MENS VI STIRRER PÅ HAVET

MENS VI STIRRER PÅ HAVET

HYDRA
HYDRA

Vi er venner. Vi sitter på en balkong og stirrer ut over Middelhavet. Solen er i ferd med å gå ned der ute i horisonten. Det er en øm, fortrolig stemning mellom oss. Vi er solvarme i huden. Nyter den kjølige brisen i kveldstimen. Min venn ser lenge på meg før hun åpner munnen.

Er du redd for å dø? spør hun og ser vekk.

Jeg sitter et øyeblikk og ser profilen hennes, ser tårene som renner nedover det ene kinnet. Jeg tenker, dette er et øyeblikk jeg kommer til å huske.

Ja, sier jeg, jeg er redd for døden. Og jeg tenker på den hver dag.

Jeg også, hvisker hun. Da er vi to, sier jeg stille.

Jeg drikker en liten slurk av kaffen som begynner å bli kald. En måke letter fra et tak og flyr utover havet. Vi sitter og følger den med blikket. Vi sitter slik,  i stivnet positur, lenge. Så begynner vi vår lavmælte samtale om døden. Snakker om de vi har mistet, om de vi er redde for å miste. De onde dør ikke, sier min venn plutselig, de bare ties ihjel. Ja, sier jeg, det har du rett i. Det er det samme med ondskapen, sier hun videre, den snakker vi heller ikke om. Det blir for vanskelig.

Det blir mørkt, men vi merker det ikke. Byens lys tennes under oss, havet forsvinner. Men vi kan høre bølgene slå mot klippene.

Vi tenker det samme. Denne lyden skal de som kommer etter oss høre. Denne evige lyden av vann i bevegelse.

Det er nå vi lever, sier jeg. Vi ler begge to, mens jeg tenker på alle dagene jeg bare har kastet bort. Tid som kom og gikk.

Men hun avbryter tankerekken min og sier:

Ingenting er bortkastet. Nei? spør jeg. All tid som vi ikke brukte på å leve, men på å lengte. Ja, sier jeg nesten lydløst.

Hva er det vi snakker om? spør hun. Og så begynner vi begge å gråte. Stille gråt som bare slipper ut om natten når du er tett på en god venn.

Det er noe med havet, sier hun. Ja, det er noe med havet. Jeg kunne aldri bo for langt unna det.

Nei, sier jeg, jeg kunne heller ikke det. Men vi skal leve lenge ennå, sier hun lavt. Ja, det skal vi, sier jeg. Om vi har flaks.

Vi ler igjen.

Noen setter i gang en platespiller like ved. Vi kan høre stiften raspe mot vinyl. En intro begynner. En langsom rytme. Nina Simone synger:

Here comes the sun little darlig, it’s been a long cold lonely winter.

Vi snur ansiktene mot hverandre, ser dypt inn i hverandre.

Du er en god venn, sier jeg og reiser meg, stiller meg mot rekkverket på balkongen og ser menneskene som går der nede. Hun reiser seg også, stiller seg tett ved meg og legger en arm rundt skuldrene mine. Om du var straight skulle jeg ha fridd til deg, ler hun. Jeg hadde sagt ja, ler jeg tilbake.

Så er scenen over. Det går ikke an å ta den en gang til. Som på film.

Advertisements

En kommentar om “MENS VI STIRRER PÅ HAVET

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s