Og shut your face! sier jeg. En spade for en spade? Ikke nødvendigvis. Sannheten? Er den viktig? Vel, i bortforklaringens tid finner løgnen sine veier, og sannheten går i usikre sko. Men livet er til å leve med.
Hvordan jeg har det? Vil du ha et svar? Min venn sitter i halvskygge, håret er en tung gardin, trukket for.
Jeg ser at mange kvinner blir provosert av bloggeren «Fotballfrue» som legger ut et sexy bilde av seg selv tre dager etter at hun er blitt mor for første gang. Med flat mage og store pupper står hun der og tar bilde av seg selv i en liten topp og en mininal truse for liksom å si: Se her, jeg har ikke lagt på meg ett gram under svangerskapet! Og damene er ikke sene om å hate, legge ut egne historier om 20 kilo ekstra, strekkmerker og bekkenløsning, morkaker og tåteflasker. Og «burde ikke det nyfødte nurket stå i sentrum»? Og denne rike hurpa som bare driver og blogger om fjas og tull er jo en dårlig rollemodell som får unge piker til å pådra seg spiseforstyrrelser og det som verre er. Hvem pokker er hun liksom, som sitter på livets solside og disser alle andre kvinner som sitter med ammekluter og er sydde fra halsen og ned på grunn av at de har satt et nytt liv til verden?
Jeg vil ikke mene noe om fotballfrues evner som mor, det vet jeg ingenting om. Men hun har altså gjort en dødssynd. Hun er like lekker som hun var før svangerskapet, og det skal man ikke være. Ikke skal man blogge om mote og skjønnhet heller. Og alle vet da at et foster skal dynkes i karbohydrater og andre sunne ting mens det ligger i mors mage! Det er ikke grenser for hvor sludder og hat som pushes ut på nettet om du ikke gjør som røkla. En mor skal sitte fet og rund med det lille miraklet i armene og si seg lykkelig og sliten, helst med en ammeklut bak hvert øre og med oppkast på magen og si at «jeg ante ikke hva livet handlet om før jeg fikk barn!»
Jeg synes det er skremmende at folk som setter barn til verden ikke aner hva livet handler om før de vurderer å formere seg. Nå vet jeg ikke om fotballfrue vet hva livet handler om, jeg kjenner henne ikke. Men hva livet handler om? Det varierer vel fra person til person? Men mor og et nyfødt barn er en «hellig» setting, og ja, det er vakkert å se. Jeg satt selv med mine venners ti timer gamle guttebarn i armene i sommer, og jeg kjente på følelsen av dette uforståelige «miraklet» som livet er. Det jeg reagerer på er dette så hysteriske lykkepresset som følger det å bli foreldre. Mange jeg kjenner har fått panikk. Og enkelte går inn i depresjoner. Men lykke skal man føle, og vise det, helst på Facebook og Twitter påfulgt av lengde og x antall gram for denne nye verdensborgeren som får Jesusbarnet til å være for intet å regne.
Fotballfrue gir blanke, hun legger ut sin versjon av lykke. Hun har tatt vare på seg selv, og hun viser det. Var det nødvendig? Sikkert ikke. Men går verden under? Nei, det gjør den ikke. Og det rare er at det ofte er oppegående kvinner som disser henne. Feminister og vel utdannede folk som jeg trodde ville holde seg for gode til slikt? Er det ikke det feminisme handler om down to basic, at alle skal få være som de er, bli respektert som kjønn og menneske uten strenge føringer? Ikke det?
For tiden står jeg å scenen som mitt alter ego Siw Anita. Hun kjefter på kvinnfolka (og mannfolka) i salen. Hun sier bl. a:
«Kjære medsøstre, ikke snakk hverandre ned, men støtt hverandre. Ikke vær smålige og kjipe. For jeg vet nemlig at det finnes en plass i helvete for kvinnfolk som ikke støtter hverandre. Og det stedet ser ut som en brun innrøkt fotballpub, der de sitter feite mannfolk med hengemager, gubber som spiser hambrugere, griser som har Thousand Island-dressing rennende nedover vomma! Og det er flatskjermer som sender fotballkamper 24/7 og veggene er tapetsert med nakenbilder av Pamela Andersson, og musikken er kjip som faen! Så bare pass dere, for dere kan havne der før dere aner!» 🙂 Og etterhvert trykker jeg hardere og mer perfid på tuben, og kvinnfolka i salen blir etter hvert så redde at de begynner å le.
For det er faktisk ikke bare menn som hater kvinner. Kvinner som hater kvinner finnes også. Men fotballfrue hater ingen, hun tar vare på sin egen kropp, tar bildet av den og legger den ut på nettet. Pr def er hun en dårlig og egoistisk mor som skal tas hardt. Jeg kunne være fristet til å si at strekkmerker kan forekomme i hjernen også, men det skal jeg ikke. Kan dere ikke heller ta disse kjerringene som mener at Cucci og Dolce Gabbana whatever er et krav for å få lykkelige barn? For ikke å snakke om alle disse cup cake-dronningene som snart renner over av topping? Og kanskje ta innover seg litt av den andre gørra som flyter i bunnslammet på nettet? Da snakker vi ikke cupcakes og strekkmerker men livsfarlig ondkap og fordommer som ungene dine har full tilgang til om du ikke passer på. Så flytt blikket vekk fra fotballfrua om hun provoserer deg så voldsomt, det er viktigere ting der ute.
Dette er også meg! Foto: Hedda Hiller Elvestad/Rana Blad
Norge har lært seg et nytt ord. Hersketeknikk. Slik jeg tolker ordet er det når du sparker nedover, når du bruker billige triks, gjør et nummer av kjønn og utseende. Det er ikke pent, og ofte kan det forkludre og tåkelegge den saken du skriver om. I går brukte jeg hersketeknikk med vitende vilje da jeg skrev et tilsvar til FpU-politiker Julia Brännström fra Østfold. Hun er et menneske som mener mye om oss kunstnere. Og fra talestolen peprer hun løs på oss fra sitt Babels tårn av uvitenhet og kunnskapsløshet. Det hun sier har gjort meg og veldig mange rasende. Så derfor følte jeg for å gi henne en rett «in the face» tilbake, og ordla meg nedlatende, og ja, jeg var fullsstendig klar over at mange ikke ville evne å lese seg forbi de første setningene i teksten.
Men: Om dere som mener jeg er en sur gubbe som disser unge damer for hvordan de ser ut, så skylder dere dere selv å lese dere litt opp om hva jeg tidligere har skrevet om kvinner, unge og gamle, på denne bloggen. Da jeg skrev en blogg om kvinnedagen i mars fikk jeg så hatten passet av noen menn. Jeg var blandt annet «en stupid homo som forsvarte kvinnfolk bare for å få meg fitte!» og jeg var en «jævla SV-fitte som ikke skjønner at kvinnfolk skal holde kjeft!» osv. For det er et hardt klima i cyberspace. Og ja, jeg vet, det er høyst frivillig å være der. Men ingen forsvarte meg da og sa at jeg var et offer for hersketeknikk 😀
Det rare er at når menn disses og latterliggjøres er det ikke så mange som forsvarer dem. For ikke så lenge siden delte Norge ut en fredspris, og da var det Torbjørn Jagland som fikk en tsunami av hat mot seg. Alt fra frisyren til den grå triste dressen, engelsken og måten han snakket på. Han burde sendes til «en øde øy» og «den der jævla sosialisten!» kunne han ikke like gjerne «gitt fredsprisen til Jens Stoltenberg eller noen av de andre sosialistene som har kjørt landet på rævva???» Kan ikke huske at noen gikk ut å skrev at «dette er hersketeknikk»? Men når jeg harselerer med en ung «forsvarsløs» pike er hundre og ett ute. Er det egne regler for kvinner som trøkker ut av seg stupide ting på nett eller i offentligheten? Skal de beskyttes selv hvor dumme de er?
Selvfølgelig skal man holde seg til saken. Hvordan folk ser ut vedkommer ikke det du anklager dem for. Det er jeg helt enig i. Og man skal heller ikke bruke barnehage-logikk som «spytter du på meg så spytter jeg på deg!» Men når en foto-shoppa og glossy ung dame pumper ut møkk om en hel gruppe kunstnere, når hun sier at vi er noen sutrepaver som mener at vi krever at staten skal underholde oss, er det for det første feil, og for det andre er det hersketeknikk! Og det Julia, må du tåle.
Og det som er aller viktigst er: Folk som sier slikt, skaper og holder liv i myter om kunstnere tråkker på en stor yrkesgruppe som lager fine ting og produserer for milliarder i året. Vi sørger for et 24/7-tilbud til hele befolkningen, vi er et fruktfat med nesten ubegrensede valgmuligheter for enhver smak. Jeg kunne ha sagt at vi er FrP’s våte drøm! Og vi kunstnere er ikke dummere enn at om vi erfarer at om det sporet vi kanskje har penset oss inn på ikke funker så finner vi på noe annet. Et kunstnerliv er like langt eller kort som alle andre yrkesliv. Og følger stort sett de samme opp og nedturer.
Men jeg sier sjelden hva jeg jobber med når jeg treffer fremmede fordi da spør folk: «Men kan du leve av det da?» Og når jeg treffer fremmede som vet hvem jeg er så må jeg stå i debatten og svare på en rekke merkelige og nedlatende spørsmål ved middagsbordet. «Deler dere pengene etter forestilling?» «Hva om det ikke kommer folk, får dere ikke penger da?» Og «Kjenner du hun der skuespilleren, hva er det hun heter igjen, jo Jenny Skavlan?» og ikke minst «Burde du ikke finne deg noe mer sikkert å leve av?»
Jeg tror mye av redselen og forakten for kultur er at mange ikke vet så mye om den. Og at de konsumerer mye kultur som de ikke tenker på som kultur. Det var det jeg prøvde å belyse i bloggen i går. Og så kom jeg til å slenge et par ord om håret og den lyseblå blusen til en FpU-dame. Men det gidder jeg faktisk ikke å si sorry for. Og nei, jeg kjenner ikke Jenny Skavlan!
Og prøver du deg igjen Julia, så skal jeg vise deg skikkelig hersketeknikk! For jeg kan være en «fucking bitch» jeg også! Eller som sagt, jeg kan komme å holde et foredrag for dere i FpU, så da vet dere i så fall hva dere er så livredde for…
Og Julia, en liten, men ikke uviktig detalj, ditt parti er det partiet som mottar mest støtte fra staten. 90,2 %, er det ikke det?
Se på denne lille damen på bildet over. Airbrushet fotoshoppa og fin stråler hun mot oss, denne unge fremadstormende politikeren fra FrP. Mine damer og herrer Julia Brännström! Jeg skal ikke anklage henne for at hun har ambisjoner, ei heller at hun er ung. Men altså, Julia hater kultur og sytete kunstnere som ligger på soffan og hever stipend og statlig støtte for å kunne drive med «hobbyen» sin mens folk flest sliter og bidrar til at kongeriket Norge skal gå rundt.
Ja, for denne Julia vil at de som skal få støtte er folk som skaper virkelige og viktige verdier for fremtiden. Og ikke disse sytepavene som kaller seg kunstnere. Hun har ikke kommet på det i går, nei da, allerede i 2011 gikk hun opp på talerstolen under landsmøtet til FrP og holdt en flammende apell om at «nå må landet våkne» og ikke «la disse kunstnerne grafse til seg mer av statskassen» som faktisk er til for å bygge landet må vite. Og YouTube så deg Julia, den lille filmsnutten ble en hit på sosiale medier. Og nå er du ute og rocker huset igjen med de samme argumentene.
Vel, nå skal jeg gi deg et lite kurs i kunst og kultur kjære Julia. Følg nøye med!
Se på bildet av deg selv, vi begynner der. Du er en søt pike. Kunne sunget i et ten-sing-kor. Håret ditt er vakkert. Det er stylet av et menneske som kaller seg frisør eller hårkunstner om du vil. Noen jobber for at hårtrender skal bli mote. De kalles designere. De har tatt en utdannelse i faget sitt. Så se på den fine lyseblå skjorten din. Den ble ikke født i butikken eller dyrket fram i ditt eget klesskap. Nei du, det ble i sin tid tegnet av en kunstner som tok utdannelse for å bli motedesigner. Det var magre år med studielån som hun/han har betalt tilbake. Nå sliter dette mennesket for levebrødet sitt fordi de billige kjedene kopierer «kunsten» hennes slik at du og dine pappenheimere kan få klær til den billigst mulige penge. Og øredobbene dine Julia, om de er ekte kalles de kultur-perler. Om de ikke er ekte er de også en kopi som føkker opp butikken for alle smykkekunstnere som prøver å lage genuine smykker. Disse har også tatt utdannelse, hatt lån etc. Og om du skulle finne på å putte noen propper i ørene, så kalles det du lytter til musikk. Den lages ikke i iCloud, den lages av kunstnere som heter låtskrivere, komponister og musikere. De jobber hardt for å skape soundtracket til livet ditt lille Julia. Tenk på det neste gang du danser på parketten til god musikk, når du sitter alene og lytter til yndlingslåten din. Den er skapt av et menneske som hadde en drøm.
For kjære Julia. Det vi driver med er ikke en hobby. Det er et yrke. Vi som produserer kunst og kultur i dette landet har tatt lange og dyre utdannelser. Vi har tatt studielån som vi har slitt med å betale tilbake som alle andre yrkesutøvere. Nå tjener mange av oss mye penger som vi betaler skatt av. Vi skaper varige og viktige verdier som er med på å bygge landet. Når du sitter i en begravelse og hører «Mykje lys og mykje varme» er ikke det resultat av hobbyen til Åge Aleksandersen skjønner du. Det er hardt arbeid. Når du ser på favoritt-såpe-serien din på tv er det en haug med yrkesaktive kunstnere som står bak. Når du klikker deg inn på Netflix, Spotify eller Wimp har du tilgang til «safen» vår der produkter fra års arbeid er tilgjengelig for en billig penge. Men det ligger blod, svette og tårer bak. For du skjønner, musikk, tv-serier og spillefilmer blir ikke avlet fram på kontoret til de som eier Netflix osv, de er alle sammen laget av hardt arbeidende kunstnere!
Og en ting til kjære Julia. Staten kaster ikke stipender etter oss kunstnere.
Å få et slikt stipend er like vanskelig som å bli sparket i hjel av en elg på Karl Johan. Jeg søkte et slikt kunstnerstipend i sytten år før jeg fikk det. Og da hadde jeg produsert kunst og betalt skatt av den like lenge. Og nå, etter førti års kamp for å kunne få lov til å dille med hobbyen tjener jeg mer penger i året enn min far som satset på «noen skikkelig å leve av» noensinne gjorde. Og vet du hva, du gjør meg rasende der du stirrer på meg med ditt dueblå og ironiske blikk. Jeg blir nesten litt oppgitt når jeg ser på bildet av deg, der du sitter glanset og vakker, airbrusha og fikset på og mener at jeg ikke bidrar til å skape viktige verdier. Der er rett og slett frekt. For for øyeblikket spiller jeg en forestilling som går for fulle hus på det teateret jeg arbeider ved. Jeg har skapt en karakter, jeg har skrevet manuskriptet selv. Og folk ler og gråter. De kommer bak scenen etterpå og klemmer og takker meg, sier at de er blitt løftet opp, de har fått ny innsikt, at de har hatt sitt livs hyggeligste kveld i sitt stressede og travle liv. For kjære Julia, når du og andre tar helg går vi fremdeles på jobb. Vi står der og prøver å glede dere, fredag, lørdag som søndag. Så jeg synes du skal ha litt respekt for oss som jobber rævva av oss for å gjøre dette landet til å bli et bedre sted å bo i. For uten kulturens lykke og møtepunkter, hvem er vi da Julia? Så ta proppene ut av ørene, løft opp skylappene og ta deg en tur på teater, gå på en konsert, en kunstutstilling. Kom å se hva vi slabbedaskene driver med. Men hva vet jeg, kanskje du rett og slett ikke er mottakelig for kunst?
Men du har rett i en ting. Noen av oss får stipend. Noen av oss hever dagpenger på NAV. Noen av oss får det ikke til. Men det skjer vel i andre yrker også Julia, gjør det ikke det? Har ikke du også sett slukørede politikere luske ut av kontorene etter at en periode som statsråd er over? Har ikke du også sett en gründer gå konkurs for så å havne på trygd? Det hjelper lite om man jobber med det du kaller viktige verdier om ikke båten holder vann ikke sant? For om folk ikke vil ha det du driver med, så er jo alt til ingen nytte, det spiller ingen rolle hvor viktig det er?
Jeg ønsker deg lykke til i politikken kjære Julia. Jeg er en stayer, og det må du også være for å tåle presset. Det går opp og ned her i livet. Jeg har selv hatt mine ups and downs, og det kommer du også til å få. Du jobber for det minste partiet i regjeringen, men du er frekk og freidig og disser oss kunstnere. Det kommer vi ikke til å glemme. Og en siste ting: Om vi tok vekk all kultur, ville du være fornøyd da? Ville du sove bedre om natten om ingen fikk stipend eller støtte? For tenk om alle vi kulturarbeider bestemte oss for at neste uke gadd vi ikke å gå på jobb. Hva ville du gjort? Sittet hjemme med propper i ørene? Knattet på Mac’n din og snap-chattet med venninnene dine? Du skjønner, selv en datamaskin er designet av en kunstner! Steve Jobs sitter et sted og gnir seg i hendene over alle de pengene han har tjent på «kunstprosjektet» sitt. Hadde jeg vært skikkelig ond skulle jeg laget en stygg bit-strip av deg, men så ond er jeg ikke.
Så lykke til Julia med felttoget ditt. Men vi synger bedre enn deg. Tror faktisk mange av oss tjener mer penger også! Så vi fortjener faktisk et lite hvileskjær som et statsstipend er en gang i livet. For vi blir slitne vi også. I kveld går jeg på jobb igjen, jeg er ferdig ved midnatt, ja det er søndag da du og andre hviler ut etter en slitsom helg. Min helg faller denne uken på en mandag. Og da skal jeg sette meg på kafé å kose meg. Og da vil du og enkelte andre riste på hodet å si: «Se disse slabbedaskene av noen kunstnere, sitter på kafé og drar seg mens skikkelige folk sliter rumpa av seg for å bygge landet!» Men jeg trenger denne mandagen kjære Julia, for denne uken har jeg spilt syv forestillinger, underholdt på tre julebord, holdt et foredrag på Frivillig-Sentralen om medmenneskelighet, og skrevet to lange artikler til tidsskrifter. Så ikke si at jeg syter og klager! Da blir jeg forbanna!
Kjære Julia, vi kunstnere har så mange tilbud til slike som deg. Men skylappene dine kan vi ikke hjelpe deg med! Sorry for det! Og til dere eldre politikere som mener det samme som fagre Julia vil jeg si det narren i Kong Lear av William Shakespeare sa til kongen:
Leste i Fævennen at uteliggere (romfolk) skal få overnatte i kjelleren på en skole i Kristiansand, men bare om det er under minus ti grader. Ok? Hvor går grensen for å fryse i hjel? Og hvor går grensen for hjertelag, empati og nestekjærlighet? Ved ti minus?
Å, dette er så vanskelig, gråter folk på nettet. Jeg vet ikke hva jeg skal mene om denne vanskelige problematikken? Hva du skal mene? Frankly my dear, I don’t give a damn? Hva du mener er vel helt uvesentlig for et menneske som ligger ute om natten mens det norske folks empati for fattige nærmer seg frysepunktet? For disse menneskene, sier du, de blir jo utnyttet av menneskehandlere, noen av dem blir gjort invalide for å vekke større sympati! Ja vel, blir det varmere under det fuktige teppet under broen bare fordi du sliter med etiske kvaler og egen samvittighet? Jeg hører at noen av dere klager over at de har fått egne toaletter også? Men samtidig liker dere ikke at de gjør fra seg i nærparken?
Sørlandet er den mest religiøse, men også den mest forrykte landsdelen i Norge. Riktig nok sies det at «om du får en venn der nede har du en venn for livet» men det sies også «får du en uvenn på Sørlandet får du aldri vite det» Men nå åpner altså de folkevalgte som tror på ungen som ble født i en stall en fuktig kjeller for de hjemløse, men grensen går ved ti minusgrader. Vi får håpe det blir en mild og kort vinter, og at alle disse som har samvittighets-kvaler går ut til de stakkars menneskene med varm mat, vinterklær og gode tykke tepper før de legger seg med follede hender og ber sin aftenbønn der de ramser opp hele gullrekka av hvem som er verdt å elske?
Nå er ikke dette symptomatisk for bare den gyldne kyststripe. Folket i parker og under broer er forhatte over det ganske land, ja over hele Europa. De jages fra land til land, er fredløse og utsatte. Jeg har skrevet om dette før, og jeg orker snart ikke mer. Jeg gir mat og penger til de som sitter i mitt næromraåde. Jeg snakker med dem, hører hva de trenger, og jeg har ikke møtt noe annet en svært hyggelige mennesker blandt dem. Og jeg har ikke sett noen mafia som står på hjørnet og lurer, og som snaper fra dem den lille seddelen jeg ga dem så fort jeg er et stykke unna.
Jeg er ikke naiv. Jeg vet at det ikke løser så mange problemer om jeg gir dem litt mat og noen penger fra egen lommebok som på grunn av flaks har det bra. Det er ingen varig løsning at de skal sitte der på gaten, jeg vet. Men så lenge myndighetene ikke løfter en finger for å hjelpe dem må vi som medmennesker hjelpe dem. For ble ikke vår religions «super baby boy» født i en stall fordi ingen av de fastboende ville slippe dem inn? Og sto ikke englene vakt, ja, jeg tror faktisk selv sauene sang trestemt? Og ledet ikke stjernen de «vise» menn til krybben slik at de kunne overrekke milde gaver til denne fattige og uekte tømrersønnen? Og attpå til var Maria historiens første surrogatmor, sier den gamle fortellingen.
Hvor er vår lederstjerne nå? Og hvordan ser den ut? Den henger kanskje som neon på shoppinghimmelen som fallbyr dyre ting vi ikke har bruk for. Ting vi unner oss fordi vi mener vi fortjener dem?
Og hvem er de vise menn som ser i en annen himmelretning enn folk flest? Jo, det er oss som tar oss tid. Som stopper opp ved de aller svakeste som ingen ber inn. Som rekker dem et brød og noen mynter, en avlagt genser og fars gamle frakk. Kanskje ikke gull, røkelse og myrra. Men prøv. Se lys tennes i noens øyne. Se et ydmykt bukk, et bøyd hode fra et menneske som kanskje for ikke så lenge siden levde et liv ikke så ulikt ditt eget. Ingen julegave kan måle seg med et menneske som fra rennesteinen sier: God bless you! For det er jo det vi alle håper på. Å bli velsignet. Spiller det noen rolle hvem som sier det?
Men som sagt ti minus. Jeg fryser her jeg sitter i dette rommet der det er 23 pluss.
Dette er hersketeknikk! Jeg er krenket! Jeg er fornærmet! Jeg er såret! Nå tråkker du over mine grenser! Slik forsvarer de verste trollene seg på nettet. Det spiller ingen rolle hva de selv har skrevet av grusomme ting, for som krenket er man offer, og da dør debatten ut nesten før den er i gang.
Sosiale medier flommer over av hårsåre mennesker. Om du bare så vidt pirker borti dem er hundre og ett ute. Her forleden skrev en FB-venn: «Tenk om jeg hadde lagt meg til i parken og strødd søppel og dritt rundt meg? Jeg en ekte etnisk nordmann? Hvordan ville myndighetene ha reagert?» Jeg skrev: Hvorfor i himmelens navn skulle du legge deg i en park, du er rik, du har hus og hytter både her og der! Og hva pokker mener du egentlig med denne statusen? Kan du ikke like godt si det rett ut at du ikke liker romfolk som legger seg til å sove i parken litt for nær der du bor? Svar: Hersketeknikk! Fornærma! Snurt! Sur! Jeg sletter deg som venn! Ja, so what???
Men det finnes unntak. Ikke alle er hårsåre. En mann som stadig klaget både på Twitter og Facebook. Det var sykdom, det var mas og stress. Han hadde det så vanskelig. Jeg orket ikke mer, så jeg skrev: Men ta deg sammen da mann! Han repliserte straks: Å huff, er det for mye? Unnskyld. Ja, jeg vet, jeg har en tendens til å tro at Facebook er min egen fastlege eller psykiater. Jeg skal skjerpe meg! Nå er han blid som en lerke og takker for livet på Facebook hver morgen ledsaget av nytraktet kaffe med påfyll 😀
Jeg skal egentlig holde kjeft. Jeg er over middels mye på sosiale medier. Men jeg blir sjelden snurt eller fornærmet. Men jeg sletter folk som sutrer og klager dag ut og dag inn uten å ha grunn til det. Og jeg sier fra når folk kommer med direkte rasistiske utsagn. Og det er som regel disse som mener jeg bedriver hersketeknikk og føler seg krenket. Men wtf, livet er jo ikke på sosiale medier. Det finnes fremdeles en virkelighet der ute – eh – får vi håpe.
Men en real fight? Hva med en real og saklig fight? Sitter å ser Dagsnytt 18 der alt preges av forsiktighet og utydelighet. Jeg kan ikke si noe, vedkommende er ikke her for å gi tilsvar. Ok? Og så renner de viktige diskusjonene ut i sanden, mens det som debateres er hvem som føler seg mest krenket og fornærmet. Hvem sa hva eller ikke sa hva. Ja, for øyeblikket er de som tør å kalle en spade for en spade de mest krenkede og feiltolkede.
Kan vi ikke kvitte oss med denne selvhøytidelige tonen i den offentlige diskusjonen? Kan vi ikke bare si: Men faen ta deg, du sa noe annet i går, og hva pokker er dette for noe? Jeg prøvde det selv i en paneldebatt jeg satt i for ikke så lenge siden,men da sa ordstyrer: Nå holder vi oss til en saklig og hyggelig tone her! Og jeg måtte ti stille selv om vedkommende satt og løy oss alle opp i ansiktet. Slik blir unlatenhet til høflighet, feighet til saklighet og mangel på mot i debatter til tåkeleggende konformitet. Det er synd.
Men man skal altså ikke krenke hverandre! Man skal ikke såre noen! Man skal ikke bedrive hersketeknikk! Man skal ikke kalle noen rasist når vedkommende kaller et menneske «jævla negerkjerring!» Nei, man skal snu seg vekk og late som ingen ting. For denne så snille mannen eller kvinnen som kom med noen «lite velvalgte ord» kan føle seg krenket og misforstått. Og vi må ikke kalle tingene ved sitt rette navn her i dette landet. Det blir for ubehagelig. Vi skal ha det hyggelig for enhver pris!
Og selv når Dagbladet skriver på forsiden i dag: EN AV TO I OSLO ER UTRYGGE! skal man ikke proteste å si: Men faen da avisa! Hvor har dere dette fra? Men jeg som den dumme leser må jo forstå at media må beskytte kildene sine. Og om jeg som leser klikker meg inn for å lese noen nyheter og får Tone Damlie Aaberges gravide mage som hovedoppslag, og spør: Må jeg vite dette? Men da er straks en av de krenkede på pletten og sier: Men la vær å lese Dagbladet da for faen! Og om jeg mot alle solemerker skulle komme på å kritisere mitt eget fedreland sier noen: Men så flytt til utlandet da din sure fjott?
Blir jeg krenket da? Kunne ikke falle meg inn! Det er faktisk ganske så forfriskende!
JEG DISKUTERER MED EN FRP’er på nettet. Nå sier du at jeg er dum, skriver han plutselig. Han sutrer noen runder før jeg spør: Hvorfor er du så redd for at jeg skal tro at du er dum? Hva er det som gnager? Han blir stille en stund, så skriver han: Vi i FrP er vant til å tåle så mye, vi har tålt så mye i 40 år, men et sted går grensen. Og så begynner han den sedvanlige monologen om at så mange bare er ute etter å sverte partiet hans.
Vel, svarer jeg, dere har jo selv hatt som agenda å sverte andre, så dette må dere tåle.
Tøffer man seg og påstår at man er det eneste partiet som tør «å kalle en spade for en spade» kan de jo hende at spaden kommer i retur med voldsom kraft? Han går i skyttergraven, blir litt defensiv og tar offerrollen. Du skjønner, sier jeg videre, hemmeligheten med å være en god politiker er å møte kritikk uten å bli defensiv. Jeg hører det knaker i den virituelle mørkerommet.
Jo, sier han etter en stund, du kan nok ha rett i at vi alt for ofte føler oss som offer. Ja, sier jeg, man kan ikke trykke ut av seg hva det skal være uten å bli motsagt. Hm, svarer han. Og så runder han av med en smiley og et ønske om at jeg skal ha en god kveld.
Men vi er ikke rasister! tikker det inn fra ham noen timer senere. Nei vel? spør jeg. Man må tørre å ta debatten! sier han. Ja, sier jeg, det må man tørre. Og det er helt ok å ta debatten. Men da må man forholde seg til fakta. Hva mener du? spør han. Vi har jo mange innvandrere i vårt parti! Ok, sier jeg, mener du å si at innvandrere ikke kan være rasister? Nå skjønner jeg ikke hva du mener? sier han. Rasisme er en ting som kan gå i all verdens himmelretninger, svarer jeg. Jeg kjenner pakistanere som hater afrikanere, og jeg kjenner somaliere som hater indere. Men at dere viser fram noen stykker innvandrere og bærer dem som 17. maiblomster i knapphullet for å vise meg hvor tolerante dere er sier vel ikke noe som helst? Det blir stille.
Hva er det med folk som ynder å si at de tør å kalle en spade for en spade men er livredde for å bli kalt rasister? Når du sier at absolutt alle romfolk er snyltere og banditter er du ikke noe annet enn rasist i min bok! Tenk om jeg hadde sagt at alle FrP’ere var dumme i hodet, at de var noen rasistiske svin? Dte skulle tatt seg ut. Jeg ville jo vært en rasist?
Söta bror og andre land hevder at FrP er rasister og stiller spørsmål rundt hvorfor det norske folk har stemt dem inn i regjering. Den norske kulturfiffen og mange andre avviser dette blankt. Selv rebellen Aslak Sira Myhre kaller en av kritikerne for en kronidiot. Men rasismen finnes, og vi vet det. Når gamle damer hytter med paraplyen mot små piker i hijab på trikken og sier at de skal «komme seg tilbake til der de hører hjemme!» hva er det? Vi kan selvfølgelig kalle slike gamle damer og menn for kronidioter? Og når voksne menn i dress og slips sparker vekk pappkruset til en tigger og hveser «SVIN» kan vi jo godt bare kalle dem for kronidioter? Men rasister må vi ikke kalle dem. Da er helvete løs i lille perfekte humane Norge.
Men hverdags-rasismen lever i beste velgående.
Da en nær venn skulle gifte seg tok hun meg til side og sa: «Ikke snakk om islam eller innvandrere ved bordet, pappa kommer, og han kommer til å hisse seg opp!» Slik blir vi sensurert i husfredens navn i de tusen hjem. Ikke ta opp det som er ubehagelig. Ikke protestere når far koker over og sier: «Vi vet jo alle at disse svartingene er banditter og kjeltringer!» Da skal vi heve glasset og si noe passende om brudens kjole selv om man har lyst til å helle vinen i hodet på ham. For samtalen skal styres av flertallet, og vi som mener noe annet skal holde kjeft. Slik får «flertallet» lov å sitte smilende ved bordet å gjenta gang etter gang: «Jeg er ikke rasist, jeg kjenner flere utlendinger, men dette er faktisk mitt land også!» Og så sier en eller annen tante: ! «Ja, min mor har en hjemmehjelp fra Sri Lanka, og han stjeler ikke, hun har vesken stående fremme. Han vasker og steller, steker vafler og er sååå hyggelig..» (tenk det liksom?) Og om man skulle komme til å si: «Ja, hvorfor skulle han ikke være det?» blir det stille rundt bordet et lite øyeblikk. Så sier vertinnen: «Nei, nå hygger vi oss dere! Har dere sett den nye bilen til naboen?»
Jeg har reist meg ved bordet noen ganger. Jeg har klinket i glasset og kalt en spade for en spade. Det har ikke vært særlig vellykket.
Og jeg blir ikke invitert igjen. Og nå skal dere ikke tro at jeg bare sikter til selskaper hos det noen av oss ynder å kalle «folk flest» Nei, jeg har fått en kald skulder fra noen jeg trodde var «likesinnede» Ja, de som kalles den sosialistiske venstresiden som mener det skal være «fri flyt og åpne grenser.» For i løpet av de siste årene har det hendt noe med Norge. Vi har gått fra å være likegyldige til å bli redde og skeptiske. Om jeg skulle kalle en spade for en spade, blitt litt mer rasistiske enn vi var før i tida da «de andre» bare var pynt på fruktposer og skokrembokser og de sultne barna i Biafra var så lette å elske. For det er lett å ikke være rasist når alt rundt deg ligner på deg selv.
Nei, nå snakker vi om noe hyggelig dere? Hvor lenge er det til jul? Rekker vi å bli ferdige med alt?
En gang i tiden ville en engelsk politiker fjerne all støtte til kultur. Det var verdenskrig. Winston Churchill var statsminister. Da han ble konfrontert med forslaget om kutt i kulturbudsjettet sa han: So, what are we fighting for?
Det er ikke krig i Norge nå, men kulturen er under lupen nok en gang. Det stilles spørsmål til dens viktighet.
Mange mener at den bør greie seg selv, eller få hjelp av næringslivet. Statoil lanserte i sin tid et kunstnerstipend, men heldigvis takket mange oppegående kunstnere med ryggraden i behold nei fordi Statoil la for mange føringer for den som var så heldig å få det. Den aktuelle kunstneren fikk ikke lov å uttale seg offentlig om oljebransjen. Og om vedkommende artist skiftet stil eller image måtte Statoil straks underettes. For det er nemlig slik at når store penger legges på bordet vil giveren gjerne vite hva han får.
Den norske stat legger også føringer for hva bevilgningene skal brukes til. Institusjonene skal dekke flere felt, surfe mange segmenter i publikumsmassen. Jeg ser ikke noe galt i det. Men når en privat investor går inn i et dyrt prosjekt er det ikke av god vilje. Investoren vil gjerna ha pengene sine tilbake, gjerne litt mer enn han satset. I tillegg skal det stemme med firmaets ideologi og profil. Og det er der probleme starter. For hva slags kulturliv vil vi få?
Om det private skal sponse kulturen tror jeg at kunstens innhold ikke lenger vil være så viktig. Et maleri skal heller passe inn i et kontorlandsskap enn å borge for kvalitet? En teaterforestilling skal ikke stille ubehagelige spørsmål rundt det som skjer i samfunnet? Jeg har selv vært i kontakt med en rekke investorer for å få igang prosjekter, men ofte trekker de seg pga at de ikke synes «dette teamaet er så hyggelig» Kan jeg heller ikke lage noe folk blir i godt humør av? Da svarer jeg alltid: Kunstens hovedoppgave er ikke å sørge for at folk beholder sitt gode humør! Så trykker vi i hånden, og resten er stillhet.
Vi lever i en tid preget av skepsis og fremmedfrykt. Deler av Norge er veldig opptatt av å verne om den «norske» kulturen. Om jeg skal tolke den nye kulturministeren er dette korps og kor, og frivillighet. Vel, hun sier også at det skal være legitimt at kunsten stiller de ubehagelige spørsmålene, men det ligger en motvilje i den nye kulturpolitikken, motvilje og skepsis. Verken kor eller korps er genuin norsk kultur, som nesten ingenting er. Jeg har ikke noe i mot korps og kor. Jeg har heller ikke noe i mot frivillighet. Men uten penger er det ikke mulig å skape kunst. Visste dere de som produserer Pizza Grandiosa får 3 kroner pr pizza i statlig støtte uten at noen spør seg hvorfor? Burde ikke denne mega-hiten klare seg selv uten statlige overføringer siden så mange liker den?
Kulturskoletimer kuttes for å få råd til å viderutdanne lærere. Det er ikke bra. Du begynner ikke karrieren din i Oslo Spektrum. Du ender i beste fall der om du har jævlig flaks. Men de små spede spirene starter på en kulturskole på et lite sted. Ting tar tid. Du er ikke god ved første forsøk. Nei, ikke alle er Mozart i en alder av fem år.
Og det som er så fortærende ergelig er at kunstneriske ferdigheter kan ikke måles på samme måter som andre fag. Det finnes ingen fasit som i matematikk eller språk. En kunster bygger seg opp over tid, og det er tiden det tar som koster penger. Og plutselig en dag folder kunstneren seg ut i all sin prakt. Og noen ganger skjer det ikke. Det er ikke noe mystisk i dette, for slikt skjer i andre yrker også. En politiker går på tryne. En konserndirektør viser seg udyktig. En sportsutøver treffer ikke hoppkanten. En lege gjør feil osv. Men noen lykkes! Men man legger ikke ned eller kutter et helt felt bare fordi noen ikke får det til eller havner på trygd? Skal man legge ned IT bare fordi halve IT-bransjen måtte ty til NAV da boblen sprakk for noen år siden?
So, what are we fighting for? Slåss vi bare for å bli et enda rikere land enn det vi allerede er? Eller slåss vi for å bli et blomstrende land når det kommer til kultur og mangfold? Skal vi bare være et land som konkurrerer i dans og musikk der noen stemmes ut hver fredag? Et land der vi leker bønder på tv? Et land der vi jakter på kjærligheten med et tv-team på slep? Et land der B-kjendiser som bare er kjent fordi de har vært på tv og så fortsetter å være på tv for å gjøre ting de ikke kan som f. eks å lage mat eller bo sammen med uteligger i tre dager?
Eller skal vi ta opp arven etter Hamsun, Ibsen, Undset, Munch, Flagstad og Bjørnson?
Skal vi legge til rette for rekrutering, sørge for at nye talenter får vokse å gro. For kanskje denne unge piken eller gutten som mister en plass på en kulturskole er vår neste Henrik Ibsen eller Edvard Munch eller Kirsten Flagstad? For alle disse vi i dag er så stolte av fikk faktisk både stipend og kunstnerlønn for å kunne ta seg til verdensberømmelse. For det kan ta tid og penger dette vanskelige faget.
I dag tar det fem minutter å bli berømt i et lite land som Norge. Du må bare sørge for å komme deg på tv. Hva du gjør er ikke så viktig bare du holder deg på skjermen eller i ukebladene. Men å holde seg i rampelyset på grunn av kunstnerisk kvalitet og integritet? Orke å være en stayer når dagene er harde? Det er det bare de sterkeste som makter. Jeg har allerede glemt hvem som vant Idol i fjor. Og det tror jeg de fleste har.
Så jeg sier som salige Winston: HVA FAEN ER DET VI KJEMPER FOR?
Skikkelige folk er ikke trygge i Oslo lenger! skrives det ofte på nettet, i kommentarfeltene, på Facebook og Twitter.
Og pressen pumper ut det ene skandaleoppslaget etter det andre som frir til folks redsel. Det pågår en ransbølge i hovedstaden, og det er nesten alltid unge mørkhudede gutter som er ransmenn.
Men hvem er det som blir ranet? Stort sett er det menn mellom 18 og 30, de er fulle, og det er som regel sent på natten når «skikkelige folk» har gått hjem og ligger trygt i sengene sine.
For noen år siden ble en mann stukket ihjel på gaten i Oslo. Presse og politi kalte det «blind vold» men jeg og noen fler vet hva som skjedde. Den drepte, som var full, gikk bort til en gruppe mørkhudede menn, stakk fingeren i magen på en av dem og sa: Kom dere for faen hjem til Afrika jævla apekatter! Så den hendelsen var ikke blind vold, den ble utløst av en provoserende kommentar. Men jeg forsvarer selvfølgelig ikke mord.
Nå er det ikke slik at jeg går rundt å tror at alle mørkhudede gutter eller jenter for den saks skyld er englebarn. Det tror jeg ikke om hvite heller. Og jeg forsvarer verken ran eller overfall. Ikke fra noen. Folk bør kunne gå på gaten uten å bli antastet eller overfalt. Men det er faktisk også hvit norsk ungdom som raner og slår folk ned. Men jeg synes vi skal holde oss for gode til å stigmatisere en hel gruppe ungdom. For de fleste er ikke kriminelle, og dette vet vi innerst inne. Men politiet sier at de er fortvilte og ber barnevernet ta affære og låse disse ungdommene inne. Barnevernet svarer at vi «driver ikke med slikt» i Norge, altså, vi låser ikke inn mindreårige. Kommentarfeltet skriver blandt annet: Bare vent, når vi etnisk norske blir lei denne dritten, så vil dette ende i et blodbad i gatene i Oslo. Ja, vi snakker om at noen/mange mener man skal ta loven i egne hender for å rydde i byen.
Men Oslo. Oslo er ikke en så veldig stor by. Men den er stor nok med alle sine problemer.
Jeg beveger meg ofte i byer som er mange ganger større enn lille Oslo. Og jeg som mange vet at det er regler for hvordan du oppfører deg, eller forholdsregler du bør vite om når du beveger deg i en stor by, særlig om natten. Det er ikke så veldig smart å virre dritings rundt i gatene. Da er du en magnet for kriminelle. Ja, jeg vet at mange hevder at det også bør være lov å være sanseløs drita uten at noen skal utnytte det. Det er jeg ikke enig i.
Ved et par anledninger har jeg vært i «farlige» situasjoner i New York, og det som reddet meg er at jeg var edru og nykter. Jeg så faren før det var for sent. Kom meg inn i en taxi eller la på sprang til et sted med masse folk og lys. Og jeg vet at det ikke lønner seg å ta de skumle bakgatene på vei hjem om du er i Queens eller The Bronx. Men i Oslo skal man altså kunne bevege seg fritt uansett hva slags tilstand man er i, og til alle døgnets tider, det bør da «skikkelige» folk kunne forlange?
Og en annen ting. Da jeg kom til Oslo i 1972 var byen mye farligere. Jeg ble slått ned flere ganger bare på grunn av hva jeg hadde på meg. Bøndene kom inn fra bøgda i helgene og kastet seg over alt de syntes var rart. Homofile menn særlig. Og vi beinfløy for å redde oss inn i en taxi eller ned på T-banen før det smalt. Ved to anledninger havnet jeg på legevakten for å sy sprukken leppe. Og en annen gang til tannlegevakten for å få hjelp når tre fortenner lå igjen på fortauet. Så Oslo var farlig den gangen også da «kniven satt løst i hallingdølens slir»
Men ikke tro at jeg mener at alt bare skal skure å gå. At jeg bare er en naiv tulling som sitter her og forsvarer alle utlendinger fordi det er synd på dem, de kommer jo fra krigsherjede land stakkar osv. Det må ryddes opp. Og folk flest må lære å bevege seg og ikke minst oppføre seg når de er ute på byen.
Jeg drikker ikke, og når jeg en sjelden gang går på Karl Johan tre fire om natten tenker jeg at Oslo er et galehus. Horder av fulle mindreårige raser gjennom gaten som en bøling med kyr. Unger ligger strødd på fortauene i sitt eget spy. Unge jenter med kjolene opp til ørene, fulle som alker. Hva mener folk flest om dette? Og hvor pokker er foreldrene? Men selvfølgelig, det er mye enklere å tro at om man spyler byen ren for utlendinger så vil alt ordne seg og the party will go on uten trøbbel?
Men som vanlig i Norge er folk opptatt av å skape fiendebilder. Oss og dem. Vi er perfekte. De andre er banditter. Og der står saken.
En gang for mange tusen år siden tinte isen og den første nordmannen våknet til liv i en skinnfell. Historien om Norge begynte vel ikke akkurat slik, men det er kanskje ikke så langt unna. Og etterhvert som isen trakk seg tilbake og de små grønne spirene ble forvandlet til dyrkbar jord «satte nordmannen sitt hus oppå deim» og bakkar og berg ble vårt lille hjørne av verden. Det var fisk og vilt, jakt og jordbruk. Noen bodde i jordgammer og huler. Så fikk vi hus og hjørnesofa, fjernsyn og mixmaster. Vi hugget den tids grafitti i stein og hva man drømte om, hvem vet?
Årene gikk, og en dag hadde vi glemt hva vi kom fra. Vi ble kontinentale både i mat og klesveien. Satt plutselig i Prada-dress og vippet med skotuppene på trendy kaféer mens vi spise løvetann og drakk dyrt designervann. Og helt uten at vi forsto hvorfor var vi blitt et sutrete velfødd, litt uspiselig folk som var seg selv nok. Og om noen kritiserte oss ble vi hårsåre og snurte. For vi hadde jobber så hardt for å bli dette perfekte folket som lever i tiden, og alt det vi hadde var ting vi følte vi fortjente. Året var sånn ca 1980 og champagnen rant i strie strømmer langs fortauene, og man svingte sjekkheftene over bordet og ropte: Morn du! fra dekket på nye lystbåter. Bilene het børs-traktorer fordi vi syntes det var litt festlig å spøke og kokketere litt med et vi engang hadde vært bønder.
Alt var såre godt i noen deilige år. Det drysset hvitt syntetisk pulver som la seg som nysnø over alt som het realisme. Alt skulle vokse seg inn i himmelen. Vi sniffet inn vår egen suksess. Ozonlaget var ikke oppfunnet og regninger og gjeld kunne vi betale siden. Jeg var med på det. Det var en deilig tid uten ansvar og plikter. Vi dro på smilebåndet av folk som organiserte seg i fagforeninger. Vi lo av disse fjollete soislistene som gikk i fotformsko og leste meningsløs poesi. Vår verden var Grace Jones, Toto og tørr hvitvin. Vi foraktet alt som var norsk der vi drakk afterski på høyfjellshotell og reiste til Ibiza for fem uker om sommeren der vi drakk og hadde oss med alt som hadde puls. Ja, det var så fint.
Men så en dag våknet vi med tidenes verste hangover. Futen sto på døra og skulle ha betalt. Ingenting kunne lenger vente til en annen dag. Det var der og da. Sink or swim. Og mange gikk ned med kongeskipet Norge og ligger med brukket rygg fremdeles. Jeg kjenner folk som den dag i dag ikke får lov til å ha noe annet en kontantkort på mobilen sin fordi de er gjelds-slaver tretti år etter det store krakket på slutten av 80-tallet.
Nå ser jeg den samme arrogansen, de samme tendensene igjen. Det handler igjen om penger, om å bygge det nye Norge. Ta oss i i fremtiden. Og det handler kun om penger og kjøpekraft. Jeg sitter helt stille i båten, men merker meg at den nye regjeringen er i ferd med å tukle med arbeidsmiljøloven. At de kutter i kulturlivet, men gir skattelette til de rikeste som sitter på soldekket og sier: Morn du! med enda mer forvokst selvbilde en siste gang det tok av her til lands.. Jeg har både sett og hørt det før, og det gjør meg redd.
Ja, dette er «sagaen om isfolket» som aldri lærer. Så fort det kommer penger til gards så er det tut og kjør, hæla i taket og dette går så bra så dere! Nå er vi endelig kvitt disse fjottene av noen sosialister som har spart landet til raka fant! Og hvorfor skal vi hjelpe andre? Nei ta på egen maske før du hjelper sidemannen, er det ikke det de sier ombordi et fly? Vel, om jeg gidder! Folk får feie for egen dør og redde seg selv. Jeg bryr meg kun om meg selv om mine nærmeste! er refrenget. Og når söta bror eller andre kommer med høyst passende kritikk så sier vi bare: Å hold kjeft!
Jeg setter det på spissen. For det er noen gode tenkere blandt oss. Fine folk som maner til måtehold og å ta en pust i bakken. Det finnes til og med folk som mener at miljøet er viktig. Som også tror at klimaendringene kan være menneskeskapte. Men politikerne som for øyeblikket sitter ved roret er ikke helt der. De blåser av dette, ikke alle, men alt for mange. Media pusher redsel og fremmedfrykt, og dette lille isfolket på skarve 5 millioner skutter seg i pelskåpene, legger en kubbe til på angstens bål og sjekker at dørene er låst og at den «lille piken med svovelstikkene» ikke har satt seg på et stykke papp på utsiden av hekken. Og for syns skyld går vi til Mac’n og kjøper nok et fadderbarn. For vi vet alle innerst inne at vi må hjelpe, men også at elendigheten gjør seg best på litt avstand.
Snart er det jul. Vi skal rigge oss til ved damasken med ribbe og kalkun. Og de av oss som fremdeles ikke synes fjøsnissen er litt for bonsk og harry vil sette ut et grøtfat på trappa, gå i kirken og høre litt salmesang mens vi legger ut et bilde av oss selv og familien på Facebook i bunad på kirketrappa etterpå. Og så vil vi tenke på våre nære og kjære. Tenne et lys på graven til de vi har mistet. Pakke opp en masse dyre ting vi ikke har bruk for. Gråte en skvett når bestefar leser Juleevangeliet. Og sagaen om isfolket vil fortsette inn i et godt nytt år.
Og så vil mange lese denne bloggen. Og noen vil si: Om du er så jævlig misfornøyd med landet ditt, så FUCK OFF og flytt til utlandet din jævla SV-freak! Vi er faen så glad for at vi endelig er kvitt sånne som deg! Og som oftes vil de hete «Normannen» eller «Eirik Raude»eller noe i den dur – for de har ikke navn eller ansikt disse som rir ytringsfriheten som en gal hest på vei mot stupet. Eller, jeg kunne saktens kalle dem isfolket. Men jeg tror neppe de leser bøker eller se ironien i det…
SVEN HENRIKSEN 