SAMMEN ER VI MINDRE REDDE, ALENE ER VI INGEN.

Bildet er stjålet av Tor Jones, jeg vet ikke hvem som har tatt det.
Bildet er stjålet av Tor Jones, jeg vet ikke hvem som har tatt det.

Har nettopp sett filmen «Lincoln» der Daniel Day Lewis spiller Abraham Lincoln.

Den handler om kampen han kjempet for at de svarte skulle ha de samme rettighetene som hvite. Det som umiddelbart slår meg er dialogen i rettsalen. Den kunne ha vært sakset fra kommentarfeltet i VG eller Dagbladet i dag. Fordommer, hat, motstand, redsel, mangel på empati for alt som er annerledes enn oss selv. Har verden virkelig ikke forandret seg på over hundre år? Tydeligvis ikke.

Vi vet det jo innerst inne. Fiendebilder fører bare til mer hat, splid og redsel. Men vi kan ikke la være.

Vi glemmer å huske det som har vært. Selv mange som er nordlendinger som opplevde å ikke få leie bosted i Oslo på 60-tallet bare på grunn av sin herkomst martres av fremmedfrykt og redsel for andre kulturer og religioner. De fleste av oss har en slektning eller fler som utvandret til Amerika fordi vi holdt på å sulte ihjel her hejmme. Mange nordmenn ble styrtrike i det nye landet over there. De fikk jord til spottpris, jord som den amerikanske urbefolkningen eide, de slo seg opp og fikk et nytt liv. Men dette er noe annet, sier folk flest. Vi kan ikke sammenlige. Jo, det kan vi. Vi var det man i dag kaller lykkejegere, og vi vet det så godt. Men som sagt vi glemmer, eller velger å ikke huske.

I Syria er katastrofen et faktum. Men politikerne holder på pengene. I disse dager har man halvert antallet syriske flykninger vi er pålagt å ta i mot. Hvorfor? Jeg kan ikke kalle det for annet enn mangel på empati, eller rett og slett for smålighet. Og ute i Europa er krisa et faktum. Hellas går sin hardeste vinter noensinne i møte. Folket sliter. Men vi sitter godt forvart bak glasset med låste dører og diskuterer bompengeavgift og om leger skal få reservere seg mot å gi unge piker abort. Tsunamien feier inn over Asia, men at klimaendringene kan være menneskeskapt sitter langt inne hos de som har klort til seg taburettene i maktens korridorer. Lønnsomhet på kort sikt, er dagens refreng. Vi snur oss vekk, orker ikke mer mas, lar vær. Baker noen speltrundstykker og sjekker i speilet om vi har lagt på oss i sommer. Akk, juepresangene! Jeg er for sent ute! Vi vrir oss i sengene om natten der noe vi ikke orker å ta inn over oss gnager. Hvorfor er vi ikke lykkelige nå når vi har det så bra? spør vi oss, men vil ikke ha vettuge svar. Det blir for vanskelig. Det vil koste for mye å gjøre noe.

Hvorfor ble vi slik. Oss selv nok?

Fikk vi alt for mye for fort? Eller er vi et kaldt folk med mangel på evne til å sette oss inn i andres lidelser? Nei, det tror jeg ikke. For vi velger oss våre babies. Det kan være den kreftsyke Ylva som fikk følge av hundretusenvis av gråtende mennesker inn i døden. Det kan være Malala fra Pakistan som passet inn i vårt bilde av en muslim som fortjener sympati. Og det kan være en syk døende mor som noen kyniske journalister skriver dårlig redigerte «hastebøker» om, som må ligge under alle juletre for enhver pris. Det kan være mink i bur, hunder og katter. Gamle og syke. Men grensen går et hardt og vondt sted. Og den er stigmatiserende for hele folkegrupper.

Ja, det er meningsløst at en avvist asylsøker stikker ihjel tre uskyldige mennesker på en buss oppe i fjellene.

Men det gir heller ingen mening å la syke mennesker vandre fritt blandt oss som tikkende bomber. Og det som gir minst mening av alt er å hate en hel gruppe mennesker for hva ett menneske har gjort. Og det er helt ok  avstå fra å gi en «sigøyner» penger, men det er totalt meningsløst å sparke til pappkruset hun sitter med foran seg på gaten og skrike skjellsord mot henne. Skikkelige folk er ikke trygge lenger!!! er den mest populære setningen i nettdebatter. Vel, skikkelige folk skriver ikke: SKYT SVARTINGENE EN KULE I PANNA!  Da er man en syk barbar som er mye verre enn den man tror man er redd for.

Sammen er vi mindre redde. Alene er vi ingen.

Jeg leste dette på en vegg i India en gang for lenge siden. Jeg har tatt de ordene med meg videre i livet. Har du vært i slummen i Mumbai? Ikke det? Jeg kan love deg, om du setter deg i en veikant der vil alt det du tenker på som vanskelig der hjemme bli så ynkelig lite. For det er et sjokk å stå midt i all elendigheten. Men om du har litt omløp i hodet og et fungernde hjerte vil du bli voksen og mindre selvopptatt. For det er faktisk lettere å finne et par sannheter i kloakken enn over en dyr rosa paraplydrink i Alicante. Se der, jeg hadde visst litt fordommer jeg også…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s